Spørsmål fra leserne

● Er det riktig av en gift kvinne å forlate sin mann hvis hun og han ikke kommer overens? Hva var grunnen til at hustruen til Selskapet Vakttårnets første president, C. T. Russell, forlot ham? — USA.

Bibelen oppmuntrer ikke ektefeller til å gå til skilsmisse eller separasjon fordi de ikke kommer overens. Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «De gifte byder jeg, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke skal skille seg fra sin mann; men er hun skilt fra ham, da vedbli hun å være ugift eller forlike seg med sin mann — og at en mann ikke skal skille seg fra sin hustru.» — 1 Kor. 7: 10, 11.

I stedet for å forlate sin mann når det oppstår problemer i ekteskapet, bør derfor en kristen kvinne gjøre alt hun kan, for å skape et bedre og kjærligere forhold mellom seg og mannen. Ettersom hun vet at ekteskapet er innstiftet av Gud og er hans gave til menneskeheten, bør hun gjøre sitt ytterste for at hennes ekteskap skal være til pris og ære for Jehova Gud. Hun bør passe på at hun aldri gir sin mann noen grunn til å ville forlate henne, for den vantro bør kunne se at den sanne kristendom gjør hans ektefelle til en kjærligere, vennligere, mer omtenksom og mer forståelsesfull hustru. Dette er i harmoni med det råd som ble gitt gjennom apostelen Peter: «Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt [dyp respekt, NW].» — 1 Pet. 3: 1, 2.

Det hender imidlertid at en vantro ektemann insisterer på å forlate sin kristne hustru, trass i hennes gode oppførsel. Bør hustruen i et slikt tilfelle prøve å forhindre at mannen drar? Eller bør en kristen ektemann prøve å hindre en vantro hustru i å forlate ham? Nei. Bibelen sier: «Dersom den vantro skiller seg, da får han så gjøre; broren eller søsteren er ikke trellbundet i slike ting, men Gud har kalt oss til fred» — 1 Kor. 7: 15.

Det kan også forekomme at en hustru som hevder at hun er kristen, forlater sin troende ektemann. Mannen beklager kanskje dette dypt og håper på at de kan bli gjenforent. Men hva så hvis hustruen forlater mannen fordi hun er uenig i at han som familiens overhode skal ta ledelsen, eller fordi hun er uenig i et annet bibelsk prinsipp?

I et slikt tilfelle vet en kristen ektemann at han ikke kan gå på akkord med sin stilling som familiens overhode eller gjøre noen annen innrømmelse som ville være i strid med Bibelen, for å få i stand en gjenforening. En kristen ektemann har fått befaling om å gjenspeile Guds ære. Hvis han ga avkall på sin stilling som familiens overhode, ville det være det samme som at han brakte skam over den kristne menighets hode, Jesus Kristus, og vanæret Jehova Gud. — Se 1 Korintierne 11: 3—7.

C. T. Russell var klar over hvilken stilling han ifølge Bibelen hadde som ektemann. Det framgår tydelig av den måten han handlet på i forholdet til sin hustru. I et brev til en personlig venn i England, datert 27. desember 1899, forklarte han hvorfor hans hustru hadde forlatt ham, og ga også uttrykk for hva han følte i den forbindelse. Han skrev:

«Vår kjære søster Russell er blitt angrepet av det samme onde som andre — særlig dem som er nevnt i skriftet ’En sammensvergelse avslørt’. Deres problem var det samme som det den store Fiende hadde i begynnelsen — ærgjerrighet og et ønske om å undergrave tingene for å oppfylle sine ærgjerrige ønsker.

«Det er over 20 år siden vi giftet oss, og i 13 av disse årene var søster Russell alt det en kunne ønske av en kjærlig, god og trofast medhjelp, og da sammensvergelsen fant sted, hadde hun fremdeles en slik innstilling, ja, i en slik grad at hun frivillig foretok en reise gjennom flere stater i S. D. Rogers’ spor for å korrigere hans ærekrenkende uttalelser. Men den ærgjerrige ånd som allerede hadde begynt å virke, blusset opp på grunn av den hjertelige mottagelse vår kjære søster fikk ved ovennevnte anledning. Det later til at hun glemte at hun ble mottatt, ikke bare som den hun var, men også som en representant for Herrens gjerning og som en representant for sin mann.

«Hun var svært selvbevisst da hun kom tilbake fra den turen, og på den måten svært annerledes enn hun hadde vært tidligere — særlig i løpet av de første ti årene av vårt ekteskap. Det så ut til at denne ånden ble sterkere i stedet for svakere, helt til for cirka fire år siden, da hun begynte å ’streike’ for å tilfredsstille sine ærgjerrige ønsker. Du husker sikkert at det er nesten fire år siden hennes navn som medredaktør etter hennes ønske ble sløyfet og deretter satt under de artiklene hun skrev i VAKTTÅRNET. Neste skritt gikk ut på at hun forlangte mer spalteplass og frihet til å skrive det hun ville. Det hun skrev, skulle ikke korrigeres eller kritiseres. Dette pågikk en stund, helt til jeg vennlig, men bestemt sa til henne at jeg ikke kunne tenke meg at det var Herrens vilje å oppmuntre henne til å ta del i arbeidet på noen måte så lenge hun la en slik ærgjerrig ånd for dagen. Fra da av ble det ikke offentliggjort noe som hun hadde skrevet.

«Hennes neste skritt var at hun prøvde å tvinge meg til å gi henne spalteplass og så videre, eller det hun betegnet som hennes rettmessige frihet til å bruke sine evner. For å oppnå dette fikk hun to brødre til å snakke med meg i samsvar med det som står i Matteus 18. Hun ble skuffet over resultatet, for brødrene sa rett ut at etter det de kunne forstå, var det spørsmål som hun hadde stilt, utenfor deres eller noen andres myndighetsområde. De sa at så vidt de kunne se, hadde ikke Herren gjort noen feil ved å legge tingene i bror Russells hender, og at han så absolutt var i stand til å foreta en forandring hvis han på noe tidspunkt fant at det var nødvendig, og at de bare kunne råde henne i strid med hennes ønsker, . . .

«Det neste skritt søster Russell og hennes (kjødelige) søstre tok, var at de organiserte en kvinnekampanje mot meg i menigheten i Allegheny. Resultatet ble en god del bakvaskelser og uriktige framstillinger av saken, for det tjente naturligvis ikke deres hensikter å framholde den rene usminkede sannhet, nemlig at søster Russell var ærgjerrig, og så videre. Du kan sikkert forstå min stilling. Som mann ville jeg stå i et ufordelaktig lys, og bakvaskerne fortsatte uten at jeg kunne gjøre noe som helst for å hindre dem, og som du vet, ønsket jeg ikke å si et ord imot den livsledsagerske jeg hadde utkåret meg, hun som jeg elsket høyt, og som jeg fremdeles elsker høyt.

«Denne kvinnesammensvergelsen nådde en krise, og resultatet var at noen ble silt fra. Det store flertall ble ved Herrens hjelp vunnet tilbake fra snaren, og bare en seks-åtte stykker i vår gruppe på 200 tok skade av den. Søster Russells neste trekk var at hun prøvde å gi de bakvaskelsene som hadde begynt, større vekt ved å forlate meg — hun håpet at jeg ville komme etter henne og gjøre innrømmelser for å få henne tilbake. Men der tok hun feil. Da hun selv ønsket å komme tilbake, satte jeg meg helt imot det med mindre hun lovte at hun på en rimelig måte ville innrømme at hun i et år hadde fulgt en gal kurs, og komme med en forsikring om at hun ville være en venn og ikke en fiende. Jeg var av den oppfatning at jeg var blitt utfridd av Herren, og at det ville være galt av meg å tillate at jeg igjen kom i hennes makt, uten å få rimelige garantier. Det er nå to år siden dette skjedde. Hun bor i byen sammen med sin mor og sine søstre og holder et lite religiøst møte som hennes venninneklikk er til stede på. Jeg treffer henne ganske ofte og behandler henne på en vennlig måte, og jeg har bare de beste ønsker med hensyn til hennes nåværende og evige ve og vel.»

Som en oppsummering av det hele skrev C. T. Russell: «Søster Russell ble i likhet med andre rammet av en ærgjerrig ånd, og ved Herrens forsyn så det for tre år siden ut til å være best at hun ikke lenger ble satt i forbindelse med publikasjonene [Selskapet Vakttårnets publikasjoner], helt til hun eventuelt ville vise at hun fullstendig hadde forandret innstilling i dette spørsmålet.»

Det er tydelig at C. T. Russell gjorde hva han kunne for å være vennlig og omtenksom overfor sin hustru. Men i henhold til Bibelen kunne han ikke gi avkall på sin stilling som hode for å få i stand en gjenforening.

● Hvordan betrakter Jehovas vitner dødsstraff? — USA.

Jehovas vitner holder fast ved det som Bibelen viser er Guds syn på dødsstraff. De erkjenner at Jehova Gud som menneskets Skaper har uinnskrenket rett til å fastsette lover som en må overholde hvis en skal få fortsette å leve. Når Gud bestemmer at noen mennesker fortjener å lide dødsstraff fordi de fortsetter å praktisere synd, har han følgelig rett til å ta deres liv. To velkjente eksempler på at Gud har fullbyrdet dødsstraff, er ødeleggelsen av de ulydige mennesker i vannflommen og den senere ødeleggelse av Sodoma og Gomorra. — 2 Pet. 2: 5, 6.

Som lovgiver, dommer og den høyeste Overherre kan Jehova Gud også gi andre myndighet til å henrette lovovertredere. Etter vannflommen på Noahs tid bemyndiget han for eksempel mennesker til å fullbyrde dødsstraff over personer som med overlegg begikk mord. Vi leser: «Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» (1 Mos. 9: 6) Den menneskelige øvrighet ville når den henrettet mordere, handle som «Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det som ondt er». — Rom. 13: 4.

Noen kan naturligvis reise tvil om hvorvidt de menneskelige myndigheter med rette kan henrette personer for handlinger som Guds Ord ikke fastsetter dødsstraff for. Det er et ansvar som myndighetene må bære overfor Gud. Men det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å si at myndigheter blir fordømt fordi de fastsetter dødsstraff for mordere. Guds syn går ut på at mennesker som med overlegg tar andres liv, forspiller sitt eget liv. I vår tid har imidlertid mange myndigheter forlatt Guds syn på dødsstraff, og dette er uten tvil noe som har bidratt til at kriminaliteten og voldshandlingene har tiltatt.