Sanne kristne hedrer de eldre

«DE ELDRE står ved slutten av sitt økonomisk produktive liv, som er det grunnlag vår kultur vurderer individene ut fra, og som også er grunnlaget for den aktelse, status, respekt og lønn som blir tilmålt dem.» Denne uttalelsen skriver seg fra en forsker som heter Suzanne Steinmetz. Det moderne samfunn har altså et trist og negativt syn på de eldre. På denne bakgrunn er det ikke overraskende å lese at mange av dem blir forsømt og mishandlet.

Hvilket syn på de eldre gir Bibelen uttrykk for? Guds Ord er realistisk og erkjenner at det ikke er så lett å bli gammel. Salmisten framsa denne bønn: «Støt meg ikke bort i min alderdom, forlat meg ikke når kraften svinner!» (Salme 71: 9) I alderdommen følte han større behov for Jehovas støtte enn noen gang før. Bibelens syn er positivt fordi det viser at vi også bør tenke på de eldres behov.

Salomo omtalte riktignok alderdommen som «de onde dagene» da det var vanlig å si: «Jeg har ingen glede av dem.» (Forkynneren 12: 1—3) Men Bibelen forbinder også «mange dager og år» med velsignelser fra Gud. (Ordspråkene 3: 1, 2) For eksempel fikk Abraham dette løfte av Jehova: «I en god alderdom skal du gå i grav.» (1. Mosebok 15: 15) Gud dømte selvfølgelig ikke den trofaste Abraham til triste og ’onde dager’ som han ’ikke ville ha noen glede av’. Abraham fant glede og fred i sinnet også i sine siste år. Han kunne med tilfredshet se tilbake på et liv i tjeneste for Jehova. Han kunne også se framover mot «byen med de faste grunnvoller», Guds rike. (Hebreerne 11: 10) Han døde «gammel og mett av dager». — 1. Mosebok 25: 8.

Hvorfor omtalte da Salomo alderdommen som «de onde dagene»? Salomo hentydet til den uunngåelige helbredssvikten som kommer i alderdommen. Og for dem som ikke har ’tenkt på sin skaper i ungdommens år’, er de siste årene særlig onde. (Forkynneren 12: 1) Gamle mennesker som har kastet bort livet sitt, «har ingen glede av» sine siste levedager. Deres gudløse livsstil har kanskje også medført fysiske problemer som forsterker alderdommens plager. (Jevnfør Ordspråkene 5: 3—11.) Når de ser framover, øyner de ingen annen framtid enn graven. De som har brukt livet sitt i tjenesten for Gud, erfarer også ’onde dager’ når kroppen svekkes. Men i likhet med Abraham kan de finne glede og tilfredshet ved tanken på at de har brukt livet sitt på en god måte, og ved å bruke de kreftene de fremdeles har, i tjenesten for Gud. «Grå hår er en vakker krone når de finnes på rettferdighetens vei,» sier Bibelen. — Ordspråkene 16: 31, NW.

Det er faktisk også visse fordeler ved alderdommen. «Ungdom og morgenrøde er tomhet,» sier Salomo. Unge mennesker kan nok strutte av sunnhet, men de mangler ofte erfaring og dømmekraft. Eldre mennesker har et helt livs erfaring å øse av. De ’holder det onde borte’, mens de unge og impulsive ofte kaster seg hodestups ut i det. (Forkynneren 11: 10, EN; 2. Timoteus 2: 22) Derfor kunne Salomo si: «De grå hår er en ære for de gamle.» — Ordspråkene 20: 29.

Bibelen hedrer altså de eldre! Hva har dette å si for hvordan kristne mennesker behandler dem?

Vi skal ’reise oss’ for de eldre

Gud bestemte at det skulle høre med til den nasjonale holdning i Israel å vise repekt for de gamle. Moseloven sier: «Du skal reise deg for de grå hår og vise de gamle ære.» (3. Mosebok 19: 32) Jøder i senere tider tok tydeligvis denne loven helt bokstavelig. I en bok om orientalske skikker uttaler dr. Samuel Burder: «Jødiske forfattere sier at det var en regel at man skulle reise seg for dem når de var fire alen borte, og så snart de hadde passert, skulle man sette seg ned igjen, slik at det var tydelig at man reiste seg ene og alene av respekt for dem.» (Oriental Customs) En slik respekt skulle ikke bare vises menn i fremtredende stillinger. «Respekter også den gamle som har glemt sin lærdom,» bød Talmud. En rabbi hevdet at denne respekten også skulle gjelde en uvitende og ulærd gammel mann. «Selve det faktum at han er blitt gammel, må skyldes at han har gjort seg fortjent til det på en eller annen måte,» resonnerte han. — The Jewish Encyclopedia.

De kristne i vår tid er ikke lenger underlagt Moselovens bestemmelser. (Romerne 7: 6) Men dette betyr ikke at de ikke lenger er forpliktet til å vise spesiell aktelse for de eldre. Dette fremgår av den veiledning apostelen Paulus gav den kristne tilsynsmannen Timoteus: «Du skal ikke tale hardt til en gammel mann. Når du formaner ham, så tal til ham som til en far . . . eldre kvinner som mødre.» (1. Timoteus 5: 1, 2) Paulus sa til den unge Timoteus at han hadde myndighet til å ’formane’ og «byde». (1. Timoteus 1: 3, EN) Men hvis en som var eldre enn han selv, viste manglende dømmekraft eller kom med en feilaktig uttalelse — og spesielt hvis det gjaldt en som tjente som tilsynsmann — da skulle han ikke «tale hardt» til ham og behandle ham som en underordnet. Nei, han skulle på en respektfull måte ’tale til ham som til en far’. Timoteus skulle vise en tilsvarende respekt for eldre kvinner i menigheten. Ja, han skulle fremdeles faktisk ’reise seg for de grå hår’.

Kristendommen er altså en religion som innebærer respekt for de eldre. Det er derfor et paradoks at mishandling av eldre mennesker i ganske stor utstrekning finner sted innen nasjoner som utgir seg for å være kristne. Men det finnes fremdeles tilbedere som holder seg til Bibelens normer. Når det gjelder Jehovas vitner, er de glad for å ha tusenvis av eldre blant seg. De betrakter dem ikke som en byrde eller belastning. En skrøpelig helse hindrer kanskje mange av de gamle i å være like aktive som før, men mange har deltatt trofast i den kristne tjeneste i lange tider og dette stimulerer yngre vitner til å ta eksempel av deres tro. — Jevnfør Hebreerne 13: 7.

Det ventes ikke at de eldre skal spille en passiv rolle i menigheten. De oppfordres til å foregå andre med et godt eksempel ved å være «edruelige, opptre verdig og viselig og være sunne både i tro, kjærlighet og tålmodig håp». De må være villig til å la andre nyte godt av deres visdom og erfaring. (Titus 2: 2, 3) Joel profeterte at også «de gamle» skulle være med blant dem som skulle forkynne Bibelens budskap. (Joel 3: 1) Du har sikkert selv lagt merke til at mange eldre Jehovas vitner fremdeles er aktivt med i forkynnelsen fra dør til dør.

Vi må «gjøre enda større fremskritt» når det gjelder å hedre dem

Jehovas vitner forsøker å ta spesielle hensyn til de eldre på mange måter. På de årlige stevnene blir det for eksempel ofte reservert spesielle sitteplasser for eldre. Også på individuelt grunnlag blir det vist hensyn. En forkynner i Japan stiller sin plass i familiens bil til disposisjon for en 87 år gammel kvinne for at hun skal få kjøre til menighetens møter. Selv sykler han til møtene. I Brasil er det en heltidsforkynner som er 92 år gammel. Hans medarbeidere «behandler ham med respekt, snakker med ham . . . Han er et nyttig medlem av menigheten».

Dette betyr ikke at det ikke kan gjøres enda mer for å hedre de gamle. Paulus skrev til de kristne i Tessalonika: «Dere viser denne kjærlighet mot alle brødrene i hele Makedonia. Like fullt formaner vi dere, brødre, til å gjøre enda større fremskritt.» (1. Tessaloniker 4: 9, 10) Også i vår tid er det av og til behov for lignende veiledning angående hvordan vi bør behandle de gamle. En 85 år gammel kristen mann var for eksempel svært skuffet over at han ikke fikk et eksemplar av en ny bok om bibelske emner. Problemet bestod i at han var nesten døv og ikke hadde hørt en opplysning om at alle som ville ha denne boken, måtte bestille den, og ingen i menigheten hadde tenkt på at de burde bestille den for ham. Det ble selvfølgelig fort ordnet opp i denne saken. Men dette tilfellet viser likevel at det er nødvendig å være spesielt våken for de eldres behov.

Guds folk i vår tid kan på så mange måter «gjøre enda større fremskritt» i denne henseende. Det er god anledning til å ’oppgløde’ de eldre «til kjærlighet og gode gjerninger» på kristne møter. (Hebreerne 10: 24, 25) Det er allerede slik at unge og gamle omgås på en utvungen måte på Jehovas vitners møter, men det går kanskje an å anstrenge seg enda mer i denne retning. Noen foreldre prøver for eksempel å oppmuntre barna sine til å henvende seg til de eldre i menigheten på en respektfull måte og snakke med dem.

Også i mer uformelle forbindelser kan vi fortsette å hedre de eldre. I samsvar med det prinsipp Jesus framholdt i Lukas 14: 12—14, kan det gjøres mer for å invitere de eldre til selskapelige samvær. Selv om de ikke har anledning til å komme, vil de sikkert sette pris på at du husker på dem. Dessuten oppfordres de kristne til å ’legge vinn på gjestfrihet’. (Romerne 12: 13) Dette behøver ikke å bety selskapelighet i stor stil. Et Jehovas vitne i Tyskland kommer med dette forslaget: «Inviter de eldre hjem til deg på en kopp te, og la dem fortelle opplevelser de har hatt før i tiden.»

Apostelen Paulus sier: «Kappes om å hedre hverandre!» (Romerne 12: 10, EN) Blant Jehovas vitner er det slik at menighetens utnevnte eldste foregår andre med et godt eksempel når det gjelder å hedre eldre kristne. De eldste vil ofte kunne gi de tilårskomne passende oppgaver, for eksempel å lære opp nye i forkynnelsesarbeidet eller å hjelpe til med vedlikeholdet av møtesalen. Yngre menn som tjener som eldste i menigheten, hedrer eldre tilsynsmenn ved å henvende seg til dem i beskjedenhet og søke deres råd og øse av deres erfaring på en forstandig måte. (Ordspråkene 20: 5) Når de eldste kommer sammen, følger de yngre blant dem den unge Elihus bibelske eksempel ved å vise en respektfull tilbakeholdenhet overfor de eldre og mer erfarne menn og la dem få full anledning til å uttale seg først. — Job 32: 4.

Det kan nok være lett å bli utålmodig med eldre mennesker fordi de kanskje ikke er så raske i vendingen eller i tankegangen som de yngre. Dr. Robert N. Butler gir en god beskrivelse av noen av de problemene som alderdommen kan føre med seg: «Man mister sin fysiske utholdenhet, sin evne til å holde det gående, og det kan i seg selv være ganske skremmende. Man taper kanskje viktige sanser som hørsel eller syn.» Bør ikke de yngre vise medfølelse og være hensynsfulle når de er klar over dette? — 1. Peter 3: 8.

Ja, de kristne i vår tid er forpliktet til å vise sann kjærlighet, omtanke og respekt for de eldre blant seg. Jehovas vitner legger vekt på at dette skal skje på en eksemplarisk måte. Men hvordan går det når eldre kristne — eller foreldrene til noen som er kristne — blir syke eller skrøpelige? Hvem har ansvaret for å ta seg av dem? De etterfølgende artiklene vil peke på hvordan Bibelen besvarer disse spørsmålene.

Tenk på de eldres beste

«Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres.» — FILIPPERNE 2: 4.

1, 2. a) Hvordan viste det styrende råd i det første århundre interesse for de eldres behov? b) Hvilket bevis har vi for at forkynnelsesarbeidet ikke ble forsømt?

KORT tid etter pinsedagen i år 33 e.Kr. «kom de gresktalende jøder [i den kristne menighet] med klager mot de hebraisktalende, fordi deres enker ikke ble tilgodesett ved den daglige utdelingen [av mat til de nødstilte]». En del av disse enkene var uten tvil eldre og maktet ikke å forsørge seg selv. Hvordan det enn var, grep apostlene inn og sa: «Velg nå ut blant dere sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven [dette nødvendige arbeid, NW].» — Apostlenes gjerninger 6: 1—3.

² De første kristne betraktet altså det å ha omsorg for de nødstilte som et ’nødvendig arbeid’. Flere år senere skrev disippelen Jakob: «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød.» (Jakob 1: 27) Betydde dette at det viktige forkynnelsesarbeidet ble forsømt? Nei, for beretningen i Apostlenes gjerninger sier at etter at arbeidet med å hjelpe enkene var blitt ordentlig organisert, «nådde [Guds Ord] stadig flere, og tallet på disipler i Jerusalem økte sterkt». — Apostlenes gjerninger 6: 7.

3. Hvilken oppfordring blir gitt i Filipperne 2: 4, og hvorfor er den spesielt på sin plass i dag?

³ I dag lever vi i «vanskelige tider». (2. Timoteus 3: 1) Etter at vi har dekket familiens behov og utført vårt verdslige arbeid, har vi kanskje lite overskudd — eller liten lyst — til å ta oss av de eldre og deres behov. Det er derfor på sin plass at Filipperne 2: 4 tilskynder oss til ’ikke bare å tenke på vårt eget beste, men også på de andres’. Hvordan kan dette gjøres på en likevektig og praktisk måte?

Vis enker heder

4. a) Hvorfor og hvordan ble enker ’hedret’ i den første kristne menighet? b) Var det nødvendig å gi slik hjelp til alle enker?

⁴ I 1. Timoteus, kapittel 5, beskriver Paulus hvordan de første kristne tok seg av eldre enker i menigheten. Han sa til Timoteus: «Enker skal du hedre og støtte, de som virkelig er enker.» (Vers 3) Eldre enker ble spesielt utpekt som slike som var verdige til å bli hedret ved at de regelmessig fikk økonomisk støtte. De var avskåret fra enhver annen hjelpeordning og kunne bare ’sette sitt håp til Gud og leve i bønn og påkallelse natt og dag’. (Vers 5) Hvordan ble deres bønner om å få det nødvendige til livets opphold besvart? De ble besvart gjennom menigheten, som på en organisert måte sørget for at enker som var verdige til det, fikk et beskjedent utkomme. Hvis en enke var i stand til å forsørge seg selv eller hadde slektninger som var i stand til å forsørge henne, hadde hun selvfølgelig ikke behov for slik hjelp fra menigheten. — Versene 4 og 16.

5. a) Hvordan kan noen enker ha ’gått inn for sanselig tilfredsstillelse’? b) Var menigheten forpliktet til å støtte slike enker?

⁵ «Men den [enke] som går inn for sanselig tilfredsstillelse, er [åndelig] død selv om hun lever,» sa Paulus. (Vers 6, NW) Paulus kommer ikke nærmere inn på hvordan noen ’levde i vellyst’, slik en interlineær oversettelse ordrett gjengir det. (The Kingdom Interlinear Translation) Noen kan kanskje ha kjempet med sine «kjønnslige drifter». (Vers 11, NW) Ifølge en ordbok kan det greske ordet som er gjengitt med «leve i vellyst», også bety å ’leve makelig, overdrevent komfortabelt eller i overdreven nytelse’. (Liddell & Scott’s Greek-English Lexicon) Noen ønsket kanskje å berike seg selv eller å finansiere sitt luksuriøse og nytelsessyke liv som helt manglet måtehold, gjennom menigheten. Uansett hvordan det forholdt seg, antyder Paulus at slike enker ikke var kvalifisert til å motta støtte fra menigheten.

6, 7 (og fotnoten). a) Hva var «listen»? b) Hvorfor fikk ikke de som var under 60 år, økonomisk støtte? c) Hvordan hjalp Paulus unge enker, slik at de ikke fikk en ugunstig «dom»?

⁶ Paulus sa deretter: «La en enke bli satt opp på listen [over dem som får økonomisk støtte] hvis hun ikke er under seksti år gammel.» På Paulus’ tid ble en enke som hadde passert 60 år, tydeligvis betraktet som ute av stand til å forsørge seg selv, og det var også lite sannsynlig at hun ville komme til å gifte seg igjen.a «Avvis derimot yngre enker [som ønsker å bli ført opp på listen],» sa Paulus, «for når deres kjønnslige drifter har kommet mellom dem og Kristus, ønsker de å gifte seg, og de har en dom over seg fordi de har ringeaktet sitt første uttrykk for tro.» — Versene 9, 11, 12, NW.

⁷ Hvis yngre enker også kunne føres opp på «listen», ville kanskje noen forhastet erklære at de hadde til hensikt å leve enslig. Med tiden fant de det kanskje vanskelig å kontrollere sine «kjønnslige drifter» og ønsket å gifte seg igjen. De fikk da «en dom over seg fordi de . . . ringeaktet sitt første uttrykk for tro», nemlig at de skulle leve enslig. (Jevnfør Forkynneren 5: 1—5.) For å forhindre at det oppstod slike situasjoner, sa Paulus videre: «Jeg vil derfor at de unge enkene skal gifte seg igjen [og] få barn.» — Vers 14.

8. a) Hvordan var Paulus’ retningslinjer til beskyttelse for menigheten? b) Ble yngre enker og eldre menn som hadde behov for hjelp, også tatt hånd om?

⁸ Paulus sa også at de som ble satt opp på listen, måtte ha vært kjent i lengre tid for sine gode, kristne gjerninger. (Vers 10) Menigheten var ikke et «velferdssenter» for dem som var dovne eller griske. (2. Tessaloniker 3: 10, 11) Men hva med eldre menn og yngre enker? Hvis noen av dem hadde behov for hjelp, ville menigheten uten tvil ta seg av dem som enkeltpersoner. — Jevnfør 1. Johannes 3: 17, 18.

9. a) Hvorfor skiller de ordninger som blir truffet i dag for å dra omsorg for de eldre, seg ut fra dem som ble truffet i det første århundre? b) Hva hjelper Paulus’ drøftelse i 1. Timoteus, kapittel 5, av enkenes situasjon oss til å forstå i dag?

⁹ Slike ordninger var trolig hensiktsmessige når det gjaldt å dekke behovet i de første kristne menigheter. Men som det sies i en kommentar til Bibelen: «På grunn av forsikringsutbetalinger, sosiale trygder og muligheter for å få arbeid er situasjonen helt annerledes i vår tid.» (The Expositor’s Bible Commentary) Ettersom det sosiale og økonomiske bildet har endret seg, er det sjelden nødvendig at menighetene i dag fører opptegnelser over eldre som trenger økonomisk støtte. Ikke desto mindre hjelper Paulus’ ord til Timoteus oss til å forstå 1) at de eldres problemer angår hele menigheten — spesielt de eldste, 2) at omsorgen for de eldre bør organiseres ordentlig, og 3) at en slik omsorg bør begrenses til dem som virkelig trenger den.

Hvordan de eldste kan tenke på de eldres beste

10. Hvordan kan de eldste ta ledelsen i å tenke på de eldres beste i vår tid?

¹⁰ Hvordan kan tilsynsmenn i dag ta ledelsen i å tenke på de eldres beste? De kan fra tid til annen ta med de eldres behov på dagsordenen for eldstemøtene. Når det er behov for hjelp i et bestemt tilfelle, kan de ordne med at slik hjelp blir gitt. De behøver ikke nødvendigvis yte denne hjelpen personlig, ettersom det ofte er mange som er villige til å hjelpe til i menigheten, blant annet de unge. De eldste kan imidlertid føre nøye tilsyn med den hjelpen som blir gitt, kanskje ved å gi en bror i oppgave å koordinere den hjelpen som blir gitt en person.

11. Hvordan kan de eldste lære de eldres behov å kjenne?

¹¹ Salomo gav følgende råd: «Merk deg vel hvordan sauene dine ser ut.» (Ordspråkene 27: 23) Tilsynsmennene kan derfor personlig besøke de eldre for å finne ut hvordan de best kan «hjelpe kristne som lider nød». (Romerne 12: 13) En reisende tilsynsmann sa det slik: «Enkelte av de eldre er svært selvstendige, og det nytter ikke bare å spørre dem om hva de trenger hjelp til. Det beste er selv å finne ut hva som bør gjøres, og så sette i gang.» I Japan fant noen tilsynsmenn ut at en 80 år gammel søster trengte stadig tilsyn. De skrev: «Vi har nå sørget for at noen kontakter henne to ganger om dagen, morgen og kveld, enten ved å besøke henne eller ved å telefonere.» — Jevnfør Matteus 25: 36.

12. a) Hvordan kan de eldste sørge for at de eldre kan høste gagn av menighetsmøtene? b) Hvordan kan man gjøre god bruk av kassettbånd som er utgitt av Selskapet Vakttårnet?

¹² Tilsynsmennene bør også sørge for at de eldre kan høste gagn av menighetsmøtene. (Hebreerne 10: 24, 25) Trenger noen av de eldre hjelp til å komme til møtene? Synes noen at det er vanskelig å ’høre og forstå’ møteprogrammet fordi de hører dårlig? (Matteus 15: 10) I slike tilfelle vil det kanskje være praktisk å innstallere teleslynge. En del menigheter har ordnet det slik at de som ikke er i stand til å komme på møtene, kan sitte hjemme og lytte til programmet over telefon. Andre gjør opptak av møtene på kassettbånd for dem som er for syke til å overvære møtene — i noen tilfelle kjøper de også kassettspillere til dem. I tråd med dette sier en eldste i Vest-Tyskland: «Flere av de eldre som jeg har besøkt, sitter stort sett foran fjernsynet og ser på programmer som neppe kan karakteriseres som åndelig oppbyggende.» Hvorfor ikke isteden oppfordre dem til å lytte til kassettbånd som er utgitt av Selskapet Vakttårnet, og som inneholder Rikets melodier eller andre teokratiske innspillinger?

13. Hva kan gjøres for å hjelpe de eldre til å være aktive forkynnere av Riket?

¹³ Noen av de eldre i menigheten er blitt uregelmessige eller uvirksomme i forkynnelsen. Men alderen behøver ikke nødvendigvis å hindre en i å forkynne «evangeliet om riket». (Matteus 24: 14) Noen av de eldre vil kanskje reagere positivt hvis du ganske enkelt spør dem om de har lyst til å arbeide sammen med deg i felttjenesten. Kanskje du kan bidra til at deres kjærlighet til forkynnelsen blusser opp igjen, hvis du forteller dem opplevelser fra felttjenesten. Hvis det å gå i trapper er et problem, kan du ordne det slik at de kan arbeide i leiegårder hvor det er heiser, eller i boligstrøk hvor det ikke er trapper. Noen forkynnere kan også ta med eldre på bibelstudier — eller holde studiet hjemme hos den eldre.

14 og rammen. a) Hva kan de eldste gjøre hvis en eldre bror eller søster kommer i alvorlige, økonomiske vanskeligheter? b) Hvordan har enkelte menigheter tatt hånd om eldre forkynnere?

¹⁴ ’Penger er en beskyttelse.’ (Forkynneren 7: 12) Mange eldre brødre og søstre befinner seg imidlertid i en vanskelig økonomisk situasjon og har ingen slektninger som er villige til å hjelpe dem. Men enkeltpersoner i menigheten er vanligvis glad for å være til hjelp når de blir gjort oppmerksom på behovet. (Jakob 2: 15—17) De eldste kan også undersøke hvilke offentlige eller sosiale trygder, forsikringsordninger, pensjoner og så videre som er tilgjengelige. I enkelte land er det imidlertid vanskelig å oppnå slike goder, og det kan være at det eneste alternativet er å følge fremgangsmåten i 1. Timoteus, kapittel 5, og sørge for at menigheten som et hele yter den nødvendige hjelp. (Se Organisert for å fullføre vår tjeneste, sidene 122, 123.)

Forkynnere i Nigeria gav regelmessig materiell hjelp til en 82 år gammel alminnelig pioner og hans kone. Da myndighetene bestemte at den bygningen de bodde i, skulle rives, tilbød menigheten dem å flytte inn i et rom tilknyttet Rikets sal, inntil man klarte å skaffe noe annet.

En menighet i Brasil ansatte en sykepleier til å ta seg av et eldre ektepar. Samtidig fikk en søster i oppgave å holde huset i orden, lage mat og dekke andre fysiske behov. Hver måned la menigheten til side penger til dette formålet.

15. a) Er det noe som begrenser den hjelp menigheten kan gi? b) Hvordan kan rådet i Lukas 11: 34 (NW) være på sin plass for dem som krever for mye?

¹⁵ Akkurat som i det første århundre blir slik hjelp gitt til slike som er verdige til det, og som virkelig trenger den. Tilsynsmennene er ikke forpliktet til å etterkomme overdrevne anmodninger eller imøtekomme urimelige krav om tilsyn og oppmerksomhet. De eldre må også bevare ’øyet klart’. — Lukas 11: 34, NW.

Hvordan vi som enkeltpersoner kan tenke på de eldres beste

16, 17. a) Hvorfor er det viktig at også andre foruten de eldste tenker på de eldres beste? b) Hvordan kan travle forkynnere ’kjøpe tid’ til å ta seg av de eldre?

¹⁶ For en tid siden ble en eldre søster lagt inn på sykehus. Diagnosen lød på underernæring. «Hvis flere i menigheten hadde tenkt på hennes beste, ville dette kanskje aldri ha skjedd,» skrev en eldste. Ja, det er ikke bare de eldste som må tenke på de eldres beste. Paulus sa: «Vi er jo hverandres lemmer.» — Efeserne 4: 25.

¹⁷ En del av dere har utvilsomt mange personlige forpliktelser å ivareta. Men «tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres». (Filipperne 2: 4) Du vil ofte kunne ’kjøpe tid’ ved hjelp av god organisering. (Efeserne 5: 16) Kan du for eksempel besøke en av de eldre etter at du har vært ute i felttjenesten? Mange eldre føler seg spesielt ensomme på hverdagene. Også tenåringer kan besøke de eldre og hjelpe dem med forskjellige daglige gjøremål. En søster som fikk hjelp av en ungdom, bad: «Takk, Jehova, for unge bror John. Han er virkelig et godt menneske.»

18. a) Hvorfor kan det av og til være vanskelig å snakke med enkelte av de eldre? b) Hvordan kan en gjøre et besøk hos en eldre bror eller søster eller en samtale med ham eller henne oppbyggende for begge parter?

¹⁸ Hilser du bare overfladisk på de eldre på møtene? Det er sant at det ikke alltid er lett å snakke med noen som har dårlig hørsel, eller som har vanskelig for å uttrykke seg. Og siden en sviktende helse krever sitt, er ikke de eldre alltid i det beste humør. Men det er ’bedre å være tålmodig’. (Forkynneren 7: 8) Hvis du anstrenger deg litt, kan det resultere i en «utveksling av oppmuntringer». (Romerne 1: 12, NW) Fortell en opplevelse fra felttjenesten eller snakk om noe du har lest i Vakttårnet eller Våkn opp! Eller, enda bedre, bare lytt. (Jevnfør Job 32: 7.) Eldre mennesker har mye å fortelle hvis du gir dem sjansen til det. En eldste sa: «Jeg hadde stor nytte av å besøke en eldre bror.»

19. a) Hvem bør vår omsorg for de eldre også omfatte? b) Hvordan kan vi være til hjelp for familier som tar hånd om sine tilårskomne foreldre?

¹⁹ Bør ikke din omsorg for de eldre også omfatte deres familie som tar hånd om dem? Et ektepar som tok seg av sine tilårskomne foreldre, sa: «I stedet for å oppmuntre oss har enkelte i menigheten begynt å komme med kritikk. En søster sa: ’Hvis dere går glipp av flere møter, blir dere åndelig syke!’ Men hun var ikke villig til å gjøre noe for å hjelpe oss til å komme på flere møter.» Like nedslående er vage løfter, for eksempel: ’La meg få vite det hvis du trenger hjelp.’ Det er nesten det samme som å si: «Hold dere varme og spis dere mette.» (Jakob 2: 16) Hvor mye bedre er det ikke å la din omsorg vise seg i handling! Et ektepar sier: «Vennene har vært fantastisk hjelpsomme! Noen tar seg av mor i et par dager om gangen, slik at vi av og til får litt fri. Andre tar henne med på bibelstudier. Og det er virkelig oppmuntrende når andre spør om hvordan det står til med henne.»

20, 21. Hva kan de eldre gjøre for å hjelpe dem som har omsorg for dem?

²⁰ Stort sett blir de eldre blant oss tatt godt hånd om. Men hva kan eldre Jehovas vitner selv gjøre for at det kan gjøres med glede, uten sukk? (Jevnfør Hebreerne 13: 17.) Samarbeid med de eldste når de treffer tiltak for å hjelpe dere. Vær takknemlig og gi uttrykk for verdsettelse av den hjelp dere får, og unngå å forlange for mye eller å være for kritiske. Forsøk dessuten å bevare en glad og positiv holdning, selv om dere har smerter og plager på grunn av høy alder. — Ordspråkene 15: 13.

²¹ ’Brødrene er fantastiske. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle ha klart meg uten dem.’ Mange eldre har kommet med slike uttalelser. Likevel hviler hovedansvaret for å ta seg av tilårskomne foreldre på barna deres. Hva innebærer dette ansvar, og hvordan kan det best tas hånd om?

[Fotnote]

Husker du?

◻ Hva ble gjort i det første århundre for eldre enker?

◻ Hvordan kan tilsynsmennene organisere den hjelp som blir gitt eldre i menigheten?

◻ Hvordan kan enkeltpersoner i menigheten vise interesse for eldre brødre og søstre?

◻ Hva kan de eldre gjøre for at oppgaven skal bli lettere for dem som tar hånd om dem?

[Ramme på side 11]

Hvordan noen hjelper de eldre

En menighet i Brasil fant en passende måte å hjelpe en eldre bror som bor i nærheten av Rikets sal, på: Den bokstudiegruppen som gjør rent i Rikets sal, gjør også rent i huset til denne broren.

En annen menighet i Brasil fant en enkel metode for å hjelpe en syk bror til å fortsette på den teokratiske tjenesteskolen. Når det er hans tur til å ha oppdrag, får en bror i oppgave å ta med seg to—tre andre forkynnere og besøke denne broren. Det korte møtet blir innledet med bønn, og så holder broren sitt tildelte oppdrag og får den nødvendige veiledning. Dette besøket viser seg å være til stor oppmuntring!

Reisende tilsynsmenn har gått foran med et godt eksempel når det gjelder å ta ledelsen. En eldre bror som måtte sitte i rullestol, ble svært irritabel og fikk av den grunn sjelden besøk. En reisende tilsynsmann ordnet det imidlertid slik at han viste lysbildeforedraget for denne broren privat. Den eldre broren ble dypt rørt over det han så. Tilsynsmannen sier: «Jeg følte meg rikelig belønnet da jeg så hvilke resultater det gav å vise litt oppmerksomhet og kjærlighet.»

Noen eldste i Nigeria foretok hyrdebesøk hos en eldre bror og oppdaget at han var alvorlig syk. Han ble umiddelbart sendt på sykehus. Det viste seg at den eldre broren trengte omfattende medisinsk behandling, noe han ikke var i stand til å betale for. Da menigheten ble gjort oppmerksom på dette, skaffet forkynnerne til veie nok penger til å dekke utgiftene. To eldste byttet på å kjøre ham til og fra sykehuset, selv om det betydde at de måtte ta seg fri fra arbeidet. De fikk imidlertid gleden av å se at denne broren stadig ble bedre, og at han tok del i hjelpepionertjenesten helt til han døde for fire år siden.

I Filippinene var det en eldre søster som ikke hadde familie. Da hun lå syk i tre år, tok menigheten seg av henne. De sørget for at hun fikk et lite sted å bo, og at hun fikk sine daglige måltider, og de tok også hånd om hennes personlige hygiene.

[Bilde på side 10]

Alle kan være med på å hedre de eldre i menigheten

Vis gudhengivenhet overfor tilårskomne foreldre

«La disse [barn eller barnebarn] først lære å vise gudhengivenhet overfor sin egen husstand og fortsette å betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne.» — 1. TIMOTEUS 5: 4, NW.

1, 2. a) Hvem skal ifølge Bibelen ha omsorg for tilårskomne foreldre? b) Hvorfor er det en alvorlig sak for en kristen å forsømme dette ansvaret?

DE PLEIDE og beskyttet deg da du var barn. Da du ble voksen, søkte du råd og hjelp hos dem. Men nå er de blitt gamle og har selv behov for hjelp. Apostelen Paulus sier: «Men hvis en enke har barn eller barnebarn, så la disse først lære å vise gudhengivenhet overfor sin egen husstand og fortsette å betale et passende vederlag til sine foreldre og besteforeldre, for dette er antagelig i Guds øyne. En som ikke har omsorg for sine nærmeste og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro.» — 1. Timoteus 5: 4, 8, vers 4 fra NW.

² Tusener av Jehovas vitner tar i dag hånd som sine tilårskomne foreldre. De gjør det ikke bare av «godhet» (Nytt liv) eller av «plikt» (The Jerusalem Bible), men av «gudhengivenhet», det vil si av ærbødighet for Gud. De er klar over at det å svikte sine foreldre når de har behov for hjelp, vil være det samme som å ’fornekte [den kristne] tro’. — Jevnfør Titus 1: 16.

’Bær din byrde’ av omsorgen

3. Hvorfor kan det å ta hånd om foreldrene sine være en stor utfordring?

³ Det å ta seg av sine tilårskomne foreldre er blitt en virkelig utfordring, spesielt i vestlige land. Familier bor ofte spredt. Utgiftene har økt kolossalt. Mange husmødre arbeider utenfor hjemmet. Det å ta seg av sine tilårskomne foreldre kan derfor bli en enorm oppgave, spesielt når de som oppgaven faller på, ikke selv er helt unge lenger. «Vi er nå i 50-årene og har barn og barnebarn som også trenger hjelp,» sier en søster som arbeider hardt for å ta hånd om en av foreldrene sine.

4, 5. a) Hvem antyder Bibelen kan dele ansvaret? b) Hvordan vred noen på Jesu tid seg unna ansvaret for foreldrene sine?

⁴ Paulus antyder at «barn eller barnebarn» kunne dele ansvaret. (1. Timoteus 5: 4) Det hender imidlertid at søsken ikke er villig til å ’bære sin byrde’ av omsorgen. (Jevnfør Galaterne 6: 5.) «Min eldre søster har frasagt seg ethvert ansvar for situasjonen,» sier en eldste. Men behager en slik holdning Jehova? Husk hva Jesus en gang sa til fariseerne: «For Moses sa: Du skal hedre din far og din mor . . . Men dere lærer: Om en mann sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban — det betyr en gave til templet — da forbyr dere ham å hjelpe far eller mor. Slik setter dere Guds ord ut av kraft av hensyn til de reglene dere har overtatt.» — Markus 7: 10—13.

⁵ Hvis en jøde ikke brydde seg om å hjelpe sine nødstilte foreldre, kunne han ganske enkelt erklære at hans eiendeler var «en korban» — en gave til templet. (Jevnfør 3. Mosebok 27: 1—24.) Han var tydeligvis ikke nødt til å gi denne angivelige gaven umiddelbart. Han kunne derfor beholde (og utvilsomt bruke) det han eide, til ubestemt tid. Så hvis foreldrene hans trengte økonomisk hjelp, kunne han vri seg unna sin plikt ved fromt å erklære at alt han eide, var «en korban». Jesus fordømte en slik falskhet.

6. Hva kan motivere enkelte i vår tid til å unndra seg de forpliktelser de har overfor sine foreldre, og behager det Gud?

⁶ En kristen som bruker tomme unnskyldninger for å unndra seg sin plikt, lurer derfor ikke Gud. (Jeremia 17: 9, 10) På grunn av økonomiske problemer, sviktende helse og andre omstendigheter kan det riktignok være svært begrenset hvor mye en er i stand til å gjøre for foreldrene sine. Men noen betrakter ganske enkelt eiendeler, tid og privatliv som viktigere enn foreldrenes ve og vel. Hvor hyklersk ville det ikke være av en kristen å forkynne Guds Ord, men ’sette det ut av kraft’ ved å unnlate å hjelpe sine foreldre!

Samarbeid i familien

7. Hvordan kan familien samarbeide om å ta hånd om en eldre far eller mor?

⁷ Når det oppstår en kritisk situasjon i forbindelse med en eldre mor eller far, anbefaler noen eksperter at familien kommer sammen for å drøfte situasjonen. Det meste av ansvaret vil kanskje falle på ett medlem av familien. Men ved å snakke fortrolig sammen på en rolig og objektiv måte kan familiemedlemmene ofte finne måter å fordele arbeidet på. (Ordspråkene 15: 22, NW) De som bor langt unna, kan kanskje støtte økonomisk og komme på regelmessige besøk. Andre er kanskje i stand til å ta seg av transport og daglige gjøremål. Bare det å være villig til å besøke foreldrene regelmessig kan være et verdifullt bidrag. En søster i 80-årene sier om de besøk hun får av barna sine: «Det er virkelig styrkende!»

8. a) Er familiemedlemmer som er i heltidstjenesten, fritatt for å ta del i omsorgen for foreldrene? b) Hvor langt har enkelte heltidstjenere gått for å ivareta sine forpliktelser overfor foreldrene?

⁸ Enkelte familier kan imidlertid være i en kinkig situasjon når et medlem av familien er opptatt i heltidstjenesten. Heltidstjenere unnlater ikke å ivareta sine forpliktelser overfor sine foreldre, og mange har gjort seg spesielle anstrengelser for å ta hånd om dem. En kretstilsynsmann sier: «Vi hadde aldri forestilt oss hvor fysisk og følelsesmessig krevende det kan være å dra omsorg for foreldrene sine, spesielt når man samtidig prøver å fylle de krav som heltidstjenesten stiller. Vår utholdenhet er virkelig blitt prøvd til det ytterste, og vi har følt at vi har hatt behov for ’den kraft som er over det normale’.» (2. Korinter 4: 7, NW) Måtte Jehova fortsette å holde slike mennesker oppe.

9. Hvilken oppmuntring kan en gi slike som ikke har hatt noe valg, men har måttet slutte i heltidstjenesten for å ta seg av sine foreldre?

⁹ Det hender at et familiemedlem etter å ha vurdert alle andre muligheter, ikke har noe annet valg enn å slutte i heltidstjenesten. Det er forståelig at en som er i en slik situasjon, har blandede følelser når han gir avkall på sine tjenesteprivilegier. ’Vi vet at det er vårt kristne ansvar å ta oss av min gamle og syke mor,’ sier en tidligere misjonær, ’men av og til føles det svært merkelig.’ Husk imidlertid at ’gudhengivenhet overfor sin egen husstand er antagelig i Guds øyne’. (1. Timoteus 5: 4, NW) Husk også at «Gud [ikke] er urettferdig, så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn ved å gi hjelp til de kristne, nå som før». (Hebreerne 6: 10) Et ektepar som sluttet etter mange år i heltidstjenesten, sier: «Etter vår oppfatning er det like viktig for oss nå å ta hånd om våre foreldre som det før var å være i heltidstjenesten.»

10. a) Hvorfor kan det være at noen har sluttet i heltidstjenesten før det var nødvendig? b) Hvordan bør familien betrakte heltidstjenesten?

¹⁰ Det kan imidlertid være at noen har sluttet i heltidstjenesten for tidlig på grunn av at deres slektninger har resonnert som så: ’Dere er ikke bundet av arbeid eller familie. Hvorfor kan ikke dere ta dere av mor og far?’ Men er ikke forkynnelsesarbeidet det mest presserende arbeid som foregår i dag? (Matteus 24: 14; 28: 19, 20) De som er heltidstjenere, utfører derfor et livsviktig arbeid. (1. Timoteus 4: 16) Jesus antydet også at i visse tilfelle kunne tjenesten for Gud prioriteres høyere enn familieanliggender.

11, 12. a) Hvorfor rådet Jesus en mann til å «la de døde begrave sine døde»? b) Hvordan har enkelte familier ordnet seg når et av familiemedlemmene er i heltidstjenesten?

¹¹ Da for eksempel en mann ved en anledning avslo å følge en oppfordring om å bli en etterfølger av Jesus ved å si: «La meg først få gå hjem og begrave min far», svarte Jesus: «La de [åndelig] døde begrave sine døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike.» (Lukas 9: 59, 60) Siden jødene begravde folk den samme dag som de døde, er det ikke trolig at mannens far virkelig var død. Det er sannsynlig at mannen ganske enkelt ønsket å være hos sin aldrende far til faren døde. Men siden det åpenbart var andre slektninger som kunne ta seg av faren, oppfordret Jesus ham til å ’gå av sted og forkynne Guds rike’.

¹² Enkelte familier har på lignende måte funnet ut at når alle familiemedlemmene samarbeider, kan det ofte ordnes slik at heltidstjenere kan ta del i omsorgen for foreldrene uten å måtte slutte i heltidstjenesten. Noen heltidstjenere hjelper for eksempel foreldrene sine i helgene eller i feriene. Det er interessant å se at mange tilårskomne foreldre har insistert på at barna deres skal fortsette i heltidstjenesten, selv om det krever betydelig selvoppofrelse fra foreldrenes side. Jehova velsigner rikelig dem som setter Rikets interesser først. — Matteus 6: 33.

«Visdom» og «dømmekraft» når foreldrene flytter inn

13. Hvilke problemer kan oppstå når en far eller mor flytter inn hos sine barn?

¹³ Jesus ordnet det slik at hans mor, som var enke, fikk bo hos sine troende slektninger. (Johannes 19: 25—27) Mange Jehovas vitner har på lignende måte tilbudt foreldrene å flytte inn hos dem — og som følge av det har de erfart mange velsignelser og glederike stunder. En livsstil som vanskelig lar seg forene med det å ha foreldrene boende hos seg, et begrenset privatliv som følge av det og den belastning den daglige omsorg medfører, kan imidlertid gjøre det å ta en av foreldrene inn i sitt hjem, til en frustrerende opplevelse for alle parter. Ann, som har en svigermor som lider av presenilitet, sier: «Det å ta hånd om svigermor har gjort meg mer anspent. Jeg føler meg skyldbetynget når jeg fra tid til annen mister tålmodigheten og snakker uvennlig til henne.»

14, 15. Hvordan kan «visdom» og «dømmekraft» ’bygge opp’ en familie under slike omstendigheter?

¹⁴ Salomo sa at «ved visdom bygges en husstand opp, og ved dømmekraft vil den vise seg solid grunnfestet». (Ordspråkene 24: 3, NW) Ann har for eksempel forsøkt å være mer forståelsesfull overfor svigermorens problem. «Jeg tenker på at hun er syk, og at hun ikke lager vanskeligheter med vilje.» Men «alle feiler vi ofte. Den som ikke forgår seg med sine ord, er en fullkommen mann». (Jakob 3: 2) Legg visdom for dagen ved å hindre at sinne bygger seg opp når det oppstår konflikter. (Efeserne 4: 31, 32) Snakk sammen som en familie og forsøk å finne løsninger og forandringer til det bedre.

¹⁵ Dømmekraft hjelper oss også til å snakke sammen på en virkningsfull måte. (Ordspråkene 20: 5) Kanskje en mor eller en far har vanskelig for å tilpasse seg rutinen i sitt nye hjem. Eller kanskje han eller hun på grunn av svekket dømmekraft har en tendens til å være lite samarbeidsvillig. Under visse omstendigheter kan det være at den eneste muligheten er å si klart ifra. (Jevnfør 1. Mosebok 43: 5—10.) «Hvis jeg ikke sa nei til mor, ville hun bruke opp alle pengene sine,» sier en søster. En eldste har funnet ut at han enkelte ganger kan benytte seg av morens kjærlighet til ham. «Mange ganger når det ikke nytter å resonnere med henne, sier jeg ganske enkelt: ’Mor, vil du være så snill å gjøre det for min skyld?’ Da gjør hun som jeg sier.»

16. Hvorfor må en kjærlig ektemann legge «dømmekraft» for dagen overfor sin ektefelle? Hvordan kan han gjøre det?

¹⁶ Siden det ofte er hustruen som bærer det meste av omsorgsbyrden, vil en forstandig ektemann passe på at hun ikke blir utslitt — følelsesmessig, fysisk eller åndelig. Ordspråkene 24: 10 sier: «Mister du motet på trengselens dag, da har du liten styrke.» Hva kan en ektemann gjøre for å gi sin kone fornyet styrke? En søster sier: «Når mannen min kom hjem, pleide han å legge armene rundt meg og fortelle hvor stor pris han satte på meg. Jeg hadde aldri klart det uten ham.» (Efeserne 5: 25, 28, 29) Han kan også studere Bibelen sammen med sin ektefelle og regelmessig be sammen med henne. Ja, selv under slike vanskelige omstendigheter kan en familie ’bygges opp’.

Omsorg på sykehjem

17, 18. a) Hva er enkelte familier blitt tvunget til å gjøre? b) Hvordan kan voksne barn hjelpe foreldrene til å tilpasse seg i slike situasjoner?

¹⁷ En gerontolog sier: «Det kommer til et punkt da familien verken har ekspertise eller penger til å ha [en far eller en mor] boende hjemme hos seg.» En ektemann sa det slik: «Det gikk så langt at min kone brøt sammen i et forsøk på å ta hånd om mor 24 timer i døgnet. Den eneste muligheten var å sende mor på et sykehjem. Men det skar oss i hjertet å måtte gjøre det.»

¹⁸ Under visse omstendigheter kan det være at foreldrene vil bli tatt best hånd om på et sykehjem. Men eldre mennesker som blir plassert på slike hjem, blir ofte forvirret og oppskaket. De føler at de er blitt sviktet. «Vi forklarte mor inngående hvorfor vi måtte gjøre dette,» sier en søster som vi kan kalle Greta. «Hun lærte å tilpasse seg og betrakter nå dette som sitt hjem.» Regelmessige besøk gjør det også lettere for foreldrene å finne seg til rette, og besøkene viser at barnas kjærlighet til dem er ekte. (Jevnfør 2. Korinter 8: 8.) Hvis dere bor langt unna, kan dere holde kontakten ved hjelp av telefon, brev og regelmessige besøk. (Jevnfør 2. Johannes 12.) Det er ikke desto mindre klare minussider ved å bo blant verdslige mennesker. Vær ’klar over deres åndelige behov’. (Matteus 5: 3, NW) «Vi skaffer mor lesestoff, og vi forsøker å drøfte åndelige spørsmål så ofte som mulig,» sier Greta.

19. a) Hva bør en undersøke hvis en blir nødt til å sende foreldrene sine på et sykehjem? b) Hvordan vil en kristen ha gagn av å gjøre sitt ytterste for å ta hånd om sine foreldre?

¹⁹ En undersøkelse av 406 sykehjem i USA som ble offentliggjort i et amerikansk tidsskrift (The Wall Street Journal), viste at «omkring hvert femte ble ansett som potensielt farlig for beboerne og nesten halvparten tilfredsstilte bare minstekravene». Slike rapporter er dessverre ikke uvanlige. Vær derfor nøye med hvilket sykehjem du sender foreldrene dine til, hvis det blir nødvendig. Besøk sykehjemmet for å se at det er rent og godt vedlikeholdt, at det er kvalifisert personell og en hjemmekoselig atmosfære, og at det blir servert passende måltider. Undersøk så grundig som mulig den pleie foreldrene dine får. Ivareta deres interesser og hjelp dem til å unngå vanskelige situasjoner som kan oppstå, kanskje i forbindelse med avkobling eller helligdager. Når du gjør ditt ytterste for å sørge for at foreldrene dine blir tatt hånd om på best mulig måte under de rådende omstendigheter, vil det bidra til å lindre den skyldfølelse som ellers vil kunne gjøre deg urolig. — Jevnfør 2. Korinter 1: 12.

Glade givere og glade mottagere

20. Hvorfor er det viktig at barna er glade givere?

²⁰ «Det har vært vanskelig,» sier en kristen kvinne om det å ta seg av foreldrene. «Jeg har måttet lage mat, gjøre rent, ta hånd om gråteanfall og skifte sengetøy når de var inkontinente.» «Men vi har gjort alt med glede,» sier mannen hennes. «Vi har forsøkt å unnlate å gi dem følelsen av at vi motvillig har tatt hånd om dem.» (2. Korinter 9: 7) Eldre mennesker liker vanligvis ikke å ta imot hjelp og ønsker ikke å ligge andre til byrde. Den holdning du legger for dagen, er derfor av avgjørende betydning.

21. a) Hvordan kan foreldrene være glade mottagere? b) Hvorfor er det klokt av foreldre å planlegge med tanke på alderdommen?

²¹ Den holdning som foreldrene legger for dagen, er også av stor betydning. En søster sier: «Uansett hva jeg gjorde for mor, så gjorde jeg aldri nok.» Dere foreldre, vær ikke urimelige eller altfor krevende. Bibelen sier tross alt at «det er jo ikke barna som skal samle rikdom for foreldrene, men foreldrene skal samle for barna». (2. Korinter 12: 14) Enkelte foreldre skusler bort sine midler og blir til unødig byrde for sine barn. Ordspråkene 13: 22 sier imidlertid: «En god mann etterlater arv til barnebarn.» Foreldre bør i den grad det er mulig, på forhånd legge planer med tanke på sin alderdom. De kan for eksempel legge til side midler og treffe visse tiltak for å bli tatt hånd om. — Ordspråkene 21: 5, NW.

22. Hvordan bør en se på de anstrengelser en gjør seg for å ta hånd om sine tilårskomne foreldre?

²² Paulus sa treffende at det å ta hånd om foreldrene sine er «et passende vederlag». (1. Timoteus 5: 4, NW) Som en bror sa: «Mor tok hånd om meg i 20 år. Hva har jeg gjort til sammenligning?» Måtte alle kristne som har tilårskomne foreldre, bli tilskyndt til å «vise gudhengivenhet overfor sin egen husstand» idet de vet at de vil bli rikelig belønnet av den Gud som gir følgende løfte til dem som hedrer sine foreldre: «Du [skal] få leve lenge på jorden.» — Efeserne 6: 3, NW.

Husker du?

◻ Hvordan forsøkte noen på Jesu tid å unndra seg ansvaret for foreldrene sine?

◻ Hvem bør ta hånd om tilårskomne foreldre, og hvorfor?

◻ Hvilke problemer kan oppstå når en far eller mor flytter inn hos sine barn, og hvordan kan problemene overvinnes?

◻ Hvorfor kan det være nødvendig at foreldrene blir tatt hånd om på et sykehjem, og hvordan kan de bli hjulpet til å finne seg til rette et slikt sted?