Spørsmål fra leserne
◼ Skal vi forstå Matteus 12: 1—8 slik at det er i orden å bryte Guds lov for å redde livet?
Noen har brukt Matteus 12: 1—8 til støtte for det syn at det er riktig å bryte Guds lov for å redde livet, men en nøye undersøkelse av Bibelen viser at dette er en uriktig konklusjon.
Da Jesus og disiplene en gang gikk gjennom en kornåker, sanket disiplene litt aks, noe loven tillot. (3. Mosebok 19: 9, 10; 5. Mosebok 24: 19—21) Fariseerne kritiserte dem for å gjøre dette på sabbaten. Disse religiøse lederne hadde føyd mange fortolkninger til loven, spesielt bestemmelser om hva som var ulovlig «arbeid» på sabbaten. Ifølge disse menneskelagde reglene og det syn som lå til grunn for dem, gjorde disiplene seg skyldig i to slags arbeid ved det de gjorde. De høstet (’plukket’) og tresket («gned» aksene). (Matteus 12: 1; Lukas 6: 1) Men Jesus sa:
«Har dere ikke lest hva David gjorde, da både han og de som var med ham, ble sultne? Han . . . spiste skuebrødene, som verken han eller folkene hans hadde lov til å spise, men bare prestene. Eller har dere ikke lest i loven at prestene hver sabbat krenker sabbaten i templet, og likevel er uten skyld? Og det sier jeg dere: Her er det som er større enn templet. Hadde dere skjønt hva det ordet betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer, da hadde dere ikke dømt de uskyldige. For Menneskesønnen er herre over sabbaten.» — Matteus 12: 3—8.
Kristus henviste til den gangen da David og hans menn kom til øverstepresten Akimelek i Nob, da de flyktet for den morderiske kong Saul. David antydet at han var ute i et hemmelig oppdrag for kongen, og bad om brød. «Vanlig brød har jeg ikke,» sa Akimelek, «men vigslet brød kan du få — bare mennene dine har holdt seg borte fra kvinner.» Han mente skuebrødene, som bestod av 12 usyrede kaker, og som ble lagt på bordet i Det hellige i tabernaklet hver uke. De ferske kakene skulle legges fram hver sabbat. De gamle ble fjernet og skulle ’tilhøre Aron og hans sønner, som skulle spise dem på et hellig sted’. David forklarte at mennene hans var seremonielt rene, og han antydet at de på en måte var hellige, ettersom de var ute i et ærend for Jehovas salvede konge. Da gav Akimelek ham ’vigslet brød, . . . skuebrødene som lå for Jehovas åsyn’. — 1. Samuelsbok 21: 1—6; 3. Mosebok 24: 5—9.
Hvordan forholder det seg så i lys av alt dette med det syn at Guds bud kan ignoreres «hvis livet står på spill»? Noen har tenkt som så: «Gud overså at David brøt et alvorlig bud da hans liv var i fare. Også Jesus så gjennom fingrene med at sabbaten ble krenket, og sa at en kan gjøre godt og berge liv på sabbaten.» (Lukas 6: 9; Matteus 12: 11, 12) En slik tankegang viser seg likevel å være feilaktig og i strid med Bibelen.
Hvis du følger dette resonnementet, går du for eksempel ut ifra at David og Jesu disipler befant seg i situasjoner hvor deres liv stod på spill. Men gjorde de det? Bibelen sier ikke at David og hans menn holdt på å sulte i hjel fordi det ikke fantes annen mat. Ifølge geografiske opplysninger lå Nob faktisk rett nord for Oljeberget, bare noen kilometer fra Jerusalem og mange andre byer. Holder en seg til teksten i beretningen, kan en trekke den slutning at David og hans menn egentlig var sultne og ville spise hos en de kunne stole på. Bibelen forteller oss på lignende måte at da Jesu disipler «var sultne» på sabbaten, sanket de og spiste noen aks. De må ha spist dagen i forveien, og dagen etter sabbaten kunne de kjøpe mat i landsbyene i nærheten. (Johannes 4: 8; Matteus 14: 15) Hvis noen vil bruke disse hendelsene for å vise når Guds lover kan brytes, kan de derfor like godt si at når som helst noen ’blir sultne’, er det helt i orden at de overtrer Jehovas bud. Det er klart at det ikke er riktig.
Vi trenger imidlertid likevel å få vite hvordan vi skal forstå Matteus 12: 1—8. Jesus avslørte fariseernes trangsynthet og lovtrekkeri. Vi kan bedre forstå dette ved å tenke på formålet med sabbaten og ved nøye å merke oss Jesu forklaring.
Hvorfor skulle ikke israelittene arbeide på sabbaten? Var formålet med dette budet ganske enkelt å forby arbeid? Nei. Det var å hindre at verdslige gjøremål, for eksempel å arbeide for å skaffe seg mat og klær, ikke skulle legge beslag på all tiden og oppmerksomheten for israelittene. Sabbatsordningen fremmet den sanne tilbedelse ved at den sørget for at folket fikk tid til å utøve tilbedelsen uten å bli distrahert av vanlig arbeid. (2. Mosebok 20: 8—11; Jesaja 58: 13) Jesus framholdt denne forståelsen og ikke de trangsynte oppfatninger som fariseerne hadde.
Han sa at til og med prester som tjente i templet, kunne bli anklaget for å ’krenke sabbaten’ og derved bryte loven. Hvordan? Jo, prestene arbeidet hardt på sabbaten, for de slaktet offerdyrene. Var de lovbrytere? Kristus sa at disse prestene var «uten skyld». Deres arbeid i templet hindret ikke tilbedelsen. Isteden fremmet det den. Da Jesus (som var «større enn templet» og skulle frembære det virkelige offer) gikk rundt sammen med disiplene sine, underviste de ut fra Guds Ord og fremmet på den måten den sanne tilbedelse. De krenket derfor ikke sabbaten ved å sanke litt korn som de kunne spise. Som Jesus forklarte, ville det heller ikke være i strid med sabbatslovens ånd å «berge liv» ved å dra opp en sau fra en grøft, selv om det ble gjort på en dag som var satt til side til tilbedelse. — Matteus 12: 5, 11; Lukas 6: 9.
Formelt sett var det heller ikke ’tillat for David å spise’ skuebrødene, for loven sa at de var forbeholdt prestene. Likevel gav Jehovas øversteprest dem til David. På hvilket grunnlag gjorde han det? Brødene som ble fjernet fra skuebrødsbordet, var ’hellige’. De skulle ikke behandles som vanlige brød, slike som ble gitt til en vanlig arbeider eller spist på en fornøyelsestur. De skulle brukes som mat for prestene, menn som var opptatt i Guds tjeneste. Så da David etter alt å dømme kom i et spesielt ærend for Guds salvede konge og øverstepresten hørte at mennene var seremonielt rene, var det ikke galt av ham å gi dem skuebrødene. Det var i samsvar med den grunnleggende bruk som Gud hadde bestemt dem til.
Som en motsetning til dette kan vi tenke på det som fant sted da israelittiske soldater i Sauls hær krenket Guds lov om blodet, som det fortelles om i 1. Samuelsbok 14: 32—35. De hadde vært i kamp med filisterne, som var fiender av Jehovas folk. Slitne og sultne etter kampen slaktet noen israelitter noen dyr og «spiste kjøttet med blodet i». Enten dette skjedde for å stille en voldsom sult, eller det var en nødssituasjon, fantes det ingen unnskyldning for å bryte loven om blodet. Det var ’å synde mot Jehova’, og det måtte frembæres spesielle offer på vegne av dem som ’syndet mot Jehova ved å spise kjøtt med blod i’.
Det var synd, for da Gud gav loven om blodet, sa han at menneskene ikke skulle opprettholde livet ved å spise blod, selv om de kunne spise dyrekjøtt. (1. Mosebok 9: 3, 4) Han gav ingen tillatelse til å bryte loven hvis det så ut til at «livet stod på spill». Skaperen bestemte at blodet var hellig. Når menneskers liv skulle reddes ved blod, skulle det ikke skje ved at de førte det inn i kroppen på noen måte. Men ved at Kristus gav sitt blod som et offer, skulle det bli mulig å oppnå evig liv. — Efeserne 1: 7.
Historiske vitnesbyrd om de første kristne som ble satt på prøve av romerske myndigheter, er i overensstemmelse med dette og viser at vi ikke bør tro at Guds lov kan brytes i situasjoner da livet står på spill. Noen ganger fikk de første kristne valget mellom å spise blodpølser eller å dø på arenaen. Ville de kristne bryte Guds lov om blodet og gi avkall på sitt gode forhold til ham? Eller ville de bryte Guds lov som forbød avgudsdyrkelse, når noen prøvde å tvinge dem til å brenne litt røkelse foran et bilde av keiseren? Historien viser at trofaste kristne nektet å bryte Guds bud til og med når deres liv stod på spill. Selv om de mistet livet ved å adlyde Jehovas lov, hadde de forsikringen om at de skulle få evig liv. — Matteus 16: 25, 26.
Bibelen støtter følgelig ikke det syn at Guds bud kan brytes i en vanskelig situasjon. Vi leser tvert imot: «Kjennetegnet på at vi elsker Guds barn er om vi elsker Gud og holder hans bud.» — 1. Johannes 5: 2.
◼ Hva mente Jesus da han sa: «Øyet er legemets lampe. Hvis derfor ditt øye er klart, vil hele ditt legeme være lyst»?
Noen har hevdet at disse ordene i Matteus 6: 22 (NW) har en helsemessig eller medisinsk betydning i den forstand at det i første rekke er gjennom øyet en er i stand til å oppdage sykdommer eller legemlige svakheter. Dette er imidlertid ikke i overensstemmelse med den sammenheng skriftstedet står i. Jesus hadde nettopp advart mot å ’samle seg skatter på jorden’. Og etter at han hadde sagt dette om «øyet», oppfordret han sine tilhørere til å tjene Gud i stedet for rikdommen. — Matteus 6: 19—24.
Det Jesus ønsket å peke på, var sannsynligvis at hans disipler skulle holde øyet «klart», det vil si la det fokusere bare én ting og ikke la seg distrahere, for eksempel av rikdom. Når en kristen konsentrerer seg om å gjøre Guds vilje, vil hans legeme være «lyst», for han sprer opplysning til andre, noe som er til ære for Gud.