Lev i uskyld ved å vise respekt for blodets hellighet

«Jeg er ren for alle menneskers blod.» — Ap. gj. 20: 26, NW.

 1. Hvor dyrebart er blodet vårt for oss, og hvordan skiller Kongen Kristi innstilling seg fra innstillingen til de menn som bringer atombomber til å eksplodere?

HVOR dyrebart blodet i kroppen vår er! Vårt liv er avhengig av blodet, som utgjør mellom en tiendedel og en tolvtedel av kroppsvekten vår. Faren for at den dødelige blodsykdommen levkemi nå skal gripe om seg på grunn av det radioaktive nedfall fra atombomber som blir brakt til å eksplodere over jorden, får oss naturlig nok til å grøsse. Da Sovjet-Samveldet høsten 1958 drev på med intense atomforsøk, økte mengden av radioaktivt avfall i jordens atmosfære til det dobbelte i løpet av en eneste måned, ifølge dr. W. E. Libby, som er vitenskapelig medlem av den amerikanske atomenergi-kommisjonen. Dette øker den fare menneskenes blod blir utsatt for over hele verden. Hvordan det? Radioaktivt nedfall er farlig for menneskene, og det betydeligste radioaktive produktet av atombombeeksplosjoner over bakken er strontium 90, et radioaktivt stoff med lang levetid som kan forårsake benkreft og levkemi. Viktige bestanddeler av blodet vårt blir dannet i benmargen. (New York Times for 14. mars 1959) De menn som utsetter menneskenes blod for så stor fare ved å la slike bomber eksplodere, har en helt annen innstilling enn Kristus, han som Skaperen har utnevnt til Konge over en ny verden. Angående denne Konge sier den hellige profeti: «Han skal . . . frelse de fattiges sjeler. Han skal forløse deres sjel fra undertrykkelse og fra vold, og deres blod skal være dyrt i hans øyne.» — Sl. 72: 13, 14.

 2. Hva bryr folk flest seg lite om i vår tid med hensyn til Guds lover om blodet, og hvorfor bør vi skaffe oss opplysninger om disse lovene?

² Blodet har meget stor verdi, og det er en nær forbindelse mellom blodet og livet. Ingen vet dette bedre enn Han som har utstyrt menneskenes og dyrenes kropp med denne levende, virksomme væske. Som vår Skaper og Livgiver ga han for lang tid siden lover angående blodet. Disse lovene viste at han betraktet blodet som hellig. Vår tids mennesker bryr seg lite om at de er under Skaperens lov angående blodet, og at de kommer til å bli straffet fordi de krenker dets hellighet. Det er ingen liten straff de vil få, men de kommer til å måtte bøte med sitt eget liv. Det er gått over 4327 år siden vannflommen i Noahs dager, men den loven angående blodet som Gud uttalte dengang, gjelder fremdeles. Og hva mer er, den gjelder for alle mennesker, for enten vi er jøder eller ikke, stammer vi alle sammen fra de ikke-jøder som denne hellige loven ble gjort kjent for, nemlig Noah og hans sønner Sem, Kam og Jafet. Vårt liv avhenger av at vi skaffer oss opplysninger om denne loven og overholder den. Det vil være gagnlig og virke opplysende for oss å legge oss på hjerte det som sies i denne loven, og som gjelder alle mennesker som lever.

 3, 4. a) Hva kan sies om hvorvidt Noahs offerhandling etter vannflommen var en krenkelse av blodets hellighet? b) Hva sier Jehova i sin lov til Noah om blodet?

³ Da Noah og hans medpassasjerer kom ut av den ark som hadde brakt dem og dyrene og fuglene levende gjennom den største flom mennesker noengang har opplevd, førte Noah sin familie an i å frambære offer for Gud. Noah drepte noen av alle de rene dyr og fugler der på Ararats berg. Det var tydelig at dette ikke var noen krenkelse av blodets hellighet. Over 1500 år før vannflommen hadde den trofaste Abel, Adams annen sønn, frambåret et offer, noe som innebar at noen av de førstefødte fårene i hans hjord måtte bli drept. Men Gud godtok dette offer og ga Abel det vitnesbyrd at han var rettferdig, uskyldig. (1 Mos. 4: 1—4; Heb. 11: 4) Gud anerkjente likeledes Noahs ofring av de rene dyr og fugler, og Noah «ble arving til rettferdigheten av tro». (1 Mos. 8: 18—22; Heb. 11: 7) Det var da Gud ga uttrykk for sin anerkjennelse av Noah og hans sønner at Han, menneskeslektens Frelser, uttalte sin lov angående blodet, en lov som vi må la oss lede av. Vi leser:

⁴ «Gud holdt ved og velsignet Noah og hans sønner og sa til dem: ’Vær fruktbare og bli mange og fyll jorden. Og en frykt for dere og en redsel for dere skal hvile over hver levende skapning på jorden og over hver flyvende skapning i himlene, på alt som kryper på marken, og på alle havets fisker. I deres hånd blir de nå gitt. Hvert krypende dyr som lever, kan tjene til føde for dere. Som i tilfellet med den grønne vegetasjon, gir jeg dere nå alt dette. Men kjøtt med dets sjel — dets blod — skal dere ikke spise. Og dessuten vil jeg kreve tilbake deres sjelers blod. Fra hver levende skapnings hånd vil jeg kreve det tilbake; og fra menneskets hånd, fra dens hånd som er hans bror, vil jeg kreve tilbake menneskets sjel. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans eget blod utøses, for i Guds bilde gjorde han mennesket.’» — 1 Mos. 9: 1—6, NW; Elberfelder; Segond; Lienart; DeVaux.

 5. Hvorfor hadde ikke gudfryktige mennesker spist kjøtt før vannflommen, og på hvilken måte ga Gud menneskene lov til å spise kjøtt etter vannflommen?

⁵ Abel spiste aldri kjøtt med blod, som er dets sjel eller liv. Abel var et gudfryktig menneske, og Gud hadde enda ikke gitt menneskene tillatelse til å spise dyrenes og fuglenes og fiskenes kjøtt. Av samme grunn hadde heller ikke Noah og de andre som overlevde vannflommen, spist kjøtt før flommen. Med full respekt for blodets store verdi og betydning tillot nå Gud menneskene å spise kjøtt av dyr og fugler, men ikke sammen med blodet av det dyr de spiste.

 6. Hvem var den første som nevnte blod, og under hvilke omstendigheter?

⁶ Allerede før vannflommen hadde Gud tillatt og anerkjent at blod fra offerdyr ble utgytt ved hans hellige alter, men hverken blodet eller det kjøtt som blodet var i, skulle føres inn i det menneskelige legeme som mat. Den første i Bibelen som nevner blod, er Gud selv. Da Kain ikke ville bekjenne at han hadde myrdet sin bror Abel, sa Gud til ham: «Hør, din brors blod roper til meg fra jorden. Og nå skal du være bannlyst fra den jord som lot opp sin munn og tok imot din brors blod av din hånd!» — 1 Mos. 4: 10, 11.

 7. Hva framholdt Jehova 5500 år før det ble påvist av legevitenskapen, og hva ignorerer legevitenskapen i dag?

⁷ I og med at Gud nevnte Abels blod og ikke hans legeme av kjøtt, fremhevet han at livet er i blodet. Gud framholdt det faktum at livsprinsippet er i blodet 5500 år før det ble påvist av legevitenskapen. I den lov Gud ga Noah like etter vannflommen, sa Han uttrykkelig at livet, selve sjelen, var i blodet. Den moderne legevitenskap nekter imidlertid å anerkjenne Guds egen lov som fordrer respekt for blodets hellighet. Den moderne legevitenskap ignorerer det faktum at hele menneskeheten i vår tid er bundet av denne befaling angående blodet og vil bli straffet av Gud hvis de bryter denne hellige lov om blodet.

 8, 9. a) Hva sluttet menneskene mer og mer med på Nimrods tid, og hvorfor? b) Hvordan viste Rubens uttalelse om Josef at blodet representerer livet?

⁸ Noah hadde en sønnesønns sønn som het Nimrod, og som ble konge over Babylon. Under hans påvirkning begynte størstedelen av menneskeverdenen å unnlate å holde Guds egen lov angående blodets hellighet. Dette var å vente etter som kong Nimrod utmerket seg som «en mektig jeger i opposisjon til Jehova». (1 Mos. 10: 8—10, NW) Abraham, en mann som trodde på Jehova Gud, kom fra et sted som lå like i nærheten av det tidligere Nimrods rike. Gjennom Isak og Jakob hadde Abraham tolv sønnesønns sønner som ble overhoder for de tolv Israels stammer. Blant disse stammeoverhoder oppsto det misunnelse, og en av dem, Josef, sto i fare for å bli drept av sine brødre. I et forsøk på å redde ham sa hans eldste bror, Ruben: «Utgyt ikke blod.» Til slutt fant hans brødre ut at de ikke ville ha noen selvisk nytte av å drepe Josef og forsøke å ’dekke over hans blod’, og de solgte ham som slave. Flere år senere sørget Jehova Gud for at Josef ble løst fra trelldom og fangenskap i Egypt og satt til å være statsminister for Farao, kongen i Egypt.

⁹ For å avhjelpe en hungersnød i Palestina ble Josefs ti brødre, som hadde vært misunnelige, sendt ned til Egypt for å kjøpe mat. De ble ført fram for Josef, men kjente ham ikke igjen nå da han var Egypts statsminister. Josef ville prøve deres hjertetilstand og beskyldte dem av den grunn for å være spioner og truet dem med dødsstraff, alt sammen ved hjelp av en tolk. Da de ti brødrene sto overfor truselen om å miste sitt eget liv, husket de sin skyld og begynte å snakke sammen på hebraisk om at de hadde solgt Josef og muligens forvoldt hans død. Da sa Ruben: «Sa jeg ikke til dere: ’Synd ikke mot barnet,’ men dere hørte ikke? Og nå, hans blod, nå blir det visselig krevd tilbake.» (1 Mos. 37: 21—28; 42: 21, 22, NW) Her brukte israelitten Ruben akkurat det samme uttrykk som Jehova Gud hadde brukt da han gjorde loven om blodets hellighet gjeldende for hele menneskeslekten. Ved sin uttrykksmåte understreket Ruben at menneskelivet representeres ved det uunnværlige blodet.

10. Hvordan holdt Jehova i sin pakt med Israel fast ved at israelittene skulle holde den lov han hadde gitt Noah?

¹⁰ Flere hundre år senere utfridde Jehova de tolv Israels stammer fra trelldommen i Egypt og førte dem til Sinai berg i Arabia. Der opprettet han en pakt, et kontraktmessig forhold, mellom seg og de tolv Israels stammer, og til dette benyttet han profeten Moses som mellommann. Denne pakten gikk ut på at han skulle være deres Gud, og at de skulle være hans utvalgte folk. Han ga dem både de ti bud og hundrevis av andre lover. Jehova Gud holdt fast ved at de skulle rette seg etter den lov han hadde gitt deres forfader Noah angående blodets hellighet, for han ville at de skulle være et hellig folk for ham, et folk som skilte seg ut fra alle de ikke-israelittiske folk i verden. Han forbød dem derfor å føre blod fra mennesker eller dyr inn i sine legemer som mat eller drikke.

11. Hvilket forbud satte Jehovas lov både for de fremmede og for israelittene, og hvorfor?

¹¹ En av de lovene han ga dem, lyder slik: «Dere skal ikke spise noe blod på noen av de steder hvor dere bor, hverken av fugl eller av dyr. Hver sjel som spiser noe blod, den sjel skal avskjæres fra sitt folk.» Ikke engang de fremmede som bodde blant dem, skulle få lov til å benytte blod som næringsmiddel. Jehovas lov sa: «Og når noen av Israels hus eller av de fremmede som bor iblant dem, eter blod, om aldri så lite, da vil jeg sette mitt åsyn mot den som eter blodet, og utrydde ham av hans folk; for kjøttets sjel er i blodet, og jeg har gitt eder det på alteret til å gjøre soning for eders sjeler; for blodet er det som gjør soning, fordi sjelen er i det. Derfor har jeg sagt til Israels barn: Ingen av eder skal ete blod, og den fremmede som bor iblant eder, skal heller ikke ete blod.» — 3 Mos. 7: 26, 27, NW; 17: 10—12.

12. Hva sier McClintock and Strong’s Cyclopædia angående forbudet mot å benytte blod som føde og angående overtredelse av dette forbudet?

¹² Et religiøst oppslagsverk, McClintock and Strong’s Cyclopædia of Biblical, Theological and Ecclesiastical Literature, bind 1, har på side 834 følgende å si om forbudet mot å benytte blod som føde: «I de tilfellene da forbudet blir omtalt i forbindelse med lovlige og ulovlige næringsmidler, oppgis vanligvis den grunn i teksten at ’blodet er sjelen’, og det blir befalt at det skal helles ut på jorden liksom vann. Men der det blir omtalt i tilknytning til de deler av ofrene som skulle frambæres for Herren, sier teksten, i tillegg til den ovennevnte grunn, at ’blodet gjør soning ved sjelen’. (3 Mos. XVII, 11, 12). Dette strenge påbud gjaldt ikke bare for israelittene, men også for de fremmede som bodde blant dem. Den fastsatte straff for brudd på dette påbudet var at man skulle bli ’utryddet fra folket’, noe som øyensynlig betydde dødsstraff (se Hebreerne X, 28), selv om det er vanskelig å si om den ble fullbyrdet ved sverd eller ved stening.»

13. Hvilke viktige kjensgjerninger blir understreket i Guds lover til israelittiske jegere?

¹³ Gud påla derfor alle israelittiske jegere å vise respekt for viltets blod og ikke være som den mektige babyloniske jeger Nimrod: «Da skal han la blodet renne ut og dekke det til med jord; for blodet er sjelen i alt kjøtt, fordi sjelen er i det; derfor sa jeg til Israels barn: I skal ikke ete blod av noe kjøtt, for blodet er sjelen i alt kjøtt; enhver som eter det, skal utryddes.» (3 Mos. 17: 13, 14) Blodet var som sjelen. Jehova Gud sa derfor videre til alle jegere som sto i paktsforhold til ham: «Hold bare fast ved at du ikke eter blodet! For blodet er sjelen, og du skal ikke ete sjelen [neph’esh, hebraisk] sammen med kjøttet. Du skal ikke ete det; du skal helle det ut på jorden liksom vann.» (5 Mos. 12: 23, 24) Det å spise sjelen vil si å spise et liv som Gud har gitt, og en som gjør noe slikt, gjør seg derfor skyldig i å ta et liv bort fra Gud.

De kristne ikke fritatt fra å holde loven om blodet

14, 15. a) Hva erkjente de første jødiske kristne angående lovpakten og Guds egen lov til Noah? b) Hvilke instrukser sendte derfor det styrende organ til ikke-jødiske kristne?

¹⁴ Hva så med de kristne, med dem som virkelig følger i Guds Sønn Jesu Kristi fotspor? Jesus opprettet den kristne menighet på jorden. I tre og et halvt år etter hans død og oppstandelse besto menigheten utelukkende av omskårne jøder eller israelitter og av proselytter. Disse jødiske kristne var klar over at lovpakten, som Jehova Gud hadde opprettet med Israels folk ved Moses, var blitt opphevet eller så å si naglet til den torturpel Jesus Kristus ble festet til som et fullkomment menneskelig offer. Den kristne apostel Paulus, som tidligere hadde vært en jødisk fariseer, bekreftet dette faktum. (Ef. 2: 13—16; Kol. 2: 13—17) Den kristne menighet var i en ny pakt med Jehova Gud ved Jesu Kristi utgytte blod. Ikke desto mindre erkjente de at de fremdeles var underlagt Jehovas egen lov til Noah angående blodets hellighet, en hellig lov som aldri var blitt opphevet eller tilbakekalt. De tolv apostler og andre modne kristne i menigheten i Jerusalem, som utgjorde et styrende organ, sendte derfor ut følgende instrukser til de døpte kristne som tidligere ikke hadde vært omskårne jøder:

¹⁵ «For den hellige ånd og vi selv har besluttet ikke å legge noen ytterligere byrde på dere uten disse nødvendige ting: at dere avholder dere fra det som er ofret til avgudene og fra blod og fra det som er drept uten at blodet er tappet ut, og fra utukt. Hvis dere omhyggelig holder dere vekk fra disse ting, vil det gå dere vel. Måtte dere være ved god helse!» — Ap. gj. 15: 28, 29, NW; 21: 24, 25.

16. Hva kan de kristne ikke gjøre selv om lovpakten er blitt opphevet og den nye pakt er blitt innført, og hvorfor?

¹⁶ Nei, selv om lovpakten var blitt opphevet, og selv om Jehova Gud hadde innført den nye pakt som ble gjort gyldig ved Jesu Kristi ofrede blod, hadde han ikke forandret sin lov angående avgudsdyrkelse og blod og kjønnslig umoral. De kristne kunne derfor ikke tilbe Gud ved bruk av gudebilder eller symboler; de kunne ikke begå ekteskapsbrudd eller utukt; de kunne ikke utgyte blod ved å begå mord, eller ernære seg av blod fra fugler, dyr eller mennesker.

17. Hvorfor er det ikke noe brudd på pakten om blodet å drikke av det felles beger ved Herrens aftensmåltid?

¹⁷ Det er riktig nok at de kristne i det første århundre feiret Herrens aftensmåltid eller nattverd hvert år, og at hver enkelt menighet i forbindelse med denne feiringen inntok et felles beger vin. Ved å drikke av dette felles beger drakk de imidlertid ikke offerlammet Jesu Kristi bokstavelige blod. Flere timer før den romerske soldaten gjennomboret den pelfestede Jesus i hans venstre side slik at det kom ut blod og vann, hadde Herren Jesus sendt det symbolske beger rundt til sine elleve trofaste apostler i en sal i Jerusalem og sagt til dem: «Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt ’paktens blod’, som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder. Men jeg sier dere: Jeg skal fra nå av slett ikke drikke noe av denne vintreets frukt [det vil si vin] før den dag da jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.» (Joh. 19: 33—37; Matt. 26: 26—29, NW) Den røde vin i dette beger var bare symbolsk. Den var et symbol på Jesu livsblod som skulle utgytes som et offer til Gud for å rense bort våre synder.

18. Hvordan har de som feirer Herrens aftensmåltid, delaktighet i Kristi blod?

¹⁸ Flere år senere skrev apostelen Paulus til dem som feiret Herrens aftensmåltid: «Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke delaktighet i Kristi blod?» (1 Kor. 10: 16, NW) Det at de drakk av dette minnebeger med vin, var et bilde på at de har delaktighet i det gagn som følger av Jesu ofrede menneskeliv, som representeres ved hans blod. Dette gjør de ved sin tro på at han er den som døde for å kjøpe dem tilbake fra synd og død.

19. Hvilken bruk av blod anerkjente Gud forat menneskene skulle kunne oppnå liv, og hvordan ser derfor sanne kristne på Kristi blod?

¹⁹ Gud hadde anerkjent at et offers blod skulle bli utgytt på hans hellige alter, og at det på den måten skulle frambæres et liv for ham. I samsvar med dette erkjente de kristne at Jesu fullkomne menneskeblod var blitt utgytt på Guds sanne offeralter forat alle som godtok hans offer, skulle kunne få evig liv. Hans blod var derfor dyrebart og hadde kjøpekraft overfor Gud. Apostelen Peter skrev følgende til sine medkristne: «I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» — 1 Pet. 1: 18, 19.

20. Hvorfor fikk utgytelsen av Kristi blod andre følger for de jøder som insisterte på at Pilatus skulle la Jesus henrette?

²⁰ Det at hans blod ble utgytt på Guds alter ville derfor ikke få de samme følger for disse troende kristne, som for de jøder som insisterte på at den romerske landshøvding skulle la Jesus dø på en torturpel. Landshøvdingen Pilatus vasket sine hender i vann i mengdens påsyn og sa: «Jeg er uskyldig i denne rettferdiges blod; se I dertil!» Dette sa de seg villige til med disse ord:«Hans blod komme over oss og over våre barn!» (Matt. 27: 24, 25) De var villige til å påta seg ansvaret for at Jesu blod ble utgytt og til å la dette ansvaret gå videre til sine sønner.

21. Hva ble de første kristne beskyldt for fordi de drakk av begeret ved Herrens aftensmåltid, og hva viser det de hadde å forsvare seg med, med hensyn til den lov Noah fikk?

²¹ De første kristne feiret hvert år Herrens aftensmåltid, og ved denne anledning drakk de av det felles vinbeger som symboliserte Jesu blod. Dette var utvilsomt, iallfall for en del, årsaken til at de vantro hedninger beskyldte disse trofaste kristne for å drikke menneskeblod. Dette var en av de falske anklager som talsmenn for den kristne menighet måtte forsvare seg imot. De stoppet munnen på disse kristendommens fiender ved å forklare at menneskeblod var lang mer betydningsfullt og verdifullt enn dyreblod, og at det var så fjernt fra de kristne å drikke menneskeblod at det til og med stred mot deres Guds lov å drikke blod av dyr, av umælende og ufornuftige dyreskapninger. Det finnes tallrike vitnesbyrd om at de trofaste kristne ikke førte menneskeblod inn i sitt legeme i noen hensikt. — Se Origines Ecclesiasticae, eller Antiquities of the Christian Church, av Joseph Bingham [1668—1723], bind 17, kapitel 5, avsnitt, 20.a

22. Når begynte falske kristne å komme med argumenter imot den lov Gud ga Noah? Og hvordan?

²² Det var først etter den romersk-katolske teolog Augustins tid (354—430), han som var biskop i Nord-Afrika, at folk som utga seg for å være kristne, begynte å påstå at den guddommelige regel som forbød Kristi etterfølgere å benytte blod som føde, bare var et midlertidig forbud, og at det ikke gjelder lenger. Dette argument hørte imidlertid med til de falske kristne menneskers frafall fra den sanne tro, som apostelen Paulus forutsa. — 2 Tess. 2: 1—3.

23. Hvordan følger de kristne Judas’ formaning og holder seg uskyldige etter som Jehova ikke forandrer seg?

²³ Etterat Gud hadde forutsagt at hans Sønn Jesus Kristus skulle komme til templet for å holde dom, sa han: «Jeg, Jehova, forandrer meg ikke.» (Mal. 3: 1—6, AS) Sanne og trofaste kristne i vår tid følger disippelen Judas’ formaning om å «kjempe en hard kamp for den tro som én gang for alle ble overgitt til de hellige». (Jud. 3, NW) I harmoni med denne tro holder de seg uskyldige med hensyn til blod. De unngår å pådra seg straff for å krenke Guds uforandrede hellige lov om blodets hellighet. Gud krever intet menneskes liv eller sjel av deres hånd.

[Fotnote]