Hvordan kan vi vite at Gud vil gjøre slutt på det onde?
VIL Gud noensinne fjerne det onde fra universet? Ettersom forholdene på jorden stadig blir verre i vår tid, er det i høy grad nødvendig å få et pålitelig svar på dette spørsmål. Mangel på respekt for lov og orden gjør seg gjeldende overalt, både i familielivet og i det offentlige liv. Sosiologene står uforstående overfor den bølge av vold og umoral som feier over jorden. Den retning menneskenes atferd har tatt, kaster en illevarslende skygge over framtiden, og en kan derfor med rette spørre: Hvilket grunnlag er det for å tro at Gud vil gripe inn og opprette rettferdige og fredelige forhold.
Vi har grunn til å vente at Gud vil gjøre slutt på det onde, når vi vet hvilke egenskaper han er i besittelse av. Han er kjærlighetens og sannhetens Gud. En av hans tjenere skrev under inspirasjon om ham: «Den som elsker vold, hater hans sjel.» (Sl. 11: 5) Et annet sted sier han selv: «Jeg, [Jehova], elsker rett og hater urettferdig rov.» (Es. 61: 8) Gud, som elsker rett, vil derfor ikke til evig tid tolerere det han selv hater.
Vi kan være sikre på at den rettferdige Gud, Jehova, vil opphøye og herliggjøre sitt hellige navn ved til sin egen fastsatte tid å gripe inn overfor alle som følger en ond handlemåte. Denne tiden er nå meget nær. Han vil ikke for alltid la de onde gå fri, som om han bifalt deres onde handlinger. Til de lovløse og umoralske sier Jehova advarende: «Dette har du gjort, og jeg har tidd; du tenkte jeg var som du; men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne.» (Sl. 50: 21) Guds langmodighet, hvis formål er å gi de onde full anledning til å omvende seg, er blitt mistydet av mange, og de har lullet seg selv inn i en selvtilfreds slummer. Dette er en meget farlig tilstand. Ettersom de ikke straks er blitt straffet for sine onde gjerninger, tror de ikke at de noensinne vil bli det.
Men Gud kjenner deres hjertes tanker. Han vet hva det er som får dem til å fortsette å følge en ond handlemåte, og han avslører deres feilaktige tenkemåte: «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er.» (Pred. 8: 11) Ved sin innstilling viser de også at de ikke har gitt akt på alle de advarsler som Gud i tidens løp har gitt om at han helt sikkert vil gripe inn og gjøre slutt på det onde.
Guds løfter viser at det vil bli slutt på det onde
Det er sant at vi lever i en tid da det onde florerer, og da antallet av dem som gjør urett, stadig øker, men de løfter Jehova har gitt, viser at han vil gjøre slutt på det onde. Han har for eksempel gitt de saktmodige følgende sikre løfte: «La ikke din vrede opptennes over de onde, bli ikke harm over dem som gjør urett! For de onde skal utryddes, men de som bier etter [Jehova], skal arve landet. Og om en liten stund, så er den ugudelige ikke mer, og akter du på hans sted, så er han borte. Men de saktmodige skal arve landet, og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 1, 9—11.
Legg merke til hvilken grundig utrensking Jehova vil foreta på jorden. Uansett hvor mye de saktmodige leter, vil de ikke kunne finne en eneste ond eller gudløs person, som kan ødelegge lykken og freden. De onde vil være borte, men de saktmodige vil være i live.
Gjennom patriarken Enok har Gud gitt et annet løfte som viser at han har til hensikt å befri rettferdselskende mennesker for den forferdelige byrde å måtte leve blant de onde i all evighet. Det syn Enok fikk av Gud av noe som først skulle få sin oppfyllelse en gang i framtiden, var så realistisk at han utbrøt: «Se, Herren kommer med sine mange tusen hellige for å holde dom over alle og refse alle de ugudelige for alle de ugudelige gjerninger som de gjorde, og for alle de harde ord som de talte mot ham, de ugudelige syndere.» (Jud. 14, 15) At det kommer til å bli en omfattende ødeleggelse, framgår av at det sies at mange tusen engler skal være med og holde dom, og at «alle de ugudelige» skal bli dømt og straffet.
Et annet løfte, som ble gitt gjennom profeten Sefanias, viser også tydelig at ødeleggelsen av de onde vil omfatte hele jorden: «Bi på meg, sier [Jehova], på den dag jeg reiser meg for å ta hærfang! For min dom er at jeg samler hedningefolk, sanker riker sammen, utøser min harme over dem, all min brennende vrede; for ved min nidkjærhets ild skal hele jorden bli fortært.» (Sef. 3: 8) Samtidig gir Gud imidlertid løfte om å beskytte og frelse de saktmodige som søker ham og hans rettferdige veier. — Sef. 2: 1—3.
Jesu lignelse om fårene og geitene viser tydelig at Jehova og hans salvede domsfullbyrder, Jesus Kristus, også vil fjerne selve roten til det onde: «Da skal han også si til dem ved den venstre side: Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler!» (Matt. 25: 41) Fullstendig tilintetgjørelse, billedlig framstilt ved ’evig ild’, er det som venter den som er opphavet til det onde, noe som framgår av det profetiske syn apostelen Johannes fikk: «Djevelen, som hadde forført dem [menneskene], ble kastet i sjøen med ild og svovel.» — Åpb. 20: 10.
Guds løfter gir oss således god grunn til å vente at det skal bli slutt på det onde, og at den som fører an i å gjøre det onde, skal bli uskadeliggjort.
Det mønster Gud handler etter
Vi har ikke bare disse og mange andre løfter om hvordan Gud skal fjerne de onde fra universet, men vi har også beretninger om hvordan Gud handlet overfor de onde i fortiden, og disse viser oss hvordan Gud kommer til å handle overfor de onde nå. Tenk for eksempel over de forholdene som utviklet seg på Noahs tid. Noen av Guds sønner forlot sin rette plass i himmelen, materialiserte seg som mennesker, giftet seg med menneskenes vakre døtre og fikk avkom med dem, en bastardslekt av kjemper. Deretter fulgte en tid med vold og umoral. Beretningen i Bibelen sier at «[Jehova] så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag». Hva bestemte Gud seg da for? Han sa: «Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt, av jorden.» — 1 Mos. 6: 1—7; 2 Pet. 2: 5.
En kan tydelig forestille seg hvordan mengden spottet og hånte Noah mens han holdt på å bygge arken for å frelse sin familie: ’Det kommer aldri til å skje i vår tid. Du kaster bort tiden.’ Men arken ble ferdig, dens dyrebare last ble ført om bord, og døren ble lukket. Og så kom vannet. Folk søkte ly. Vannstanden steg time for time, dag for dag. Folk var fullstendig ute av seg og flyktet i vill forvirring til høyereliggende steder. Fjellene ble til øyer etter hvert som vannet steg og skilte familier fra hverandre. De som hadde søkt tilflukt på de høyeste fjell, kunne høre ropene og skrikene fra dem som befant seg på lavereliggende steder, etter hvert som disse ble oppslukt av de virvlende vannmasser. Mange mistet livet da de kjempet for å komme opp på de høyeste fjelltoppene. Til slutt sto selv de høyeste fjell under vann, og det eneste som hørtes, var lyden av det bølgende hav. De siste forgjeves rop om hjelp hadde forstummet. — 1 Mos. 7: 17—24.
Mens arken ble kastet fram og tilbake på det endeløse hav, hadde dens passasjerer, Noah og hans familie, god tid til å tenke over det faktum at Gud alltid handler i samsvar med sine kunngjorte hensikter. Selv om det onde hadde spredt seg og gjort seg gjeldende over hele jorden, hadde den høyeste Hersker nå renset jorden for alle onde mennesker.
Et annet slående eksempel på det mønster Gud handler etter overfor de onde, har vi i Bibelens beretning om Sodoma og Gomorra. Den rettferdige Lot bodde i Sodoma, og han «plagedes ved de ugudeliges skamløse ferd». For å tilfredsstille sine dyriske lidenskaper var noen av mennene i Sodoma rede til å øve vold mot tilsynelatende forsvarsløse fremmede. De var så fordervet at deres synd nådde Jehovas ører som et stort rop. «Ropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort.» De engler som var sendt for å frelse Lot og hans familie, kom med følgende alvorlige budskap: «Stå opp og gå bort fra dette sted! For [Jehova] vil ødelegge byen.» — 2 Pet. 2: 7; 1 Mos. 18: 20; 19: 4—14.
Da Lot advarte sine vordende svigersønner om den katastrofe som truet byen og omegnen, oppfattet de det bare som en spøk. Innbyggerne, som så lenge hadde vært vant til å gjøre urett og slippe heldig fra det, følte seg sikre og mente ikke at det var noen fare for at de skulle bli straffet. Men så snart Lot og hans døtre var ute av det område som var dømt til ødeleggelse, «lot [Jehova] det regne svovel og ild» ned over hele området. Selv på lang avstand kunne Abraham se «at røyken steg opp fra landet som røyken fra en smelteovn». — 1 Mos. 19: 24—28.
Alle innbyggerne i området, deres byer, hus og hager og hele det vannrike, fruktbare oppland ble rammet av den fryktelige katastrofen. Bare tre mennesker, den gudfryktige Lot og hans to døtre, overlevde og kunne fortelle om det forferdelige som hadde skjedd. Enda en gang hadde Gud kunngjort at det var hans hensikt å tilintetgjøre de onde, og enda en gang hadde han handlet i samsvar med sin hensikt ved å tilintetgjøre de onde, men utfri de rettferdige.
Profetiske forbilder for vår tid
Disse beretningene er eksempler på hvordan Gud handler overfor de onde, og det har derfor vært gagnlig for alle som har levd siden, å lese og forstå dem. De forteller om Jehovas avsky for det som er ondt, og om hans nidkjærhet når det gjelder å fjerne de onde. De viser imidlertid noe mer enn dette. De er profetiske forbilder på noe som skulle skje senere i langt større målestokk. At det forholder seg slik, er ikke noe vi bare gjetter oss til.
Beretningen om at en ond slekt druknet i en vannflom, har levd i nesten alle stammers og nasjoners overleveringer helt fram til vår tid. For 1900 år siden fikk denne begivenheten imidlertid en ny betydning idet Jesus Kristus viste at den var et profetisk forbilde. Han sa: «Som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.» (Matt. 24: 37—39) Menneskene i vår tid er i likhet med menneskene på Noahs tid opptatt med å tilfredsstille kjødets selviske lyster og ignorerer derfor Guds advarsel.
Jesus advarte således om at de onde i samsvar med det profetiske forbilde skal bli fullstendig tilintetgjort. Apostelen Peter henviser til det samme profetiske forbilde og kommer med ytterligere detaljer i forbindelse med hvordan Gud vil gjøre slutt på det onde: «Ved Guds ord . . . gikk den verden som da var, under i vannflommen. Men de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.» (2 Pet. 3: 5—7) Igjen vil en hel verden av onde skapninger bli tilintetgjort, men de rettferdige vil bli reddet, akkurat som Noah og hans familie ble.
På samme måte er det som skjedde med byen Sodoma og dens nabobyer, heller ikke bare en historisk begivenhet som ikke har noen særlig betydning for oss som lever på jorden i dag. Apostelen Peter skrev under ledelse av Guds hellige ånd: «[Gud] la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og [har dermed] satt dem til et forbilde på de ugudelige i framtiden.» (2 Pet. 2: 6) Det er derfor ingen tvil om at Gud i samsvar med dette profetiske forbilde vil utrydde de onde i vår tid.
En annen bibelskribent, Judas, har også kommet med en inspirert uttalelse om hva den egentlige hensikt med beretningen om Sodomas og Gomorras ødeleggelse er: «Sodoma og Gomorra og byene deromkring, som på samme måte som disse [de materialiserte engler] drev hor og gikk etter fremmed kjød, ligger for våre øyne som et eksempel, idet de lider en evig ilds straff.» (Jud. 7) Gud vil ikke tolerere de onde til evig tid.
Er det noen i vår tid som spotter den tanke at Gud definitivt vil gjøre slutt på det onde og utfri de rettferdige, noen som betrakter enhver tanke om en nær forestående ødeleggelse som en spøk? Gud var klar over at det ville komme slike spottere, og han lot derfor apostelen Peter skrive ned følgende profetiske uttalelse: «I de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse.» (2 Pet. 3: 3, 4) De begivenheter som inntraff i Noahs dager og i Lots dager, viser at slike spottere tar feil, og at Jehova vil utfri de rettferdige. — 2 Pet. 2: 9.
De egenskaper som den rettferdige og kjærlige Gud er i besittelse av, utgjør en sikker garanti for at han vil reise seg og tilintetgjøre den onde slekt som vanærer ham og ødelegger hans skaperverk her på jorden. Hans løfter viser også at han vil gripe inn, og det er umulig for ham å lyve. (Heb. 6: 18) Hans handlemåte overfor onde mennesker i fortiden og hans utfrielse av de rettferdige viser hvilken handlemåte han vil følge i vår tid. Et av de sterkeste bevisene for at Gud virkelig vil gripe inn, er det faktum at han i sitt Ord spesielt omtaler den ødeleggende vannflommen på Noahs tid og den fryktelige ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra som forbilder på framtidige begivenheter. Det kan ikke være noen tvil om at Gud vil gjøre slutt på det onde.