Gjenreisere og gjenopprettere av sann religion

«Og de som er av deg, skal bygge de gamle øde steder; du skal gjenoppbygge grunnlaget for mange generasjoner; og du skal bli kalt nedbrutte murers gjenreiser, gjenoppretteren av veier til bosteder.» — Es. 58: 12, AS.

 1. Hva er sann religion og hva er falsk religion?

SANN religion er den uforfalskede tilbedelse av Jehova. Falsk religion omfatter alt som er imot tilbedelsen av Jehova. I sin aller enkleste og mest vanlige forstand betyr ordet «religion» en «form eller et system for tilbedelse». Derfor betyr ikke ordet i seg selv «sannhet». Vi snakker både om hedensk og kristen religion, og alle mulige slags former eller systemer for tilbedelse kan derfor med rette betegnes som religioner, uansett deres motiver eller mål. Til tross for at det finnes mange tusen forskjellige religioner, er det bare én sann religion, nemlig tilbedelsen av den høyeste Gud, hvis navn er Jehova. Denne sanne religion er nå blitt gjenopprettet for menneskene.

 2. Hvilke angrep er blitt gjort på den sanne religion, og hvorfor har de ikke lykkes?

² Den sanne religion er evig, og kan aldri ødelegges. I århundrenes løp har fiender prøvd å rive den ned og ødelegge den, men deres ondsindige gjerninger har vært forgjeves. Til sine tider har det forekommet at den sanne religion har vært nesten fullstendig ute av syne. Den er blitt baktalt, og menneskene har gjort det til en forrædersk forbrytelse å praktisere den. Ja, i løpet av de nesten 6000 årene menneskene har levd her på jorden, har det ved mange anledninger vært slik at den sanne religion bare med nød og neppe har overstått de forferdelige angrep som er blitt gjort på den. Men selv om den enkelte ganger har vært nesten ødelagt, har Jehova alltid oppreist trofaste mennesker til å tale dens sak og kjempe for dens tilværelse uten å ta hensyn til personlige tap og til og med uten å bry seg om faren for å dø for den. Slike mennesker har gjenreist nedbrutte murer og gjenopprettet veiene, slik at det atter ble mulig for menneskene å tilbe Jehova Gud i ånd og i sannhet. Det er nettopp en slik avgjørende tid vi lever i nå.

 3. På hvilken måte var den rene religion å finne i Eden, og hvorfor vedvarte den ikke?

³ Den rene religion var å finne i Eden før Adams ulydighet, for på den tiden gjaldt tilbedelsen bare én Gud, Jehova. Mennesket erfarte store velsignelser mens han befant seg i den rene tilstand, for han ble tildelt meget gledelige tjenester i forbindelse med de laverestående skapninger, som Gud hadde til hensikt å betro ham herredømme over. Fred og ro rådet, og det var ingen ting som kunne ødelegge harmonien der i gledens hage. Mennesket trengte ingen mellommann mellom seg og Gud, for Jehova talte til ham ved dagens slutt, sannsynligvis om aftenen. Denne paradistilstanden varte imidlertid ikke lenge, for Adam forlot den sanne religion og antok den falske. Velsignelsene gikk tapt på grunn av en overlagt ulydighetshandling, og det lykkelige og velsignelsesrike forhold han hadde hatt å glede seg over, kunne ikke gjenopprettes og skjenkes til hans etterkommere av andre enn en som hadde makt og myndighet til å gjøre det. Menneskene tapte disse vidunderlige velsignelser og selve livet, og de har begitt seg så langt vekk fra den sanne religion at mange ikke engang vet hva den går ut på. Slike uvitende mennesker regner med at deres avguderiske religion er den rette, og ser fullstendig bort fra de grufulle frukter den har båret, og hvor grundig den har ødelagt alle likhetspunkter mellom Skaperen og skapningene.

 4. Fortell kort om hvordan det går når den sanne religion går tapt.

⁴ Det at mennesket er skapt i «Guds bilde», innbefatter dets rene tilbedelse av Jehova. Det må virke etter de samme prinsipper og regler for handling som sin Skaper. Når et menneske holder opp med å tilbe Jehova, er det samtidig forbi med at det erkjenner sitt ansvar overfor Gud. Det mister sin forståelse og kaster seg hodekulls ut i dårskap og åndelig vanvidd, for det finner seg deretter tre, stein eller metall, former det til et gudebilde, maler et ansikt på det og bøyer seg så ned for det. Noen skapninger søker tilfredsstillelse i å tilbe andre levende skapninger eller livløse ting i skaperverket. Falsk religion fostrer uvitenhet, frykt, overtro, hat, fanatisme og vanvidd. Sann religion frambringer godhet, glede, fred, kjærlighet og liv. Menneskenes håp og frelse avhenger av gjenopprettelsen av den sanne religion.

 5. Hvem er den falske religions skaper, og hvilken plan hadde han da han fikk i stand bruddet mellom Gud og mennesket?

⁵ Den falske religions skaper er Satan, for han framkalte med vilje menneskets opprør i Eden for å bevirke et brudd mellom Gud og mennesket, og dette var han heldig med. Deretter begynte Satan å organisere menneskeheten til å tilbe på hans måte. Han har alltid gjort sitt ytterste for å hindre menneskene i å vinne kunnskap om Jehova. For å oppnå dette fikk han dem til å begynne å tilbe Guds skaperverk i stedet for Skaperen, og slik har det gått til at menneskene i århundrenes løp har bygd opp religioner omkring alt mulig, fra solen til krypdyrene på marken. Dette har ført til en verdensomfattende forvirring. Paulus skriver: «Om nå det gode budskap vi forkynner, virkelig er tildekket, da er det tildekket blant dem som går til grunne, blant hvem guden for denne tingenes ordning har forblindet de vantros sinn, forat lyset fra det herlige gode budskap om Kristus, som er Guds bilde, ikke skal skinne gjennom.» (2 Kor. 4: 3, 4, NW) Den tid kommer da Satan ikke vil kunne bedra menneskene med falsk religion, for følgende er forutsagt om Jesus: «Og han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år og kastet ham i avgrunnen og lukket til og satte segl over ham, forat han ikke lenger skulle forføre folkene, inntil de tusen år var til ende.» — Åpb. 20: 2, 3.

 6. Forklar forholdene på Noahs og Paulus’ tid, og fortell hvordan dette var et resultat av falsk religion.

⁶ Den fryktelige tilstand menneskene på Noahs tid sank ned til, viser på en ettertrykkelig måte hvilke fordervede forhold menneskene kommer opp i når de taper den sanne religion: «Og Gud så på jorden, og se, den var fordervet; for alt kjød hadde fordervet sin ferd på jorden. Da sa Gud til Noah: Jeg har satt meg fore å gjøre ende på alt kjød, for de har fylt jorden med urett; og nå vil jeg ødelegge både dem og jorden.» (1 Mos. 6: 12, 13) 2000 år senere var forholdene igjen de samme, for Paulus hevder: «For enda de kjente Gud, herliggjorde de ham ikke som Gud og takket ham heller ikke, men de ble tomme i sine tanker . . . Skjønt de påsto at de var vise, ble de dåraktige og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot noe slikt som bildet av forgjengelige mennesker og av fugler og firføtte skapninger og krypdyr. . . . Og liksom de ikke aktet det for noenting verd å ha nøyaktig kunnskap om Gud, overga Gud dem til en misbilliget mental tilstand, til å gjøre slikt som ikke sømmer seg, fulle som de var av all urettferdighet, ondskap, begjærlighet, ondsinnethet, fulle av misunnelse, mord, strid, svik, ondskapsfullhet, de ble øretutere, bakvaskere, slike som hater Gud.» (Rom. 1: 21—31, NW) Paulus erklærte også at de samme onde forhold skulle råde i de siste dager av denne onde tingenes ordning. — 2 Tim. 3: 1—7.

 7. Hva er nå nødvendig forat mange mennesker skal bli frelst, og pågår et slikt arbeid i dag?

⁷ De skriftsteder som er sitert ovenfor, gir en tydelig beskrivelse av menneskehetens falne tilstand og fornedrelse. Det er nå absolutt påkrevet med et omfattende gjenreisnings- og gjenopprettelsesarbeid, slik at en del av verdens døende befolkning kan bli utløst og frelst fra fullstendig ødeleggelse. Det er blitt drevet et slikt verdensomfattende gjenoppbygningsarbeid, og mange hundre tusen mennesker har nå hatt stort utbytte av det. Det er ikke slik å forstå at disse menneskene har funnet en ny religion, men de er atter blitt ledet innpå de gamle veier, tilbake til den religion som ble dyrket av apostlene og av de trofaste i fortiden, Noah, Abraham og andre. Dette har ført til uvurderlige goder for dem som er blitt ledet tilbake til trofast tjeneste for Jehova. De har fått lære at Jehova er den høyeste Gud, og den kjærlighet til Gud som er oppvekt i deres hjerte og liv, har frambrakt lydighet når det gjelder å gjøre hans vilje. Denne sanne religion har utviklet ærbødighet, ærefrykt, takknemlighet, håp og gudsfrykt i disse oppriktige og ærlige mennesker. Det har bundet dem fast til den allmektige, og beveger dem til villig å overgi alt til Jehova.

 8. Kan det settes opp noen grenser for den sanne religions velsignelser, og hvorfor svarer du som du gjør?

⁸ Det berører det personlige forhold, for det innbefatter at skapningen bestemmer seg for å underkaste seg Skaperen. En slik handling er aktverdig, for den betegner at man stadig er tilskyndet til å gi Gud den tilbedelse og ærbødighet han er berettiget til. Og de som er sanne tilbedere, oppnår et kjærlig samfunn med Skaperen, lærer å kjenne og ære ham som sin egen Overherre, elsker ham som en Far og finner fullstendig hvile, lykke og fred i hans familie og i hans hellige tjeneste. Den sanne religions velsignelser er så altomfattende at det er umulig å sette noen grenser for dem, for håp fødes og utsiktene til å få evig liv blir en del av ens liv, og dette i høyere og høyere grad etter som en lærer å tro og stole på Jehovas og vår Herre Kristi Jesu løfter.

 9. Hvordan bringer den sanne religion håp, og hvilke resultater fører den til?

⁹ Håp som er frambrakt ved den sanne religion, omdanner livet. Det opphever de skuffelser, prøver og lidelser tilværelsen byr på nå under den onde tingenes ordning, mens hjerte og sinn blir sløvt hvis det ikke finnes noe håp. Håpet om evig liv kan vi bare få fra Jehova Gud gjennom hans Sønn. «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» (Joh. 17: 3, NW) «La oss . . . nyte fred med Gud gjennom vår herre Jesus Kristus, ved hvem vi også har fått adgang ved troen til denne ufortjente godhet som vi nå står i, og la oss juble på grunn av håpet om Guds herlighet. Og ikke bare det, men la oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengsel virker utholdenhet; og utholdenhet en godkjent tilstand; og den godkjente tilstand håp, og håpet fører ikke til skuffelse; for Guds kjærlighet er blitt utøst i våre hjerter gjennom den hellige ånd som ble gitt oss.» (Rom. 5: 1—5, NW) Dette er den sanne religion.

10. Hva tjener til å identifisere dem som har den sanne religion?

¹⁰ Noen kan spørre: Hvordan kan dere være sikre på at dette er den sanne religion? Svaret er at alt som har med den å gjøre, må tale til ære og pris for Jehova. Den må få hjerte og sinn til å utvide seg overfor Ham. Det må skapes et ønske og et håp om å få se hans navn opphøyd over ethvert annet navn i universet, ja, om å få se hans navn JEHOVA stråle, glitre og på en storslagen måte stille sin storhet og majestet til skue for alle skapninger. Dette er noen av den sanne religions kjennemerker. Den består ikke i formalisme eller i ritualer, og er ikke noe sosialt foretagende. Nei, den er ikke noe man bruker til å prøve å få seg selv til å virke aktverdig, men er en levende, altoppslukende nidkjærhet for å tilbe Jehova med ånd og sannhet. Man må holde seg til Skaperen, og den må binde oss fast i ubrytelige bånd. Paulus var en sann tilbeder, og han sa: «For jeg er viss på at hverken død eller liv, hverken engler eller krefter, hverken det som nå er eller det som komme skal, eller noen makt, hverken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 8: 38, 39.

Jehovas navn og den sanne religion

11. Forklar hvordan Satan reiste tvil om Guds ords sannhet, og fortell hva det førte til.

¹¹ Det at Satan lot falsk religion komme i stedet for sann tilbedelse, har ført stor forhånelse over Jehovas navn. I Eden reiste Satan tvil om Guds ords sannferdighet, hans verk og hans navns ære og til og med om hans gode hensikter med menneskeparet. Det står skrevet: «Men slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud [Jehova] hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i haven? Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i haven; men om frukten på det tre som er midt i haven, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» (1 Mos. 3: 1—5) Disse få ordene sier meget. Satan reiste tvil om hvorvidt Jehovas befalinger var på sin plass. Denne forbrytelses uhyrlighet kan vi bare fatte når vi betrakter de nesten 6000 år med synd, ondskap, sykdom, sorg, lidelse og død som er ført over menneskeslekten. Hvor foraktelig egoistisk og i høyeste grad opprørsk det er å ymte den minste tvil om Skaperens Ord! De lumske ordene «Har Gud virkelig sagt» — uttrykt halvt spørrende og halvt med tilgjort forbauselse — var beregnet på å vekke mistenksomhet og mistro til Skaperen. Ja, de røper dybden av Satans ondskap. Hans opprør mot guddommelig lov og orden blir lagt for dagen ved hans krenkelse av den Høyestes navn. Dette var første gang Jehovas navn ble vanhelliget og krenket. Satans plan gikk ut på at han ville skjære over båndene mellom menneskeparet og Jehova for å danne et brudd som det ikke ville være mulig å bøte på slik at det kunne finne sted en gjenreisning og gjenopprettelse til den opprinnelige sunne tilstand.

12. Hva ligger det i skriftstedet: «På den tid begynte de å påkalle [Jehovas] navn»?

¹² Det var i det tredje århundre av menneskenes historie, mens Enos, Sets sønn levde, at menneskene åpenlyst begynte å vanhellige Jehovas navn. Det står skrevet: «På den tid begynte de å påkalle [Jehovas] navn:» (1 Mos. 4: 26) Menneskene angret ikke, og det var ikke slik at de ydmykt søkte å tjene Jehova. Enkelte hebraisk kyndige har hevdet at dette skriftstedet burde lyde «begynte de på vanhellig vis» eller «da begynte vanhelligelsen». Det er et faktum at det samme hebraiske verbet er oversatt med «vanhellige» både i King James-oversettelsen og i vår alminnelige norske bibel i 3 Mosebok 21: 6, men der står verbet i en annen bøyning eller form. Den tiden vi snakker om, var imidlertid en tid med dyrkelse av fremmede guder. Legg i denne forbindelse merke til følgende kommentarer til denne tiden: «I Enos’ dager feilet Adams sønner med stor feil, og den tids vise menns råd ble umenneskelige, og Enos selv var (en) av dem som feilet; og deres feil var denne: De sa: Etter som Gud har skapt disse stjerner og sfærer til å styre verden og har satt dem i det høye og tildelt dem ære, og etter som de er tjenere som tjener ham, er det på sin plass at menneskene hyller dem, herliggjør dem og gir dem ære . . . de begynte å bygge templer for stjernene, og til å ofre offer til dem . . . forat de etter sin onde mening skulle vinne Skaperens gunst, og dette var roten til avgudsdyrkelsen, osv. . . . I tidens løp ble så (Guds) herlige og forferdelige navn glemt vekk fra alt levendes munn og fra deres kunnskap, og de anerkjente ham ikke.» (Sitert fra Treatise on Idolatry [Avhandling om avgudsdyrkelse] av Maimonides) Dette viser det jødiske syn på 1 Mosebok 4: 26 hva Satans lumske plan angår.

13. Hvordan trosset Nimrod Jehova, og hvordan arbeidet han for falsk religion?

¹³ Den opprørske Nimrod foraktet Jehovas tilbedere, for Noah og Sem hadde utvilsomt forkynt menneskene Jehovas bud, innbefattet forbudet mot uvettig utgytelse av blod. Nimrod trosset Jehova og gjorde seg selv til en hersker over folket. «Han opptrådte som en mektig jeger i opposisjon mot Jehova. Det er grunnen til at det blir sagt: ’Liksom Nimrod en mektig jeger i opposisjon mot Jehova.’» (1 Mos. 10: 9, NW) Jerusalems Targum sier: «Han var en mektig jeger [eller: mektig i bytte] og i syn overfor Gud, for han drev jakt på menneskenes barn på deres språk, og han sa til dem: ’Ta avstand fra Sems religion og hold dere til Nimrods forordninger.’» Hans hensikt var å ødelegge den sanne religion. Begynnelsen til hans rike var Babel. (1 Mos. 10: 10) Da Babels store tårn og by ble bygd, mishaget det Jehova. Beretningen sier: «Og [Jehova] sa: Se, de er ett folk, og ett tungemål har de alle; dette er det første de tar seg fore, . . . Så spredte [Jehova] dem derfra over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen.» (1 Mos. 11: 5—8) Denne byen og dette tårnet ble bygd for å utslette Jehovas navn, og for at de i tross mot ham ville skape seg selv et navn.

14, 15. a) Hvilken lovprisning av Jehova kom som en følge av Faraos tross overfor Ham? b) Fortell om det truende brudd på Moses’ og på Elias’ tid.

¹⁴ På Mose tid ble Jehova trosset av Farao, som opphøyde seg selv som den største i verdens øyne. Jehova ødela denne mektige verdensherskers makt, rev ned hans avguder og demonstrerte at han selv var den høyeste. Gud ga denne advarsel til Farao: «Men derfor lot jeg deg bli i live at jeg kunne vise deg min makt, og mitt navn kunne bli kunngjort over hele jorden.» (2 Mos. 9: 16) I Moses’ og hans etterfølger Josvas livstid ble det stadig nødvendig uten omsvøp å framholde for folket at de hadde valget mellom å holde seg til den sanne religion eller å miste Guds gunst ved å anta falsk religion. Israels folk ble gang på gang frelst fra ødeleggelse. Ved en anledning bønnfalt Moses Jehova om å frelse dem for sitt eget navns skyld. Gud bønnhørte ham, og dette bruddet ble legt. «Da sa han at han ville ødelegge dem, dersom ikke Moses, hans utvalgte, hadde stilt seg i gapet [bruddet, AS] for hans åsyn for å avvende hans vrede fra å ødelegge dem.» — Sl. 106: 23.

¹⁵ Et annet alvorlig brudd ble legt på Elias’ tid. Det hadde oppstått på grunn av Jehovas avsky for kong Akabs frafall til hedensk religion. Hans dronning Jesabel var datter av en konge og forhenværende prest for Astarte og Ba’al fra Sidon i Fønikia, hvor Kana’ans etterkommere bodde. Akab skulle ikke ha giftet seg med denne vantro hater av ren religion. Hun organiserte sitt eget presteskap, og beretningen sier at 450 slike prester ble bespist ved hennes bord, det vil naturligvis si på landets bekostning. Noen år før hadde Samuel avskaffet den falske religion, men Jesabel gjeninnførte den. Tiden var inne til at Israels folk måtte avgjøre hvem de ville tjene, Jehova eller Ba’al.

16. Fortell hva som fant sted i denne dysten mellom sann og falsk religion.

¹⁶ Den sanne religion var på denne tiden i en nedbrutt forfatning. Elias ble imidlertid brukt av Jehova til å bygge opp det som var nedbrutt og gjenopprette den sanne religion, for han opphøyde Jehovas navn. Kong Akab beskyldte Elias for å føre ødeleggelse over Israel, men profeten svarte fryktløst: «Jeg har ikke ført ødeleggelse over Israel, men du og din fars hus, fordi I har forlatt [Jehovas] bud og fulgt Ba’alene.» Esias bød Israel å komme sammen på Karmel-fjellet, og samtidig Ba’als 450 falske prester. Så sa Elias: «Hvor lenge vil I halte til begge sider? Dersom [Jehova] er Gud, så følg ham, og dersom Ba’al er det, så følg ham!» Deretter fulgte den dyst som er beskrevet i 1 Kongebok 18: 17—40. Legg merke til Ba’als hjelpeløshet og håpløse stilling da fanatikerne ropte og foretok seg tøylesløse handlinger i samsvar med sine hedenske ritualer i håp om å stille sin gud tilfreds. Les beretningen, og prøv å forestille deg all opphisselsen, den ubeherskede villskapen. Etter som de ikke ble hørt enda deres religiøse orgier ble mer og mer vanvittige og skamløse (Ba’alsdyrkelsen var nemlig meget uanstendig), begynte disse sinnssvake djevletilbedere å skjære i seg selv, og blodet rant i stride strømmer. Dette fortsatte hele dagen, helt til de var utmattet. For en avsløring av demonistisk religion dette var for dem som sto og så på, og som burde ha tilbedt Jehova i hellig prydelse!

17. Hvilken holdning hadde Elias i motsetning til Ba’als profeter?

¹⁷ Legg nå merke til Elias. Rolig, ærbødig og uten utilbørlige følelsesutbrudd ber han på en verdig og høytidelig måte, som en sterk motsetning til de falske profeters liderlige galskap: «[Jehova], Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli vitterlig at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette! Svar meg [Jehova], svar meg, så dette folk må kjenne at du, [Jehova], er Gud, og at du nå vender deres hjerte tilbake til deg!» Hvor greitt det er å forstå en slik bønn, og hvor tydelig den viser hvilken dyp kjærlighet Elias nærte til Jehova og til Israel, for han utøste sitt hjerte for Jehova i denne bønnen! Han hadde sterk tro, og han ønsket ikke at Jehovas forbannelse skulle ramme disse menneskene. Han ba derfor om at dette folks hjerte måtte bli vendt tilbake til de trygge gamle veier, og at de måtte forlate Ba’als egoistiske, lidenskapsvekkende og ødeleggende falske religion.

18, 19. a) Hvordan var Elias en gjenreiser og gjenoppretter av sann religion? b) Vis hvordan Jehova hørte bønnen, og hvilket resultat det førte til c) Hvorfor lot Jehova det komme til et brudd på Jeremias tid?

¹⁸ Elias æret og opphøyde Jehova, nektet å benytte seg av Ba’als alter og gjenreiste i stedet selv Jehovas alter, som var blitt jevnet med jorden på grunn av at det var blitt ringeaktet og ikke brukt. Han tok de tolv stenene og gjenoppbygde alteret. Han hadde på forhånd kunngjort hva som skulle skje, og hans tro var fullstendig. Han forsvarte Jehovas navn og gjenopprettet den sanne religion i Israel, og slik gjorde han i stand det av den sanne tilbedelse som var nedbrutt. Hans bønn varte sannsynligvis bare noen få minutter, men svaret fra Jehova kom umiddelbart etterpå. Da tilskuerne fikk se at denne ild fra himmelen øyeblikkelig kom ned og fortærte offeret, kunne de ikke lenger være i tvil om hvem som var Gud. «Og alt folket så det, og de falt ned på sitt ansikt og sa: [Jehova], han er Gud! [Jehova], han er Gud! Da sa Elias til dem: Grip Ba’als profeter, la ingen av dem slippe herifra! Og de grep dem, og Elias førte dem ned til bekken Kison og lot dem drepe der.» — 1 Kong. 18: 39, 40.

¹⁹ Dette var en triumfrik dag for Elias, for han ble brukt til å gjenreise det nedbrutte, gjenopprette den sanne religion og opphøye Jehovas navn. Han hadde risikert sitt liv ved å protestere mot all denne vanhelligelsen, denne gudsbespottelige og bestialske falske religion, for han var nidkjær for Jehova. Jehova selv er en nidkjær Gud, og kunne derfor ikke tåle noen rival. Elias hadde så opphøyde tanker om den høyeste Gud at de absolutt utelukket alle andre guder og alt annet som ble tilbedt. Denne dysten på Karmel er en av de mest storslagne som det noensinne er blitt nedtegnet en beretning om. Den avgjørelse som kom da, gjorde imidlertid ikke ende på striden for all tid, for den usynlige Satan fikk det snart travelt igjen med å bryte ned det arbeid Elias hadde bygd opp og ta fra Israel den sanne religion. Senere oppsto det et brudd som varte i sytti år, da Jerusalem og Judas byer lå i ruiner. Jeremias hadde gang på gang advart Israel angående dets falske religion, og et av hans budskaper lød slik: «Du uvettige og uforstandige folk, som har øyne, men ikke ser, som har ører, men ikke hører! Vil I ikke frykte meg, sier [Jehova], vil I ikke beve for mitt åsyn? . . . Men dette folk har et trossig og gjenstridig hjerte; de har veket fra ham og er gått bort. Og de har ikke sagt i sitt hjerte: La oss frykte [Jehova] vår Gud, som gir regn . . . Forferdelige og gruelige ting skjer i landet; profetene profeterer løgn, og prestene styrer etter deres råd, og mitt folk vil gjerne ha det således. Men hva vil I gjøre når enden på dette kommer?» — Jer. 5: 21—31.

20. Hvorfor ropte falske religionsutøvere «Fred!», og hvorfor var ikke Jehova fornøyd?

²⁰ Jehova sa: «Alle sammen [søker] urettferdig vinning; både profet og prest gjør alle sammen svik, og de leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er dog ingen fred.» Jehovas vrede måtte komme, og den lot seg ikke holde tilbake ved falske profeters forsøk på å oppnå fred og forsoning. Disse falske religionsutøvere handlet forrædersk overfor Jehova ved å motarbeide og tilbakekalle befalingene fra Jehova, den Høyeste, Israels virkelige konge. De prøvde å undergrave Jehovas trofaste sendebuds lojale lydighet. «Så sa [Jehova]: Stå på veiene og se til, og spør etter de gamle stier, spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal I finne hvile for eders sjeler. Men de sa: Vi vil ikke vandre på den.» Og videre: «La mine øyne flyte over av tårer natt og dag, og la dem ikke holde opp; for mitt folks jomfruelige datter er tilføyd et stort brudd, et meget alvorlig sår.» (AS) Dette bruddet var så stort at det førte til at Guds folk kom i fangenskap i over sytti år. De måtte lære at de bare kunne tilbe på én måte, nemlig på den rette måte. «Skal et menneske gjøre seg guder? De er jo ikke guder. Se, derfor lar jeg dem denne gang kjenne, ja, jeg lar dem kjenne min hånd og min styrke, og de skal vite at mitt navn er [Jehova].» — Jer. 6: 13—19; 14: 17; 16: 20, 21.

21. Hvordan hadde Esaias forutsagt at dette store bruddet skulle komme?

²¹ Mange år før Jeremias’ tid hadde profeten Esaias advart Israel angående det forestående brudd med Jehova, men de ville ikke høre. «For det er et gjenstridig folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre [Jehovas] lov, som sier til seerne: I skal ikke se, og til profetene: I skal ikke skue for oss det som rett er; tal smigrende ord til oss, sku synkvervinger, vik av fra veien, bøy av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt åsyn! Derfor sier Israels Hellige så: Fordi I har forkastet dette ord og satt eders lit til vold og krokveier og støttet eder på slikt — derfor skal denne misgjerning bli eder som et falleferdig stykke [brudd, AS].» — Es. 30: 9—14.

22. Hva var grunnen til at de falske religionsutøvere skjøv Jehovas navn fra seg?

²² Israel ønsket ikke sannheten og den rene religion. De rettet inntrengende oppfordringer til profetene og påvirket dem til bare å fortelle «smigrende ord». Deres skyldbetyngede og fryktsomme sinn kunne ikke bære sannheten, som rammet så hårdt. De ønsket at deres egne profeter skulle forsikre dem om at dommene fra Jehova ikke ville bli fullbyrdet. De forlangte at Esaias skulle avstå fra overhodet å nevne Jehovas navn. De sa: «Få Israels Hellige bort fra vårt åsyn!» Deres tross imot Skaperen var fullendt. De var så forherdede at de glefset etter den hånden som ga dem mat. De vendte seg med sinne og hat mot den mor som hadde født dem. For en forferdelig tilstand de befant seg i, noe som atter en gang tydelig viser hvor vanvittige og brutale menneskene blir av falsk religion! De ønsket å viske Jehovas navn ut av sin hukommelse. ’Vi vil ikke ha det!’ sa de. Men den trofaste profet ville ikke engang tenke på å holde opp med å tale i Jehovas navn. Aldri vil den tro tjener vegre seg for å forkynne navnet og bekjentgjøre budskapet fra Jehova, og aldri vil sanne tilbedere bli funnet skyldige i å skjule navnet Jehova bak alminnelige titler som «Herren» eller «Gud» for å gjøre hans Ord mer antagelig for folk i forskjellige deler av verden. De som skjuler det, skammer seg over det og er redde for de dommer som utgår fra det.

23, 24. Hva fører det til å gå på forbudte veier? Når lot Jehova Amos’ profeti gå i oppfyllelse?

²³ Følgende budskap ble gitt gjennom Jeremias: «Mitt folk har glemt meg, det brenner røkelse for de falske guder; og de førte dem til fall på deres veier, de gamle veier, så de gikk på stier, på uryddede veier.» (Jer. 18: 15) Å forlate Jehova betydde automatisk å vike fra den gamle vei. Israel vendte seg vekk fra den ubeskrivelige herlige Jehova og til verdiløse, følelsesløse og stumme avguder, slik at folket snublet. Uten lov gikk de over på forbudte, ukjente veier. De var da overgitt på nåde og unåde til fristerne, og det skal være sikkert at de kom i mange vanskeligheter fordi de forlot Kongens vei. De viste forakt for advarselen fra Jehova, og kunne ikke engang utstå å høre det fryktinngytende navn Jehova. Nei, de kunne ikke stå framfor hans ubeskrivelige hellighet.

²⁴ Etter de sytti årene da landet lå øde, ble det vist ufortjent godhet overfor Israel, og de ble ført tilbake til sitt eget land og til den rene tilbedelse av Jehova. De gjenoppbygde da templet under ledelse av Serubabel, og senere ble murene oppbygd og et stort gjenreisningprogram satt ut i livet i hele landet. Profeten Amos hadde profetert om disse ting da han skrev: «På den dag vil jeg reise opp igjen Davids falne hytte [tabernakel, AS], og jeg vil mure igjen dens revner og reise opp det som er nedbrutt av den, og jeg vil bygge den opp igjen som i fordums dager, . . . Og jeg vil gjøre ende på mitt folk Israels fangenskap, og de skal bygge opp igjen de ødelagte byer og bo der.» (Amos 9: 11—15) Denne profetien skulle ikke bare få denne bokstavelige oppfyllelsen, men det var bestemt at den skulle få en ytterligere oppfyllelse i en meget større målestokk. Neste artikkel vil behandle denne profetiens større oppfyllelse.