Babylon den store
Definisjon: Den falske religions verdensrike, som omfatter alle religioner som har læresetninger og skikker som ikke er i overensstemmelse med den sanne tilbedelse av Jehova, den eneste sanne Gud. Etter vannflommen på Noahs tid fikk falsk religion sin begynnelse i Babel (som senere ble kalt Babylon). (1. Mos. 10: 8—10; 11: 4—9) Med tiden ble babylonske religiøse læresetninger og skikker spredt til mange land. Babylon den store ble derfor et passende navn på falsk religion som et hele.
Hvilke kjensgjerninger viser hva Babylon den store er?
Det kan ikke være den gamle byen Babylon det siktes til. Åpenbaringen, som omtaler Babylon den store, ble skrevet i slutten av det første århundre evt. og beskriver hvordan begivenhetene skulle utvikle seg helt fram til vår tid. The Encyclopedia Americana sier: «Byen [Babylon] ble inntatt av perserne under Kyros den store i 539 f.Kr. Senere planla Alexander den store å gjøre Babylon til hovedstad i sitt orientalske imperium, men etter hans død mistet Babylon gradvis sin betydning.» (1956, bd. III, s. 7) I dag er det bare ruiner igjen av byen, og ingen bor der.
I Åpenbaringens symbolske språk omtales Babylon den store som en ’stor by’ som har «kongedømme» over mange konger. (Åp. 17: 18, EN) I likhet med en by skulle Babylon den store omfatte mange organisasjoner. Og i likhet med et kongedømme som hersker over mange konger, skulle byen ha et internasjonalt virkeområde. Det fortelles at den har nære forbindelser med politiske herskere og bidrar sterkt til forretningsfolks velstand, mens den selv utgjør et tredje element, som «er blitt et tilholdssted for onde ånder», og som forfølger «profeter og hellige». — Åp. 18: 2, 9—17, 24.
Det gamle Babylon var spesielt kjent på grunn av byens religion og dens tross mot Jehova
1. Mos. 10: 8—10, NV: «Nimrod . . . viste seg som en veldig jeger i opposisjon til Jehova. . . . Og begynnelsen til hans rike ble Babel [som senere ble kalt Babylon].»
Dan. 5: 22, 23: «Og du, Belsasar [Babylons konge], . . . Du har opphøyet deg mot himmelens herre . . . Du priste dine guder av sølv og gull, kobber og jern, tre og stein, de som verken ser eller hører eller skjønner noe. Men den Gud som har ditt liv i sin hånd, og som rår for hele din lagnad, ham har du ikke æret.»
En gammel innskrift i kileskrift forteller: «Alt i alt gis der i Babylon 53 templer for de store guder, 55 kapeller for Marduk, 300 kapeller for jordgudene, 600 for himmelgudene, 180 altere for gudinnen Ishtar, 180 for gudene Nergal og Adad og 12 andre altere for de forskjellige guder.» — Gjengitt i Men Bibelen hadde rett (Oslo 1956), W. Keller, s. 249.
The Encyclopedia Americana sier: «Den sumeriske sivilisasjon [Sumer var en del av Babylonia] var dominert av prester. Som statsoverhode satt lugal’en (bokstavelig: ’den store mann’), gudenes representant.» — (1977) bd. 3, s. 9.
Det er derfor rimelig at Babylon den store er noe religiøst. Babylon den store sammenlignes med en by og med et verdensrike og er derfor ikke begrenset til én religiøs gruppe, men omfatter alle religioner som er i opposisjon til Jehova, den sanne Gud.
Gamle babylonske religiøse forestillinger og skikker finnes i religioner over hele verden
«Egypt, Persia og Hellas merket innflytelsen fra den babylonske religion . . . Det sterke islett av semittiske elementer både i tidlig gresk mytologi og i greske kultuser er nå så alminnelig anerkjent av forskerne at det ikke krever ytterligere kommentarer. Disse semittiske elementene er — mer presist uttrykt — i stor utstrekning babylonske.» — The Religion of Babylonia and Assyria (Boston 1898), M. Jastrow jr., s. 699, 700.
Deres guder: Det fantes triader av guder. Noen av deres guddommer representerte forskjellige naturkrefter, og andre øvde en spesiell innflytelse på enkelte av menneskenes gjøremål. (Babylonian and Assyrian Religion, Norman, Oklahoma, 1963, S. H. Hooke, s. 14—40) «Den platonske treenighet, som bare var en omordning av eldre treenigheter som skrev seg fra tidligere folkeslag, ser ut til å være den rasjonelle, filosofiske attributt-treenighet som var opphavet til de tre hypostaser eller guddommelige personer som de kristne kirkesamfunn lærer om. . . . Denne greske filosofens [Platons] forestilling om den guddommelige treenighet . . . kan man finne igjen i alle de gamle [hedenske] religionene.» — Nouveau Dictionnaire Universel (Paris 1865—1870), redigert av M. Lachâtre, bd. 2, s. 1467.
Bruk av gudebilder: «[I den mesopotamiske religion] spilte gudebildet en sentral rolle både i kultusen og i den private tilbedelse, noe den store utbredelsen av billige kopier av slike gudebilder viser. Det var en grunnleggende oppfatning at guddommen var nærværende i sitt bilde hvis det hadde visse særtrekk og et bestemt tilbehør og ble behandlet på rette måte.» — Ancient Mesopotamia—Portrait of a Dead Civilization (Chicago 1964), A. L. Oppenheim, s. 184.
Syn på døden: «Verken folket eller lederne for den religiøse tenkning [i Babylon] så noen gang muligheten av en total tilintetgjørelse av noe som en gang var blitt kalt til livet. Døden var en overgang til et annet slags liv.» — The Religion of Babylonia and Assyria, s. 556.
Presteskapets stilling: «Skillet mellom prester og lekfolk er karakteristisk for denne [den babylonske] religionen.» — Encyclopædia Britannica (1948), bd. 2, s. 861.
Skikker som innbefatter astrologi, spådomskunst, magi og trolldom: Historikeren A. H. Sayce skriver: «[I] det gamle Babylonias religion . . . ble det forutsatt at enhver gjenstand og enhver naturkraft hadde sin zi eller ånd, som sjamanen, trollmannen eller presten kunne kontrollere ved hjelp av sine magiske besvergelser.» (The History of Nations, New York 1928, bd. I, s. 96) «Kaldeerne [babylonerne] gjorde store fremskritt i studiet av astronomien som følge av sine bestrebelser for å lese framtiden i stjernene. Denne kunsten kaller vi astrologi.» — The Dawn of Civilization and Life in the Ancient East (Chicago 1938), R. M. Engberg, s. 230.
Babylon den store er som en skjøge som lever i luksus
Åpenbaringen 17: 1—5 sier: «’Kom, jeg skal vise deg hvordan den store skjøgen får sin dom, hun som troner ved de veldige vann [folkeslag]. Jordens konger [politiske herskere] har drevet hor med henne, og hennes horeliv har vært som berusende vin for dem som bor på jorden.’ . . . På hennes panne stod skrevet et navn med skjult mening: ’Babylon den store, mor til skjøgene og all styggedom på jorden.’» Åpenbaringen 18: 7 tilføyer at hun «gav seg . . . prakt og luksus».
Er det ikke slik at de fremherskende religiøse organisasjonene har gjort det til en vane å fraternisere med politiske herskere for å få makt og materiell vinning, selv om dette har ført til lidelser for den alminnelige befolkning? Er det ikke også slik at deres høyere geistlige lever i luksus, selv om store deler av det folket de skulle tjene, lever i stor fattigdom?
Hvorfor kan religionssamfunn som hevder at de er kristne, med rette betraktes som en del av Babylon den store, sammen med dem som ikke vet noe om Bibelens Gud?
Jak. 4: 4: «Dere troløse! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende.» (Selv om de vet hva Bibelen sier om Gud, gjør de seg altså til hans fiender hvis de velger vennskap med verden ved å etterligne dens veier.)
2. Kor. 4: 4; 11: 14, 15: «Denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde.» «Selv Satan skaper seg om til en lysets engel. Da er det ikke merkelig at hans tjenere skaper seg om til tjenere for rettferdigheten. Men til slutt skal de få lønn etter sine gjerninger.» (Vi ser at det i virkeligheten er Jehovas store motstander, Satan Djevelen, som blir æret av alle som ikke tilber den sanne Gud slik som han har bestemt, selv om de kanskje hevder at de er kristne. Se også 1. Korinter 10: 20.)
Matt. 7: 21—23: «Ikke enhver som sier til meg [Jesus Kristus]: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dag: Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, og drevet ut onde ånder ved ditt navn, og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn? Men da skal jeg si dem rett ut: Jeg har aldri kjent dere. Bort fra meg, dere som gjør urett!»
Hvorfor haster det med å dra bort fra Babylon den store?
Åp. 18: 4: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager.»
Åp. 18: 21: «En mektig engel [tok] opp en stein, svær som en kvernstein, kastet den i havet og sa: ’Slik skal Babylon, den store by, med ett styrtes ned og aldri finnes mer.’»
Luk. 21: 36: «Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»
Hva kommer til å skje med dem som ikke kjente Bibelens sannhet, og som levde og døde i fortiden som en del av Babylon den store?
Apg. 17: 30: «Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker hvor de enn er, at de må vende om.»
Apg. 24: 15: «Rettferdige og urettferdige [skal en gang] stå opp fra de døde.» (Det er Gud som vil avgjøre hvem av de «urettferdige» som skal bli oppreist.)
Job 34: 12: «Gud gjør aldri noen urett, Den Allmektige fordreier ikke retten.»