Kapittel 8
Overlevende fra alle nasjoner
1. Hvilket løfte som Gud gav Abraham, viser at det er mulig for «alle slekter på jorden» å oppnå Guds godkjennelse?
JEHOVA viser kjærlig interesse for mennesker av alle nasjoner og stammer. Han har sørget for at alle jordens slekter kan oppnå hans godkjennelse og velsignelse. Til Abram (Abraham), en etterkommer av Noahs sønn Sem, sa Jehova: «Dra bort fra ditt land og din slekt og din fars hus til det landet som jeg vil vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes [velsigne seg, NW].» (1. Mosebok 12: 1—3; Apostlenes gjerninger 7: 2—4) «Alle slekter på jorden» — det innbefatter oss i dag, uansett hvilken nasjon vi ble født inn i, eller hvilket språk vi snakker. — Salme 65: 3.
2. a) Hva må vi i likhet med Abraham ha? b) Hva viser det som sies i Hebreerne 11: 8—10, med hensyn til Abraham?
2 Den som Jehova gav dette løftet til, var en troens mann, og vi må også ha tro hvis vi skal få del i den velsignelse Jehova her gav løfte om. (Jakob 2: 23; Hebreerne 11: 6) Abrahams tro var ikke en passiv tro, men en tro som var ledsaget av handling. Den fikk ham til å forlate Mesopotamia og dra til et fjerntliggende land som han aldri tidligere hadde vært i. «I tro levde han som innflytter i det landet Gud hadde lovt ham» og tillot seg ikke å bli knyttet til noen av kongerikene i de forskjellige byene der. «For han ventet på byen med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper.» — Hebreerne 11: 8—10.
3. Hvilken hard prøve ble Abrahams tro stilt på i forbindelse med Isak?
3 Da Abraham var blitt 100 år og hans hustru, Sara, 90 år, velsignet Jehova dem på mirakuløst vis med en sønn, Isak. I forbindelse med denne sønnen ble Abrahams tro på og lydighet mot Gud satt på en hard prøve. Jehova gav Abraham befaling om å ta Isak, som nå var en ung mann, med seg til Moria-landet og ofre ham der som et brennoffer. Abraham trodde at Gud kunne gi hans sønn livet tilbake ved en oppstandelse, og han gjorde seg derfor klar til å adlyde Guds befaling. (Hebreerne 11: 17—19) Isak, som underordnet seg under sin far, lå allerede bundet på alteret og Abraham hadde kniven som han skulle drepe ham med, i hånden da Jehovas engel grep inn. Abraham var blitt prøvd tilstrekkelig til at det var blitt bevist at han ikke ville unnlate å gi Jehova noe som helst. Derfor stadfestet Gud sin pakt med Abraham, slik Bibelen viser:
4. Hvilket viktig løfte gav Gud ved denne anledningen angående mennesker av alle nasjoner?
4 «Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra [Jehova]: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere skal ta byene fra sine fiender, og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet [velsigne seg, NW] fordi du lød mitt ord.» — 1. Mosebok 22: 15—18.
5. a) Hva ble forbilledlig fremstilt ved at Abraham så godt som ofret Isak? b) Hvordan ’forbanner’ folk som en oppfyllelse av 1. Mosebok 12: 3 den større Abraham, og hva vil det føre til? c) Hvordan kan vi ’velsigne’ ham?
5 Når vi blir klar over at den større Abraham er Jehova, og at Isak var et forbilde på Jesus Kristus, kan vi begynne å forstå hvordan disse begivenhetene er av betydning for oss personlig. Det er i virkeligheten vår handlemåte overfor Jehova Gud, som avgjør vår framtid. Grunnen til at det er mulig for oss å oppnå evig liv, er at Gud gav sin enbårne Sønn som et offer for våre synder, slik det ble illustrert ved at Abraham så godt som ofret Isak. (Johannes 3: 16) Enhver som blir ved med å ’forbanne Gud’, som forakter ham eller tar hans kjærlige hensikter lett, blir selv underlagt en forbannelse som innebærer at han blir tilintetgjort for evig. (Jevnfør 1. Samuelsbok 3: 12—14; 2: 12.) Men hvis vi setter pris på det som er blitt gjort for oss, vil vi ’velsigne’ den større Abraham. Hvordan? Ved å være snare til å erkjenne at alle gode ting kommer fra Jehova, deriblant den ufortjente livets gave gjennom hans Sønn. Vi vil også fortelle andre om Jehovas godhet og alle de enestående goder hans kongedømme bringer. (Jakob 1: 17; Salme 145: 7—13) På den måten blir det mulig for oss å bli velsignet av ham i all evighet.
DEN LOVTE «ABRAHAMS ÆTT»
6. a) Hvem er i første rekke Abrahams «ætt»? b) Hvordan kan vi få del i den velsignelse som blir utøst ved hjelp av ham?
6 Som en del av den ordning Jehova traff med tanke på å velsigne menneskeheten, bestemte han seg for å opprette en rettferdig, himmelsk regjering. Jesus Kristus ble født som en etterkommer av Abraham, som hans viktigste avkom eller «ætt», og det er ham Jehova har overdratt kongedømmet. (Galaterne 3: 16; Matteus 1: 1) Som det blir vist ved den ed Gud svor overfor Abraham, er det således ved hjelp av Jesus Kristus mennesker av alle jordens folk eller nasjoner vil bli velsignet. Gjør du det som kreves av deg for at du skal få del i denne velsignelsen? Viser for eksempel din kurs i livet at du forstår hvor viktig Jesu offer er for deg? Anerkjenner du virkelig hans myndighet som konge? — Johannes 3: 36; Apostlenes gjerninger 4: 12.
7. a) Hvem består Abrahams «ætt» også av? b) Hvordan vet vi at ikke alle som tjener Gud trofast, skal komme til himmelen?
7 Apostelen Johannes fikk se et profetisk syn av begivenheter i himmelen hvor han så andre stå sammen med Jesus Kristus på det himmelske Sions berg. De er også en del av «Abrahams ætt». Som det sies i Åpenbaringen 14: 1—5, er de «frikjøpt» fra menneskene og utgjør et antall av 144 000. (Galaterne 3: 26—29) Hvem innbefatter de? Bibelen gjør det helt klart at det aldri har vært Guds hensikt å la alle rettferdig innstilte mennesker få komme til himmelen. (Matteus 11: 11; Apostlenes gjerninger 2: 34; Salme 37: 29) Det storslagne privilegium å få være sammen med Kristus i det himmelske rike er begrenset til en ’liten hjord’ som skal være konger og prester sammen med ham i 1000 år. — Lukas 12: 32; Åpenbaringen 5: 9, 10, UO; 20: 6.
8. Når begynte utvelgelsen av den «lille hjord», og hvor lenge pågår den?
8 Hvordan foregikk utvelgelsen av medlemmene av denne «lille hjord»? Den nåderike innbydelsen til å bli en del av det himmelske rike gikk først ut til de kjødelige israelitter. Men på grunn av deres mangel på tro kunne de ikke skaffe til veie alle de 144 000. Innbydelsen gikk derfor ut til samaritanene og senere til mennesker av alle nasjoner. (Apostlenes gjerninger 1: 8) De første av Kristi medarvinger ble salvet med den hellige ånd på pinsedagen i år 33 e.Kr. Utvelgelsen av denne gruppen fortsetter inntil 144 000 har fått et segl av Gud som et tegn på at de er godkjent av ham. Oppmerksomheten blir så rettet mot innsamlingen av mennesker som skal leve på jorden som takknemlige undersåtter av den himmelske regjering.
9. a) Hvilke uttrykk i Bibelen blir brukt om denne himmelske klassen? b) Hvem ble forbilledlig fremstilt ved de kjødelige israelitter?
9 De som arver det himmelske rike sammen med Kristus, blir i Bibelen omtalt som ’de utvalgte’, «de hellige», og som mennesker som er ’salvet av Gud’. (2. Timoteus 2: 10; 1. Korinter 6: 1, 2; 2. Korinter 1: 21, NW) De blir også som gruppe betraktet omtalt som Kristi «brud». (Åpenbaringen 21: 2, 9; Efeserne 5: 22—32) Sett fra andre synspunkter blir de kalt Kristi «brødre», «Kristi medarvinger» og Guds «sønner». (Hebreerne 2: 10, 11; Romerne 8: 15—17; Efeserne 1: 5, NW) Uansett hvilken nasjonalitet de tilhører, utgjør de åndelig talt «Guds Israel». (Galaterne 6: 16; Romerne 2: 28, 29; 9: 6—8) Da Jehova gjorde ende på lovpakten, som han hadde inngått med det kjødelige Israel, førte han det åndelige Israel inn i en ny pakt med seg. Men den måten han handlet med det kjødelige Israels folk på mens de var under loven, utgjorde et forbilde på ting som skulle komme. (Hebreerne 10: 1) Hvem ble så forbilledlig fremstilt ved Israels kjødelige folk, som ble utvalgt av Gud som hans «eiendom»? Kjensgjerningene viser at det var det åndelige Israel, dem som Gud har utvalgt for at de skal regjere sammen med Kristus i himmelen. (Jevnfør 2. Mosebok 19: 5, 6 med 1. Peter 1: 3, 4 og 2: 9.) Sammen med Kristus utgjør de det redskap som vil bli brukt for å utøse velsignelsene over alle de andre lydige menneskene. Dette utgjør nøkkelen til forståelsen av Bibelen.
DE SOM BLIR VELSIGNET VED HJELP AV «ÆTTEN»
10. Hvem er de ikke-israelittiske tilbederne av Jehova et bilde på?
10 På den tiden da Gud handlet på en spesiell måte med Israels folk, traff han også kjærlige foranstaltninger for mennesker som ikke tilhørte dette folket, men som av hjertet ble tilskyndt til å utøve den sanne tilbedelse sammen med israelittene. De blir nevnt i den bibelske beretning på en måte som er verd å merke seg. Har de også sitt motstykke i vår tid? Ja, det har de. De utgjør på mange måter et bilde på dem som ikke er åndelige israelitter, men som gleder seg over den enestående mulighet å oppnå evig liv som Guds rikes jordiske undersåtter. Det er disse Gud talte til Abraham om da han sa at mennesker fra «alle folk på jorden» skulle «velsigne seg» (NW) ved hjelp av hans «ætt». — 1. Mosebok 22: 18; 5. Mosebok 32: 43.
11. a) Hvordan ble denne gruppen nevnt ved innvielsen av Salomos tempel? b) Hvordan har «fremmede» i vår tid «sluttet seg til [Jehova]», i samsvar med Jesaja 56: 6, 7?
11 Det har alltid vært Guds hensikt at alle mennesker skulle bli forent i den sanne tilbedelse. Ved innvielsen av det tempel som kong Salomo bygde i Jerusalem, var det derfor på sin plass at kongen bad om at Jehova måtte høre de bønner som ble bedt av utlendinger som bestrebet seg på å tilbe ham på en antagelig måte sammen med israelittene. (2. Krønikebok 6: 32, 33) Og i Jesaja 56: 6, 7 gav Gud dette løftet: «De fremmede som har sluttet seg til [Jehova], som vil tjene [Jehova] og elske hans navn . . . dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt hus der de kan be. . . . For mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.» I samsvar med den ånd som kommer til uttrykk her, kommer «de fremmede» i vår tid fra alle nasjoner, ikke bare som tilfeldige iakttagere, men som mennesker som ’slutter seg til Jehova’. De gjør dette ved å innvie sitt liv til ham, symbolisere dette ved vanndåpen og så tjene på en måte som viser deres kjærlighet til ’Jehovas navn’ og alt det det står for. — Matteus 28: 19, 20.
12. Hvordan viser Moseloven hvorvidt de som håper å få leve på jorden under Guds rikes styre, må følge de samme høye normer som de som tilhører det åndelige Israel?
12 Det kreves at de skal være trofaste i like høy grad som de åndssalvede kristne. Under Moseloven krevde Jehova at de «innflytterne» som begynte å utøve den sanne tilbedelse, skulle holde den samme lov som israelittene. (4. Mosebok 15: 15, 16) De skulle ikke bare tolerere hverandre, men forholdet mellom dem skulle være preget av sann kjærlighet. (3. Mosebok 19: 34) På lignende måte bestreber de som ble forbilledlig fremstilt ved «innflytterne», seg på å bringe sitt liv fullt ut i samsvar med Jehovas krav og å tjene ham i kjærlighet og i forening med dem som er igjen av det åndelige Israel. — Jesaja 61: 5.
13. Hvilke opplysninger som gis i Jesaja 2: 1—4, bør vi legge oss på hjerte, hvis vi ønsker å få overleve og komme inn på den ’nye jord’?
13 Ved sin profet Jesaja beskrev Jehova den ivrige skare av mennesker av «alle folkeslag» som i dag kommer til Jehovas universelle hus for tilbedelse. Han kom med denne forutsigelsen: «Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’» Dette har ført til at de har ’smidd sine sverd om til plogskjær’, og til at de midt i denne verden, som er så full av ufred, ’ikke lenger lærer å føre krig’. (Jesaja 2: 1—4) Ser du deg selv blant dem som tilhører denne lykkelige skaren? Deler du deres ønske om å bli kjent med Jehovas krav, anvende dem i ditt liv og slutte å sette din lit til krigsvåpen? Gud har lovt at en stor skare som følger en slik handlemåte, skal få ’komme ut av den store trengsel’, at de skal få overleve og komme inn på hans fredelige, ’nye jord’. — Åpenbaringen 7: 9, 10, 14; Salme 46: 9, 10.