Hvordan jeg nådde mitt mål å oppfostre en kristen familie
Fortalt av Leon Glass
PÅ DEN tiden da jeg ble født, i 1924, var nesten alle innbyggerne i Den dominikanske republikken medlemmer av den romersk-katolske kirke. De innfødte og deres religion var blitt utryddet for lenge siden. I kolonialismens tid hadde den byen som nå er kjent som Santo Domingo, 17 katolske kirker i et område med en omkrets på noe over fem kilometer.
Siden jeg var født katolikk, overvar jeg trofast messen i en kirke som lå bare omkring ti meter fra huset vårt. Foran sengen min var det noen religiøse bilder og kors. Når jeg gikk og la meg, bad jeg denne bønnen vendt mot dem: «Med Gud legger jeg meg, og med Gud står jeg opp. Med Jomfru Maria og med Den Hellige Ånd.» Jeg visste ingenting om Bibelen. På skolen lærte vi bare katolske læresetninger. Det var svært få protestanter i den tiden. De hadde bare noen få kapeller, og det hendte at noen kastet stein på disse kapellene. Katolikkene ble fortalt at protestantene var av Djevelen, og følgelig var jeg redd for å nærme meg dem.
FORANDRINGER SOM FØRTE TIL AT JEG FANT SANNHETEN
I ung alder begynte en av mine brødre og jeg å innse at det var avgudsdyrkelse å be foran et bilde av Jesu hjerte, som var formet som en hengelås. Denne hengelåsen var et varemerke for en bestemt type såpe. Senere var det derfor ikke vanskelig for oss å bestemme oss for å gå i den evangeliske kirke sammen med bestemoren vår. Vi syntes det var litt bedre der, fordi Bibelen ble brukt.
Mens den annen verdenskrig raste, spurte jeg søndagsskolelæreren om det var rett av en kristen å ta del i krigen. Hans svar var ikke i samsvar med Bibelen. Dette gjorde meg så indignert at jeg forlot kirken. Men jeg var redd for å være i verden uten å være tilsluttet noe religionssamfunn i det hele tatt. Dette tilskyndte meg til å gå tilbake til kirken og godta så mye av dens lære som var i harmoni med Bibelen, og forkaste resten. Den gang var jeg 22 år gammel.
En dag fant jeg fem bøker som var utgitt av Selskapet Vakttårnet. Min eldre bror hadde etterlatt seg disse bøkene i mitt hjem. Den fine innbindingen og de interessante titlene gjorde inntrykk på meg. Særlig en av bøkene tiltrakk seg min oppmerksomhet. Den hadde ordene «sannhet» og «fri» i tittelen. Da jeg leste denne boken, innså jeg at hvert av kapitlene var nøyaktig i samsvar med det jeg hadde lært ved å lese Bibelen. Mye var nytt også, og jeg likte det nye jeg lærte. Jeg ble overbevist om at jeg hadde funnet sannheten.
VIKTIGE AVGJØRELSER
Tiden var nå inne til at jeg måtte ta noen svært viktige avgjørelser som skulle få stor betydning for mitt liv: Ville jeg begynne å tjene Jehova? Skulle jeg gifte meg med min forlovede, Eve, som jeg allerede hadde fått med meg fra den katolske kirke til den evangeliske kirke? Nå begynte vi å studere Bibelen med et av Jehovas vitner. I løpet av en måned begynte jeg å gå fra hus til hus og fortelle andre om det jeg hadde lært. Min forlovede hadde fått meg til å tro at hun ville gjøre det samme. Men da jeg sa at vi skulle overvære møter i Jehovas vitners Rikets sal, sa hun at det var farlig å forandre religion. Dette bekymret meg i høy grad, for da jeg var tilsluttet det evangeliske trossamfunnet, hadde jeg bedt: «Gud, hjelp meg til å finne en kristen hustru og oppfostre en kristen familie.» Jeg hadde funnet henne som skulle bli min kone. Hva ville skje nå?
Jeg vendte meg til Gud i bønn igjen og sa: «Jehova, hvis Eve ikke kommer til å bli en av dine tjenere, vær da så snill å få henne til å forlate meg, for jeg har ikke funnet noen grunn til å forlate henne.» Jeg behøvde ikke å vente lenge på å få svar. Hun ble med meg til Rikets sal neste gang jeg spurte henne om hun ville være med. Der overtok et av Jehovas vitner og presenterte henne for nesten alle som var til stede. Noen dager senere ble hun med et av vitnene i arbeidet fra hus til hus. Året etter giftet vi oss og begynte å bruke all vår tid i forkynnelsesarbeidet. Vi hadde ikke noen lang bryllupsreise. Dagen etter at vi ble gift, begynte vi å besøke naboene våre og snakke med dem om vårt håp om at en bedre tingenes ordning vil bli innført.
I denne tiden ble Jehovas vitners arbeid angrepet av diktatoren Trujillo. Allerede fra den første dagen jeg tok del i forkynnelsesarbeidet, var det fare for at Jehovas vitners virksomhet ville bli forbudt. Det var nøyaktig dette som skjedde. Da intens forfølgelse brøt ut et år senere, kom det ikke som noen overraskelse.
VANSKELIGE TIDER
Vi Jehovas vitner hadde forberedt oss mentalt på å bli kastet i fengsel, og det ble vi da også. Jeg hadde fått arbeid i et statskontrollert firma, hvor andre vitner også var ansatt. En dag ble vi bedt om å undertegne et telegram adressert til diktatoren, Trujillo, hvor vi forsikret ham om at vi ville støtte ham politisk og i enhver aksjon mot Cuba. Vi nektet å undertegne. Dette ble sett på som noe svært alvorlig, som det samme som å trosse diktatoren. Våre arbeidskamerater følte seg forpliktet til å håne oss. Formannen sa: «Trujillo er sjefen her, og hvis denne Jehova’en deres skulle komme ned fra himmelen, ville selv han måtte underordne seg under Trujillo.» Jeg svarte at hvis vi undertegnet, ville det være det samme som om vi tolererte den blasfemi som han nettopp hadde gjort seg skyldig i. Vi ble arrestert og forhørt av den militære hemmelige etterretningstjeneste. Etter at vi var blitt truet, ble vi løslatt, bare for å bli innkalt til militærtjeneste noen få dager senere uten at den vanlige framgangsmåte ble fulgt. Da vi nektet å etterkomme kravene, ble vi sendt i fengsel. Der traff vi fire andre vitner, og to av dem var mine kjødelige brødre. Etter at vi var blitt løslatt, ble vi dømt på nytt. Dette skjedde tre ganger med bare en dags eller noen få dagers mellomrom. Vi tilbrakte nesten sju år i fengsel. Det siste oppholdet varte fem år.
Etter at vi hadde vært gift i åtte år, hadde jeg således tilbrakt bare ett år — det første året — hjemme sammen med min kone. Resten av tiden hadde jeg gått inn og ut av fengsel. Dette gav ikke meg som far noen særlig god start når det gjaldt å oppfostre en kristen familie. Men Eve gjorde en god innsats med de tre barna våre. De lærte Bibelens prinsipper, overvar møtene i Rikets sal og tok del i forkynnelsesarbeidet, som fortsatt var forbudt. Min kone tok med seg barna når hun kom for å besøke meg i fengslet, og jeg ble svært glad for å se at de var trofaste, selv om de var svært unge. Eve måtte tåle hån og spott, trusler og en mengde blasfemiske uttalelser. Men hennes tro gjorde meg svært lykkelig og var til stor oppmuntring for meg. Ved en anledning — hun var da gravid og ventet vårt første barn — mishandlet en vakt meg mens hun så på. Jeg var redd for hvordan dette ville virke på henne, men hun tok ingen skade av det og fortsatte å bygge meg opp. Når jeg i dag tenker på alt dette, takker jeg Jehova for hans hjelp. Han lot oss få del i et stort privilegium, i og med at han lot oss få lide for hans navns skyld. Det vi opplevde, tjente til å styrke oss og hjalp oss til å oppfostre en forent, kristen familie.
Ved siden av de prøvelser vi gjennomgikk, hadde vi mange gledebringende opplevelser når vi avla vitnesbyrd om vårt håp og vår tro for dommere, høyere militære tjenestemenn, soldater, medfanger, medlemmer av min og min kones familie som ikke var vitner, og folk på gaten, mens vi arbeidet under bevoktning. Selv i diktatorens eget palass var vi i stand til å avlegge et vitnesbyrd om vårt håp. Én gang, mens vi gravde opp gresstorv som skulle omplantes, fikk vi lov til å snakke med dem som bodde i husene langs veien. Siden vaktene ledsaget oss, hadde vi ganske bra med tilhørere i hvert hjem. Folk var svært gjestfrie og lyttet med interesse, selv om de av og til var litt redde.
I fengslet kunne vi fra tid til annen gå fra celle til celle og fra køye til køye for å fortelle om det håp som Rikets budskap hadde gitt oss. Dette var imidlertid risikabelt, for hvis vi ble oppdaget, ville vi bli satt i enecelle. En gang bad den mannen som førte tilsyn med en cellebygning, meg om ikke å forkynne i cellen hans, ettersom han ikke ønsket å angi meg. En fange var vennlig mot oss, og derfor snakket vi med ham om Bibelen mens vi var i luftegården. Senere hadde jeg det privilegium å døpe ham mens vi begge fortsatt var i fengsel. Men enda senere ble han snikmyrdet fordi et medlem av hans familie hadde tatt del i en sammensvergelse mot Trujillo.
Hvor merkelig det enn kan synes, fikk det at vi nektet å gå på kompromiss, noen av soldatene, vaktene, fangene og de sivile til å respektere oss. Ja, den fengselsbetjenten som var mest fryktet på grunn av sin harde behandling av fangene, var den som hadde størst tillit til oss. Det hendte at han sendte oss for å arbeide utenfor fengslet uten vakter.
Fangenskapet lærte oss hvordan vi skulle koordinere våre arbeidsoppgaver, slik at vi fikk tid til åndelige spørsmål. Vanligvis var vi i stand til å holde alle møtene hver uke. Noen få ganger var det til og med mulig å feire minnet om Kristi død mens andre fanger var til stede. Det hendte at vaktene fant Bibelen og de bibelske publikasjonene våre og tok dem fra oss. Vanligvis hendte dette fordi noen fanger hadde angitt oss. Men vi hadde alltid nok litteratur til at vi kunne holde oss åndelig sterke.
Av mat hadde vi av og til såpass at vi kunne dele det vi hadde, med andre. Vi hadde lov til å ta imot mat utenfra. Våre brødre, både kjødelige og åndelige, hjalp oss stadig.
TAKKNEMLIG FOR JEHOVAS HJELP
Jeg er Jehova takknemlig for at han lot meg komme i fengsel i likhet med apostlene. Noen synes kanskje dette høres rart ut. Men alle disse opplevelsene oppøvde oss i tålmodighet og utholdenhet. Selvsagt var det av og til svært lite behagelig. Men nå, mange år senere, forstår jeg hvordan alt dette hadde sin gode innvirkning.
Da jeg til slutt kom ut av fengslet, var det ikke lett å få arbeid, særlig ikke i betraktning av at jeg hadde sittet inne. Jeg måtte bare akseptere å begynne å arbeide med hakke og spade og tjene 12—13 kroner dagen. Men familien klarte seg med det en stund, inntil jeg fikk meg en bedre jobb som registrert revisor. Vi behøvde aldri å sulte.
Min største glede er at jeg kan se at alle de fem barna mine er sterke i troen og aktive i Jehovas tjeneste. Gud har rikelig velsignet meg og hjulpet meg til å oppfostre en kristen familie. Jeg ville ikke bytte mine 32 år i Jehovas tjeneste med noe. Jeg ber vår himmelske Far om at han må hjelpe oss til å tjene ham for evig.