Tungetale
Definisjon: En spesiell evne som ble gitt gjennom den hellige ånd til noen disipler i den første kristne menighet, og som satte dem i stand til å forkynne, eller til å herliggjøre Gud på annen måte, på et annet språk enn sitt eget.
Sier Bibelen at alle som skulle få Guds ånd, skulle tale i tunger?
1. Kor. 12: 13, 30: «Med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme . . . har alle nådegaven å helbrede? Taler vel alle i tunger?» (Se også 1. Korinter 14: 26.)
1. Kor. 14: 5: «Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men jeg vil heller at dere taler profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det han sier, så menigheten kan bli bygd opp.»
Er ekstatisk tale på et språk som en person aldri har lært, et bevis for at vedkommende har den hellige ånd?
Kan evnen til å tale i tunger komme fra en annen kilde enn den sanne Gud?
1. Joh. 4: 1: «Mine kjære, tro ikke enhver ånd [inspirert uttalelse, NV]! Prøv åndene [de inspirerte uttalelser, NV] om de er av Gud!» (Se også Matteus 7: 21—23; 2. Korinter 11: 14, 15.)
Blant dem som taler i tunger i dag, er det pinsevenner, baptister, katolikker, medlemmer av den episkopale kirke, metodister, lutheranere og presbyterianere. Jesus sa at den hellige ånd skulle ’veilede hans disipler til den fulle sannhet’. (Joh. 16: 13) Tror medlemmene av hver av disse religionssamfunnene at de andre, som også taler i tunger, er blitt veiledet til «den fulle sannhet»? Hvordan kan de det, når de ikke er enige med hverandre? Hvilken ånd er det som setter dem i stand til å tale i tunger?
I en felleserklæring fra Fountain Trust og den anglikanske kirkes evangeliske råd ble det innrømmet: «Vi er også klar over at et lignende fenomen kan forekomme under okkult/demonisk påvirkning.» (Gospel and Spirit, april 1977, utgitt av Fountain Trust og den anglikanske kirkes evangeliske råd, s. 12) På Haiti er tungetale karakteristisk for både pinsemenigheter og voodoo-religioner, forteller boken Religious Movements in Contemporary America. — (Princeton, New Jersey, 1974) redigert av Irwing I. Zaretsky og Mark P. Leone, i et sitat av L. P. Gerlach, s. 693; se også 2. Tessaloniker 2: 9, 10.
Er dagens tungetale den samme som den som fant sted blant de kristne i det første århundre?
I det første århundre var det slik at de mirakuløse åndens gaver, deriblant evnen til å tale i tunger, stadfestet at Guds gunst hadde gått over fra den jødiske ordning for tilbedelse til den nyopprettede kristne menighet. (Hebr. 2: 2—4) Denne hensikten ble oppnådd i det første århundre. Er det da nødvendig å bevise det samme om og om igjen i vår tid?
Jesus hadde gitt sine etterfølgere i oppdrag å utføre et internasjonalt forkynnelsesarbeid, og evnen til å tale i tunger satte fart i dette arbeidet i det første århundre. (Apg. 1: 8; 2: 1—11; Matt. 28: 19) Bruker de som taler i tunger i dag, denne evnen på samme måte?
Da de kristne i det første århundre talte i tunger, hadde det de sa, mening for folk som kunne de språkene det ble talt på. (Apg. 2: 4, 8) Er det ikke sant at tungetalen i dag gjerne innebærer ekstatiske utbrudd av uforståelige lyder?
Bibelen viser at menighetene i det første århundre skulle begrense tungetalen. Det skulle ikke være mer enn to eller tre som talte i tunger på ett møte; de skulle gjøre det «én om gangen», og hvis det ikke var noen til stede som kunne tyde, skulle de tie. (1. Kor. 14: 27, 28) Er det slik det foregår i dag?
Se også sidene 436, 437, under overskriften «Ånd».
Kan den hellige ånd lede tilhengere av den karismatiske bevegelse til å gjøre ting som går ut over det som står i Bibelen?
2. Tim. 3: 16, 17, NV: «Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til undervisning, til irettesettelse, til å bringe ting i rette skikk, til opptuktelse i rettferdighet, for at gudsmennesket kan være fullt dugelig, fullstendig utrustet til all god gjerning.» (Hvis noen hevder at de kommer med et inspirert budskap, og det er i strid med de åpenbaringer som har skjedd ved Guds ånd gjennom Jesus og hans apostler — kan det da komme fra den samme kilden?)
Gal. 1: 8: «Om vi selv, ja, om en engel fra himmelen skulle forkynne dere et annet evangelium enn det vi har forkynt, så skal han være forbannet!»
Har medlemmene av de organisasjoner som har et positivt syn på tungetale, en livsførsel som vitner om at de har Guds ånd?
Legger de, som gruppe betraktet, åndens frukter for dagen, slike frukter som mildhet og selvkontroll? Er det lett for dem som kommer på deres møter, å finne disse egenskapene blant dem? — Gal. 5: 22, 23, NV.
Passer Jesu beskrivelse av sine disipler på dem? Han sa: «De er ikke av verden.» Ofrer de seg derfor fullt og helt for Guds rike, eller er de engasjert i verdens politiske anliggender? Har de holdt seg fri for blodskyld i krigstid? Har de, som gruppe betraktet, et godt omdømme fordi de holder seg borte fra verdens umoralske oppførsel? — Joh. 17: 16; Jes. 2: 4; 1. Tess. 4: 3—8, NV.
Kjennetegnes de sanne kristne i dag ved evnen til å tale i tunger?
Joh. 13: 35: «Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.»
1. Kor. 13: 1, 8: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Kjærligheten faller aldri bort. De profetiske gaver skal opphøre, tungene skal tie.»
Jesus sa at den hellige ånd skulle komme over hans etterfølgere, og at de skulle være hans vitner til jordens ender. (Apg. 1: 8) Han gav dem oppdraget: «Gjør disipler av mennesker av alle nasjonene.» (Matt. 28: 19, NV) Han forutsa også at ’evangeliet om riket skulle forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag’. (Matt. 24: 14) Hvem er det som utfører dette arbeidet i dag, både som gruppe betraktet og som enkeltpersoner? Bør vi ikke, i samsvar med det Jesus sa, betrakte dette som et vitnesbyrd om at en gruppe har den hellige ånd?
Skulle tungetalen fortsette helt til det «fullkomne» kom?
I 1. Korinter 13: 8 nevnes noen av de mirakuløse gavene — profetiske gaver, tungetale og kunnskap. Vers 9 nevner to av disse gavene på nytt — kunnskap og profetisk gave: «For vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis.» Eller, som det er gjengitt i RS: «For vår kunnskap er ufullkommen, og vår profetering er ufullkommen.» Så sies det i vers 10: «Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, forsvinne.» Ordet «fullkomne» er oversatt fra det greske tẹleion, som overbringer tanken om noe fullvoksent, fullstendig eller fullkomment. Ro, By og NV gjengir det her med «fullstendig». EG har «fullbyrdelsen». Legg merke til at uttrykkene «ufullkommen» og «stykkevis» ikke brukes om tungetalen, men om de «profetiske gaver» og om ’kunnskapen’. Med andre ord: Selv med disse mirakuløse gavene hadde de første kristne bare en ufullkommen eller ufullstendig forståelse av Guds hensikt. Men når profetiene ble oppfylt, når Guds hensikt ble fullbyrdet eller gjennomført, ville «det fullkomne» eller det fullstendige komme. Dette skriftstedet drøfter altså åpenbart ikke hvor lenge tungetalen skulle fortsette.
Bibelen antyder imidlertid andre steder hvor lenge de kristne skulle ha gaven å tale i tunger. Ifølge beretningen ble denne gaven og de andre åndens gaver alltid overført til nye disipler ved at Jesu Kristi apostler la hendene på dem eller var til stede. (Apg. 2: 4, 14, 17; 10: 44—46; 19: 6; se også Apostlenes gjerninger 8: 14—18.) Da apostlene og de som hadde mottatt gavene på denne måten, døde, må derfor de mirakuløse gavene som skyldtes Guds ånds virksomhet, ha opphørt. Dette synet stemmer godt med det som var hensikten med disse gavene, som fremgår av Hebreerne 2: 2—4.
Viser ikke Markus 16: 17, 18 at evnen til å «tale nye tungemål» skulle være et tegn som identifiserte de troende?
Vi bør merke oss at disse versene ikke bare omtaler det å «tale nye tungemål», men også det å ta slanger i hendene og drikke dødelig gift. Oppmuntrer alle som taler i tunger, også til slike handlinger?
Se opplysningene om grunnene til at disse versene ikke blir akseptert av alle bibelforskere, på sidene 161, 162, under overskriften «Helbredelse».
Noen sier . . .
Tror dere på tungetale?
Du kan svare: Jehovas vitner snakker mange språk, men det foregår ingen ekstatisk tungetale blant oss. Tror du egentlig at den tungetale som foregår i dag, er den samme som den som ble praktisert av de kristne i det første århundre? Så kan du kanskje si: Jeg har noen interessante punkter her som vi kan sammenligne med. (Bruk for eksempel stoff fra sidene 411, 412.)
Eller du kan si: Vi tror at de kristne talte i tunger i det første århundre, og at tungetalen dekket bestemte behov på den tiden. Vet du hvilke behov det var? Så kan du kanskje si: 1) Tungetalen var et tegn på at Guds gunst var gått over fra den jødiske ordning til den nyopprettede kristne menighet. (Hebr. 2: 2—4) 2) Den var et praktisk hjelpemiddel når det gjaldt å utbre det gode budskap i internasjonal målestokk på kort tid. — Apg. 1: 8.