Har det noen gang vært en verdensomfattende vannflom?
I 1 MOSEBOK står det at Gud utryddet de onde menneskene på Noahs tid ved hjelp av en verdensomfattende vannflom. Det er imidlertid noen som hevder at den bibelske beretning er overdrevet. De mener at den sikter til en usedvanlig stor flom som fant sted i Mesopotamia, og de tror derfor at Bibelen overdriver når den sier at alle mennesker på jorden unntatt Noah og hans familie døde.
Bibelen sier imidlertid uttrykkelig at vannflommen var verdensomfattende. Det er ingenting i dens beretning som tyder på at vannflommen var begrenset til et bestemt område av jorden. Det står heller ingenting om at det var andre enn Noah og hans familie som overlevde.
Med følgende ord viser Bibelen hvor omfattende vannflommen var: «Vannet steg høyere og høyere over jorden, så alle de høye fjell under hele himmelen ble skjult. Femten alen høyt steg vannet over fjellene, så de skjultes.» (1 Mos. 7: 19, 20) Og angående de følger flommen fikk for livet på jorden, sier beretningen: «Og [Gud] utryddet hvert liv som var på jorden, både mennesker og fe og kryp og fuglene under himmelen; de ble utryddet av jorden, og bare Noah ble igjen, og det som var med ham i arken.» — 1 Mos. 7: 23.
Finnes det beviser for at det virkelig har vært en flom av slike uhyre dimensjoner? Hvor kunne det komme så mye vann fra? Hvor ble det av vannet? Vitner jorden selv om at alle landområder en gang har vært oversvømt av vann?
Hvor vannet kom fra
Flomvannet ble åpenbart ikke dannet av slik vanndamp som normalt finnes i atmossfæren i vår tid. Det er nemlig blitt anslått at hvis alt vannet i atmosfæren plutselig falt ned som regn, ville vannet i gjennomsnitt bare ha stått om lag fem centimeter over jordoverflaten. Flomvannet må derfor ha kommet fra et annet sted, og Bibelen forklarer hvor det kom fra.
I den korte skapelsesberetningen sier Bibelen angående dannelsen av jordens atmossfære: «Og Gud sa: Det bli en hvelving midt i vannene, og den skal skille vann fra vann. Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som er under hvelvingen, fra vannet som er over hvelvingen.» — 1 Mos. 1: 6, 7.
Vannet «under» den atmosfæriske «hvelvingen» var vannet på jordoverflaten, mens «vannet . . . over hvelvingen» var enorme mengder med vann som svevde høyt over jordoverflaten, tydeligvis i form av tett vanndamp. Dette vannet omga jorden i tidligere perioder av dens historie.
Angående mulighetene for at slike store mengder med vann skulle kunne holdes svevende, står det i boken The Genesis Flood (1961) av John C. Whitcomb jr. og Henry M. Morris:
«I området fra omkring 130 kilometer over jordoverflaten og oppover er det meget varmt — temperaturen varierer sannsynligvis fra omkring 40 grader celsius til omkring 1650 grader celsius — og dette området blir av denne grunn kalt termosfæren. Høy temperatur er naturligvis den viktigste betingelsen for at en stor mengde med vann skal kunne holdes i dampform. Det er også kjent at vanndamp er vesentlig lettere enn luft og de fleste av de andre gassene som utgjør atmosfæren. Den tanke at det en gang har vært et enormt lag av varm damp i den øvre atmosfære, er derfor ikke et uttrykk for en fysisk umulighet.»
Vi kan imidlertid ikke med sikkerhet vite hvor stor avstand det var mellom jordoverflaten og dette vannet, eller på hvilken måte vannet ble holdt oppe. Men vi vet at det var dette vannet den kristne apostelen Peter tenkte på da han under inspirasjon skrev om vannflommen på Noahs tid. Han sa at det var en «jord som var blitt til ut av vann og gjennom [midt i, NW] vann», og at «derved [ved disse midler, NW] gikk den verden som da var, under i vannflommen». — 2 Pet. 3: 5, 6.
Før vannflommen kunne jorden sies å være «ut av vann» i den forstand at jorden som menneskene gikk på, hevet seg opp over vannet i havene og elvene. Jorden kunne imidlertid også sies å være «midt i vann», ettersom den var omgitt av en mengde vann som svevde høyt over dens overflate.
«Men,» vil noen kanskje si, «dette vannsvøpet som svevde over jorden, må da ha hatt meget stor innvirkning på klimaet på jorden!»
Ja, det må det ha hatt! Lys- og varmestrålene fra solen ville bli spredt av det kjempemessige vannsvøpet, som også forhindret at varme gikk tapt. Det var således et mildt og nærmest ensartet klima over hele jorden. Biologen Harold K. Blum sa angående den innvirkning vanndamp har på klimaet:
«Akkurat som glasset i et drivhus bidrar til å heve temperaturen inne i drivhuset, bidrar vanndampen til å heve jordoverflatens temperatur. Det finner hele tiden sted en stråleutveksling mellom jordoverflaten eller en hvilken som helst gjenstand på den og vanndampen i atmosfæren, og jordoverflatens temperatur er derfor nøye forbundet med mengden av denne dampen og dens temperatur.»
Det er alminnelig enighet om at det en gang har vært et varmt klima over hele jorden. I en artikkel som sto i Scientific Monthly for august 1949, og som handlet om dinosaurier, sto det:
«På den tiden var det tropisk eller subtropisk klima i store deler av jordens landområder, og i de vidstrakte tropiske områdene var det en meget frodig vegetasjon. Landområdene var lavtliggende, og det var ingen høye fjell som dannet fysiske eller klimatiske grenser.»
Angående det nå ufruktbare antarktiske kontinent sa det franske tidsskriftet Science et Vie for juli 1966:
«Dette ugjestmilde landområdet, denne isørkenen, var en gang et frodig landområde hvor det vokste blomster langs bekkene, og hvor fugler sang i trærne.»
Ifølge dette tidsskriftet vokste det på den tiden minst 61 forskjellige slags planter i Antarktis.
Hvor godt stemmer ikke dette med det Bibelen sier, nemlig at det på et tidlig tidspunkt i menneskenes historie svevde en mengde vann over jorden! Vanndampen forårsaket at det ble et slikt ensartet, varmt klima som en vet at det en gang har vært på jorden. Og det var det at disse vannmassene falt ned, og ikke det at det bare kom et kraftig regnskyll, som forårsaket den verdensomfattende vannflommen. Legg merke til hvordan dette framgår av den bibelske beretning om vannflommen:
«Alle kilder i det store dyp [brast], og himmelens sluser åpnedes, og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter.» — 1 Mos. 7: 11, 12.
Forandringer på jorden
Hvilke enorme forandringer fant ikke sted på jordoverflaten da dette kjempemessige vannsvøpet falt ned! Den kolossale vekten av vannet forårsaket tydeligvis at den relativt tynne jordskorpen forskjøv seg og slo folder. Det ble på denne måten dannet nye fjell, gamle fjell ble høyere enn tidligere, grunne hav ble dypere, og det oppsto nye kystlinjer.
Det at vannsvøpet plutselig falt ned, og at det fant sted store forskyvninger i jordskorpen, førte også til at vannet skylte over jorden i veldige bølger. I løpet av noen dager forårsaket det like store forandringer som mange vitenskapsmenn tror at en langsom erosjon forårsaket i løpet av tusener av år. Mektige strømmer av vann gravde ut dype daler og veldige kløfter. Kjempestore rullesteiner ble slengt mot hverandre og flyttet lange strekninger, og det ble også en mengde småstein.
Tenk over hvor mange dyr en slik vannflom ville utslette. Legg merke til hva Byron C. Nelson skriver i sin bok The Deluge Story in Stone:
«Den måten millioner av fisker ligger begravd på i berglagene i England, Skottland, Wales, Tyskland og Sveits og i Rocky Mountains i Amerika, den måten millioner av elefanter og neshorn ligger begravd på i Alaska, Sibir, England, Italia og Hellas, den måten tusener av flodhester ligger begravd på på Sicilia, den måten millioner av krypdyr ligger begravd på i den vestlige delen av Canada, og i De forente stater, Sør-Amerika, Afrika og Australia, for bare å nevne noen få eksempler, kan bare forklares ved at det har funnet sted store katastrofer.»
Vi kan i denne forbindelse merke oss hva William J. Miller, tidligere professor i geologi ved California universitet i Los Angeles, sier i An Introduction to Historical Geology (1952): «Det er forholdsvis få rester av organismer som nå finnes på jorden, som blir begravd under slike forhold at de kan bli bevart som fossiler. . . . Det er ikke desto mindre bemerkelsesverdig at berglagene inneholder så mange fossiler.» En slik katastrofe som vannflommen på Noahs tid kunne være forklaringen på dette.
Den delen av jordens landoverflate som strekker seg rundt Nordishavet, er konstant frossen, og størstedelen av den er dekket av et frosset mudderlag som består av sand, slam og jord. I artikkelen «De innefrosne kjempers gåte», som sto i The Saturday Evening Post for 16. januar 1960, het det:
«Listen over dyr som ved tining er blitt brakt ut av denne massen, ville dekke flere sider. . . . De er alle sammen nedgravd i mudderet. Disse kjensgjerningene syntes å vise at det var vann som begravde disse skapningene. . . . mange av disse dyrene [var] fullstendig bevart, hele og uskadde, og befant seg enten i en stående eller en knelende stilling. . . .
«Dette er virkelig et forbløffende bilde sammenlignet med det vi tidligere har dannet oss. Veldige flokker av mektige, velnærte dyr, som ikke er spesielt egnet til å leve i et kaldt klima, beiter fredelig på solfylte gressganger og spiser smørblomster i en temperatur som er så høy at vi neppe ville behøve å ha frakk på. Plutselig blir de alle drept uten noe synlig tegn på vold og før de greier å svelge den siste munnfull av gress. Deretter blir de dypfryst så hurtig at hver eneste celle i kroppen deres blir fullstendig bevart, trass i at deres kropp er meget stor og har en høy temperatur. Vi kan med rette undre oss over hva som kunne forårsake dette.»
Den plutselige forandring som vannflommen medførte, er den logiske forklaring på dette. Da det isolerende vannsvøpet falt ned, ble polarområdene plutselig dypfryst, og det ble naturligvis også mange dyr som levde lenger nord enn dyr av samme slag normalt gjør nå. Noe som beviser at dette skjedde plutselig og ikke i løpet av en lang tidsperiode, er det faktum at grønt gress ble dypfryst mens dyrene hadde det i munnen eller magen, hvor det er blitt funnet i vår tid. Hvor godt stemmer ikke disse vitnesbyrdene overens med det Bibelen sier om vannflommen!
Hvor ble det av vannet?
Noen vil imidlertid likevel betvile at Bibelens beretning om en verdensomfattende vannflom er pålitelig. De kan ikke forstå hvor det kunne bli av alt flomvannet. Når de leser at vannet skjulte «alle de høye fjell under hele himmelen», tenker de på de over 8000 meter høye toppene i Himalaya.
Det er imidlertid ingen grunn til å tro at fjellene før vannflommen var tilnærmelsesvis så høye som det. Du husker kanskje at tidsskriftet Scientific Monthly sa at i tidligere perioder av jordens historie «var [det] ingen høye fjell som dannet fysiske eller klimatiske grenser». Det var tydeligvis den kolossale vekten av flomvannet som forårsaket at det ble dannet slike høye fjelltopper og over 9000 meter dype groper i havbunnen.
Det er også mulig at en betydelig mindre del av jordoverflaten var dekket av vann før vannflommen enn nå. Angående dette sies det i boken The Genesis Flood:
«I det siste tiåret har en midt ute i havet oppdaget en mengde undersjøiske ’fjell’, som ikke er noe annet enn øyer som er satt under vann. De er flate på toppen og derfor ikke av vulkansk opprinnelse, og de ligger nå i mange tilfelle på over 1000 favners dyp. Det finnes imidlertid rikelig med beviser for at de en gang har ligget over havoverflaten.»
Det er således mange ting som viser at Bibelens beretning om vannflommen er pålitelig. Det finnes en logisk og bibelsk forklaring på hvor flomvannet kom fra, og også på hvor det ble av det. En slik verdensomfattende katastrofe forklarer også på en tilfredsstillende måte det at millioner av fisker ligger begravd høyt oppe i fjellkjeder.
Hva det betyr for deg
De kristne er imidlertid ikke avhengig av geologiske eller andre vitenskapelige beviser for å tro på beretningen om vannflommen. De tror på den fordi den er en del av Guds inspirerte Ord, og fordi Jesus Kristus og hans disipler sa at det som skjedde i vannflommen, var en advarsel til oss. — 2 Tim. 3: 16; Luk. 17: 26.
Apostelen Peter skrev under inspirasjon at mange mennesker med vilje, ’i samsvar med sitt ønske’, unnlater å se i øynene at det har vært en vannflom. De forstår derfor ikke at «de himler og den jord som er nå», er spart til en lignende «dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og ødelegges». — 2 Pet. 3: 5—7, NW.
Peter skrev videre: «Da nå alt dette oppløses, hvor må I da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt, idet I venter på og framskynder Guds dags komme, hvorved himlene skal oppløses i ild og himmellegemene smelte i brann!» Peter viste at mennesker som ønsker å tjene Gud, kan ha et lignende håp som det Noah hadde — håp om å overleve enden på en ond ordning. Slike mennesker kan også ha håp om deretter å få komme inn i en rettferdig, ny ordning, som Gud vil opprette. — 2 Pet. 3: 11—13.
Gi derfor akt på den advarsel som Jesus kom med da han talte om vannflommen og om det som skulle skje i vår tid. Oppfyll de krav Gud stiller til deg. Husk at vi ifølge Guds Ord lever i en tid da en ond ordning kommer til å bli ødelagt. Hvis du oppnår Guds beskyttelse, vil du i likhet med Noah kunne få overleve enden på en ond tingenes ordning.