Et språk for alle folk

«For da vil jeg gi folkene et nytt, rent språk, for at de alle skal påkalle Jehovas navn, slik at de kan tjene ham skulder ved skulder.» — Sef. 3: 9, NW.

 1. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med språk?

ER DET slik å forstå at språket i en fjern fortid oppsto på den måten at menneskene lærte å meddele seg til hverandre ved å etterligne dyrenes gryntelyder, brøl og bjeffing? Hvis språket til å begynne med virkelig var så primitivt, hvordan kan det da være mulig at de eldste kjente språk hadde en innviklet grammatikk? Og hvor er i det hele tatt de mangfoldige språkene kommet fra? Hvordan kan det ha utviklet seg så mange språk at det i dag tales minst 2796 språk, og at selv den mest primitive jungelstamme har sitt språk? Er det mulig at menneskeverdenen noen gang vil bli forent i et felles språk, et språk for alle folk, og ikke fortsette som en verden kjennetegnet ved og splittet av språkbarrièrer?

 2. Hvordan oppsto språket og er det bare på jorden språk benyttes?

² Den hellige skrift, som for de eldste delers vedkommende skriver seg helt fra 1513 f. Kr. i deres nåværende form, kaster en god del lys over språkenes vekst og utbredelsesmåte. Den viser at språket har sin opprinnelse hos Gud. Allerede før mennesket ble skapt, fantes det språk. I skapelsesberetningen heter det at Jehova Gud talte til sin førstefødte Sønn i de himmelske sfærer og sa: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.» Det passet godt at denne Guds Sønn ble kalt «Ordet» og tjente som sin Fars talerør ved at han kommuniserte både med andre himmelske åndeskapninger og med menneskene. — 1 Mos. 1: 26; Joh. 1: 1—3.

 3. Ved hvilke anledninger har englene meddelt seg til mennesker?

³ Mange århundrer senere talte apostelen Paulus om «menneskers og englers tunger» og tilkjennega derved at han var klar over at de som befinner seg i åndeverdenen, har evnen til å meddele seg til hverandre. (1 Kor. 13: 1; se også Job 1: 7—12; 2: 2—6.) Bibelens beretning bekrefter det faktum at engler har meddelt seg til mennesker ved forskjellige anledninger. Det var en engel som overbrakte Abraham de velsignelsens ord og det løfte fra Jehova som gikk ut på at alle jordens slekter skulle bli velsignet gjennom Abrahams ætt, og ved en annen anledning kunngjorde Jehovas engel det gode budskap om Jesu fødsel for hyrdene ved Betlehem. — 1 Mos. 22: 15—18; Luk. 2: 8—11.

 4. Hvilken evne fikk Adam og hvordan vet vi dette?

⁴ Akkurat som Jehova skjenket sine åndesønner denne gaven å kunne uttrykke seg, ga han den også til sin menneskelige sønn Adam. Jehova ga ham ikke bare evnen til å snakke og til å forstå tale, men også til å danne nye ord og derved berike språket, noe Adam gjorde da han ga dyrene navn. (1 Mos. 2: 19) Jehova satte Adam inn i det arbeid han skulle utføre, nemlig å oppfylle jorden, dyrke den og råde over dyrene, og Han advarte ham mot å være ulydig mot Hans lov, og dette i seg selv viser at Gud hadde gitt Adam det ordforråd og den språkkunnskap som måtte til for at han skulle forstå denne rettledning.

 5. Hvorfor er det så viktig for oss å kunne et språk?

⁵ Dyrene var imidlertid ikke delaktige i denne språkets gave. Det er nok så at de ved hjelp av lyder kan gi uttrykk for følelser i forbindelse med frykt, raseri, begjær og tilfredshet, men det forholder seg likevel slik som ordboksforfatteren Koehler skriver: «De mangler begreper og forestillinger, det vesentlige ved det menneskelige språk.» Det talte språk er derfor en gave menneskene deler med englene, men ikke med laverestående skapninger. Språket er virkelig en nøkkel til kunnskap og til samarbeid menneskene imellom og danner grunnlaget for nesten all kommunikasjon. Som et leksikon sier: «Tenkning og ord hører sammen.» Uten ord er det snevre grenser for hva et menneske kan meddele et annet av opplysninger og tanker. Det har noen og enhver kunnet konstatere på reise i et fremmed land. Uten ord later det til at også vår tenkeevne ville være innskrenket.

 6. Hvordan og hvorfor er det blitt så mange forskjellige språk?

⁶ I over 1800 år etter at det første menneske, Adam ble skapt, talte hele menneskeheten det språk Gud opprinnelig ga ham. (1 Mos. 11: 1) Men nå finner vi at det tales nærmere 3000 språk rundt omkring i verden, og da er tallrike regionale dialekter ikke medregnet. Hvordan er det blitt slik? Bibelens beretning viser at menneskene på en slette i Sinear etter vannflommen besluttet seg til å gjøre seg et navn ved å bygge en by med et tårn som raget opp mot himmelen. Det var tydeligvis meningen at byen skulle være et sentrum for falsk tilbedelse, for innbyggernes anstrengelser var i strid med den befaling Jehova tidligere hadde gitt til Noah og hans tre gifte sønner om at de skulle spre seg utover og oppfylle jorden. Som en følge av dette sa Jehova: «Se, de er ett folk, og ett tungemål har de alle; dette er det første de tar seg fore . . . La oss da stige ned der og forvirre deres tungemål, så den ene ikke forstår den andres tungemål! Derfor kalte de den Babel; for der forvirret [Jehova] hele jordens tungemål, og derfra spredte [Jehova] dem ut over hele jorden.» — 1 Mos. 11: 6, 7, 9.

 7. a) Hvordan har de forskjellige «språkfamilier» oppstått? b) Hvor mange folkegrupper og språkgrupper spredte seg ut fra Babel?

⁷ Hvordan forvirret Gud deres forståelse av det opprinnelige, hebraiske språk, slik at menneskeheten ble splittet opp i forskjellige språkgrupper? Han gjorde det tydeligvis ved å utviske minnet om deres tidligere språk og erstatte det med nye ordforråd og nye former for grammatikk. Som språkforskerne også hevder, finnes det forskjellige språkfamilier. Det er ikke noe som tyder på at de alle har røtter tilbake til det opprinnelige språk Adam talte, eller at de alle er forskjellige variasjoner av hebraisk. Derimot utgår de fra den mangfoldighet av språk som oppsto på Babels tid. Ethvert språk har sitt eget ordforråd og sin egen måte å forme tankene på, slik at folk faktisk tenker i forskjellige språkmønstre, alt etter hva for eksempel grammatikken og ordenes endelser tilsier. Første Mosebok, kapittel 10, har således følgende å si om de 70 folkegrupper som kom fra Noah, og om de språkene Gud ga menneskene i Babel: «Fra disse bredte de som bor på hedningenes kyster, seg ut i sine land, med sine forskjellige tungemål, etter sine ætter, i sine folkeslag.» — 1 Mos. 10: 5, 20, 31.

 8. Hva har forskere funnet ut om språkene?

⁸ I tidens løp ble det til at dialekter, ja, også nye språk som er beslektet med disse opprinnelige språkene, utviklet seg på grunn av forskjellige faktorer, såsom geografiske hindringer, lange avstander, samkvem med andre folk og erobringer. Men bortsett fra hebraisk kan alle disse språkgrupper eller språkfamilier spores tilbake til arnestedet for verdens nye tungemål på Sinears sletter. Språkforskeren Sir Henry Rawlinson sa: «Hvis vi utelukkende lot oss lede av de språklige stiers skjæringspunkt og ikke tok i betraktning noe av det som står i Bibelens beretning, ville vi likevel komme til at Sinears sletter var det senter hvorfra de forskjellige linjene hadde utgått.» Et annet interessant trekk ved disse gudgitte språkene er at de ikke var enkle og primitive, men ofte langt mer innviklede enn nåtidens europeiske språk, ifølge Science News Letter. Hvordan kunne dette forklares hvis språkene hadde utviklet seg fra grynte- og brøle-stadiet.

 9. Hva viser Bibelen med hensyn til menneskenes evner i forbindelse med språk?

⁹ Vår tids dialekter og variasjoner innen språkfamiliene kan tilskrives den evnen Jehova ga mennesket i forbindelse med språket. Akkurat som Adam hadde evnen til å føye nye ord til sitt ordforråd, har menneskene både kunnet utvide sitt ordforråd og lære nye språk. For eksempel hadde Abraham tydeligvis ingen vanskelighet med å samtale med de hamittiske innbyggerne i Kana’an, og det står ikke noe om at det ble benyttet tolker. (1 Mos. 23: 7—15) Muligens kunne han akkadisk, som ble benyttet i stor utstrekning i det området han flyttet til. Bibelens beretning viser at Josef på et senere tidspunkt lærte egyptisk mens han oppholdt seg i Egypt, sannsynligvis mens han var slave hos Potifar, og på den måten kunne han samtale ubesværet med Farao. Men for å unngå å røpe sin identitet for tidlig benyttet han seg av tolk de første gangene han snakket med sine hebraiske brødre. — 1 Mos. 42: 23.

10. Hvordan og hvorfor demonstrerte Jehova sin evne i forbindelse med språk på pinsedagen?

¹⁰ I pinsen i år 33 e. Kr. demonstrerte Jehova på nytt sin ærefryktinngytende evne i forbindelse med språk da de første kristne i Jerusalem plutselig fikk den hellige ånds gave og derved ble i stand til å tale på mange språk de tidligere ikke hadde kjent. Men denne gangen utvidet Jehova den språkkunnskap disse Jesu disipler allerede hadde, i stedet for å utviske deres morsmål av deres hukommelse, slik han hadde gjort med innbyggerne i Babel. Formålet med denne gaven å kunne tale flere språk var også et annet — ikke å få menneskene bort fra en gal målsetting, men å fremme utbredelsen av sann tilbedelse og av kunnskap om Skaperen blant mennesker av mange tungemål. (Ap. gj. 2: 1—11) Etter pinsens tid har de som har tatt opp den rene tilbedelse, vært forent i sin felles kunnskap om Guds hensikter, selv om de ikke har snakket samme språk alle sammen.

Sannhetens forenende kraft

11. På hvilke to måter virket Guds ånd på disiplene på pinsedagen?

¹¹ Jesus hadde på forhånd sagt til apostlene at «talsmannen [hjelperen, NW], den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære eder alle ting, og minne eder om alle ting som jeg har sagt eder». (Joh. 14: 26) Det var under ledelse av denne ånd Peter avla sitt kraftfulle vitnesbyrd om Jehovas hensikter på pinsedagen, noe som førte til at omkring 3000 nye tilhengere av den kristne tro ble døpt. Gudfryktige jøder som hadde kommet sammen i Jerusalem fra minst 15 forskjellige land, fikk til sin forundring høre de 120 disiplene tale på de språk som ble benyttet i de landene de kom fra. Som de sa: «Men er ikke alle disse som taler, galiléere? Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i . . . vi hører dem tale om Guds store gjerninger på våre tungemål? — Ap. gj. 2: 7, 8, 11, 41.

12. Hva vitnet Peter om, og hva førte det til?

¹² Peter fortsatte på hebraisk med å forklare denne overveldende opplevelsen ved å sitere Joels profeti angående utgytelsen av Guds ånd. Han viste tydelig at det var Jehova som åpnet veien til frelse, for han trakk fram profetens uttalelse om de «siste dager», da «hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, han skal bli frelst». I sin omtale av de kraftige gjerninger Jesus hadde utført før sin død og mirakuløse oppstandelse, framhevet Peter Jehovas enestående stilling som den høyeste Overherre. Han anvendte følgende ord av David på Jesus: «Jeg hadde alltid Herren [Jehova, NW] for mine øyne, for han er ved min høyre hånd, for at jeg ikke skal rokkes.» Dette kraftige budskap fikk tusener til av hjertet å ta imot det bibelske håp som ble gjort kjent for dem og deres barn, noe som i sin tid riktignok skulle føre motstand og forfølgelse over dem. — Ap. gj. 2: 17, 21, 25; Joel 3: 5

13. Hvordan viste det seg at kristendommen var en forenende kraft?

¹³ Den forenende virkning av det budskapet som der ble forkynt, var bemerkelsesverdig. Folk fra mange land ble ført sammen og gjort til ett i troen. Som Paulus senere forklarte: «Alle er I jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. Her er ikke jøde eller greker . . . for I er alle én i Kristus Jesus.» (Gal. 3: 26, 28) Selv om de talte mange språk, var deres budskap det samme. Paulus understreket da også overfor de greske brødrene i Korint at alle måtte «føre den samme tale» og være «fast forent i samme sinn og i samme mening». — 1 Kor. 1: 10.

14. Hvordan skulle talens gave brukes ifølge David og Paulus?

¹⁴ Det som var av betydning for Jesus og hans første disipler, var å bruke tungen til pris for sin Skaper. De følte det på samme måte som David gjorde da han ba: «[Jehova], opplat mine lepper! Så skal min munn kunngjøre din pris.» (Sl. 51: 17) Til tross for at herskerne befalte disiplene å holde opp med sin forkynnelse, kom de med denne erklæring: «Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt!» (Ap. gj. 4: 20) Deres ønske om å føre rett tale kom imidlertid ikke bare til uttrykk ved at de snakket om slikt som hadde med Guds hensikter å gjøre, men også ved deres måte å tale på i det hele tatt. Som Paulus sa i sin veiledning til menigheten i Efesos: «Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på.» — Ef. 4: 29.

15. Hvilket løfte blir gitt i Sefanias 3: 9, og hvorfor er det viktig for oss?

¹⁵ Kan vi bruke språkets gave fra Jehova på en lignende måte i dag? Det er det sikkert at vi kan, og Sefanias’ profeti forutsa at det ville bli gjort. Sammenhengen viser at Jehova har besluttet seg til å samle nasjonene og utøse sin brennende vrede over dem som følge av den dom han har avsagt imot dem. Kommer noen til å unnslippe denne dom og Jehovas vrede? Hans profeti forsikrer oss om at vi kan få nyte godt av hans gunst: «For da [i løpet av de «siste dager»] vil jeg [Jehova] gi folkene et nytt, rent språk, for at de alle skal påkalle Jehovas navn, slik at de kan tjene ham skulder ved skulder.» Ja, hvis en ikke taler det rene språk og påkaller Jehovas navn, slik Peter forklarte, har en ingen mulighet til å unnslippe Jehovas fordømmelse av nasjonene. Men Joel forsikrer oss at det skal «være en flokk av unnkomne, således som [Jehova] har sagt, og blant de unnslopne skal de være som [Jehova] kaller». — Sef. 3: 8, 9, NW; Joel 3: 5.

16. a) Hvordan kan vi lære det ’rene språk’? b) Hva er det som viser at kristenheten ikke har lært å mestre det?

¹⁶ Har du lært det ’rene språk’ en må kunne for å få overleve? Ethvert språk har jo sitt bestemte mønster når det gjelder ord og grammatikk, og på lignende måte er det med sannheten, som kommer til uttrykk i Guds Ord, Bibelen, og som Gud har gjort det mulig for oss å forstå nå i de «siste dager» — den har også et mønster som vi kan lære, en indre harmoni. Den har et grunntema, og det er Guds rettferdige rike. Når et menneske først lærer dette «mønster av sunne ord», som Paulus kaller det, ved å komme til nøyaktig kunnskap om Bibelen, da kan’ vedkommende tale ubesværet om det til andre, uten å farge det med usunne læremessige forvrengninger. (2 Tim. 1: 13, NW; 2 Pet. 3: 16) Det er tydelig at kristenheten ikke har lært dette ’rene språk’, for den taler en forvirrende sammenblanding av bibelske og filosofiske «dialekter». Og kristenhetens ortodokse religionsutøvere påkaller langt ifra Jehovas navn, for de foretrekker å forkaste dette navn til fordel for den uklare betegnelse «Herren». — 2 Pet. 2: 1; Matt. 7: 15—23.

17. På hvilken måte er dette språket «rent», og i hvilken utstrekning tales det?

¹⁷ Hvor lykkelige vi kan være fordi vi er klar over at Jehova overalt på jorden har trofaste vitner som har lært dette ’rene språk’ — over 1 600 000 i over 200 land — og som med glede påkaller hans navn og tjener ham «skulder ved skulder» til tross for at de kommer fra mange forskjellige nasjonale, rasemessige og språklige grupper! De er i likhet med de første kristne forent i en ren tilbedelse til Jehovas pris. Uansett hvilke oversettelser de benytter av Bibelen, som nå foreligger helt eller delvis på 1500 språk, taler de i enhet om dens grunnleggende lære. Deres språk er altså «rent», ikke bare fordi det er akseptabelt for gudfryktige mennesker, men også fordi det er uforfalsket eller ufordervet i sin framstilling av Jehovas hensikter. — Joh. 8: 42—47; Jak. 3: 10, 11

18. Hvordan forutsier Sakarias at det arbeid som det henvises til i Apostlenes gjerninger 15: 14, i vår tid skulle bli utvidet?

¹⁸ Sakarias kom med en fin forutsigelse av hva det fører til å tale fritt ut til andre om sannheten: «I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i en jødisk manns kappefald og si: Vi vil gå med eder; for vi har hørt at Gud er med eder.» (Sak. 8: 23) Har du også sluttet deg til dem som Jehova har samlet ut fra alle nasjoner som et folk for sitt navn? Det er viktig å gjøre dette nå. — Ap. gj. 15: 14.

19. Hvordan blir det ’rene språk’ gjort forståelig for oss?

¹⁹ Det koster anstrengelser å lære et hvilket som helst språk, og dette gjelder også sannhetens ’rene språk’. Før vi kan tale om det som er til behag for vår Skaper, må vi lære hva det er. Vi støter på mange tidligere ukjente uttrykk i det ’rene språk’, akkurat som vi gjør når vi ellers lærer et nytt språk. Vi lærer hva Guds rike egentlig er, og vi lærer om den ’store skare’ som tjener Jehova i de «siste dager», og om den nær forestående ødeleggelse av «Babylon, den store», som skal finne sted like før resten av denne verdens «tingenes ordning» går til grunne i «Harmageddon».Vi blir også advart om det forestående angrep fra «Gog av Magog». Vi behøver ikke å miste motet hvis det til å begynne med faller oss vanskelig å lære enkelte dype, åndelige sannheter. Det var fordi Jehovas ånd ble utgytt, at Jesu første etterfølgere på pinsedagen fikk en klarere forståelse av Jehovas hensikter, og i dag er det fordi Jehovas ånd hviler over den «tro og kloke tjener»klasse, at vi har vår forståelse av Jehovas hensikter, som vi kan dele med andre. — Matt. 24: 45—47.

20. Hva hører med til det å tale det ’rene språk’?

²⁰ Denne økte verdsettelse av Jehovas Ord og av vårt forhold til ham får oss til å ’ta vår tilflukt til Jehovas navn’. Den fører med seg en forandring med hensyn til vårt framtidshåp, slik at vi nå setter vår lit til Jehovas rettferdige rike i stedet for til tingene i denne verden. Den får oss til å gjøre andre delaktige i denne fine framtidsutsikt. Vi lærer at de som taler det ’rene språk’, også må leve i samsvar med det. De «skal ikke gjøre urett; de skal ikke tale løgn, og det skal ikke finnes en svikefull tunge i deres munn». (Sef. 3: 12, 13) For en glede det er å kunne samarbeide med over 1 600 000 som allerede har lært dette ’rene språk’, og være med på å lære det videre til andre! Det er bare denne nøyaktige kunnskap om sannheten slik Jehova åpenbarer den gjennom sin organisasjon i dag, som kan forene mennesker av alle nasjonaliteter og språk og få dem til å arbeide skulder ved skulder «for troen på evangeliet». — Fil. 1: 27, 28.

Motstand mot det rene språk

21. Hvordan reagerte Jesu disipler på de forsøk som ble gjort på å stanse deres tjeneste?

²¹ Ettersom Jesus møtte motstand fra sannhetens motstandere, kan de som nå følger hans handlemåte, vente det samme. (Joh. 15: 20) Hvordan vil vi reagere på det? Husk at Peter og Johannes ikke lot seg skremme til å gi opp, selv om de ble satt i fengsel fordi de forkynte det gode budskap om de forestående «husvalelsens tider» fra Jehova, men de fortsatte allerede neste dag med å avlegge et frimodig vitnesbyrd for folkets religiøse ledere. Og da de hadde fått streng beskjed om ikke å tale mer, sa de: «Vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt.» Ja, de ba om at Jehova måtte gi dem styrke til å ’tale hans ord med all frimodighet’. — Ap. gj. 3: 11, 19; 4: 20, 29.

22, 23. Hvordan har forkynnerne i Gabon og Kamerun overvunnet de anstrengelser som er blitt gjort for å stanse forkynnelsen av det gode budskap?

²² Også i vår tid er det blitt gjort anstrengelser for å stanse forkynnelsen av det gode budskap. I en rapport fra Gabon i Vest-Afrika heter det: «Selv om forholdene fremdeles er svært vanskelige, taper ikke brødrene motet. De lærer seg rett og slett å leve med de nye forholdene. En tilsynsmann forklarer det slik: ’Jehovas kraft er åpenbar, og han styrker oss når vi blir forfulgt. Den frykt vi følte ved begynnelsen av forbudet, er forvandlet til mot, og ubetenksomhet til forsiktighet. Vi har kommet over vår svekkede tilstand og er blitt sterke, og vi er ikke lenger uproduktive, men produktive. I vår menighet har vi allerede hatt en økning på ti nye forkynnere i løpet av seks måneder, og på mindre enn et år har vi døpt 14 personer. Lydighet mot Jehova har ført til hans velsignelse.»

²³ I nabolandet Kamerun ble 11 brødre tatt av politiet i sine hjem og satt i fengsel. De var ikke engang opptatt med et møte eller med å vitne for andre da de ble arrestert! I tre uker ble de holdt innesperret i en liten celle hvor varmen var nesten uutholdelig. Men de forsto at dette var et uberørt felt å forkynne i. Derfor forkynte de dagen lang, og ettersom noen fanger reiste og andre kom i deres sted, holdt de det gående med å forkynne for forskjellige mennesker nesten som den gang de var frie og kunne gå fra hus til hus. Ifølge sist innkomne rapport var det fremdeles en bror som ikke var blitt satt på frifot, simpelthen fordi det var blitt funnet bibelsk litteratur i hans hjem. Men de ti som var løslatt, kom ut av fengslet glade over at det gode budskap om Guds rike var blitt dem betrodd, og over at de hadde hatt anledning til å snakke med andre om det. — 1 Tess. 2: 1—4.

24. Hvilken virkning har det ’rene språk’ hatt på Jehovas folk, og hva ser de fram til?

²⁴ Enten vi møter motstand eller ikke. er det viktig at hver enkelt av oss bruker språkets gave til behag for vår Skaper. Når vi har lært Jehovas enestående hensikter å kjenne, har vi det privilegium å bringe dette håpets og livets budskap videre til andre. Uansett om vi har en god utdannelse eller ikke, kan Jehova styrke oss til å fortelle om hans hensikter til dem som elsker det som er rett. Trass i at Jehovas tjenere rundt omkring i verden taler så mange språk, er de likevel alle sammen forent ved hjelp av det ’rene språk’, Bibelens sannhet. Hvis vi virkelig er takknemlige for denne språkets gave, vil det være vårt ønske å benytte den til Jehovas pris. Hvis vi gjør dette nå, kan vi se fram til å få oppleve den tid under Kristi rikes styre da ’hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære’. (Fil. 2: 11) Det ser ut til å være rimelig å trekke den slutning at alle trofaste mennesker på den tiden ikke bare kommer til å være forent ved hjelp av den rene tilbedelse, men også ved hjelp av en ytterligere velsignelse, som består i ett eneste språk for alle mennesker, et språk alle forstår, noe som blir muliggjort ved at språkets store Skaper, Jehova, utøver sitt himmelske rikes herredømme.

[Kart på side 32]

(Se den trykte publikasjonen)

(Van-sjøen)

Edens hage — DET FØRSTE SPRÅK VAR HEBRAISK

Tigris

Eufrat

Babel — ALLE ANDRE SPRÅK FIKK SIN BEGYNNELSE I BABEL

Sinears sletter

(Den persiske bukt)