Døden

Definisjon: Opphør av alle livsfunksjoner. Etter at åndedrettet, hjerteslagene og hjernens aktivitet har stanset, opphører livskraften gradvis å virke i kroppens celler. Døden er det motsatte av livet.

Var det Guds mening at menneskene skulle dø?

Nei, tvert imot. Jehova advarte Adam mot å være ulydig — hvis han var det, skulle han dø. (1. Mos. 2: 17) Senere advarte Gud israelittene mot å følge en handlemåte som ville føre til en for tidlig død. (Esek. 18: 31) Med tiden sendte han sin Sønn for at han skulle dø for menneskeheten, slik at de som ville tro på denne foranstaltningen, kunne få evig liv. — Joh. 3: 16, 36.

Salme 90: 10 sier at et menneskes levetid vanligvis er 70 eller 80 år. Dette var tilfellet da Moses skrev dette, men det var ikke slik det var fra begynnelsen av. (Jevnfør 1. Mosebok 5: 3—32.) Hebreerne 9: 27 sier at «det er menneskenes lodd å dø én gang». Slik var det da dette ble skrevet. Men det var ikke slik det var før Gud avsa dommen over Adam etter at han hadde syndet.

Hva er grunnen til at vi blir gamle og dør?

Jehova skapte de to første menneskene fullkomne, med utsikter til å leve evig. De fikk en fri vilje. Ville de adlyde sin Skaper av kjærlighet til ham og av verdsettelse av alt det han hadde gjort for dem? De var fullt ut i stand til å gjøre det. Gud sa til Adam: «Treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» Ved å bruke en slange som sitt talerør forledet Satan Eva til å handle i strid med Jehovas forbud. Adam irettesatte ikke sin kone, men sluttet seg til henne og spiste av den forbudte frukt. I samsvar med sitt ord avsa Jehova dødsdommen over Adam, men i sin barmhjertighet lot han dette syndige paret få barn før dommen ble fullbyrdet. — 1. Mos. 2: 17; 3: 1—19; 5: 3—5; jevnfør 5. Mosebok 32: 4 og Åpenbaringen 12: 9.

Rom. 5: 12, 17, 19: «Synden kom inn i verden . . . på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet. . . . Døden fikk herredømme på grunn av et eneste menneskes fall. . . . de mange ble syndere på grunn av det ene menneskes ulydighet.»

1. Kor. 15: 22: «Alle dør på grunn av Adam.»

Se også overskriften «Skjebnen».

Hvorfor dør små barn?

Sal. 51: 7: «Jeg kom til verden med skyld, med synd ble jeg til i mors liv.» (Se også Job 14: 4; 1. Mosebok 8: 21.)

Rom. 3: 23; 6: 23: «Alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet. . . . Syndens lønn er døden.»

Gud «tar» ikke barna fra foreldrene deres, slik noen er blitt fortalt. Selv om jorden produserer rikelig med mat, hindrer ofte selviske politiske og kommersielle elementer at den blir fordelt til dem som har størst behov for den, noe som fører til at mange dør på grunn av underernæring. Noen barn dør i ulykker, i likhet med voksne. Men vi har alle arvet synden; vi er alle ufullkomne. Vi er blitt født inn i en ordning hvor alle, både de gode og de onde, til slutt dør. (Fork. 9: 5) Men Jehova ’lengter’ etter å gjenforene barn med foreldrene deres ved hjelp av oppstandelsen, og i sin kjærlighet har han truffet tiltak for å gjøre det. — Joh. 5: 28, 29; Job 14: 14, 15; jevnfør Jeremia 31: 15, 16; Markus 5: 40—42.

Hvor er de døde?

1. Mos. 3: 19: «Med svette i ansiktet skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden; for av den er du tatt. Av jord er du, og til jord skal du bli.»

Fork. 9: 10: «Alt du kan gjøre med din hånd, skal du gjøre etter beste evne. For i dødsriket [hebraisk: sjeʼọl; graven, KJ, Kx], som du går til, er det verken arbeid eller plan, verken kunnskap eller visdom.»

Hvilken tilstand er de døde i?

Fork. 9: 5: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet slett ingen ting.»

Sal. 146: 4: «Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer [hans tankes råd, EN; hans tanker, NV].»

Joh. 11: 11—14: «’Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.’ . . . Da sa Jesus rett ut: ’Lasarus er død.’» (Se også Salme 13: 4.)

Er det slik at en del av mennesket lever videre når kroppen dør?

Esek. 18: 4, GN: «Den sjel [sjel, RS, NE, KJ, Dy, dansk 1931, svensk 1847; det menneske, JB; den, 1978-overs., EN] som synder, den skal dø.»

Jes. 53: 12, EN, GN: «Han uttømte sin sjel til døden.» 1978-overs.: «Han gav sitt liv [seg selv, JB, Kx, NAB] i døden.» (Jevnfør Matteus 26: 38.)

Se også overskriftene «Sjel» og «Ånd».

Er de døde på noen måte i stand til å hjelpe eller å skade de levende?

Fork. 9: 6: «Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen.»

Jes. 26: 14: «De døde blir ikke levende, dødninger [kraftløse i døden er de, de, NV] står ikke opp igjen.»

Personer som er blitt gjenopplivet etter at man trodde de var døde, har av og til fortalt om et liv i en annen verden. Hvordan skal vi betrakte slike beretninger?

Etter at en person slutter å puste og hjerteslagene stanser, tar det vanligvis flere minutter før livskraften i kroppens celler begynner å ebbe ut. Hvis kroppen blir sterkt avkjølt, kan den prosessen forsinkes med flere timer. Det har derfor noen ganger vært mulig å gjenopplive personer ved hjelp av utvendig hjertekompresjon og kunstig åndedrett. De har vært «klinisk døde», men det har fortsatt vært liv i kroppens celler.

Mange av dem som er blitt gjenopplivet etter å ha vært «klinisk døde», husker ingenting. Andre forteller at de følte det som om de fløt. Noen sier at de så vakre ting; andre ble skremt av sin opplevelse.

Finnes det en medisinsk forklaring på noen av disse opplevelsene?

Redaktøren av det medisinske stoffet i avisen The Arizona Republic skrev: «Når kroppens funksjoner er svært nedsatt, for eksempel på grunn av narkose eller sykdom eller en skade, blir den automatiske kontroll av kroppsfunksjonene tilsvarende svekket. Det fører til at nervesystemets nevrohormoner og katekolaminer blir frigjort i ukontrollerte mengder. Resultatet blir blant annet hallusinasjoner, som en etter å ha kommet til bevissthet tolker som om en har vært død og har vendt tilbake til livet.» — 28. mai 1977, s. C-1; se også det medisinske tidsskriftet Fortschritte der Medizin, nr. 41, 1979, og Psychology Today, jan. 1981.

Men er ikke det som er blitt fortalt av dem som er blitt gjenopplivet, blitt bekreftet av personer som avdøde mennesker har åpenbart seg for og snakket med?

Vi foreslår at du på nytt leser de skriftstedene om de dødes tilstand som vi har sitert tidligere. Hva forteller Guds sannhetsord oss om de dødes tilstand?

Hvem ønsker at menneskene skal tro noe annet? Jehova advarte våre første foreldre om at ulydighet ville føre til døden. Hvem var det så som sa det motsatte? «Da sa slangen [som ble brukt av Satan; se Åpenbaringen 12: 9] til kvinnen: ’Dere kommer slett ikke til å dø!’» (1. Mos. 3: 4) Senere døde jo Adam og Eva. Hvem skal vi så tro at det var som innførte den forestilling at en åndelig del av mennesket lever videre når kroppen dør? Som vi allerede har sett, sier ikke Guds Ord at det er dette som skjer. Den loven Gud gav til det gamle Israel, forbød folket å vende seg til de døde, noe den betegnet som en ’uren’ og ’avskyelig’ skikk. (3. Mos. 19: 31; 5. Mos. 18: 10—12; Jes. 8: 19, EN) Ville kjærlighetens Gud ha fordømt dette hvis de levende ganske enkelt kommuniserte med sine avdøde kjære? Men sett at demoniske åndepersoner gav seg ut for å være de døde og villedet mennesker ved å overbringe inntrykk som skulle fremme en løgn, til deres sinn. Ville det ikke da være kjærlig av Gud å beskytte sine tjenere mot et slikt bedrag? — Ef. 6: 11, 12.

Hvorfor deltar ikke Jehovas vitner i tradisjonelle sørgeskikker når noen dør?

Det er normalt at vi føler sorg når en av våre kjære dør, og det kan være helt på sin plass å gi uttrykk for sin sorg

«Jesus gråt» da hans nære venn Lasarus døde. (Joh. 11: 35) Noen ganger har Guds tjenere følt en meget dyp sorg i forbindelse med et dødsfall. — 2. Sam. 1: 11, 12.

Men på grunn av oppstandelseshåpet sies det følgende til de kristne: «Vi vil ikke at dere skal være uten kunnskap om dem som er sovnet inn i døden; for dere skal ikke sørge som de andre, de som er uten håp.» — 1. Tess. 4: 13.

Jehovas tjenere avviser ikke alle skikker som har med død og begravelse å gjøre

1. Mos. 50: 2, 3: «Josef bød de legene han hadde i sin tjeneste, å balsamere faren . . . Førti dager gikk med til dette; for så lang tid tar det å balsamere et lik.»

Joh. 19: 40: «De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med den velluktende salven i, slik det er jødisk skikk når noen begraves.»

De som bestreber seg på å behage Gud, unnlater å følge skikker som er i strid med hans Ord

Ifølge noen skikker skal den som sørger, la sin sorg komme tydelig til uttrykk offentlig. Men Jesus sa: «Når dere faster, skal dere ikke sette opp en dyster mine slik som hyklerne; de går med et fordreid ansikt, for de vil vise folk at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» — Matt. 6: 16—18.

Enkelte skikker avspeiler troen på at mennesket har en udødelig sjel som lever videre når kroppen dør, og som derfor er klar over hva de etterlatte gjør. Men Bibelen sier: «De døde vet slett ingen ting.» (Fork. 9: 5) Den sier også at «den sjel som synder, den skal dø». — Esek. 18: 4, GN; se også Jakob 5: 20.

Mange skikker har sin opprinnelse i troen på at de døde trenger hjelp av de levende, eller i frykten for at de kan skade de levende hvis de ikke blir blidgjort. Men Guds Ord viser at de døde verken opplever smerter eller glede. «Når de utånder, blir de til jord igjen, da er det forbi med deres planer [tanker, NV].» (Sal. 146: 4; se også 2. Samuelsbok 12: 22, 23.) «Deres kjærlighet, hat og misunnelse er det slutt med for lenge siden. Aldri i evighet skal de få del i alt det som skjer under solen.» — Fork. 9: 6.

Noen sier . . .

Det er Guds vilje at vi skal dø

Du kan svare: Det er en svært vanlig oppfatning. Men jeg synes det er interessant å undersøke hva Gud selv sier om dette. Så kan du kanskje si: 1) (Les 1. Mosebok 2: 17.) Hvis en far advarer sin sønn og sier at det vil koste ham livet å gjøre noe bestemt, vil du da si at faren ønsker at sønnen skal gjøre det? 2) Hva er så egentlig Guds vilje når det gjelder menneskene? Jesus sa: «Dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen [det vil si, den som oppfatter og erkjenner at Jesus virkelig er Guds Sønn] og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.» — Joh. 6: 40.

Vi mennesker kommer alltid til å dø

Du kan svare: Det er sikkert og visst at døden har innhentet alle mennesker helt fram til nå. Så kan du kanskje si: Men legg merke til det enestående løftet som Gud gir i Åpenbaringen 21: 3, 4 (eller Jesaja 25: 8).

Vi dør når vår tid er kommet

Du kan svare: Mange ser det på samme måte som deg. Har du hørt at mange av de gamle grekerne hadde den samme oppfatningen? De trodde at det var tre gudinner som bestemte hvor lenge hvert menneske skulle få leve. Men Bibelen legger fram et svært annerledes syn på livet. Så kan du kanskje si: 1) (Les Forkynneren 9: 11 [EN], hvor det står at «tid og hendelse [uforutsett hendelse, NV] møter dem alle».) Illustrasjon: En murstein løsner fra en bygning og faller ned i hodet på en som går på fortauet. Er det Guds skyld? Er det i så fall riktig å stille gårdeieren til ansvar på grunn av manglende vedlikehold? . . . Som Bibelen sier, var det en tilfeldig og uforutsett hendelse som gjorde at fotgjengeren var akkurat på det stedet da mursteinen falt ned. 2) Bibelen forteller oss at vi kan bevare livet ved å unngå dårlig omgang. (Ordsp. 16: 17) Hvis du har barn, følger du sikkert det prinsippet overfor dem. Du advarer dem mot ting som kan føre til at de mister livet. Jehova gjør det samme overfor hele menneskeheten i dag. 3) Jehova vet hva framtiden vil bringe. Gjennom Bibelen forteller han hvordan vi kan få leve mye lenger enn dem som ignorerer det han sier. (Joh. 17: 3; Ordsp. 12: 28) (Se også overskriften «Skjebnen».)