Spørsmål fra leserne

• Hvorfor forbannet Noah Kana’an, når det var Kam som hadde forbrutt seg? — E. M., England.

Foranledningen til denne forbannelsen blir beskrevet i 1 Mosebok 9: 20—27: «Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård. Og han drakk av vinen og ble drukken, og han kledde seg naken inne i sitt telt. Og da Kam, Kana’ans far, så sin far ligge naken, fortalte han det til begge sine brødre, som var utenfor. Da tok Sem og Jafet et klede og la det på sine skuldrer og gikk baklengs inn og dekket over sin fars blusel; og de vendte sine øyne bort, så de ikke så sin fars blusel. Da så Noah våknet av sitt rus, fikk han vite hva hans yngste sønn hadde gjort imot ham. Da sa han: Forbannet være Kana’an! trellers trell skal han være for sine brødre. Så sa han: Lovet være [Jehova], Sems Gud, og Kana’an være deres trell! Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kana’an være deres trell!»

Beretningen om denne hendelsen er meget kort, og har sannsynligvis utelatt detaljer som ville vært opplysende. Mange bibelforskere tror at Kana’an var innblandet i dette på en eller annen måte som ikke er spesielt nevnt. Beretningen viser at da Noah våknet, «fikk han vite hva hans yngste sønn hadde gjort imot ham». Rotherhams oversettelse har en fotnote til «yngste sønn», som lyder: «uten tvil Kana’an, og ikke Kam: Sem og Jafet blir velsignet for sin ærbødighet; Kana’an blir forbannet på grunn av en eller annen nedrighet som ikke er omtalt; Kam blir ignorert på grunn av sin forsømmelighet.»

Jødiske autoriteter har et lignende syn på det. The Pentateuch and Haftorahs, utgitt av J. H. Hertez, sier: «Denne uklare historien sikter til en eller annen avskyelig handling som Kana’an ser ut til å være implisert i. . . . I stedet for å vise sønnelig respekt og tildekke sin far, fant Kam at situasjonen ga stoff til latter, og han gjenga spottende historien for sine brødre.» Denne autoriteten bemerker at det hebraiske ordet som er oversatt «sønn» i vers 24, også kan bety «sønnesønn», og sier videre: «Det er tydelig at det er Kana’an det tales om.» The Soncino Chumash, utgitt av A. Cohen, påpeker at noen tror at Kana’an «tilfredsstilte et perverst begjær på ham», og at uttrykket «yngste sønn» hentyder til Kana’an, som var Kams yngste sønn. At ordene «så sin far ligge naken» innbefatter en eller annen form for misbruk, perversitet eller lavt begjær og ikke bare betyr blottelse eller nakenhet, kommer tydelig fram når man husker på at det er blodskam eller andre kjønnslige synder som menes når Bibelen taler om å avdekke noens nakenhet eller se noens nakenhet. — Se King James-oversettelsen av 3 Mos. 18: 6—19; 20: 17.

Som en oppfyllelse av Noahs uttalelse ble Sem velsignet ved å bli «stamfar til alle Ebers barn [hebreerne, AT]», Jehovas utvalgte folk som Messias kom fra. (1 Mos. 10: 21) Men som en oppfyllelse av forbannelsen ble de av Kana’ans etterkommere som ikke ble ødelagt da israelittene dro inn i det lovte land, gjort til treller for Sems etterkommere. Som Josva sa til noen av disse kana’anittene som var spart: «Derfor skal I nå være forbannet; ingen av eder skal slippe for å være trell og hugge ved og bære vann til min Guds hus.» Og om andre gjenlevende kana’anitter er det skrevet: «Dem uttok Salomo til arbeidspliktige treller, og det har de vært til denne dag.» (Jos. 9: 23; 1 Kong. 9: 21) Det ble ikke begått noen urett mot kana’anittene, for de fortjente den behandling de fikk. De var avgudsdyrkere, de henga seg til skammelige og avskyelige laster, og de overgikk andre folk i å praktisere menneskeofring. Gud dømte dem til utryddelse, ikke bare som en straff for deres ugudelighet, men også for å hindre dem i å forføre hans paktsfolk. Han brukte israelittene som skarprettere, og de kana’anitter som ikke ble utryddet eller fordervet, ble gjort til treller, som en oppfyllelse av den profetiske forbannelsen som ble uttalt av Noah. Når noen sier at denne forbannelsen var årsak til at noen mennesker fikk svart hudfarge, så viser de uvitenhet om Bibelens beretning, for de fargede folk nedstammer ikke fra den forbannede Kana’an.

Det ser derfor ut til å være meget sannsynlig at Kana’an kan ha gjort seg skyldig i en eller annen form for misbruk eller perversitet overfor sin bestefar Noah, og at Kam var vitne til dette uten å gripe inn. I stedet spredte han historien om sin fars skjensel. Sem og Jafet foretok seg noe for å skjule hans skjensel. Derfor ble de velsignet, den sannsynlige gjerningsmann Kana’an ble forbannet, og den skyldige tilskuer Kam, som sladret om hendelsen, ble for sin egen del ignorert, men led likevel ved den skam som ble brakt over hans avkom. Dette er det fornuftige synspunkt som mange omhyggelige bibelforskere har, selv om den sterkt forkortede beretning som er gitt oss i Bibelen, ikke gir alle detaljer. Gud behøver ikke å rettferdiggjøre overfor oss sine handlinger i slike situasjoner ved å opplyse oss om alle detaljene, noe som i dette tilfelle kunne klargjøre Kana’ans rolle i denne saken. Det viktige punktet er med, og det er at Jehova fikk Noah til å uttale profetien, og at Jehova lot den bli oppfyllt.

• Både Jeremias 25: 33 og Esekiel 39: 12 omtaler dem som blir drept i Harmageddon, men i det ene skriftstedet står det at de døde ikke vil bli begravd, og i det andre at de vil bli det. Hvordan kan de to skriftstedene bli brakt i overensstemmelse med hverandre? — W. B., Canada.

I Jeremias 25: 33 står det: «Og de som [Jehova] har drept, skal på den dag ligge fra jordens ene ende til den andre; ingen skal gråte over dem, ingen skal samle dem opp og begrave dem; til gjødsel utover jorden skal de bli.» De som Jehova har drept, kommer ikke til å bli samlet opp av dem som overlever Harmageddon, og få en formell begravelse som innebærer at det blir sørget og grått over dem. Det vil ikke bli reist noen minnestener for å avmerke hvor deres levninger ligger og for å symbolisere at det er noe håp om en oppstandelse for dem. Jehova kommer ikke til å bevare minnet om deres tidligere tilværelse i sin hukommelse for å oppreise dem fra de døde, og disse ugudelige drepte blir heller ikke husket med noen ærbødig sørging av Jehovas tjenere som overlever Harmageddon-slaget. Deres ben vil bli gnagd rene av de ville fugler og dyr som så lenge er blitt mishandlet av ugudelige mennesker. — Esek. 39: 4, 17—20; Åpb. 19: 17—21.

Men de som overlever Harmageddon, skal likevel ikke la jorden ligge tilsølt med bleknede ben, men skal begrave dem for å rense landet, som Esekiel 39: 12 sier: «I syv måneder skal Israels hus holde på med å begrave dem for å rense landet.» Moseloven erklærte den som rørte ved et lik, uren i sju dager, og på samme måte ville landet bli besudlet av slike levninger. Hvis en henrettet forbryter ikke ble fjernet, betydde det at landet ble gjort urent, og loven krevde derfor at han skulle begraves forat dette skulle forhindres. (4 Mos. 19: 11; 5 Mos. 21: 23) Tofet i Hinnoms dal ble gjort uren ved at den ble tatt i bruk som et sted til henleggelse av søppel og døde skrotter. (2 Kong. 23: 10) Når den tid kommer, må det derfor finne sted en begravelse av benene etter dem som blir drept i Harmageddon, men bare i den hensikt å rense landet, og ikke for å minnes deres eksistens eller sette det i forbindelse med oppstandelseshåpet.

Søk [Jehova], alle I saktmodige i landet, som holder hans lov! Søk rettferdighet, søk saktmodighet! Kanskje I blir skjult på [Jehovas] vredes dag. — Sef. 2: 3.