Enkeltpersoner og nasjoner som motstår Kristus som konge, eller som selv vil spille rollen som Messias

Sal. 2: 2: «Jordens konger reiser seg, fyrstene rådslår sammen mot [Jehova] og hans salvede [Kristus, Messias].»

Se også Åpenbaringen 17: 3, 12—14; 19: 11—21.

Matt. 24: 24: «Falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte.»

Apostolisk suksesjon

Definisjon: Den lære at de 12 apostler har etterfølgere i sine embeter som har fått overdratt myndighet ved guddommelig utnevnelse. I den romersk-katolske kirke sies det at biskopene, som gruppe betraktet, er etterfølgere av apostlene, og det hevdes at paven er Peters etterfølger. Det hevdes at rekken av paver i Roma går helt tilbake til Peter, og at pavene innehar hans stilling og fyller hans funksjoner. Kirken sier at Kristus gav Peter den øverste myndighet i hele kirken. Ikke en bibelsk lære.

Var Peter den «klippe» som kirken ble bygd på?

Matt. 16: 18: «Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» (Legg merke til sammenhengen [versene 13 og 20], som viser at samtalen dreide seg om Jesu identitet.)

Hvem betraktet apostlene Peter og Paulus som ’klippen’, «hjørnesteinen»?

Apg. 4: 8—11, EG: «Da fyltes Peter av den hellige Ånd, og han svarte dem: ’Høye øvrighet, høye herrer! . . . dette er skjedd ved Jesu Kristi, Nasoreerens navn, han som dere korsfestet, og som Gud har oppvakt fra de døde. Ved det navn alene er det at denne mann står helbredet frem for dere. For Jesus er den sten som dere, bygningsmennene, så med forakt på, men som er blitt hjørnestenen.’»

1. Pet. 2: 4—8, EG: «Kom til ham [Herren Jesus Kristus], . . . og gå selv inn som levende stener i et åndelig byggverk . . . For det heter i Skriften: ’Se, jeg setter i Sion en hjørnesten, utvalgt og kostelig, og han som setter sin lit til den, skal ikke bli stående til skamme.’ Kostelig — det gjelder dere som tror. Men for de vantro gjelder det at ’den sten som byggmestrene vraket’, den er nok blitt ’hjørnesten’ — men også ’en sten til å snuble i, en klippeblokk [klippe, JB] til å falle over’.»

Ef. 2: 20, NKO: «[De er] bygget op på apostlenes og profetenes grunnvoll med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen.»

Hva trodde Augustinus (av den katolske kirke betraktet som en helgen)?

«I den samme perioden av min tid som prest skrev jeg også en bok mot et brev fra Donatus . . . I et avsnitt i denne boken sa jeg om apostelen Peter: ’Kirken ble bygd på ham som på en klippe.’ . . . Men jeg er klar over at jeg senere svært ofte har gitt denne forklaringen: Herrens ord: ’Du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min kirke,’ skal forstås slik at kirken er bygd på Ham som Peter bekjente da han sa: ’Du er Kristus, den levende Guds Sønn.’ Peter, som fikk navn etter denne klippen, representerte mennesket i den kirke som er bygd på denne klippen, og har fått ’himmelrikets nøkler’. For det ble sagt til ham: ’Du er Peter,’ og ikke: ’Du er klippen.’ Men ’klippen var Kristus’, og da Simon bekjente ham, slik også hele kirken bekjenner ham, ble han kalt Peter.» — The Fathers of the Church — Saint Augustine, the Retractations (Washington, D.C., 1968), oversatt til engelsk av Mary I. Bogan, bok I, s. 90.

Betraktet de andre apostlene Peter som en som stod over dem?

Luk. 22: 24—26, EG: «Det oppstod også en trette mellom dem om hvem som var den fremste. Men han sa til dem: ’Kongene rår som herrer over sine folk, og de som har makten, lar seg kalle «velgjørere». Men slik skal det ikke være blant dere.’» (Hvis Peter var ’klippen’, ville det da ha vært noe spørsmål om hvem av dem som «var den fremste»?)

Trenger Jesus Kristus, menighetens hode, etterfølgere i sin stilling, i betraktning av at han lever?

Hebr. 7: 23—25, EG: «Av de tidligere prestene [i Israel] har det vært mange, fordi døden hindret dem i å fungere videre; Jesus derimot er og blir i evighet, og derfor går hans embede aldri over til noen annen. Derav følger også at han helt og fullt kan frelse dem som går gjennom ham til Gud; alltid lever han og kan gå i forbønn for dem.»

Rom. 6: 9, EG: «Vi vet at Kristus, oppstanden fra de døde, ikke mer kan dø.»

Ef. 5: 23, EG: «Kristus er Kirkens hode.»

Hva var de «nøklene» som Peter ble betrodd?

Matt. 16: 19, EG: «Deg vil jeg gi nøklene til himlenes rike; det du binder på jorden, skal være bundet i himlene, og det du løser på jorden, skal være løst i himlene.»

I Åpenbaringen omtalte Jesus en symbolsk nøkkel som han selv bruker for å åpne for privilegier og muligheter for mennesker

Åp. 3: 7, 8, EG: «Så sier den hellige og sanndru, han som har Davids nøkkel, som ’åpner, slik at ingen kan stenge, og stenger, slik at ingen kan åpne’: . . . jeg har satt døren åpen for deg, en dør som ingen kan stenge.»

Peter brukte de «nøklene» som var betrodd ham, til å åpne muligheten for jøder, samaritaner og hedninger til å få Guds ånd, slik at de skulle kunne komme inn i det himmelske rike

Apg. 2: 14—39, EG: «Da grep Peter ordet; sammen med de elleve steg han frem, og erklærte med kraft: ’Menn av Juda! Og alle dere andre her fra Jerusalem! . . . denne Jesus, som dere korsfestet [pælfestet, NV], ham har Gud gjort til «Herre» — til sin Salvede.’ Som de stod og hørte på alt dette, rammet det dem i hjertet, og de spurte Peter og de andre apostlene: ’Men hva skal vi gjøre, brødre?’ Peter svarte: ’Vend om og la dere døpe, hver og en i Jesu Kristi navn, så dere kan få tilgivelse for deres synder. Da skal dere også få den hellige Ånds gave! For løftet gjelder dere og deres barn — og også «alle i det fjerne», i så stort tall som Herren vår Gud vil kalle dem.’»

Apg. 8: 14—17, EG: «Apostlene i Jerusalem fikk imidlertid vite at Samaria hadde tatt imot Guds ord. De lot da Peter og Johannes reise ned som sine utsendinger; og de to kom og bad for de nydøpte, for at de skulle få den hellige Ånd. (Ånden var nemlig ikke falt over noen av dem ennå, de hadde bare mottatt dåpen til Herren Jesu navn.) Så la apostlene sine hender på dem, og de fikk den hellige Ånd.» (Vers 20 antyder at det var Peter som tok ledelsen ved denne anledningen.)

Apg. 10: 24—48, EG: «Den følgende dag kom de til Caesarea. Cornelius [en uomskåren hedning] ventet dem . . . Da tok Peter til orde . . . Ennå mens han talte kom den hellige Ånd over alle dem som lyttet til budskapet.»

Ventet himmelen på at Peter skulle treffe avgjørelser, for så å følge hans ledelse?

Apg. 2: 4, 14, NKO: «De blev alle fylt med den Hellige Ånd og tok til å tale i andre tungemål efter som Ånden gav dem å tale. . . . Da [etter at Kristus, menighetens hode, hadde ansporet dem ved hjelp av den hellige ånd] stod Peter frem med de elleve . . . og talte til dem.» (Se vers 33.)

Apg. 10: 19, 20, EG: «Da sa Ånden til Peter . . . : ’Der nede står noen og spør efter deg. Skynd deg ned, og følg med dem [hjem til hedningen Kornelius]; du kan være ganske trygg, for det er jeg som har sendt dem!’»

Jevnfør Matteus 18: 18, 19, NV.

Er Peter den dommeren som avgjør hvem som er verdig til å komme inn i Riket?

2. Tim. 4: 1, EG: «Kristus Jesus . . . skal dømme levende og døde.»

2. Tim. 4: 8, EG: «Nå ligger rettferdighetens seierskrans ferdig til meg; den skal Herren [Jesus Kristus], den rettferdige dommer, gi meg på den store dag — og ikke bare meg, men alle som av hele sitt hjerte har sett frem til hans komme.»

Var Peter i Roma?

Roma blir nevnt i ni vers i Bibelen. Ingen av disse sier at Peter var der. Første Peter 5: 13 viser at han var i Babylon. Var dette et mystisk dekknavn for Roma? Det at Peter var i Babylon, var i overensstemmelse med at han fikk i oppdrag å forkynne for jødene (slik det blir vist i Galaterne 2: 9), for det var en stor jødisk befolkning i den gamle byen Babylon og omegn. Encyclopaedia Judaica (Jerusalem 1971, bd. 15, sp. 755) drøfter nedskrivingen av den babylonske talmud og omtaler da judaismens «store akademier i Babylon» i tiden etter vår tidsregnings begynnelse.

Har man kunnet spore en ubrutt linje av etterfølgere fra Peter til pavene i moderne tid?

Jesuitten John McKenzie skrev mens han var professor i teologi ved Notre Dame universitet: «Det finnes ingen historiske beviser for at det finnes en ubrutt rekke av innehavere av det kirkelige embete.» — The Roman Catholic Church (New York 1969), s. 4.

New Catholic Encyclopedia innrømmer: «. . . knappheten på dokumenter gjør at mye er uklart når det gjelder den tidlige utvikling av bispedømmet . . .» — (1967) bd. I, s. 696.

Det har ingen betydning at en hevder at en er utnevnt av Gud, hvis en ikke er lydig mot Gud og Kristus

Matt. 7: 21—23, EG: «Ikke alle som sier til meg: ’Herre, herre. . . . ’ skal komme inn i himlenes rike, men alene den som gjør min himmelske Fars vilje. Når Dagen kommer, skal mange si til meg: ’Herre, herre, har vi ikke profetert i ditt navn, og drevet ut demoner i ditt navn, og gjort mengder av undergjerninger i ditt navn?’ Men da kommer jeg til å svare dem like ut: ’Aldri har jeg kjent dere. Bort fra meg, illgjerningsmenn!’»

Se også Jeremia 7: 9—15.

Har de som hevder at de er apostlenes etterfølgere, holdt seg til Jesu Kristi og hans apostlers lære og levemåte?

A Catholic Dictionary sier: «Romerkirken er apostolisk, for dens lære er den tro som en gang ble åpenbart for apostlene. Kirken verner om og utlegger denne tro uten å legge noe til den eller ta noe fra den.» (London 1957, W. E. Addis og T. Arnold, s. 176) Stemmer dette med kjensgjerningene?

Guds identitet

«Begrepet treenigheten betegner den kristne religions sentrale lære.» — The Catholic Encyclopedia (1912), bd. XV, s. 47.

«Verken ordet treenighet eller den klart formulerte lære som sådan forekommer i Det nye testamente . . . Denne læren utviklet seg gradvis i løpet av flere århundrer og gjennom mange kontroverser.» — The New Encyclopædia Britannica (1976), Micropædia, bd. X, s. 126.

«Bibelfortolkere og teologer, et stadig stigende antall katolikker innbefattet, erkjenner at en ikke bør snakke om trinitarisme i Det nye testamente uten å ta betydelige forbehold. I tråd med dette erkjenner de som arbeider med dogmehistorie og systematisk teologi, at når en snakker om trinitarisme uten forbehold, har en beveget seg fra den perioden da kristendommen oppstod, til, la oss si, den siste fjerdedel av det fjerde århundre.» — New Catholic Encyclopedia (1967), bd. XIV, s. 295.

Sølibat for presteskapet

Pave Paul VI gav sin tilslutning til kravet om sølibat for presteskapet i sin encyklika Sacerdotalis Caelibatus (Det prestelige sølibat, 1967). Han innrømmet imidlertid at «Det nye testamente, som bevarer Kristi og apostlenes lære, . . . ikke åpent forlanger sølibat av vigslede Ordets tjenere . . . Jesus selv gjorde ikke sølibat til noen betingelse da han utvalgte de 12, og det gjorde heller ikke apostlene da de utvalgte dem som skulle lede de første kristne samfunn». — The Papal Encyclicals 1958—1981 (Falls Church, Virginia, 1981), s. 204.

1. Kor. 9: 5, EG: «Har kanskje ikke vi rett til å ta med en kristen kvinne på våre reiser [har vi ikke rett til å gifte oss med en troende kvinne, NAB], slik som de andre apostlene, og Herrens brødre, og Kefas?» («Kefas» er et arameisk navn som ble gitt til Peter; se Johannes 1: 42. Se også Markus 1: 29—31, hvor Simons, eller Peters, svigermor er omtalt.)

1. Tim. 3: 2, NKO: «En biskop [skal] være . . . en hustrus mann [han må bare ha vært gift én gang, EG].»

Før den kristne tid krevde buddhismen at dens prester og munker skulle leve i sølibat. (History of Sacerdotal Celibacy in the Christian Church, London 1932, fjerde rev. utg., Henry C. Lea, s. 6) Enda tidligere ble det krevd at de høyere presteordener i det babylonske presteskap skulle praktisere sølibat, ifølge The Two Babylons av A. Hislop. — (New York 1943) s. 219.

1. Tim. 4: 1—3, EG: «Ånden sier med klare ord at i de siste tider kommer noen til å falle fra troen og la seg forføre av falske lærdommer, inngitt av demoner . . . Det er folk som forbyr ekteskapet.»

Å være atskilt fra verden

Pave Paul VI sa i sin tale i FN i 1965: «Jordens folk vender seg til De forente nasjoner som det siste håp om å oppnå enighet og fred. Vi tillater oss her å gi uttrykk for deres og vår egen anerkjennelse i form av ærbødighet og håp.» — The Pope’s Visit (New York 1965), Time-Life Special Report, s. 26.

Joh. 15: 19, EG: «[Jesus Kristus sa:] Hørte dere verden til, da ville verden holde av det som jo var dens eget; men fordi dere ikke hører verden til, og jeg har valgt dere ut av verden, derfor legger verden dere for hat.»

Jak. 4: 4, EG: «Vet dere ikke at vennskap med verden betyr fiendskap med Gud?»

Bruk av krigsvåpen

Den katolske historikeren E. I. Watkin skriver: «Hvor smertelig det enn må være å innrømme det, kan vi ikke benekte eller ignorere det historiske faktum at biskopene konsekvent har støttet alle de kriger deres lands regjering har ført. Å benekte eller ignorere dette ville være falsk belæring og uærlig lojalitet. Jeg kjenner faktisk ikke et eneste tilfelle da presteskapet i et land har fordømt en krig som urettferdig . . . Uansett hva den offisielle teorien har gått ut på, har den regel de katolske biskopene har fulgt i krigstid, i praksis vært ’mitt land har alltid rett’.» — Morals and Missiles (London 1959), redigert av Charles S. Thompson, s. 57, 58.

Matt. 26: 52, EG: «Da sier Jesus: ’Stikk sverdet på plass igjen. For enhver som griper til sverd, faller for sverd.’»

1. Joh. 3: 10—12, EG: «Slik skjelnes Guds barn fra djevelens barn: Den som . . . ikke elsker sin bror — han er ikke av Gud. . . . vi skal elske hverandre, og ikke ligne Kain, som var et barn av den Onde og som drepte sin bror.»

Kan vi i lys av det foregående si at de som hevder at de er apostlenes etterfølgere, har lært det som Kristus og apostlene lærte, og handlet slik de gjorde?

Babylon den store

Definisjon: Den falske religions verdensrike, som omfatter alle religioner som har læresetninger og skikker som ikke er i overensstemmelse med den sanne tilbedelse av Jehova, den eneste sanne Gud. Etter vannflommen på Noahs tid fikk falsk religion sin begynnelse i Babel (som senere ble kalt Babylon). (1. Mos. 10: 8—10; 11: 4—9) Med tiden ble babylonske religiøse læresetninger og skikker spredt til mange land. Babylon den store ble derfor et passende navn på falsk religion som et hele.

Hvilke kjensgjerninger viser hva Babylon den store er?

Det kan ikke være den gamle byen Babylon det siktes til. Åpenbaringen, som omtaler Babylon den store, ble skrevet i slutten av det første århundre evt. og beskriver hvordan begivenhetene skulle utvikle seg helt fram til vår tid. The Encyclopedia Americana sier: «Byen [Babylon] ble inntatt av perserne under Kyros den store i 539 f.Kr. Senere planla Alexander den store å gjøre Babylon til