Hva sier Bibelen?
’Avhold dere fra blod’ — hvor lenge?
NITTEN hundre år er lang tid, ikke sant? Er du klar over at det for så lang tid siden ble holdt et religiøst møte som kan ha betydning for ditt liv og for din families liv?
Dette møtet, som ble holdt i Jerusalem i år 49 e. Kr., var et rådsmøte hvor apostlene og andre kristne eldste var til stede. Den avgjørelsen de traff, var så viktig at menn, kvinner og barn like til vår tid har vært villige til å sette livet på spill for å kunne rette seg etter den.
Disse menneskene er Jehovas kristne vitner. De henviser til denne avgjørelsen, som er omtalt i Bibelen i Apostlenes gjerninger, kapittel 15, som et av bevisene for at de kristne i dag ikke må ta imot blod, for eksempel gjennom en blodoverføring. En del av denne avgjørelsen går ut på at de kristne skal ’avholde seg fra blod’. Tror du at denne avgjørelsen, som ble tatt for så lang tid siden, er bindende for deg og din familie i dag?
Noen personer i kristenheten, både leger og bibelkommentatorer, har framholdt at uttalelsen om at de kristne må ’avholde seg fra blod’, var en midlertidig bestemmelse og ikke en permanent regel som Gud mente at de kristne skulle overholde helt til vår tid. Er dette riktig?
I år 49 e. Kr. ble et spørsmål om omskjærelse lagt fram for det kristne styrende råd i Jerusalem. Noen jødekristne hadde insistert på at hedningene måtte bli «omskåret etter Mose skikk». Men det grunnleggende stridsspørsmål var hvorvidt ikke-jødiske tilhengere skulle holde hele «Mose lov». — Ap. gj. 15: 1, 5.
På rådsmøtet fortalte Peter, Paulus og Barnabas hva Gud hadde gjort gjennom dem. Hedninger var blitt godtatt på grunnlag av tro, uten at de først hadde måttet overholde Moselovens forskrifter. Peter framholdt at det ikke var noen grunn til å forsøke å forlange at hedningene skulle holde en lov som ikke engang jødene var i stand til å holde. Rådet drøftet deretter Amos 9: 11, 12, som inneholdt en inspirert uttalelse om at Gud ville godta folk fra nasjonene. Det var tydelig at hedningene ikke måtte omskjæres og overholde Moseloven før de kunne bli kristne. (Ap. gj. 15: 6—18) Disippelen Jakob, som tydeligvis var ordstyrer ved dette møtet, sa:
«[Jeg mener] at vi ikke skal gjøre det tungt for dem av hedningene som omvender seg til Gud, men skrive til dem at de skal avholde seg fra avgudenes urenhet og fra hor og fra det som er kvalt, og fra blod. For Moses har fra gammel tid av i hver by dem som forkynner ham, idet han hver sabbat oppleses i synagogene.» (Ap. gj. 15: 19—21) Rådet var enig i dette, og deres skriftlige avgjørelse lød: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på [hedningene] enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor.» — Ap. gj. 15: 28, 29.
Var det for ikke å være til anstøt?
Betrakter Gud denne avgjørelsen som bindende i dag? Hva var grunnen til at den ble truffet, og hvor lenge skulle den gjelde?
Noen som hevder at de kristne ikke er bundet av denne bestemmelsen i dag, mener at den bare var en midlertidig ’innrømmelse overfor jødene’. Som støtte for dette henviser de til Apostlenes gjerninger 15: 21, hvor Jakob, etter at han har nevnt de ting de kristne måtte avholde seg fra, sier at Moses hver uke ble opplest i synagogene. De hevder at Jakob foreslo at de hedningekristne skulle avholde seg fra disse ting for ikke å være til anstøt for jødene, som betraktet slike ting som alvorlige overtredelser av Moseloven. Var det dette Jakob mente med det han sa i Apostlenes gjerninger 15: 21?
Det er ingen tvil om at de første kristne forsto betydningen av å unngå ting som unødig kunne få andre til å ta anstøt eller hindre utbredelsen av det gode budskap. Selv om for eksempel Paulus visste at han ikke lenger var under Moseloven, var han villig til å tilpasse seg og gjøre som dem som hadde stor respekt for den. (1 Kor. 9: 20—23; Ap. gj. 21: 20—28) Lovens forskrifter var ikke dårlige eller skadelige. Ved å overholde disse bestemmelsene ville Paulus, som var jøde av fødsel, unngå det som hindret andre jøder i å godta det budskap han forkynte, og den gjerning han gjorde. På samme måte ville kanskje de hedningekristne møte mindre religiøs motstand hos jødene når de rettet seg etter eldsterådets avgjørelse og avholdt seg fra avgudsdyrkelse og blod og hor. Men var det bare dette Jakob mente?
Dette påbudet kan ikke bare ha vært et forsøk på å gi inntrykk av at de kristne holdt seg til Moseloven. Hvorfor ikke? Fordi avgjørelsen spesielt understreket at det ikke ble krevd at de hedningekristne skulle omskjæres, og omskjærelsen var grunnleggende for alle jøder og proselytter. (Fil. 3: 5) Og hva med alle de andre jødiske lovene? Bare det å avholde seg fra de fire ting som Jakob nevnte, ville ikke gjøre uomskårne kristne til en slags ’halvbrødre’ av jødene.
Hva annet kan Jakob ha ment da han etter å ha nevnt de fire ting som de kristne måtte avholde seg fra, henviser til at Moses ble opplest hver sabbat i synagogene?
Hva lærte de av «Moses»?
Legg merke til at Jakob ikke sa at ’Mose lov ble lest hver sabbat’. Han sa at ’Moses oppleses hver sabbat’. (Ap. gj. 15: 21) Hva er forskjellen? Moses var kjent for å ha skrevet Pentatevken eller Tora, de første fem bøkene i Bibelen. Disse bøkene inneholder riktignok loven. Men de inneholder mye mer. Moses’ skrifter inneholder også en beretning om hva Gud gjorde og sa før loven ble gitt. — Jevnfør Markus 12: 26 og 2 Mosebok 3: 2, 6.
Dette var et viktig punkt å huske på i forbindelse med den kristne menighet. Selv om Gud ikke lenger krevde at Moselovens bestemmelser skulle overholdes, hadde han tidligere gitt uttrykk for hva som var hans vilje, og hva han ventet at alle som tjente ham, skulle overholde. Hvis noen, enten de var jøder eller jødekristne, derfor hadde stor respekt for Moses’ skrifter, ville de forstå at sanne kristne måtte avholde seg fra «disse nødvendige ting», som kom før loven, og som fortsatte å gjelde etter at den endte.
Guds uttrykte vilje angående blod er et eksempel på dette. Mange hundre år før Gud ga israelittene loven gjennom Moses, sa han til Noah at han skulle avholde seg fra blod. Da Jehova ga menneskene tillatelse til å spise kjøtt, sa han tydelig: «Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» Dette utelukket at de kunne spise kjøtt av et dyr som var blitt kvalt for at blodet skulle bli værende i kjøttet. Det utelukket også å spise eller drikke blod. (1 Mos. 9: 3, 4) Senere ga Gud uttrykk for sin vilje angående blod i den loven han ga israelittene. (3 Mos. 17: 11—14; 5 Mos. 12: 23) Men da loven ble oppfylt og ikke lenger var bindende for sanne tilbedere, sto forbudet i 1 Mosebok 9: 3, 4 fortsatt ved makt. Og det var ikke bare blitt gitt til Israel, men gjennom Noah, menneskeslektens stamfar, ble det gitt til hele menneskeheten.
Den ukentlige opplesningen av «Moses», som ville innbefatte 1 Mosebok 9: 3, 4, ville derfor omfatte noe mer enn bare det som sto om blod i Moseloven, som var bindende for jødene. Den ville også vise at det å avholde seg fra blod og det som er kvalt, fortsatt var nødvendig for alle som ønsket å oppnå Guds godkjennelse. Det ville være tydelig for jødene, som gikk i synagogene. Det ville også være tydelig for de jødekristne, som var godt kjent med det som ble lest i synagogene. Og det ville være tydelig for de hedninger som gjennom jøder eller kristne fikk kjennskap til de grunnleggende forskrifter som blir framsatt i Guds Ord.
Det forholder seg på samme måte med bestemmelsen angående «hor», som ifølge det greske ordet som er brukt her, siktet til mange forskjellige former for umoralsk seksuell atferd. En person behøvde ikke å være under Moseloven eller forsøke å rette seg etter den for å vite at Gud ikke godkjente slike seksuelle overtredelser. Ting som hadde hendt før Moseloven ble gitt, viste tydelig at slike overtredelser var urette i Guds øyne. — 1 Mos. 12: 15—17; 20: 2—9; 26: 8—11; 34: 2—7; 38: 12—26; 19: 5—11; Judas 7.
Beretningen om den sanne tilbedelse før Moseloven ble gitt, viser også tydelig at avgudsdyrkelse var en vederstyggelighet. (1 Mos. 35: 2, 4; 2 Mos. 8: 25—27; 12: 12; jevnfør Josva 24: 15.) Dette utgjorde et tilstrekkelig grunnlag for at rådsmøtet i Jerusalem kunne kreve at de kristne skulle avholde seg fra «avgudsoffer». Hvis en kristen skulle oppnå Guds godkjennelse, kunne han ikke spise offermat under en seremoni for avguder eller gjøre noe annet som hadde tilknytning til tilbedelse av en avgud eller en falsk gud. (4 Mos. 25: 2; Åpb. 2: 14) Hedninger som ble kristne, måtte vise at de ’voktet seg for avgudene’, som apostelen Johannes skrev i slutten av det første århundre. — 1 Joh. 5: 21.
Hjelper ikke dette oss til å forstå betydningen av Jakobs ord og til å vise den direkte forbindelsen mellom de fire tingene som de kristne må avholde seg fra, og opplesningen av det som Moses skrev? Forstår du hvilken betydning det har for ditt liv og dine handlinger?
Den måten Jehova handlet på da han brukte Peter, Paulus og Barnabas, og den avgjørelsen som det styrende råd i Jerusalem traff, viste at en hedning som omvendte seg til kristendommen, ikke behøvde å la seg omskjære eller holde Moseloven. Paulus framholdt gjentatte ganger dette faktum i sine inspirerte skrifter. (Kol. 2: 13—17; Gal. 3: 23—25; Rom. 6: 14) Men når de leste Moses’ skrifter, framgikk det tydelig at det var nødvendig å avholde seg fra blod, fra det som er kvalt, og fra avgudsoffer og hor. Det faktum at Moses skrev ned disse opplysningene under inspirasjon av den hellige ånd, forsterket ytterligere eldsterådets uttalelse: «Den Hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting.» — Ap. gj. 15: 28.
Det ville være galt å si at det kristne styrende råd krevde at de kristne bare midlertidig skulle avholde seg fra hor, for at de skulle kunne stå i et fredelig forhold til jødene. Dette var ikke tilfelle. Kjønnslig umoral var galt før loven ble gitt. Det var galt under loven. Det var galt i år 49 e. Kr., etter at loven var oppfylt. Og det er fortsatt avgjort galt. De som praktiserer kjønnslig umoral, skal ikke arve Guds rike. — 1 Kor. 6: 9, 10; Gal. 5: 19—21; Åpb. 21: 8.
Det samme er tilfelle med avgudsdyrkelse og misbruk av blod. Disse tingene er forbudt for alltid for dem som ønsker å bli godkjent av Livgiveren, han som har krav på vår udelte hengivenhet. — 1 Mos. 9: 3, 4; Ap. gj. 21: 25.