SALMENE
En bok i Bibelen som kan inndeles i fem samlinger av hellige sanger – (1) Sl 1–41; (2) 42–72; (3) 73–89; (4) 90–106; (5) 107–150. Hver samling slutter med en lovprisning av Jehova. De enkelte salmene har tydeligvis allerede fra gammel tid av vært kjent ved sitt nummer etter sin plassering i boken. Det som i dag er kjent som Salme 2, ble for eksempel også omtalt som «den annen salme» i det første århundre. – Apg 13: 33.
Stil. Den poetiske formen i Salmene består av parallelle tanker eller uttrykk. (Se HEBRAISK [Hebraisk poesi].) De akrostiske, eller alfabetiske, salmene har en spesiell oppbygning. (Sl 9, 10, 25, 34, 37, 111, 112, 119, 145) I disse salmene begynner det første verset eller de første versene i den første strofen med den hebraiske bokstaven ʼạlef, det neste verset eller de neste versene med beth, og så videre gjennom hele eller nesten hele det hebraiske alfabetet. Denne oppbygningen kan ha vært brukt til hjelp for hukommelsen. Opplysninger om terminologien i Salmene finnes i artiklene ALAMOT; GITTIT; HIGGAJON; MAHALAT, II; MASKIL; MIKTAM; MUT-LABBEN; NEHILOT; OPPSTIGNINGENE; SELA, II; SJEMINIT.
Overskrifter. Mange av salmene har overskrifter som nevner skribenten, forteller om salmens bakgrunn, inneholder instrukser angående musikken eller angir hvordan salmen skal brukes, eller formålet med den. (Se overskriftene til Sl 3, 4, 5, 6, 7, 30, 38, 60, 92, 102.) Noen overskrifter inneholder opplysninger som hjelper en til å finne andre passasjer i Bibelen som kaster lys over en bestemt salme. (Sml. Sl 51 med 2Sa 11: 2–15; 12: 1–14.) Ettersom andre deler av Bibelen med poetisk stoff ofte blir introdusert på lignende måte (2Mo 15: 1; 5Mo 31: 30; 33: 1; Dom 5: 1; sml. 2Sa 22: 1 med overskriften til Sl 18), ser det ut til at overskriftene enten skriver seg fra skribentene eller fra dem som samlet salmene. Denne antagelsen blir støttet av at disse overskriftene allerede i salmerullen blant Dødehavsrullene (datert til mellom år 30 og år 50 e.v.t.) var en del av hovedteksten.
Skribenter. Ifølge overskriftene blir 73 av de 150 salmene tilskrevet David, elleve Korahs sønner (én av disse [Sl 88] nevner også Heman), tolv Asaf (øyensynlig Asafs hus; se ASAF nr. 1), én Moses, én Salomo og én esrahitten Etan. Salme 72 handler «om Salomo» og er tydeligvis skrevet av David. (Se Sl 72: 20.) Av Apostlenes gjerninger 4: 25 og Hebreerne 4: 7 framgår det at Salmene 2 og 95 er skrevet av David. Det ser ut til at Salmene 10, 43, 71 og 91 er fortsettelser av henholdsvis Salmene 9, 42, 70 og 90. Salmene 10 og 71 kan derfor tilskrives David, Salme 43 Korahs sønner og Salme 91 Moses. Det er ting som tyder på at Salme 119 ble skrevet av Hiskia mens han ennå var ung prins. (Se Sl 119: 9, 10, 23, 46, 99, 100.) Det betyr at det gjenstår vel 40 salmer som ikke blir tilskrevet noen bestemt skribent.
Salmene ble skrevet i løpet av en periode på om lag tusen år, fra Moses’ tid til etter hjemkomsten fra landflyktigheten i Babylon. – Sl 90: 0; 126: 1, 2; 137: 1, 8.
Samling. Ettersom David skrev mange av salmene og organiserte de levittiske musikerne i 24 tjenestegrupper, er det rimelig å anta at han også begynte å samle disse sangene med tanke på at de skulle bli brukt i helligdommen. (2Sa 23: 1; 1Kr 25: 1–31; 2Kr 29: 25–30) Deretter må andre samlinger ha blitt foretatt, noe en kan gå ut fra på grunn av de gjentagelser boken inneholder. (Sml. Sl 14 med 53; 40: 13–17 med 70; 57: 7–11 med 108: 1–5.) Mange bibelkommentatorer mener at det var Esra som ordnet salmene og gav Salmenes bok dens endelige form.
Det er mye som tyder på at innholdet av Salmenes bok var fastsatt på et tidlig tidspunkt. Bokens inndeling og innhold i den greske oversettelsen Septuaginta stemmer i det vesentlige med den hebraiske tekst. Det betyr at boken må ha vært fullført på 200-tallet f.v.t., da man begynte å utarbeide denne oversettelsen. Et fragment av et hebraisk håndskrift som var i bruk i den tredje fjerdedelen av det første århundre e.v.t., inneholder Salme 150: 1–6 etterfulgt av en tom spalte. Det tyder på at Salmenes bok sluttet der i dette gamle hebraiske håndskriftet, slik som i den massoretiske tekst.
Teksten nøyaktig overlevert. Den av Dødehavsrullene som inneholder deler av Salmenes bok, bekrefter at den hebraiske tekst er blitt nøyaktig overlevert. Denne rullen (som inneholder 41 kanoniske salmer, noen i sin helhet, andre bruddstykkevis) er omkring 900 år eldre enn den alminnelig anerkjente massoretiske tekst, men den svarer likevel i alt vesentlig til den teksten som de fleste oversettelser er basert på. Professor J.A. Sanders sier om dette: «De fleste [avvikene] er ortografiske og bare av betydning for forskere som er interessert i å finne ledetråder til hvordan hebraisk ble uttalt i oldtiden, og lignende. . . . Noen avvik viser seg umiddelbart å være forbedringer av teksten, særlig slike som gir en klarere hebraisk tekst, men som har liten eller ingen betydning for oversettelsen eller fortolkningen.» – The Dead Sea Psalms Scroll, 1967, s. 15.
Inspirert av Gud. At Salmenes bok er en del av Guds inspirerte Ord, er hevet over enhver tvil. Den stemmer helt og holdent med resten av Bibelen. Det finnes mange parallelle tanker til det som står i Salmene, andre steder i Bibelen. (Sml. Sl 1 med Jer 17: 5–8; Sl 49: 12 med For 3: 19 og 2Pe 2: 12; Sl 49: 17 med Lu 12: 20, 21.) Dessuten finnes det mange sitater fra Salmene i De kristne greske skrifter. – Sl 5: 9 (Ro 3: 13); 8: 6 (1Kt 15: 27; Ef 1: 22); 10: 7 (Ro 3: 14); 14: 1–3; 53: 1–3 (Ro 3: 10–12); 19: 4 (Ro 10: 18); 24: 1 (1Kt 10: 26); 32: 1, 2 (Ro 4: 7, 8); 36: 1 (Ro 3: 18); 44: 22 (Ro 8: 36); 50: 14 (Mt 5: 33); 51: 4 (Ro 3: 4); 56: 4, 11; 118: 6 (He 13: 6); 62: 12 (Ro 2: 6); 69: 22, 23 (Ro 11: 9, 10); 78: 24 (Joh 6: 31); 94: 11 (1Kt 3: 20); 95: 7–11 (He 3: 7–11, 15; 4: 3–7); 102: 25–27 (He 1: 10–12); 104: 4 (He 1: 7); 112: 9 (2Kt 9: 9); 116: 10 (2Kt 4: 13); 144: 3 (He 2: 6); også andre.
David skrev om seg selv: «Det var Jehovas ånd som talte gjennom meg, og hans ord var på min tunge.» (2Sa 23: 2) At David var inspirert av Jehovas ånd, blir bekreftet av apostelen Peter (Apg 1: 15, 16), av Hebreerbrevets skribent (He 3: 7, 8; 4: 7) og av andre kristne i det første århundre (Apg 4: 23–25). Det sterkeste vitnesbyrdet er det Guds Sønn avla. (Lu 20: 41–44) Etter sin oppstandelse sa han til sine disipler: «Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det som står skrevet om meg i Moseloven og i Profetene og Salmene [den første boken i Hagiografene, Skriftene, og derfor en betegnelse på hele den delen av Bibelen], må bli oppfylt.» – Lu 24: 44.
Messias’ liv og gjerning. Den som undersøker De kristne greske skrifter, vil finne at mye i forbindelse med Messias’ liv og gjerning var forutsagt i Salmene, noe følgende eksempler viser.
Da Jesus framstilte seg for å bli døpt, gav han uttrykk for at han var kommet for å gjøre sin Fars «vilje» i forbindelse med at han skulle ofre det legeme som var ’gjort i stand’ til ham, og derved avskaffe de dyreofrene som ble frambåret under Moseloven. (He 10: 5–10) Dette var i tråd med det som var forutsagt i Salme 40: 6–8. Jehova godkjente Jesus da han framstilte seg på denne måten, og han utøste sin ånd over ham og anerkjente ham som sin Sønn, slik det var forutsagt i Salme 2: 7. (Mr 1: 9–11; He 1: 5; 5: 5) Og som det var forutsagt i Salme 8: 4–6, var Jesus som menneske «litt lavere enn engler». – He 2: 6–8.
I løpet av sin tjeneste samlet Jesus disipler omkring seg og lærte dem opp. Han skammet seg ikke over å kalle dem sine «brødre», slik det stod skrevet i Salme 22: 22. (He 2: 11, 12; jf. Mt 12: 46–50; Joh 20: 17.) I samsvar med det som var forutsagt i Salmene, brukte Jesus illustrasjoner når han talte (Sl 78: 2; Mt 13: 35), og han viste nidkjærhet for Jehovas hus ved å rense det for handelsvirksomhet og var ikke seg selv til behag. (Sl 69: 9; Joh 2: 13–17; Ro 15: 3) Likevel ble han hatet uten grunn. (Sl 35: 19; 69: 4; Joh 15: 25) Hans gjerning blant de omskårne jødene tjente til å bekrefte de løftene som var gitt til deres forfedre, og fikk senere folk av nasjonene til å herliggjøre og lovprise Jehova. Også dette var forutsagt. – Sl 18: 49; 117: 1; Ro 15: 9, 11.
Da Jesus red inn i Jerusalem på en eselfole, hyllet folkeskarene ham med ordene i Salme 118: 26. (Mt 21: 9) Da overprestene og de skriftlærde gav uttrykk for at de ikke likte at noen gutter som var i templet, anerkjente Jesus ved å omtale ham som «Davids Sønn», brakte Jesus de religiøse motstanderne til taushet ved å sitere Salme 8: 2. – Mt 21: 15, 16.
Salmene pekte fram til at Jesus skulle bli forrådt av en av sine nærmeste (Sl 41: 9; Joh 13: 18), som, i samsvar med profetien, skulle bli erstattet. (Sl 69: 25; 109: 8; Apg 1: 20) Det var også forutsagt at styresmennene (Herodes og Pontius Pilatus), mennesker av nasjonene (for eksempel de romerske soldatene) og Israels folkegrupper ville samle seg mot ham (Sl 2: 1, 2; Apg 4: 24–28), og at de jødiske religiøse bygningsmennene ville forkaste ham. (Sl 118: 22, 23; Mt 21: 42; Mr 12: 10, 11; Apg 4: 11) Det ble også ført falske vitner mot ham, slik det var forutsagt i Salme 27: 12. – Mt 26: 59–61.
Da Jesus kom til det stedet hvor han skulle pælfestes, ble han tilbudt vin blandet med galle. (Sl 69: 21; Mt 27: 34) Salmisten hentydet profetisk til selve pælfestelsen da han skrev: «Hunder har omringet meg; de ondes forsamling har kringsatt meg. Som en løve er de ved mine hender og mine føtter.» (Sl 22: 16) Romerske soldater fordelte Jesu klær mellom seg ved loddkasting. (Sl 22: 18; Mt 27: 35; Lu 23: 34; Joh 19: 24) Hans religiøse fiender spottet ham med ord som var nedskrevet av salmisten. (Sl 22: 8; Mt 27: 41–43) Jesus var svært tørst og bad om å få noe å drikke. (Sl 22: 15; Joh 19: 28) Igjen ble han tilbudt sur vin. (Sl 69: 21; Mt 27: 48; Joh 19: 29, 30) Like før han døde, siterte han Salme 22: 1 og ropte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mt 27: 46; Mr 15: 34) Idet han utåndet, sa han med ordene i Salme 31: 5: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd.» (Lu 23: 46) Som salmisten også hadde forutsagt, ble ikke ett av hans ben brutt, eller knust. – Sl 34: 20; Joh 19: 33, 36.
Jesus ble lagt i en grav, men han ble ikke forlatt i Hades, og ’hans kjød så ikke forråtnelse’, men han ble oppreist fra de døde. (Sl 16: 8–10; Apg 2: 25–31; 13: 35–37) Da han hadde fart opp til himmelen, satte han seg ved Guds høyre hånd, hvor han skulle vente inntil hans fiender ble lagt som en skammel for hans føtter. (Sl 110: 1; Apg 2: 34, 35) Han ble også prest på Melkisedeks vis (Sl 110: 4; He 5: 6, 10; 6: 20; 7: 17, 21) og gav gaver i form av mennesker. (Sl 68: 18; Ef 4: 8–11) Alle disse detaljene var forutsagt i Salmene. Jesu komme som Guds domsfullbyrder som slår nasjonene i stykker, hører fortsatt framtiden til. (Sl 2: 9; Åp 2: 27; 19: 14, 15) Deretter vil Kristus som Konge bringe sine lojale undersåtter evigvarende velsignelser. Beskrivelsen i Salme 72 ble opprinnelig skrevet med tanke på Salomos styre, men den får i enda høyere grad sin anvendelse på Messias’ herredømme. Dette blir bekreftet av profetien i Sakarja 9: 9, 10, som er som et ekko av Salme 72: 8, og som senere blir anvendt på Kristus Jesus. – Mt 21: 5.
Eksempler på andre oppfyllelser av profetier i Salmenes bok vil en finne ved å sammenligne Salme 45 med Hebreerne 1: 8, 9; Åpenbaringen 19: 7–9, 11–15; 21: 2, 9–11.
Mer enn vakker poesi. I tillegg til at Salmenes bok omtaler framtidige begivenheter, inneholder den mye som kan tjene til oppmuntring og veiledning for den enkelte. Salmene er mer enn vakker poesi. De beskriver livet slik det virkelig er – med dets gleder, sorger, engstelser og skuffelser. Hele veien igjennom vitner de om salmistenes nære forhold til Jehova Gud. Dessuten blir oppmerksomheten rettet mot Guds gjerninger og egenskaper, noe som inspirerer til lovprisning og takksigelse.
Det blir vist at sann lykke er noe en oppnår ved å unngå omgang med de onde og ved å ha sin lyst i Jehovas lov (Sl 1: 1, 2), ta sin tilflukt til hans Salvede (2: 11, 12), sette sin lit til Jehova (40: 4), handle hensynsfullt mot den ringe (41: 1, 2), la seg tilrettevise av Jehova (94: 12, 13), adlyde hans bud (112: 1; 119: 1, 2) og ha ham som sin Gud og Hjelper (146: 5, 6).
En blir anbefalt å sette sin lit til Jehova. «Kast din byrde på Jehova, og han skal støtte deg. Aldri skal han tillate at den rettferdige vakler.» (Sl 55: 22; 37: 5) En slik tillit fjerner menneskefrykt. – 56: 4, 11.
Den som ønsker å bli godkjent av Gud, blir oppmuntret til å vente på ham (Sl 42: 5, 11; 43: 5), bruke tungen riktig og handle på rette måte (1: 1–6; 15: 1–5; 24: 3–5; 34: 13, 14; 37: 3, 4, 8, 27; 39: 1; 100: 2). Verdien av god omgang blir understreket. (18: 25, 26; 26: 4, 5) Og ingen bør misunne de onde deres velstand eller framgang, for de vil gå til grunne. – 37: 1, 2, 7–11.
Salmene viser at Guds tjenere med rette kan be om slike ting som frelse eller utfrielse (Sl 3: 7, 8; 6: 4; 35: 1–8; 71: 1–6), gunst (4: 1; 9: 13), veiledning (5: 8; 19: 12–14; 25: 4, 5; 27: 11; 43: 3), beskyttelse (17: 8), tilgivelse for synder (25: 7, 11, 18; 32: 5, 6; 41: 4; 51: 1–9), et rent hjerte og en ny, fast ånd (51: 10) og om at Guds navn må bli herliggjort (115: 1). De kan også be om å bli gransket, renset (26: 2) og dømt (35: 24; 43: 1) og også om å få lære godhet, fornuft, kunnskap og Guds forordninger. – 119: 66, 68, 73, 124, 125, 135.
Framhever Guds gjerninger og egenskaper. Salmene gir økt verdsettelse av Jehova Gud, som bare de uforstandige ikke tror eksisterer. (Sl 14: 1; 19: 7–11; 53: 1) Jehova blir beskrevet som en som «elsker rettferdighet og rett» (33: 5), «en tilflukt og styrke, en hjelp som i trengsler er lett å finne». (46: 1) Han er en rettferdig Dommer (7: 11; 9: 4, 8), Skaperen (8: 3; 19: 1; 33: 6), Konge (10: 16; 24: 8–10), Hyrde (23: 1–6) og Lærer (25: 9, 12), Forsørger for både mennesker og dyr (34: 10; 147: 9), Frelser eller Befrier (35: 10; 37: 39, 40; 40: 17; 54: 7) og Kilden til liv (36: 9), trøst (86: 17), velsignelse og styrke. – 29: 11.
Jehova ’glemmer ikke de nødstiltes rop’ (Sl 9: 12; 10: 14), men besvarer sine tjeneres bønner (3: 4; 30: 1, 2; 34: 4, 6, 17, 18) og lønner og beskytter dem som tjener ham (3: 3, 5, 6; 4: 3, 8; 9: 9, 10; 10: 17, 18; 18: 2, 20–24; 33: 18–20; 34: 22; se 34: 7, hvor det blir henvist til den beskyttelse englene gir). Han hater ondskap og vil gripe inn overfor dem som handler urett. – 5: 4–6, 9, 10; 9: 5, 6, 17, 18; 21: 8–12; 99: 8.
Det blir vist at Jehova er fryktinngytende (Sl 76: 7) og stor (77: 13), men likevel ydmyk (18: 35); han er hellig (99: 5) og rik på godhet (31: 19) og kraft (147: 5). Han er «en barmhjertig og nådig Gud, sen til vrede og rik på kjærlig godhet og sannferdighet». (86: 15) Hans forstand er umålelig (147: 5), og hans skapergjerninger vitner om hans visdom (104: 24). Han teller stjernene og kaller dem alle ved navn. (147: 4) Han kan se det menneskelige embryo. (139: 16) Han kan helbrede alle sykdommer. (103: 3) Han kan få kriger til å opphøre ved å ødelegge fiendens krigsvåpen. (46: 9) Han har ved mange anledninger grepet inn i historiens gang for å fremme sin rettferdige hensikt. (44: 1–3; 78: 1–72; 81: 5–7; 105: 8–45; 106: 7–46; 114: 1–8; 135: 8–12; 136: 4–26) En slik Gud fortjener takk og lovprisning. (92: 1; 96: 1–4; 146–150) Å sette sin lit til mennesker (60: 11; 62: 9), rikdom (49: 6–12, 17) eller avguder (115: 4–8; 135: 15–18) ville være dårskap.
Understreker verdien av Guds ord. Salmene uttrykker også verdsettelse av Guds ord. De understreker at Jehova Guds ord er rene (Sl 12: 6) og lutret (18: 30). Hans lov er dyrebar (119: 72) og er sannhet (119: 142). Det å rette seg etter hans fullkomne lov og hans pålitelige påminnelser, rette befalinger, rene bud og rettferdige rettslige avgjørelser bringer varige goder. (19: 7–11) Guds ord opplyser et menneskes sti (119: 105), og hans bud gjør en person vis og gir ham innsikt og forstand. – 119: 98–100, 104.
Klargjør og supplerer andre skriftsteder. I enkelte tilfeller klargjør eller supplerer Salmenes bok andre deler av Bibelen. Den viser at det å ’plage sin sjel’, slik som israelittene gjorde på soningsdagen (3Mo 16: 29; 23: 27; 4Mo 29: 7), henspiller på det å faste. (Sl 35: 13) Det er bare salmisten som forteller om den harde behandling Josef fikk da han satt i fengsel i Egypt, i hvert fall til å begynne med: «Med lenker plaget de hans føtter, i jern kom hans sjel.» (105: 18) Det er i Salmene det fortelles at «sendelag av engler» var med på å føre plagene over Egypt (78: 44–51), og at det vannet som på mirakuløs måte ble skaffet til veie i ødemarken, «rant gjennom de vannløse områder som en elv» (105: 41), slik at det var rikelig til hele Israels nasjon og til de mange husdyrene. Salmene viser også at farao selv omkom i Rødehavet. – 136: 15.
Salmene viser at israelittene opplevde motgang og store vanskeligheter før de beseiret edomittene i Saltdalen. (Sl 60: 0, 1, 3, 9) Dette tyder på at edomittene trengte inn i Juda mens israelittene lå i krig med Aram-Naharajim og Aram-Soba i nord.
Salme 101 forteller hvordan David administrerte statens anliggender. Som tjenere utvalgte han bare trofaste personer. Han tålte ikke en arrogant opptreden, og han tolererte ikke baktalelse. Han bestrebet seg daglig på å sørge for at onde mennesker fikk sin rettmessige straff.
[Ramme på side 730]
HOVEDPUNKTER I SALMENE
En samling av 150 hellige sanger, mange basert på de personlige opplevelsene til David og andre tjenere for Jehova
Skrevet i løpet av en periode på ca. tusen år, fra Moses’ tid til tiden etter hjemkomsten fra landflyktigheten i Babylon
Uttrykk for takk og pris til Jehova
Fordi hans navn er stort (99: 3; 113; 148: 13, 14)
På grunn av hans skapergjerninger (33: 1–9; 148: 1–12)
Fordi han er den store Hyrde (23)
Fordi han besvarer bønner (21: 1–7; 28; 116; 118: 21)
Fordi han er den han er (50; 95: 1–7; 96: 4–13; 97; 150)
Fordi han har utfridd sine tjenere fra fiender og fra trengsler (18; 30; 107; 140; 149)
På grunn av hans rettferdige dommer (67: 3, 4; 98)
På grunn av hans personlige egenskaper (57: 9–11; 92; 100; 108: 1–4; 117; 138: 1, 2)
Fordi han så gavmildt sørger for sine tjenere (37: 25; 67: 5–7; 145: 15, 16)
På grunn av den måten han har handlet med sitt folk på (66; 81; 105; 106; 126; 136: 10–24; 147)
Anmodninger om Guds barmhjertighet og hjelp
Om utfrielse fra fiender (3–5; 7; 12; 13; 17; 31; 59)
Om tilgivelse av synder (19: 12, 13; 25: 7, 11; 32; 51: 1, 2, 7–15; 130)
Om veiledning med hensyn til livsførsel (119: 124, 125; 143: 8, 10)
Om å bli holdt oppe under sykdom og problemer (41: 1–4)
Om gunst i vanskelige situasjoner (6: 2, 9; 9: 13, 14; 123)
Profetier oppfylt på Messias
Han var av Davids kongelige slektslinje (89: 3, 4, 29, 36, 37; 132: 11)
Nidkjærhet for Jehovas hus fortærte ham (69: 9)
Han brukte illustrasjoner (78: 2)
Han ble forrådt av en som stod ham nær (41: 9; 55: 12–14)
Måten han ble henrettet på, ble antydet (22: 16, NW, fotn.)
Han ble hånt og foraktet (22: 6–8; 69: 9)
Det ble kastet lodd om hans kledning (22: 18)
Han fikk eddik å drikke (69: 21)
Ikke ett av hans ben ble knust (34: 20)
Han ble oppreist fra Sjeol (16: 10)
Den steinen som bygningsmennene forkastet, ble hovedhjørnestein (118: 22)
Han steg opp i det høye og skaffet til veie gaver i form av mennesker (68: 18)
Han ble herliggjort og fikk herredømme over alt (8: 5–8)
Han ble innsatt som konge (2: 6; 110)
Han vil knuse de nasjoner som motstår ham (2: 8, 9; 45: 3–5)
Det blir forberedt et kongelig bryllup for ham; han vil utnevne fyrster på jorden (45: 2, 6–17)
Hans styre over jorden vil være preget av rettferdighet og medfølelse (72)
Grunnleggende bibelske lærepunkter i Salmene
Den sanne Guds identitet og egenskaper (78: 38, 39; 83: 18; 86: 15; 90: 1–4; 102: 24–27; 103; 139)
Jehovas overherredømme (11: 4–7; 24: 1; 29; 44; 47; 48; 76; 93)
Helligelsen av Guds navn (79; 83)
Alle mennesker er syndere (14: 1–3; 51: 5; 53: 1–3)
Det er dårskap å dyrke avguder (115: 4–8; 135: 15–18)
De dødes tilstand (6: 5; 88: 10–12; 115: 17; 146: 4)
Jorden vil bli et evig hjem for de rettferdige (37: 9–11, 29; 104: 5; 115: 16)
Inspirert veiledning som hjelper oss til å oppnå Jehovas godkjennelse
Frykt Jehova og adlyd hans bud (112: 1–4; 128)
Framelsk verdsettelse av Guds uttalelser og hans lov (1: 2; 19: 7–11; 119)
Sett din lit til Jehova (9: 10; 115: 9–11; 125; 146: 5–7)
Vent tålmodig på at han skal gripe inn (42; 43)
Jag etter fred og rettferdighet (34: 14, 15)
Vis oppriktig verdsettelse av fellesskapet med Guds folk og av å være i Guds hus (84; 122; 133)
Unngå dårlig omgang (1: 1; 26: 4, 5; 101: 3–8)
Lær barna om Jehovas gjerninger (78: 3–8)
Tal sannhet; unngå baktalelse og å avlegge falsk ed (15: 2, 3; 24: 3–5; 34: 13)
Hold ord, selv om det er til skade for deg selv (15: 4)
Bruk ikke penger til urette formål (15: 5)
Gavmildhet er til velsignelse for giveren (112: 5–10)
Lovpris Jehova offentlig (26: 7, 12; 40: 9)