Kapittel 10

Kan det være et stort bedrag?

I ÅRHUNDRENES løp har folk vært vitne til de merkeligste hendelser. De har sett steiner, vannglass og andre gjenstander sveve gjennom luften som om de ble holdt oppe av usynlige hender. De har hørt stemmer, bankelyder og annen støy til tross for at det tilsynelatende ikke har vært noe som kunne forårsake dette. Skyggeaktige skikkelser har vist seg og deretter plutselig forsvunnet. Noen ganger er slike hendelser blitt så godt bevitnet at det er liten grunn til å tvile på at de har funnet sted.

Mange betrakter slike fenomener som beviser for at menneskenes bevisste tilværelse ikke opphører når de dør. Noen tror at avdøde menneskers ånder på en eller annen måte forsøker å påkalle de levendes oppmerksomhet for å kunne meddele seg til dem.

Men vi kan spørre: Hvorfor blir de som iakttar slike fenomener, vanligvis skremt hvis det virkelig er avdøde mennesker som forsøker å komme i kontakt med sine levende slektninger? Hva er det egentlig som forårsaker slike fenomener?

Bibelen viser tydelig at menneskenes bevisste tilværelse opphører når de dør. (Predikeren 9: 5) Det må følgelig være andre makter som er ansvarlig for de fenomener som ofte blir tilskrevet de dødes ånder. Hva slags makter kan det være? Kan det være tenkende vesener? Kan det i tilfelle være at de på en utspekulert måte forsøker å villede menneskene?

Vi ønsker naturligvis ikke å bli ført bak lyset. Hvis vi lar oss bedra, kommer vi til å tape på det, og vi vil kanskje komme i en situasjon da vi befinner oss i stor fare. Vi har derfor god grunn til å undersøke de tilgjengelige vitnesbyrd og tenke over dem for å forvisse oss om at vi ikke er blitt utsatt for et stort bedrag. Vi bør være villig til å gå så langt tilbake i menneskenes historie som mulig for å forsøke å få kjennskap til hvordan det virkelig forholder seg.

Bibelen hjelper oss til å gjøre det. Den forteller om den tid da det første menneskepar ble til. I det tredje kapittel i 1 Mosebok forteller Bibelen om en samtale som mange i vår tid ikke kan tro har funnet sted. Men den er ikke oppdiktet. Denne samtalen hjelper oss til å finne ut hvorvidt en utspekulert bedrager driver sin virksomhet blant menneskene.

ET BEDRAG IVERKSETTES

En dag da den første kvinne, Eva, ikke var sammen med sin mann, hørte hun en stemme. Det så ut som om det var en slange som talte. Bibelen forteller om den samtalen som utspant seg:

«Slangen var listigere enn alle dyr på marken som Gud [Jehova] hadde gjort, og den sa til kvinnen: Har Gud virkelig sagt: I skal ikke ete av noe tre i hagen? Og kvinnen sa til slangen: Vi kan ete av frukten på trærne i hagen; men om frukten på det tre som er midt i hagen, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø. Da sa slangen til kvinnen: I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt. Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene, og at det var et prektig tre.» — 1 Mosebok 3: 1—6.

Det budskap som ble overbrakt ved hjelp av slangen, var en løgn. Det er den første løgn som det finnes noen beretning om. Opphavet til den må følgelig være løgnens far. Ettersom denne løgnen fikk dødbringende følger, må denne løgneren også være en morder. Det er innlysende at denne løgneren ikke var den bokstavelige slangen, en skapning som ikke hadde fått taleevne. Det må ha vært noen som sto bak slangen, en eller annen som benyttet seg av det vi kunne kalle buktalerkunst, og fikk det til å virke som om det var slangen som talte. Dette burde ikke virke så underlig for oss som lever nå i det 20. århundre, da en membran i høyttaleren i en radio eller i et fjernsynsapparat kan settes i svingninger på en slik måte at den gjengir menneskers stemmer. Men hvem var det som talte gjennom slangen?

EN USYNLIG BEDRAGER

Jesus Kristus, som kom fra himmelen og visste hva som hadde funnet sted i den usynlige verden, viste hvem han var. (Johannes 3: 13; 8: 58) Da noen religiøse ledere søkte å drepe Jesus, sa han til dem: «I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster; han var en manndraper fra begynnelsen og står ikke i sannheten; for sannhet er ikke i ham. Når han taler løgn, taler han av sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.» — Johannes 8: 44.

Ettersom Djevelen er en løgner og en manndraper, er det tydelig at han har tenkeevne. Av den grunn oppstår spørsmålet: Hvordan ble han til?

Bibelen åpenbarer at usynlige åndeskapninger eksisterte før jorden ble til. Job 38: 7 sier at disse åndeskapningene, «Guds sønner», «ropte av fryd» da jorden ble skapt. Som «Guds sønner» hadde de fått liv av Gud. — Salme 90: 2.

Den som villedet Eva ved å benytte seg av en slange, må ha vært en av disse åndesønnene, en av Guds fornuftutstyrte skapninger. Da han motsa den advarsel Gud hadde kommet med i forbindelse med treet til kunnskap om godt og ondt, bakvasket han sin Skaper, for han fikk det til å se ut som om Gud var en løgner. Han blir derfor med rette kalt «Djevelen», et ord som kommer fra det greske uttrykket di·aʹbo·los, som betyr «falsk anklager, baktaler, bakvasker». Ved sin handlemåte gjorde denne skapningen motstand mot Gud og gjorde seg derved til Satan (hebraisk: sa·tanʹ; gresk: sa·ta·nasʹ), som betyr «motstander».

Jehova Gud kan ikke anklages for det denne skapningen gjorde. Bibelen sier om Gud: «Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» (5 Mosebok 32: 4) Han skapte sine fornuftutstyrte sønner, åndeskapninger og mennesker, og ga dem fri vilje. Han tvang dem ikke til å tjene seg, men ønsket at de skulle gjøre det med glede, av kjærlighet. Han ga dem evnen til å utvikle enda større kjærlighet til ham, som var deres Gud og Far.

Den åndeskapningen som gjorde seg selv til Guds motstander og bakvasker, valgte imidlertid ikke å gjøre sin kjærlighet til Skaperen fullkommen. Han lot selvisk ærgjerrighet få slå rot i sitt hjerte. (Jevnfør 1 Timoteus 3: 6.) Dette gjenspeilte seg i den handlemåte som ble fulgt av «Tyrus’ konge», som en klagesang ble sunget over i Esekiels profeti. I denne klagesangen blir det sagt til Tyrus’ konge, som forrådte Israels rike:

«Du som var seglet på den velordnede bygning, full av visdom og fullkommen i skjønnhet! I Eden, Guds hage, bodde du . . . Du var en salvet kjerub med dekkende vinger, og jeg satte deg på det hellige gudefjell; der gikk du omkring blant skinnende steiner. Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg. . . . Ditt hjerte opphøyde seg for din skjønnhets skyld, du ødela din visdom på grunn av din glans.» — Esekiel 28: 12—17.

Guds opprørske åndesønn hadde i likhet med den forræderske «Tyrus’ konge» for høye tanker om seg selv. På grunn av stolthet ønsket han å få makt over menneskeslekten, og han forsøkte å nå sitt mål ved å benytte seg av et bedrag. Helt til denne dag er de fleste mennesker blitt offer for dette bedrag. Ved å unnlate å gjøre Guds vilje, som blir framholdt i hans Ord, Bibelen, stiller de seg i virkeligheten på Satans side. Når de gjør det, godtar de den samme løgn som Eva godtok, nemlig at en kan oppnå noe verdifullt ved å handle i strid med Guds vilje.

De som forsøker å snakke med de døde, stiller seg på Satans side, ettersom Guds Ord fordømmer slike handlinger. De tror kanskje at de snakker med de døde, men de er blitt utsatt for et stort bedrag. Akkurat som Satan kunne få det til å se ut for Eva som om det var en slange som talte, kan han også få det til å se ut som om de døde taler gjennom medier. Betyr så dette at Satan er direkte ansvarlig for alle de underlige fenomener som ofte blir tilskrevet de dødes ånder? Eller er også andre innblandet?

ANDRE USYNLIGE BEDRAGERE

Bibelen åpenbarer at Satan ikke er den eneste opprørske åndeskapning som finnes. Åpenbaringen 12: 3, 4, 9 viser at det også finnes andre. I disse skriftstedene blir Satan Djevelen symbolsk framstilt som en «stor ildrød drage» med en «stjert» som «dro tredjedelen av himmelens stjerner med seg». Ja, Satan brukte sin innflytelse som en stjert for å få andre «stjerner», andre av Guds åndesønner, til å slutte seg til ham ved å følge en opprørsk handlemåte. (Jevnfør Job 38: 7, hvor Guds åndesønner blir kalt «morgenstjerner».) Dette skjedde før den verdensomfattende vannflommen på Noahs tid. Mange engler «forlot sin egen bolig» i himmelen i strid med Guds hensikt, materialiserte seg i menneskelige legemer, levde som ektemenn sammen med kvinner og fikk et bastardavkom som ble kalt nefilim eller kjempene. Vi leser om dette:

«Da nå menneskene begynte å bli tallrike på jorden, og de fikk døtre, så Guds sønner at menneskenes døtre var vakre; og de tok seg hustruer, hvem de hadde lyst til. . . . I de dager var kjempene på jorden og likeså siden, da Guds sønner gikk inn til menneskenes døtre, og de fødte dem barn; det er de veldige fra fordums tid, de navnkundige.» — 1 Mosebok 6: 1—4.

Da vannflommen kom, mistet disse Guds sønner sine hustruer og sitt bastardavkom. Selv måtte de dematerialisere seg. Bibelen forteller om hva som så skjedde med dem, når den sier at «Gud ikke sparte engler da de syndet, men styrtet dem ned i avgrunnen [tartarus, NW] og overga dem til mørkets huler i varetekt til dom». (2 Peter 2: 4) Og i Judas 6 står det: «De engler som ikke tok vare på sin høye stand, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i evige lenker under mørket til dommen på den store dag.»

Ettersom disse uttalelsene dreier seg om åndeskapninger, er det innlysende at «mørkets huler» og de «evige lenker» ikke skal oppfattes bokstavelig. Disse billedlige uttrykkene henleder bare tanken på at det er lagt visse restriksjoner på dem, og at de befinner seg i en fornedret tilstand hvor de er avskåret fra alt guddommelig lys.

Det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å trekke den slutning at disse ulydige englene befinner seg på et slikt sted som det mytologiske Tartaros i Homeros’ Iliaden, det vil si i det dypeste fengsel, hvor det sies at Kronos og de andre titanene er innesperret. Apostelen Peter trodde ikke på slike mytiske guder. Det er derfor ikke noen grunn til å trekke den slutning at hans bruk av det greske uttrykket som blir gjengitt med ’kaste i tartarus’ (NW), gir den minste antydning om at det finnes et slikt mytisk sted som det Homeros omtalte 900 år tidligere. Det greske uttrykket som blir gjengitt med ’kaste i tartarus’, er i virkeligheten bare ett ord, et verb, tar·ta·roʹo. Det blir også brukt i betydningen å fornedre til den laveste grad. Det sikter derfor ikke til et bokstavelig sted, men det hentyder til en tilstand.

I 1 Peter 3: 19, 20 blir de fornedrede åndeskapningene omtalt som «åndene som var i varetekt, de som fordum hadde vært gjenstridige, dengang da Guds langmodighet ventet i Noahs dager, mens arken ble bygd». Bibelen viser således at det etter vannflommen ble lagt visse restriksjoner på de engler som syndet. Det er ikke noe i Bibelen som viser at de kunne materialisere seg og synlig utøve noen virksomhet på jorden etter vannflommen. Det er derfor logisk å trekke den slutning at innskrenkningen av deres handlefrihet gjør det umulig for dem å ikle seg kjødelige legemer igjen.

VÆR PÅ VAKT MOT DEMONENES INNFLYTELSE

Vi bør imidlertid merke oss at de englene som nå ble omtalt som demoner, hadde et sterkt ønske om å stå i nær kontakt med mennesker. De var villige til å forlate sin himmelske stand eller stilling for å kunne leve som ektemenn sammen med kvinner. Bibelen viser at de fortsatt har det samme ønske, selv om de er forhindret fra å ha slik fysisk kontakt nå. De benytter seg av alle midler som de har adgang til, for å komme i forbindelse med mennesker og få makt over dem. Jesus Kristus viste dette da han sa følgende, idet han benyttet et billedlig språk:

«Når den urene ånd er fart ut av et menneske, går den gjennom tørre steder og søker hvile, men finner den ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til mitt hus, som jeg fór ut av. Og når den kommer dit, finner den det ledig og feid og pyntet. Så går den bort og tar med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de går inn og bor der, og det siste blir verre med det menneske enn det første.» — Matteus 12: 43—45.

Det er derfor av største betydning at vi er på vakt og ikke utsetter oss for demonenes påvirkning. En person kan kanskje være svært usikker på hva framtiden vil bringe. Han er kanskje sterkt interessert i å få en forsikring om at det skal gå bra for ham. Det kan også være at han er nokså fascinert av de nifse og skrekkinnjagende okkulte fenomener. Han hører kanskje om noen som har fått ord på seg for å kunne forutsi framtiden nøyaktig. Eller det kan være at han får kjennskap til forskjellige spådomsmidler — borddans, ekstrasensorisk persepsjon (utenomsanselig oppfatningsevne), mønstre av kaffegrut som dannes i kopper, figurer som olje danner i vann, ønskekvister, pendler, stjernenes og planetenes stilling og bevegelse (astrologi), hundehyl, fuglenes flukt, slangenes bevegelse, krystallkuler og lignende. Det kan være at hans situasjon virker så fortvilt, eller at han er så fascinert av slike ting, at han bestemmer seg for å oppsøke en spåmann eller spåkvinne eller et medium eller for å benytte seg av en eller annen form for spådomskunst. Han er kanskje villig til å prøve hva som helst bare en eneste gang.

Er det forstandig? Nei, slett ikke. Hans nysgjerrighet kan føre til at demonene får makt over ham. En slik handlemåte fører ikke til at hans problemer blir løst, men hans situasjon kan bare bli verre. Overnaturlige fenomener kan berøve ham nattesøvnen og til og med gjøre ham redd midt på dagen. Han begynner kanskje å høre underlige stemmer som foreslår at han skal ta livet av seg selv eller andre.

Er det ikke da forstandig å unngå å løpe en slik risiko og sky alle former for spådomskunst? Jehova Gud tar ikke dette lett. For å beskytte israelittene mot å bli bedratt og forulempet av onde ånder fastsatte han dødsstraff for dem som befattet seg med spådomskunst. Loven sa: «Når det i en mann eller kvinne er en dødningemaner-ånd eller en sannsiger-ånd, da skal de late livet.» — 3 Mosebok 20: 27.

Gud har ikke forandret syn på dødningemanere eller spiritistiske medier, sannsigere og spådomskunst. En guddommelig erklæring mot dem som «praktiserer spiritisme», står fortsatt ved makt. — Åpenbaringen 21: 8, NW.

Du bør derfor unngå å la deg bli bedratt av onde åndeskapninger. Hvis du noen gang skulle høre en underlig stemme, for eksempel en stemme som antyder at den tilhører en avdød venn eller slektning, bør du ikke vie den noen oppmerksomhet. Påkall den sanne Guds navn, Jehova, og be om hjelp til å motstå demonenes innflytelse. Følg Guds egen Sønns råd og be: ’Fri meg fra den onde!’ (Matteus 6: 13, LB) Når det gjelder gjenstander som har tilknytning til spådomskunst, bør du følge det eksempel som ble satt av dem som antok den sanne tilbedelse i det gamle Efesos. «En stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige [magiske, NW] kunster, bar sine bøker sammen og brente dem opp for alles øyne.» Selv om disse bøkene var dyre, unnlot de ikke å ødelegge dem. — Apostlenes gjerninger 19: 19.

Mener du i betraktning av det eksempel som her ble satt, at det vil være riktig å komme sammen med dem som befatter seg med okkultisme, og å ta imot gaver av dem? Kan det ikke være at du gjennom dem vil kunne komme under demonenes innflytelse?

Når vi er klar over at de onde ånder ofte kan få folk til å se eller høre nifse og skrekkinnjagende fenomener — stemmer, banking og skyggeaktige skikkelser som tilsynelatende ikke blir forårsaket av noe — bør vi være ytterst forsiktige, så vi ikke blir bedratt. Kunnskapen om dette vil befri oss for frykten for de døde og få oss til å unnlate å ta del i verdiløse seremonier som blir utført med tanke på dem. Den vil også hjelpe oss til å unngå å bli et offer for onde ånder.

Men hvis vi skal kunne bli beskyttet mot alle former for bedrag som Satan og hans demoner har øvd i forbindelse med de døde, må vi tro på hele Bibelen og handle i samsvar med alt det den sier. Grunnen til det er at den er Guds inspirerte Ord.