Seilskip — før og nå
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Japan
HAR du noen gang hatt den glede å ta en tur i en seilbåt og høre bølgene slå mot skroget mens skumsprøyten står? Det er mange som ikke kan tenke seg noe mer vidunderlig enn dette.
Men seiling er ikke noe som folk har deltatt i bare for fornøyelsens skyld. I mange hundre år har folk brukt båter med seil til fiske, frakt av varer og til andre kommersielle formål og som krigsskip. Utformingen av båtene og seilene har variert svært mye, alt ettersom hvilke materialer som har vært tilgjengelige, hvilke farvann båten skulle seile i, hvilken hensikt fartøyet skulle tjene, og hvor dyktige båtbyggerne har vært.
Tidligere tiders seilskip
Det første fartøy historien gir noen beskrivelse av, er Noahs ark. Kunstnere i dag fremstiller arken med rund bunn og spiss baug. Hensikten med en slik utforming på et fartøy er å redusere friksjonen og øke hastigheten. Men Bibelen viser at arken hadde en kistelignende utforming. Den hadde ikke seil, master eller ror. Grunnen til det var at den ikke ble laget med tanke på at den skulle bevege seg fra ett sted til et annet gjennom vannet. Hensikten med arken var at den skulle flyte på vannet med størst mulig last, slik den gjorde i fem lunarmåneder. — 1. Mos. 7: 17, 24.
Gud gav Noah en arbeidsbeskrivelse av arken. Han sa:
«Du skal lage deg en ark av sypresstre, innrede den med mange rom og tjærebre den både innvendig og utvendig. Slik skal du lage arken: Den skal være 300 alen [omkring 137 meter] lang, 50 alen [omkring 23 meter] bred og 30 alen [omkring 14 meter] høy. Et tak skal du legge på arken. Bruk alenmål når du arbeider med det! Sett en dør på den ene siden og bygg arken i tre høyder.» — 1. Mos. 6: 14—16.
Egypterne brukte papyrussiv som de buntet og surret sammen til en båt. Noen seil ble også laget av papyrus. Papyrusplanten har en trekantet stengel som smalner av oppover. Den vokser på grunt vann og kan bli fra to og en halv til fem meter høy. I 1970 drog Thor Heyerdahl over Atlanterhavet i en papyrusbåt for å bevise sjødyktigheten av en slik båt. Babylonierne og etioperne brukte også sivbåter. Noen av disse båtene var runde.
Den kinesiske djunke er en av de eldste seilbåttypene. Trass i at den med vestlige øyne ser nokså uhåndterlig ut, er den ganske praktisk. Det er blitt sagt at den representerer det ypperste med hensyn til effektiv utnyttelse av aerodynamikkens prinsipper. Disse seilskipene kontrollerte en gang Indiahavet, og i middelalderen seilte de regelmessig til India, Ceylon (Sri Lanka), østkysten av Afrika og til Aden (nå i Sør-Yemen). I 1848 foretok til og med en djunke en reise fra Kina til Boston, New York og London. Det er ikke kjent når den kinesiske djunken først ble brukt.
Fønikerne var mesterlige sjøfarere. De drev en utstrakt handel i middelhavsområdet og seilte muligens gjennom Gibraltarstredet til Britannia og kystveien rundt Afrika. Deres viktigste havner var Tyrus og Sidon. Bibelen gir oss et innblikk i hvilke materialer som ble brukt for å lage fønikiske skip. Den fremstiller byen Tyrus som en vakker seilskute med planker av holdbart sypresstre, en enkelt mast av en seder fra Libanon og årer av store trær fra Basan, sannsynligvis eik. Stavnen var laget av sypresstre, innlagt med elfenben. Seilet var av fargerik lin fra Egypt, og solteltet eller taket i kahytten var av farget ull. Båtens skader ble utbedret (natene ble tettet). — Esek. 27: 3—9, jevnfør EN.
I det første århundre av vår tidsregning seilte det mange skip på Middelhavet. Noen av dem var ganske store. Den jødiske historieskriveren Josefus forteller at han en gang seilte med et skip som hadde 600 om bord. Apostelen Paulus forteller at til sammen 276 personer — mannskap og passasjerer — seilte med et skip som han var med, og som forliste utenfor øya Malta. — Apg. 27: 37; 28: 1.
I tiden fra det første århundre og framover var tre det mest brukte byggematerialet. Men allerede i 1829 begynte jern å bli brukt som skipsbyggingsmateriale i Storbritannia. Utviklingen av sprenggranaten i 1819 bidrog muligens til at en gikk over fra tre til jern.
Men fra midten av 1800-tallet bygde de fleste land krigsskip av stål. Dessuten begynte andre skipstyper av stål å dukke opp, for eksempel passasjerskip og fraktskip eller handelsskonnerter med fire, fem, seks og av og til sju master. Te, kaffe, tørket frukt foruten lett bedervelige varer ble i stadig større utstrekning sendt med skip. Hurtiggående seilskip, såkalte klippere, kunne bringe disse varene til bestemmelsesstedet på kort tid. Klipperne kunne seile med en gjennomsnittlig fart av 300 nautiske mil (556 kilometer) pr. dag. Den største kjente utseilte distanse på 24 timer, er 465 nautiske mil (861 kilometer). Klipperne var forløperne for de lastedampskipene som nå gjør turen fra Japan til vestkysten av De forente stater på fra sju til ti dager.
Å manøvrere en stor seilskute er ingen lett oppgave. Nippon Maru er for eksempel 320 fot (98 meter) lang. Den har fire master med opptil seks rær på hver mast, som bærer store, firkantede seil med en samlet størrelse på 2400 kvadratmeter. Mannskapet, som teller 150 mann (120 kadetter innbefattet), må klatre opp leidere på 30 meter eller mer til en rå og så gå ut på et tau som er hengt opp under råen. Ti mannskapsmedlemmer på en rå heiser eller lårer seilet. Godt samarbeid er her absolutt nødvendig, ettersom det kan være livsfarlig å trå feil eller foreta en feilbedømmelse.
Seilskip i dag
At klipperne så å si har forsvunnet, betyr ikke at det er blitt gammeldags å seile. Seiling har i stedet for å være brukt til handelsvirksomhet gått over til å være en sportsgren, og mange mennesker fra alle samfunnslag kan glede seg over den fascinerende følelsen det er å gli lydløst gjennom bølgene i sjøen.
I den første halvdel av dette århundre skjedde det drastiske forandringer med hensyn til byggematerialer. Ikke bare stål, men også aluminium, betong og andre materialer er blitt brukt til å lage seilbåter av. Men siden den annen verdenskrig er det blitt brukt et nytt materiale som på mange måter har fordeler framfor andre materialer. Dette materialet er glassfiber eller glassfiberarmert plast. Stål og aluminium har rust- og korrosjonsproblemer, men glassfiber verken ruster, korroderer eller råtner. Det er imidlertid nødvendig med et visst vedlikehold, og materialet blir lettere skadd av gjenstander som flyter omkring i sjøen. I dag blir de fleste moderne seilbåter og motorbåter laget av glassfiber.
Glassfibermaterialet ligner en tettvevd duk. Når en skal lage båter, lager en først en støpeform. Støpeformen poleres og vokses. Deretter sprøytes den såkalte gelcoat over støpeformen. Dette er et hardt, beskyttende overflatelag i den farge som skroget skal ha. Flere lag med glassfiberduk blir så lagt på, og polyesterharpiks blir rullet eller sprøytet over disse lagene. Denne prosessen gjentas inntil en oppnår den nødvendige tykkelse. Når harpiksen er herdet, fjernes skroget fra den voksede støpeformen, dekket blir bygd, båtens interiør blir fullført, og ballasten blir installert. Til slutt blir masten reist (plassert på en sokkel, i et stativ eller på en plattform som skal støtte den nederst), og seilene blir heist. Nå er alt klart. Du kan sette i gang å seile! Master av aluminium har i stor utstrekning erstattet tremaster. Seil av polyesteren Dacron har erstattet seil av bomull og lin, og beslag av rustfrie materialer har erstattet jern- eller stålbeslag. Alt dette har ført til at lystbåtene er blitt lettere, sterkere og mer holdbare. Dessuten går de raskere og er vakrere.
Bruken av glassfiber har revolusjonert lystbåtindustrien. Byggetiden er blitt drastisk redusert. Det kan ta mer enn en måned å hogge ut stevn, kjøl, spanter og bjelker, sette dem sammen, kle skjelettet med bord og tette natene på en middelstor turbåt av tre. Hele skroget på en glassfiberbåt kan bli laget på mindre enn en uke. Dessuten må en være faglært tømmermann for å kunne bygge en trebåt, mens ufaglærte arbeidere kan utføre en god del av arbeidet med båter av glassfiber. Derved kan en redusere arbeidsomkostningene.
Liner og tau blir først og fremst laget av polyester og nylon. Et nytt stoff som nettopp er blitt utviklet, har fått navnet kevlar. Det minner mye om glassfiber, og det fremstilles i forskjellige tykkelser. Når mange enkeltfibrer av dette stoffet flettes sammen, utgjør de et snøre som er like sterkt som stål. Et 13 millimeter tykt kevlartau har for eksempel en bruddstyrke på 11 340 kilo, mens en like tykk kabel av galvanisert stål har en bruddstyrke på bare 10 340 kilo. En 30 meter lang stålkabel veier 20,8 kilo. Et like langt kevlartau veier 3,6 kilo. Følgelig har det vært stor etterspørsel etter kevlartau, ettersom det kan erstatte stålkabel og derved redusere seilbåtens vekt.
Grunnleggende seilingsmanøvrer
Seilbåter i dag er vanligvis langt mindre og enklere å manøvrere enn seilskipene var før. Det er ikke nødvendig å klyve i noen mast, ettersom alle seil kan kontrolleres fra dekk. Mange seilbåter er rigget på en slik måte at alle seilene kan bil heist, låret og justert direkte fra cockpiten.
For dem som har tenkt å lære seg å seile, finnes det tre grunnleggende manøvrer som de bør kjenne: Hvordan en kan seile 1) mot vinden, 2) med vinden på tvers og 3) med vinden.
Å seile mot vinden kalles også å seile bidevind, gå over stag, baute seg opp mot vinden, slå eller krysse seg opp mot vinden. For at du skal kunne klare dette, må du stagvende båten, det vil si vende båten fra den ene siden til den andre, mens du hele tiden sørger for at vinden blåser i en 45-graders vinkel mot båten. Dette krever stor dyktighet, siden vindhastighet og -retning varierer. Det er nødvendig å foreta justeringer hele tiden.
Å seile tvers kalles det når båten har vinden inn fra tvers (når vinden danner en rett vinkel med kjølen). Dette er den raskeste måten å seile på.
Seiling med vinden eller plattlens innebærer at seilet danner omtrent en rett vinkel med vinden, båten har vinden rett aktenfra.
Å gå over stag betyr å vende båten, slik at vinden blåser inn fra den motsatte siden. Å stagvende seilbåten er nokså enkelt, ettersom vinden kommer over baugen, og du vender baugen mot vinden når du går over stag. Men jibbing kan være farlig. Det vil si å vende båten mens du seiler med vinden aktenfra. Når du foretar denne manøveren, blåser vinden på tvers av hekken, og seilet kastes med stor kraft tvers over båten. Dette kan få båten til å kantre. Det er forstandig å ha på en livvest hele tiden. Hvis båten kantrer, bør du forsøke å holde deg ved båten.
En som legger ut på en seiltur, bør alltid først forvisse seg om at båten oppfyller alle sikkerhetsforskrifter. Han bør dessuten gjøre seg kjent med de lokale sjøveisreglene, og han bør kjenne de farvannene der han skal seile. En bør heller aldri legge ut på en seiltur med mindre det er en erfaren seiler om bord.
[Diagram på side 27]
(Se den trykte publikasjonen)
GRUNNLEGGENDE MANØVRER
Å gå over stag
Jibbing
VIND
Å SEILE MOT VINDEN
Å SEILE TVERS
Å LENSE ELLER SLØRE