Menneskeverdenen skal bli frelst ved hjelp av blod

«Den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» — Matt. 26: 28.

 1. Hvem var det som først sa at kjøttets sjel eller liv er i blodet?

«KJØTTETS sjel [liv, MMM] er i blodet.» Hvem var det som først uttalte disse ordene? Det var ikke den greske filosofen og legen Hippokrates, som levde i det femte århundre før vår tidsregning, og som The Encyclopædia Britannica kaller «legekunstens far». Det var ikke Muhammed, Islams profet, som levde i det sjuende århundre av vår tidsregning, og som sa en del om det å spise blod.a Det var heller ikke den hebraiske profeten Moses, som levde i det 16. og 15. århundre før vår tidsregning. Nei, det var ingen annen enn livets Giver, Han som har skapt menneskenes blod og lagt menneskenes sjel eller liv i blodet, som uttalte disse ordene, og det over 1000 år før Hippokrates ble født på øya Kos.

 2, 3. Hvorfor kunne han med rette komme med en slik uttalelse, og hvem lot han skrive den ned?

² Hvor passende var det ikke at han som har skapt menneskenes blod, denne røde væsken som livet er i, kom med en slik vitenskapelig korrekt uttalelse! Profeten Moses skrev bare ned denne uttalelsen etter Guds diktat i Sinai ørken i Arabia i 1512 f. Kr. Beretningen lyder:

³ «Og [Jehova] talte til Moses og sa: Tal . . . for kjøttets sjel [liv, MMM] er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen [livet, MMM] er i det.» — 3 Mos. 17: 1, 2, 11.

 4. Hvor langt tilbake i historien har menneskene vist at de var klar over at blodet har livgivende egenskaper, og hvordan har de vist det? La Gud merke til hva de gjorde?

⁴ Hvem vil vel bestride riktigheten av Guds uttalelse om at livet er i denne viktige væsken i vårt legeme? Ingen fornuftige mennesker vil gjøre det. Denne verdifulle væsken sirkulerer normalt gjennom vårt legeme én gang for hver 23 sekunder og tilfører de forskjellige vev i kroppen livsnødvendige stoffer. At denne væsken i våre pulsårer, vener og kapillarer har livgivende egenskaper, er noe menneskene tidlig ble klar over, for «overføring av blod skriver seg helt fra det gamle Egypts tid». Hvis det å gi blodoverføring var vanlig praksis i Egypt på den tid profeten Moses førte sitt folk ut derfra, nemlig i 1513 f. Kr., skjedde det ikke uten at Moses’ Gud la merke til det. Gud ville da ha hatt denne egyptiske praksis i tankene da han ga Moses’ folk en lov angående blodet og hva som skulle gjøres med det. — The Encyclopedia Americana, bind 4, side 113, 1929-utgaven.

 5, 6. a) Hvordan blir det i beretningen om mordet på Abel vist at blodet er nøye forbundet med livet? b) Hvem har begått slike forbrytelser mange ganger, og hvordan blir dette vist i Bibelens siste bok?

⁵ Bibelens skribenter, fra den første (profeten Moses) og til den siste (apostelen Johannes), var alle klar over at blodet er nøye forbundet med livet. Når en person uten å ha rett til det tok en annens liv, ble det derfor sagt at han hadde utgytt dennes blod, ettersom livet er i blodet. Se for eksempel på det som skjedde da Kain på grunn av sjalusi hadde drept sin gudfryktige bror Abel. Gud sa følgende til Kain, som prøvde å dekke over sin forbrytelse: «Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden.» (1 Mos. 4: 10) Denne forbrytelsen ble begått på grunn av uenighet om hva som var den rette religion eller den rette måte å tilbe Gud på, og lignende forbrytelser er siden den tid blitt begått millioner av ganger av den falske religions verdensrike, som apostelen Johannes omtaler som Babylon den store. For å vise at dette gamle, religiøse verdensrike er ansvarlig for at utallige menneskeliv er blitt tatt i religionens navn, omtaler Bibelens siste bok det som en umoralsk kvinne og sier:

⁶ «På hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod.» «Og i den ble funnet blod av profeter og hellige og av alle dem som er myrdet på jorden.» — Åpb. 17: 1—6; 18: 24.

 7. Hvorfor kan en si at Babylon den store er kannibalsk, og hvilket spørsmål kan en stille i denne forbindelse?

⁷ Ifølge dette profetiske bilde er den symbolske kvinnen Babylon den store kannibalsk, ettersom det sies at hun er «drukken» av menneskeblod. Ikke desto mindre hevder de babyloniske religionssamfunn at de har til hensikt å frelse menneskene, å redde deres liv for bestandig. Er kanskje det bilde Guds Ord gir av Babylon den store som en kannibalsk kvinne, overdrevet? Nei, det er det ikke, og det forstår enhver oppriktig person som tenker over hvor mange menneskeliv som er blitt ofret i religionens navn, og at det til og med er blitt påstått at Gud har funnet behag i noe slikt. Vi spør derfor: Kommer Gud aldri til å kreve religionen til regnskap for alle disse blodsutgytelsene?

 8. a) Hvordan kan menneskeblod bli brukt, ettersom det er nøye forbundet med livet? b) Hvilket tilfelle som Lukas forteller om, viser at en ikke bør sette altfor stor lit til legene?

⁸ Det er ikke bare Bibelen som forbinder blod med liv. Menneskene i verden gjør også det, og blod blir ofte brukt som et symbol på selve livet. Fordi blodet har en slik verdi også i Guds øyne, kan menneskeblod bli brukt til å gi mennesker, ja, hele menneskeverdenen, liv. Men på hvilken måte skal dette skje? Hvem skal redde menneskenes liv ved hjelp av blod? Mange mennesker i vår tid er av den oppfatning at det er Hippokrates’ etterfølgere, de som avlegger den såkalte hippokratiske legeed,b som skal gjøre det, og at de skal gjøre det ved å benytte seg av alle slags moderne behandlingsmåter og til og med sprøyte blod direkte inn i sine pasienters legeme. De som setter så stor lit til legene, ignorerer imidlertid det Bibelen sier. Det kan i denne forbindelse være interessant å merke seg en hendelse som fant sted for 1900 år siden, og som en lege, en bibelskribent ved navn Lukas, som den kristne apostelen Paulus kaller «legen Lukas, den elskede», forteller om. (Kol. 4: 14) Lukas skriver at det var «en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år og hadde kostet på leger alt det hun skulle leve av, og ikke kunnet bli helbredet av noen». — Luk. 8: 43—48.

 9. Hva sier Markus om det samme tilfellet?

⁹ Lukas’ venn Markus gir også en beskrivelse av det som skjedde. Han skriver: «Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år; og hun hadde lidt meget av mange leger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt noen hjelp av det, men var heller blitt verre.» Denne fortvilte kvinnen ble imidlertid helbredet på mirakuløst vis da hun rørte bakfra ved klærne til den store lege, Jesus Kristus. Markus sier: «Straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet.» — Mark. 5: 25—34.

Hvem er den høyeste autoritet?

10. Hva sa den britiske legeforening i 1965, og hvilket syn viser det at den har på Guds lov angående blod?

¹⁰ Nå i vår tid er det imidlertid mange som mener at det kan føre til døden å følge Guds lov om blod, og at legene under enhver omstendighet redder liv. London-avisen Daily Herald for 26. februar 1965 sier således følgende angående den britiske legeforening: «Foreningen sa at det er en leges ’første plikt’ å redde pasientens liv. Enhver lege som blir saksøkt fordi han har prøvd å redde liv ved å operere mot foreldrenes ønsker, kan gjøre regning med foreningenes støtte.»

11. Hvilken slutning trekker mange leger når de sammenligner Guds lov i Bibelen med moderne legevitenskap, og hva mener evolusjonistene om blodet?

¹¹ Disse menneskene har en sterk følelse av at deres livreddende oppgave er meget viktig, og de fleste av dem mener at de framskritt som er blitt gjort på det legevitenskapelige område, har gjort Guds lov i Bibelen gammeldags, uvitenskapelig og kraftløs. ’Hør nå her!’ sier de. ’Bibelen ble ferdigskrevet for 1900 år siden. Hva visste vel disse bibelskribentene om legevitenskap sammenlignet med det vi vet i dag, da teknologi og medisin forenes i den hensikt å redde menneskeliv?’ Hvis de er evolusjonister og således forkaster Bibelens lære om skapelsen, har de ikke noen respekt for Guds lov, men former sin egen legeetikk. Blodet er i deres øyne ikke blitt skapt av menneskets Skaper, men er et resultat av en utvikling.

12. Hvilket syn har andre på dette, og hva er deres syn basert på?

¹² Frie mennesker har imidlertid rett til å ha sin egen mening og gi uttrykk for den. Det finnes noen som mener at blodet ikke er et produkt av en upersonlig, blind og ubegavet kraft, men et produkt av en allmektig Guds uforlignelige gjerning. De har trukket en logisk slutning som er basert på kjensgjerninger. Dette får oss til å tenke på en artikkel som ble skrevet før den første verdenskrig av dr. William Hanna Thomson, som i flere år var knyttet til en rekke sykehus i New York. Artikkelen, som ble gjengitt i New York Times, sa blant annet:

13, 14. a) Kan atomene i et hemoglobinmolekyl bli samlet ved en tilfeldighet? Forklar. b) Hva kommer hemoglobinets sammensatte natur i skyggen av, og hva finner moderne legevitenskap nå ut når det gjelder livets opprinnelse?

¹³ «Alle dyr her på jorden som har blod i seg, må ha det spesielle stoffet som kalles hemoglobin, i sine blodlegemer for å kunne leve. Ett hemoglobinmolekyl må inneholde følgende antall forskjellige atomer i sine rette proporsjoner: 1130 hydrogenatomer, 712 karbonatomer, 214 nitrogenatomer, 245 oksygenatomer, to svovelatomer og ett jernatom, i alt 2304 atomer. Hvis jernatomet i dets spesielle forhold til de andre atomene (’bundet’, som noen fysiologer sier) manglet, ville dyrene hverken kunne oppta oksygen eller avgi karbondioksyd; de ville med andre ord ikke kunne puste. Jeg spurte en gang en kjent biokjemiker som var av tysk avstamning og hadde fått sin utdannelse i Tyskland, om hvordan atomene i et hemoglobinmolekyl kunne bli samlet ved en tilfeldighet. Han svarte kort og godt: ’Det er ingen tilfeldighet.’

¹⁴ «Men hemoglobinets sammensatte natur kommer i skyggen av de kjemiske stoffene som den kjemiske forskning har oppdaget i forbindelse med undersøkelser av den mekanisme som forårsaker immunitet mot infeksjonssykdommer. . . . Moderne legevitenskap finner nå at livets opprinnelse blir et stadig mer uløselig problem i forhold til de resultater en har oppnådd innen forskningen på dette området.» — The Watch Tower for 1. juli 1911, sidene 198 og 199.

15. Hva er det som motbeviser at blodet kan være et produkt av en utvikling?

¹⁵ Blodets natur og beskaffenhet og den forunderlige kjensgjerning at blodet er livets bærer, utelukker den påstand at det er et produkt av en livløs kraft eller en hensiktsløs utvikling. Ja, disse trekk ved blodet viser tydelig at det er et produkt av den skapende virksomhet til en levende, intelligent og konstruktiv Gud, menneskets Skaper, som har en hensikt med alt det han gjør.

16. a) Hvordan beviser de røde blodlegemer at det finnes en skaper? b) Når talte Gud første gang om blod, og i hvor stor utstrekning har han siden den gang gjort det?

¹⁶ Tenk bare på de røde blodlegemers form og funksjon. Bare en som forstår høyere matematikk, kunne danne og ordne dem. Hvert eneste ett av de 30 billioner røde blodlegemer som vanligvis finnes i et menneskes blodkar, utgjør således et ugjendrivelig bevis for at det finnes en skaper. Han som har skapt menneskene og dermed også blodet, kjenner blodets beskaffenhet bedre enn den dyktigste lege og vet bedre enn noen annen hvor viktig denne væsken er, og hvilket betydningsfullt formål den tjener. Lagret blod ble første gang benyttet ved blodoverføring i 1918 av en professor i medisin ved Chicago universitet, men over 5800 år før dette talte Gud om blod til det første menneske som var blitt født, Kain, etter at denne hadde drept sin yngre bror Abel. (1 Mos. 4: 10, 11) Helt siden den tid har Gud hatt mye å si om blod. Ja, i hans skrevne Ord, som består av 66 bøker og 1189 kapitler, er blod nevnt 447 ganger, fra 1 Mosebok til Åpenbaringen (KJ).c

17. a) Hvem er den største lege? Begrunn svaret. b) Hvordan taler han nå til oss?

¹⁷ Ettersom Gud ga sin Sønn, Jesus Kristus, makt til på et øyeblikk å helbrede folk på mirakuløst vis, uten å benytte legemidler eller operasjoner, ja, til å stanse kroniske blødninger, gi blinde syn, gi døvstumme evnen til å høre og tale, få lamme til å gå, gjøre spedalske friske og til og med oppreise døde og få deres hjerne til å virke igjen, må han, Skaperen, være den største lege av alle. Han vet mer om menneskelegemet og dets oppbygning og om hvordan det kan leges og styrkes, enn den best utdannede lege i vår tid. Han er den ufeilbarlige, absolutte autoritet på dette området. La ham tale! Hør på ham! La oss stå stille og lytte til det han sier, for det vil være til gagn for oss. Han taler nå til oss gjennom sitt inspirerte, uforandrede, skrevne Ord. Hva sier det?

18. Hvorfor var det ikke noe behov for en lov som forbød menneskene å spise blod i Edens hage?

¹⁸ Menneskene spiser for å leve. Hvor lenge har de så hatt Guds, Skaperens, tillatelse til å spise kjøtt av dyr? De har ikke hatt en slik tillatelse helt fra det første menneske ble skapt, men de har hatt det de siste 4336 årene av menneskehetens eksistens. Den fullkomne mann og kvinne i Edens hage skulle leve av frukt, nøtter og grønnsaker, produkter som jorden frambrakte. (1 Mos. 1: 29, 30) Det var således ikke noe behov for en lov som forbød menneskene å spise dyreblod.

19. a) Fikk Adam tillatelse til å spise blod da han ble drevet ut av Edens hage? b) Hva er det som viser hvorvidt Abel drakk blodet av offerdyrene?

¹⁹ Da Gud drev menneskene ut av Edens hage fordi de hadde gjort opprør og syndet mot ham ved å spise av den forbudte frukt, sa han ikke at de fra da av skulle spise kjøtt. Nei, han sa til mannen: «Du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt [han hadde ikke utviklet seg fra et lavtstående dyr]; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 18, 19) Flere år senere, da Adams annen sønn, Abel, bar fram et offer for Jehova Gud som han tok av sine lam, ble disse offerdyrenes blod utgytt, men Abel drakk ikke blodet. Gud godtok derfor hans offer. — 1 Mos. 4: 3—11.

Gud forbyr menneskene å spise blod

20. Hva gjorde Noah så snart han kom ut av arken?

²⁰ Over 1500 år senere, på den tid da den gudfryktige Noah og hans tre gifte sønner levde, kom vannflommen. I minst 180 dager var hele jorden og alle fjellene fullstendig dekket av flomvannet. (1 Mos. 7: 11 til 8: 5) Da de åtte overlevende flere måneder senere kom ut av arken, frambar Noah straks et offer for Jehova Gud av alle de rene dyr og fugler. Men Noah og hans familie drakk ikke noe av offerdyrenes blod og spiste heller ikke av kjøttet.

21. Hvilken lov ga Gud Noah?

²¹ Gud hadde behag i dette. Han velsignet dem og befalte dem å oppfylle hele jorden. Deretter ga han dem en lov om hva som skulle tjene som føde for hele den menneskelige familie, innbefattet menneskene i vår tid. Han sa: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete. Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det.» (1 Mos. 8: 18 til 9: 5) Etter dette viste regnbuen seg for første gang, og Gud opprettet en evig pakt om at han aldri mer skulle føre en verdensomfattende vannflom over menneskeheten. — 1 Mos. 9: 8—17.

22. a) Hva er det således som viser at Guds lov angående blod ikke trådte i kraft først da Moseloven ble gitt? b) Hvorfor gjelder Guds lov angående blod fremdeles, selv etter år 33 e. Kr.?

²² På denne tiden fantes det ingen hebreere, ingen israelitter, ingen jøder og ingen omskjærelse. De eneste mennesker som var her på jorden, var forfedrene til de forskjellige greiner av den menneskelige familie. Dette var i år 2369 f. Kr., 856 år før Jehova Gud ga loven, innbefattet De ti bud, til profeten Moses for at han skulle overbringe den til Israels nasjon. Den guddommelige lov som forbød menneskene å føre dyreblod inn i kroppen, ble således ikke til i 1513 f. Kr., da Moseloven ble gitt. Dette viser tydelig at Guds lov angående dette livsviktige spørsmålet ikke bare gjelder hebreerne, israelittene eller jødene. Denne spesielle loven ble derfor ikke satt ut av kraft i år 33 av vår tidsregning, da Gud naglet Moseloven til Jesu Kristi torturpel og derved avskaffet den. (Kol. 2: 13, 14, NW; Ef. 2: 13—15) Den lov som ble gitt på Noahs tid, gjelder fremdeles for alle mennesker, like så sikkert som at menneskene fremdeles spiser kjøtt av dyr og fugler og ikke har gått tilbake til utelukkende å spise produkter som jorden frambringer, slik de gjorde i Edens hage. — 1 Mos. 1: 29, 30; 2: 15—17.

23, 24. a) Hvilket forslag kom disippelen Jakob med for å vise at de kristne på den tiden fremdeles var underlagt den lov Gud ga Noah? b) Hvilken rolle spilte den hellige ånd i denne forbindelse?

²³ Ja, alle mennesker, både kristne og jøder, ikke-kristne og ikke-jøder, er underlagt denne loven angående føde, som ble gitt vår felles forfader Noah etter vannflommen. De apostoliske kristne i det første århundre var klar over det og holdt seg nøye til denne loven. Seksten år etter at Moseloven var blitt oppfylt og avskaffet og i billedlig forstand naglet til Kristi torturpel, foreslo den kristne disippelen Jakob at det styrende organ i Jerusalem, som besto av apostlene og andre av de eldste, skulle skrive til de ikke-jødiske kristne at de skulle «avholde seg fra avgudenes urenhet og fra hor og fra det som er kvalt, og fra blod». Det at de skulle avholde seg fra å spise «kjøttet av kvalte dyr og smake blod» (AT), var ikke bare en idé som disippelen Jakob fikk, men det ble også påbudt av Guds hellige ånd. Dette alvorlige faktum framgår tydelig av ordlyden av det offisielle vedtak som ble truffet angående de ikke-jødiske kristne. Det lød:

²⁴ «Apostlene og eldste-brødrene hilser brødrene av hedningene [folkeslagene, NW] . . . For den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor; dersom I vokter eder for disse ting, vil det gå eder vel. Lev vel!» — Ap. gj. 15: 19—29.

25. a) Hvor lenge rettet de kristne seg etter dette forbudet? b) Hvorfor blir det overholdt av Jehovas vitner i vår tid?

²⁵ Flere år senere, etter at apostelen Paulus hadde foretatt sin tredje misjonsreise, talte disippelen Jakob til ham om det vedtak som var blitt truffet i Jerusalem, og det var tydelig at det fremdeles sto ved makt. (Ap. gj. 21: 18—26) Ifølge religiøse skribenter i de tre første århundrer etter Kristus rettet de kristne seg etter dette forbudet mot å føre blod inn i kroppen i flere hundre år etter at det var blitt utstedt. Det var særlig fra den romersk-katolske helgenen Augustinus’ tid at kristenhetens tilhengere sluttet med å overholde dette vedtaket, og legene innen kristenheten har ignorert det og ment at det ikke er bindende for de kristne.d Men er dette vedtaket noen gang blitt opphevet? Det er ikke blitt opphevet av Gud, som sto bak det og lot det bli kjent gjennom sin trofaste organisasjon i Jerusalem. Det ble ikke opphevet da Moseloven ble avskaffet. Det er aldri blitt opphevet, og Jehovas kristne vitner i vår tid fortsetter derfor å overholde det. De avholder seg ikke bare fra hor og avgudsdyrkelse, men også fra blod.

Et forbilde på hvordan blod skal anvendes til frelse

26. a) Hvordan stemte dette vedtaket overens med Moseloven med hensyn til spørsmålet om hvem blodet tilhører? b) Hvordan ble det sett på at en mann slaktet et offerdyr og ikke bar det fram for Jehova?

²⁶ Vi ser således at dette vedtaket ble truffet flere år etter at Jesus Kristus utgjøt sitt blod på torturpelen på Golgata. Men ved dette vedtaket gjorde Gud det helt tydelig at han fremdeles holdt fast ved det han hadde sagt i den lov han ga gjennom Moses, nemlig at menneskers og dyrs blod tilhører ham, Skaperen. Og det er rimelig, for han er livets Kilde, og det er han som har lagt menneskers og dyrs liv i blodet. Det er grunnen til at hvis en mann i Israel slaktet et offerdyr og ikke bar det fram for Jehova, ble det betraktet som om han hadde begått et mord: «Den mann skal det tilregnes som blodskyld, han har utøst blod; den mann skal utryddes av sitt folk.» (3 Mos. 17: 3, 4) Det er også grunnen til at Jehova befalte at presten skulle helle ut offerdyrenes blod ved foten av brennofferalteret. (3 Mos. 4: 7, 18, 25, 34; 8: 15; 9: 9) Blodet er i likhet med livet hellig og må betraktes som det.

27, 28. a) Hvilken verdi ble blodet tillagt i Guds lov til Israel, og hva kunne blod derfor brukes til? b) Hvordan framgår dette av 3 Mosebok 17: 11—14?

²⁷ Både i Guds lov til den trofaste Noah og i Guds lov til det gamle Israel ble det vist at blodet var hellig. Dette gjaldt ikke bare blodet til de dyrene som ble ofret, men også til de dyrene som menneskene slaktet og brukte som føde. I begge tilfelle var det hellig livsblod det gjaldt, og dette kunne derfor brukes til et hellig formål. Ettersom straffen for synd er døden, og ettersom sjelen eller livet er i blodet, kan blod brukes til å utslette synd og fjerne syndens straff, døden. Vi behøver ikke å være i tvil om hva loven går ut på. Gud sier:

²⁸ «Kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen [eller livet] er i det. Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av eder skal ete blod, og den fremmede som bor iblant eder, skal heller ikke ete blod. Og når noen av Israels barn eller av de fremmede som bor iblant dem, feller et vilt dyr eller en fugl som kan etes, da skal han la blodet renne ut og dekke det til med jord; for blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noe kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes.» — 3 Mos. 17: 11—14; se til sammenligning 5 Mosebok 12: 16, 23—27.

29. a) På hvilken vidunderlig måte kan Gud bruke blodet? b) Hva er det å bruke blod på en hvilken som helst annen måte enn Guds måte ensbetydende med, og hvorfor kan vi si at det er nettopp det legene gjør?

²⁹ Ettersom den røde væsken som hjertet pumper gjennom kroppen, representerer livet, kan Jehova Gud på en vidunderlig måte bruke denne væsken til å frelse menneskeverdenen og gi den evig liv. Dette er derfor et spørsmål som har å gjøre med alle menneskers evige ve og vel. Det er så alvorlig at i det forbilledlige Israel var det slik at en som spiste blod, måtte utryddes eller utføre en spesiell renselsesseremoni. (3 Mos. 17: 15, 16; 7: 26, 27) Å bruke blodet på en hvilken som helst annen måte enn Guds måte er ensbetydende med å misbruke det. Dette prinsippet gjelder også den måten blodet er blitt brukt på til medisinske formål fra det gamle Egypts tid og fram til våre dager. Hvorfor det? Jo, fordi legene ikke er prester som er ordinert av Gud til å tjene ved hans hellige alter, og fordi Gud ikke har befalt dem å ofre menneskeblod. Gud traff for lang tid siden tiltak for å frelse menneskeverdenen ved hjelp av blod, og han trenger ikke deres såkalte vitenskapelige måte å bruke blodet på. Den måten de i legevitenskapens navn bruker blodet på, er ikke i samsvar med hans vilje.

[Fotnoter]

I en fotnote til ordet «påkalt» sies det følgende i en engelsk oversettelse av Koranen som ble utgitt av William Teggs & Company i London i 1850: «Når muhammedanerne dreper et dyr for å skaffe seg mat, sier de derfor alltid Bismi^..llah eller i Allahs navn. De mener at hvis de unnlater å gjøre det, har de ikke lov til å spise dyret.»

En annen setning lyder: «Jeg vil ikke på noe som helst tidspunkt gi en kvinne et legemiddel eller bruke et instrument i behandlingen av henne i den hensikt å framkalle abort.»

Se dr. Immanuel Jacobovits’ bok Jewish Medical Ethics, utgitt i 1959 (utkommet i tredje opplag i 1967), sidene 124, 172 og 208—210.