Spørsmål fra leserne
● Hvilket syn viser Guds Ord at de kristne bør ha på selvmord?
Jehova, som er livets kilde, har bestemt at menneskelivet skal være dyrebart, hellig. (1 Mos. 9: 5; Sl. 36: 10) Følgelig er selvmord, det å ta sitt eget liv eller drepe seg selv, fordømt i Bibelen. (2 Mos. 20: 13; 1 Joh. 3: 15) De få som Bibelen forteller begikk selvmord, var mennesker som var troløse mot Jehova, og som unnlot å ta i betraktning at deres liv i virkeligheten tilhørte Gud. — 1 Sam. 31: 4; 2 Sam. 17: 5—14, 23; 1 Kong. 16: 18; Matt. 27: 5.
En som med overlegg tar sitt eget liv, viser den største mangel på respekt for livets hellighet. Han pådrar seg derfor blodskyld. Hvis en person som har alle sine åndsevner i behold, begår selvmord, viser dette at han er totalt blottet for all moralsk sans, og at han mangler tro på Gud og frykt for ham. Det vitner om feighet; at han nekter å se i øynene de problemer og det ansvar som livet medfører. Hvis denne personen hevdet at han var en sann kristen, ville denne handlingen bety at han med vilje brøt sitt forhold til Jehova. Det å begå selvmord kan være å gi etter for press fra demoner som oppmuntrer en person til å ta sitt eget liv. (Matt. 17: 14—18) Det er en ytterst egosentrisk handling som vitner om mangel på kjærlighet til de øvrige familiemedlemmer, til menigheten og til vennekretsen, ja, til hele nabolaget, for det fører skam over alle som vedkommende har hatt tilknytning til, og volder dem stor sorg. — Mark. 12: 31.
I de fleste land er det en offentlig tjenestemann som må avgi rapport om dødsårsaken, men selv om denne embetsmannen sier i sin rapport at det er blitt begått selvmord, er det likevel mulig at dette ikke er i harmoni med kjensgjerningene. I ett tilfelle da det ble avgitt rapport om selvmord, kom det for eksempel tre uker senere for dagen tydelige beviser for at dødsfallet skyldtes et merkelig ulykkestilfelle. Alle omstendigheter må derfor tas i betraktning. Var det en sinnslidelse med i bildet? Var vedkommende ved sin fornufts fulle bruk? Kunne han dømmes eller lastes for det han gjorde? I mange tilfelle er det vanskelig å få rede på alle kjensgjerningene.
Hvordan bør så medlemmene i en kristen menighet se på det å overvære begravelsen til slike som etter hva det blir opplyst, har begått selvmord, og som har vært tilknyttet menigheten? Hva med en eldste som er blitt bedt om å forrette ved en slik begravelse? I de tilfellene da dødsfallet ser ut til å skyldes et ulykkestilfelle, til tross for at dødsårsaken er blitt oppgitt som selvmord, eller det var en sinnslidelse med i bildet, kan kanskje samvittigheten til enkelte medlemmer i menigheten tillate dem å overvære begravelsen i den hensikt å trøste de etterlatte. Det er også opp til en eldste selv å avgjøre om han skal forrette ved en slik begravelse eller ikke hvis han blir bedt om det. Menigheten vil kanskje foretrekke ikke å påta seg ansvaret for en slik begravelse eller la den foregå fra Rikets sal på grunn av den virkningen dette kan ha på dem som ikke kjenner sakens rette sammenheng.
Hvis det på den annen side er blitt fastslått med sikkerhet at det foreligger et tilfelle av overlagt selvmord, kan kanskje medlemmene i menigheten og de eldste foretrekke ikke å ha noe med begravelsen å gjøre. I slike tilfelle vil det overlates til familien selv å holde en privat begravelse hvor en eller annen i familien kan si noen få ord på vegne av slektningene. Noen ønsker kanskje heller ikke å overvære en begravelse til en som en tror har begått selvmord, hvis den som forretter ved begravelsen, ikke er medlem av menigheten.
Som mennesker som elsker rettferdighet, overlater vi til en barmhjertig, allvis Gud å avgjøre hvorvidt noen som er blitt tilskyndt til å begå selvmord, kommer til å få liv i framtiden. De som elsker livet, og som betrakter hver dag de lever, som hellig, bestreber seg på i alle forhold å leve og ferdes på en måte som vil bli godkjent av Ham som ga menneskene livet.
● Hvordan skal en forstå 1 Mosebok 9: 5 (NW), hvor Gud sa at han ville ’kreve tilbake blodet’ av et dyr som drepte et menneske?
Dette betyr egentlig at hvis et dyr drepte et menneske, skulle det slås i hjel. Hvis det tok livet av et menneske, skulle det miste sitt eget liv.
Det var først etter vannflommen at Jehova Gud ga menneskene lov til å drepe dyr for å bruke dem til føde, men blodet skulle ikke spises. (1 Mos. 9: 3, 4) Gud understreket da at et menneskeliv sto over et dyrs liv, ettersom mennesket var blitt skapt i Guds bilde. Jehova sa:
«Jeg [vil] kreve tilbake deres sjelers blod. Fra hver levende skapnings hånd vil jeg kreve det tilbake; og fra menneskets hånd, fra enhvers hånd som er hans bror, vil jeg kreve tilbake menneskets sjel. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans eget blod utøses, for i Guds bilde gjorde han mennesket.» — 1 Mos. 9: 5, 6, NW.
Selv om en kunne drepe dyr for å bruke dem til føde, skulle ikke mennesker drepes. Hvis en mann slo i hjel et annet menneske og derved tok et liv som han ikke hadde lov til å ta, og således pådro seg blodskyld, skulle han miste sitt eget liv. Og denne regelen skulle også gjelde for dyr som drepte mennesker. Det er nok så at et dyr ikke ville være klar over at det ved å drepe et menneske hadde brutt en guddommelig lov. Men dette kravet ville utvilsomt innskjerpe overfor menneskene hvor verdifullt et menneskes liv er, for selv ikke et umælende dyr kunne ustraffet ta et menneskeliv.
I sin lov til Israel traff Jehova senere en forordning angående dyr som drepte mennesker. Ifølge 2 Mosebok 21: 28—32 skulle en okse som stanget et menneske så det døde, bli steinet i hjel. Denne loven blir i alminnelighet oppfattet slik at den ikke bare er begrenset til okser. Det at en okse stanget noen, var noe som godt kunne bli forstått av folk som tilhørte et jordbrukssamfunn, og det viste hva som skulle gjøres med et hvilket som helst dyr som drepte et menneske. Hvis et dyr tok et menneskeliv, måtte dets eget liv bli tatt.
Dette har vist seg å være tilfelle i mange samfunn av mennesker, som alle stammer fra Noah. The International Wildlife Encyclopedia hadde for eksempel dette å si: «Så snart en tiger viser seg å være menneskeeter eller en som dreper kveg, hva nå enn grunnen til det kan være, vender ethvert menneskes hånd seg mot den. Hele landsbyer rykker ut og hviler ikke før den er drept, selv i områder hvor tigeren er beskyttet ved lov.»
Noen vil kanskje betrakte dette bare som noe folk gjør for å beskytte seg selv. Men uttalelsen i 1 Mosebok 9: 5, 6 burde på det kraftigste innskjerpe overfor oss hvor verdifullt et menneskes liv er. En kan ikke ustraffet ta det. Vi bør derfor bestrebe oss på å være fri for blodskyld, og vi bør bruke vårt dyrebare liv til ære for ham som har gitt oss det, Jehova Gud. — Ap. gj. 20: 26, 27; Sl. 36: 8, 10.
● Betyr Matteus 27: 52, 53 at det var noen som fikk en oppstandelse da Jesus døde?
Mange bibelkommentatorer mener at disse versene betyr det. Ikke desto mindre innrømmer greskkyndige at det er usedvanlig vanskelig å skjønne betydningen og å foreta en korrekt oversettelse av disse versene. Det er i virkeligheten flere grunner for å tro at disse versene betyr at det jordskjelvet som fant sted da Jesus døde, førte til at graver i nærheten av Jerusalem ble åpnet, og at de dødes legemer derved ble synlige for dem som gikk forbi stedet.
I den vanlige norske oversettelsen av Matteus 27: 52, 53 sies det at «gravene åpnedes, og mange av de hensovede helliges legemer sto opp, og de gikk ut av gravene etter hans oppstandelse, og kom inn i den hellige stad og viste seg for mange».
Men hvis det var en oppstandelse som fant sted da Jesus døde, slik denne og andre oversettelser antyder, ville de oppstandne da ha ventet til etter Jesu egen oppstandelse, som fant sted på den tredje dag etter dette, før de gikk ut av gravene? Hvorfor skulle Gud oppreise slike ’hellige’ på dette tidspunkt, når Jesus skulle være «den førstefødte av de døde»? (Kol. 1: 18; 1 Kor. 15: 20) Det var dessuten i løpet av Kristi framtidige nærvær at salvede kristne eller «hellige» skulle få del i den første oppstandelse. — 1 Tess. 3: 13; 4: 14—17, NW; Åpb. 20: 5, 6.
Legg merke til at beretningen strengt tatt ikke sier at ’legemene’ ble levende. Den sier bare at de som følge av jordskjelvet kom i en oppreist stilling eller ble kastet ut av gravene. Noe lignende fant sted i byen Sonson i Colombia i 1962. El Tiempo (for 31. juli 1962) skrev: «På denne byens gravplass ble 200 lik kastet ut av sine graver under det voldsomme jordskjelvet.» Mennesker som gikk forbi eller gjennom denne kirkegården, så likene, og mange mennesker i Sonson måtte av den grunn gå ut og begrave sine døde slektninger på nytt.
Uten å øve vold på den greske grammatikk kan en oversetter gjengi Matteus 27: 52, 53 på en måte som viser at det jordskjelvet som fant sted da Jesus døde, likeledes førte til at de dødes legemer ble synlige. Johannes Grebers oversettelse (1937) gjengir således disse versene slik: «Gravene ble åpnet, og mange av de begravdes legemer ble kastet opp og sto oppreist. I denne stilling stakk de fram fra gravene og ble sett av mange som gikk forbi stedet på vei tilbake til byen.» — Jevnfør New World Translation.
Dette voldsomme jordskjelvet, som førte til at mange dødes legemer ble avdekket og snart ble sett av forbipasserende som brakte nyhetene med seg til Jerusalem, tjente sammen med det at forhenget i templet, som skilte det Hellige fra det Aller-helligste, revnet, som et ytterligere bevis for at Jesus ikke var en forbryter som ble henrettet for sine forseelser. Han var Messias og den som innen kort tid skulle bli den førstefødte av de døde og få himmelsk liv.
● Var Dalila, som klipte Samsons hår, israelitt eller filister?
De opplysninger Bibelen gir, tyder på at hun var israelitt.
Jehova oppreiste Samson og ga ham sin ånd for at han skulle «frelse Israel» fra filistrenes hånd. (Dom. 13: 1, 5, 25) Etter at Samson hadde vært opptatt med dette i flere år, «fattet han kjærlighet» til Dalila. Bibelen sier riktignok ikke noe om hennes nasjonalitet, men mange bibelkommentatorer mener at hun var en filisterkvinne, en kurtisane som Samson begjærte. Men Guds Ord sier ikke det. Bibelen sier at når dommeren Samson besøkte Dalila, besøkte han en kvinne som han elsket. — Dom. 16: 4.
Da filistrene prøvde å få henne til å hjelpe seg, appellerte de ikke til hennes patriotiske følelser, noe de sannsynligvis ville ha gjort hvis hun også hadde vært filister. De bestakk henne i stedet med en stor sum penger. — Dom. 16: 5.
Ved en tidligere anledning hadde 3000 judeere på grunn av frykt hjulpet filistrene med å fange Samson. (Dom. 15: 9—13) Men Dalila hjalp dem av griskhet. Hun plaget Samson helt til han åpenbarte hemmeligheten ved sin styrke. Da tilkalte hun fienden. Senere satte Gud Samson i stand til å oppheve virkningen av dette forræderiet, slik han også hadde gjort ved den andre anledningen vi nevnte. — Dom. 15: 14; 16: 28—30.
Det ser følgelig ut til at Dalila var en israelittisk kvinne, som ved hjelp av bestikkelser ble overtalt til å forråde Samson til filistrene. Men Bibelen omtaler Samson som et eksempel på en som viste tro. — Heb. 11: 32—34.