6:19

Dette håpet har vi som et anker: Dette språkbildet bekrefter poenget i de foregående versene: Det kristne håpet er sikkert og pålitelig. Et anker gjør et skip stødig og holder det på plass selv under kraftige stormer. På lignende måte kan det sikre håpet om å få se Guds løfter bli oppfylt hjelpe en kristen til å bevare roen og holde ut urolige tider. (Se også Sl 46:1–3.) Paulus visste godt hvor nyttig et anker er, for han hadde opplevd mange farer på havet. (Apg 27:13, 29; se studienote til 2Kt 11:25; se Mediegalleri: «Et anker av tre og metall».) Også i ikke-bibelske skrifter på Paulus’ tid ble ankeret brukt som et symbol på håp.

for sjelen: Eller: «for vårt liv». – Se Ordforklaringer: «Sjel».

både sikkert og fast: Paulus viser hvorfor det kristne håpet er så pålitelig, når han sier at dette ankeret, eller håpet, «når inn bak forhenget». (Se studienoten til det når inn bak forhenget i dette verset.) Han viser altså at det er Gud som sørger for at håpet er sikkert. Et oppslagsverk sier om dette: «Andre ankere synker ned i dypet, men dette stiger opp til de høyeste himler og fester seg i selve Guds trone.»

det når inn bak forhenget: Paulus’ poeng her er at de kristne hebreernes håp ikke er avhengig av noen menneskelig eller jordisk kilde. Nei, dette håpet «når inn bak forhenget», det vil si inn i himmelen. Håpet er altså knyttet til Gud, som sørget for gjenløsningen, og til Jesus, som ga sitt liv for å betale løsepengen. Tabernaklet hadde et forheng som var som en barriere foran Det aller helligste. Én gang i året gikk øverstepresten inn i Det aller helligste. Der, «bak», eller innenfor, forhenget, gjorde han soning for israelittenes synder. (He 9:7) Som Paulus forklarer senere i dette brevet, er Det aller helligste et bilde på himmelen. (He 9:24) Forhenget er et bilde på Jesu menneskelige kropp, som var en barriere som gjorde det umulig å komme til himmelen. (1Kt 15:50; He 10:20 og studienoter) Jesus gikk innenfor dette «forhenget» ved å ofre sin menneskelige kropp og ved å gå inn i himmelen etter at han var blitt oppreist som en ånd. (1Pe 3:18) Der, i Guds nærvær, gjorde han soning for menneskenes synder ved å frambære verdien av sitt utøste blod som en løsepenge. (He 6:20; 9:12) Denne ordningen – soning ved hjelp av Kristi løsepenge – var grunnlaget for at Guds «løfte til Abraham» kunne bli oppfylt. (He 6:13, 14) Det er grunnlaget for at alle lydige mennesker kan ha et håp for framtiden. – Mt 20:28.