Ha tro så sjelen blir bevart i live

 1. Hva er tro, slik dette ordet blir definert i Hebreerne 11: 1, 2?

«TRO»? Hva er tro? vil kanskje en ny leser av Vakttårnet spørre. Man kan naturligvis undersøke hvordan ordet «tro» blir definert i en ordbok, men her er den definisjonen av ordet «tro» som blir gitt i Hebreerne 11: 1, 2 (NW), og som blir illustrert ved den tro som ble lagt for dagen ’av gudfryktige mennesker i gammel tid, i tiden før vår tidsregning begynte: «Tro er den sikre forventning om ting som man håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses. For ved hjelp av den fikk mennesker i gammel tid vitnesbyrd.» Jehova Gud bar vitnesbyrd om at de behaget ham på grunn av sin tro som de beviste ved sine gjerninger;

 2. Hvorfor hadde disse menneskene, deriblant Abel håp?

² Disse menneskene hadde et håp. De hadde fått dette håpet på grunn av det Gud hadde sagt eller gitt løfte om. Vi har for eksempel Abel, den andre sønnen Adam og Eva fikk utenfor Edens hage. Abel hadde et håp. Hvordan kunne han ha det? Jo, på grunn av det Jehova Gud hadde sagt til slangen, fristeren, i Edens hage da han forhørte Abels far og mor. Første Mosebok 3: 14, 15 sier følgende angående dette: «Da sa Gud [Jehova] til slangen: Fordi du gjorde dette . . . vil [jeg] sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» Abel hadde derfor det håp at den lovte ’kvinnens’ Ætt skulle komme, og at Fristerens hode skulle bli knust av denne Ætten.

 3. Hvilket håp hadde Abraham, og hvorfor?

³ En annen som også hadde håp, var den hebraiske patriarken Abraham. Da han ble oppfordret til å forlate sitt hjemland og sine slektninger, «sa [Jehova] til Abram: . . . Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes». (1 Mos. 12: 1—3) Abraham, denne barnløse hebreeren, hadde derfor det håp at han skulle få barn og bli til et stort folk, og at hans navn skulle bli stort. Han skulle også bli en velsignelse for andre, slik at alle jordens slekter skulle bli velsignet i ham.

 4. I samsvar med hva handlet både Abel og Abraham, og hva innebar deres handlemåte?

⁴ Abel og Abraham ventet å få se virkeliggjørelsen av det de håpet på. De handlet derfor i samsvar med sin forventning om å få oppnå noe ønskverdig. Den handlemåte de fulgte, innebar at de la tro for dagen. Troen har i likhet med håpet et grunnlag. Håp innebærer en forventning om å få noe, ikke bare et ønske om å få det. Men tro er ikke bare en forventning, for hvis det var tilfelle, ville tro være det samme som håp eller i det minste en del av håpet. Men Guds Ord viser at håp og tro er to forskjellige ting, selv om de er beslektet med hverandre.

 5. a) Hvilken definisjon av ordet «tro» gir Hebreerne 11: 1 først? b) Skal vi forstå det slik, at tro er en håndgripelig substans, som følge av at det greske ordet hypóstasis blir brukt her?

⁵ Legg merke til at Hebreerne 11: 1, slik dette skriftstedet blir gjengitt i New World Translation, ikke sier at tro bare er en forventning om ting som man håper på, men at tro er den «sikre» forventning om de ting man håper på. Det ordet som brukes i den greske tekst i Hebreerne 11: 1, er hypóstasis, og det har naturligvis flere forskjellige betydninger, alt etter hvilke ord det står sammen med i en setning, for eksempel a) fundament; grunnlag; grunnvoll; tillit; mot; besluttsomhet; støhet; løfte; eller b) materiell beskaffenhet; substans; virkelig tilværelse; virkelighet; vesen; det fulle uttrykk for eller omfang av (en tanke).»a Vi vet imidlertid at tro ikke er noe materielt, at det ikke er en håndgripelig substans som kan veies på en vekt. Det er en egenskap man har i sitt hjerte, for Romerne 10: 10 sier at «med hjertet tror en til rettferdighet».

 6. Hva betyr så ordet hypóstasis når det blir anvendt i forbindelse med det man håper på?

⁶ Når ordet hypóstasis i Hebreerne 11: 1 blir brukt i forbindelse med tro, må det bety noe som er et grunnlag for håp, og som også er kraftfullt og tilskynder og oppgløder en til å gå til handling. Ifølge den måten dette skriftstedet er gjengitt på i New World Translation, er tro en forventning som tilskynder en til å gå til handling fordi det finnes et godt grunnlag for den; forventningen er blitt gjort sikker. Den gjør en ikke ustadig, usikker eller ubesluttsom. Hypóstasis er derfor en ’sikker’ forventning.

 7, 8. Hvorfor hvilte Abels forventning om det han håpet på, på et godt grunnlag?

⁷ Hvilken grunn hadde så Abel til å ha en ’sikker forventning’? Det Gud hadde sagt til Fristeren i Eden, ga naturligvis Abel et håp, men hans forventning om at Gud skulle oppfylle sitt løfte, var gjort sikker og hvilte på et godt grunnlag. Han kunne være sikker på at den ville bli innfridd. Hva var grunnen til det?

⁸ Jo, Abel så hva som hendte med slangen, og som viste at Guds ord var sanne: «Du [skal] være forbannet blant alt feet og blant alle de ville dyr. På din buk skal,du krype, og støv skal du ete alle ditt livs dager.» Abel så også at Guds dom var blitt fullbyrdet over hans foreldre, Adam og Eva, for de var blitt drevet ut av Edens hage, og Adam måtte arbeide i sitt ansikts sved og streve hardt for å skaffe til veie det hans familie trengte til livets opphold, og Eva fødte med smerte Adam sønner og døtre, og hennes mann rådde over henne. (1 Mos. 3: 14, 16—19) Abel så også at hans foreldre var i en døende tilstand, og som en av deres etterkommere ventet han også selv å måtte dø engang. Det gikk nøyaktig slik som Gud hadde sagt til Abels far: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 16, 17) Abel så at Gud holdt sitt ord.

 9. Hva gjorde Abel i tro, og hva førte det til?

⁹ Abels tro var følgelig basert på kjensgjerninger som beviste at Gud var trofast. Han viste tro på at Guds løfte om Guds ’kvinnes’ Ætt skulle bli oppfylt. Fristeren hadde innført døden. Kvinnens Ætt skulle seire over Fristeren og gi livet tilbake til mennesker som hadde fått døden i arv. Hva gjorde så Abel som følge av at han trodde på dette løftet? Jo, han ofret et dyreoffer til Gud og utgjøt blodet til noen får fra sin hjord. Abel drepte ikke et får for å skaffe seg et kjøttmåltid, men han tok livet av disse fårene for at det på en billedlig måte skulle gis i stedet for hans eget liv. Hans eldre bror, Kain, frambar bare et livløst offer for Gud, et offer som besto av jordbruksprodukter. Gud forkastet Kains offer som besto av grønnsaker, men han godkjente og tok imot Abels offer. Gud ga vitnesbyrd om at Abel hadde hans godkjennelse. — 1 Mos. 4: 1—8.

10. Hva var det som ifølge Hebreerne 11: 4 førte til at Abel fikk Guds godkjennelse?

¹⁰ Hvorfor gjorde Gud det? Jo, fordi Abel hadde tro på Jehova Gud og ofret i samsvar med sin tro. For å illustrere hva tro er, sier Hebreerne 11: 4: «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død.»

11. Hvordan taler Abel ennå til tross for at han er død, og hva er det «oversprengningens blod» som taler bedre enn Abels blod?

¹¹ Abel døde for sin misunnelige bror Kains hånd. (1 Mos. 4: 8—12) Abel døde 4000 år før Kristus, men den tro han hadde, er omtalt i Bibelen, og således taler han som det første vitne for Jehova på jorden. Abels blod gjenløste ikke noen, like lite som blodet fra de fårene han ofret, gjenløste noen. Hans blod ropte til Gud om hevn over morderen Kain. Men blodet til Guds ’kvinnes’ Ætt, som Abel trodde skulle komme, roper til Gud om at han må vise barmhjertighet mot Abel og alle de mennesker som har tro i likhet med Abel. Av den grunn taler Hebreerne 12: 24 om at vi må komme til «Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels». Ved tro søkte derfor Abel Gud og behaget ham, og han har i vente en belønning fra Gud i den nye verden. — Heb. 11: 6.

Det tydelige bevis for virkelige ting som ikke ses

12. Hva sier Hebreerne 11: 1 videre at tro er, og hvorfor er det passende at det greske ordet élengkhos blir brukt der i forbindelse med virkelige ting som ennå ikke ses?

¹² Det sies imidlertid ikke at tro bare er «den sikre forventning om ting som man håper på», men også «det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses». Uttrykket «tydelige bevis» i Hebreerne 11: 1 (NW) er oversatt fra det greske ordet élengkhos. Den ovennevnte gresk-engelske ordbok definerer dette ordet som a) begrunnelse for motbevis eller gjendrivelse; b) i alminnelighet kryssforhør, prøve, gransking, spesielt i den hensikt å gjendrive; c) katalog, inventarliste. Det greske ordet har derfor å gjøre med det å frambringe bevis for noe, særlig for noe som går imot det som synes å være tilfelle. Det bringer således klarhet i det som tidligere ikke er blitt forstått, og gjendriver derfor det som synes å være tilfelle. På den måten kan vi bli klar over virkelige ting som vi ikke kan se, men som vi må resonnere oss fram til.

13. Hvordan er Christofer Columbus et godt eksempel på dette?

¹³ Vi kan benytte Christofer Columbus som et eksempel på dette. Hvis Columbus var katolikk, ville han som andre katolikker på den tiden ikke hatt lov til å lese Bibelen, men hvis han var jøde, som mange hevder, kan han ha lest Esaias 40: 22, som viser at jorden er rund. Dette skriftstedet lyder slik ifølge New World Translation: «Det er En som bor over jordens sirkel, hvis beboere er som gresshopper, han som strekker ut himlene som et tynt slør, som brer dem ut som et telt til å bo i.» Han kunne også ha lest Job 26: 7: «Han brer Norden ut over det øde rom, han henger jorden på intet.» Columbus var ikke en astronaut i likhet med de mennene som i vår tid har fart rundt jorden ute i verdensrommet, og som med sine egne øyne har sett at jorden er kuleformet. Men ut fra 1) fysiske kjensgjerninger, 2) geografers teorier og 3) sjøfareres beretninger og overleveringer resonnerte Columbus seg fram til at jorden var en kule. Han kunne for eksempel se at månen var rund, at jordskyggens rand, på månen var rund under måneformørkelser, og at mastene på seilskutene kom til syne over horisonten før skroget. På den måten fikk han et tydelig bevis for den kjensgjerning at jorden er rund, selv om han ikke hadde sett at den var det. Han handlet så i samsvar med dette tydelige beviset, for han seilte mot vest og oppdaget Vestindia og Sør-Amerika. Det var en seier for hans tro.

14. Hva slags tro hadde Columbus, men hva slags tro hadde de som omtales i det 11. kapittel i Hebreerbrevet?

¹⁴ Columbus’ tro hadde imidlertid ikke noe med åndelige ting å gjøre. Den var bare av vitenskapelig karakter. Ved den tjente han denne materialistiske verden og dens gud. (2 Kor. 4: 4) Men det 11. kapittel i Hebreerbrevet omtaler historiske personer som behaget den nye verdens Gud ved å legge en bibelsk tro for dagen. Den nye verden de hadde tro på, var ikke Amerika, som er blitt kalt den nye verden, men det var den nye verden under Guds ’kvinnes’ lovte Ætt. Hebreerne 11: 3 (NW) sier: «Ved tro skjønner vi at tingenes ordninger ble brakt i stand ved Guds ord, slik at det som ses, ble til av ting som ikke kommer til syne.»

15. Hvordan viser materialistiske mennesker i denne verden at de ikke har tro, men hvorfor har vi tro?

¹⁵ Materialistiske mennesker i denne verden hevder at det er umulig for dem å kunne tro at det finnes en Gud som alltid har vært til, og som har skapt universet av ingenting. De kan derfor ikke tro at de ting de ser ved hjelp av teleskoper og elektronmikroskoper, «ble til av ting som ikke kommer til syne», det vil si ble skapt av ingenting. Men vi som studerer Bibelen, kan på grunn av vår praktiske tro ikke forstå at «tingenes ordninger» eller «det som ses» kunne ha skapt seg selv av ingenting og blitt til uten ved en intelligent, allmektig Gud som har uuttømmelig energi og visdom. Vi er ikke blinde. Vi kan se det «tydelige bevis» for at den allmektige Gud, Jehova, er til og alltid har vært til, slik at vi «ved tro skjønner . . . at tingenes ordninger ble brakt i stand ved Guds ord». — Rom. 1: 20—23.

16, 17. a) Hva venter vi på ifølge 2 Peter 3: 13, og hvorfor? b) Hva sier Hebreerne 11: 8—10 om Abraham i denne forbindelse?

¹⁶ Vår tro er ikke en uvitende lettroenhet som er basert på svake eller utilstrekkelige beviser. Vi har en fornuftig tro som er basert på Guds ufeilbare, skrevne Ord. Ved tro ser vi fram til at Gud skal skape en ny tingenes ordning med en ’bebodd jord’ under hans herliggjorte Sønn, Jesus Kristus, «ved hvem han har gjort tingenes ordninger». (Heb. 2: 5—9; 1: 2, NW) Som 2 Peter 3: 13 sier: «Vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» En av de gamle som Hebreerbrevets 11. kapittel sier ventet på den nye tingenes ordning hvor rettferdighet skal bo, var patriarken Abraham. Hebreerne 11: 8—10 sier om ham:

¹⁷ «Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor hen han skulle komme; ved tro oppholdt han seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte; for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.»

18. Hva forlot Abraham, hvor oppholdt han seg og sammen med hvem, og hvorfor blir det ikke sagt at han var sammen med Esau?

¹⁸ Ifølge 1 Mosebok 11: 31 og Apostlenes gjerninger 7: 2—5 forlot Abraham, som opprinnelig het Abram, byen Ur i kaldeernes land, det vil si landet Sinear, hvor Babels tårn var blitt bygd om lag 200 år tidligere. Det «lovte land» som Jehova Gud ledet ham til, var «Kana’ans land». (1 Mos. 12: 1—9) Der fikk han sønner og sønnesønner, deriblant Isak og Jakob. Hebreerne 11: 9 sier at Abraham bodde i telt sammen med sin sønn Isak og sin sønnesønn Jakob. Han bodde sammen med Jakob i 15 år. Jakob hadde en tvillingbror som het Esau, men vi legger merke til at dette skriftstedet ikke sier at Abraham bodde i telt sammen med Isak og Jakob og Esau eller sammen med Isak og Esau, som var den eldste av tvillingbrødrene. Esau, den førstefødte, blir ikke omtalt i Hebreerbrevets 11. kapittel, som gir en kortfattet beretning om de bedrifter troens menn utførte, tydeligvis fordi Esau ikke var en troens mann. Kjensgjerningene viser at han ikke var det.

19, 20. a) Hvem giftet Esau seg med, og hvor bosatte han seg? b) Hvordan viste Esaus (eller Edoms) etterkommere at de ikke hadde tro, slik som deres oldefar Abraham hadde?

¹⁹ Esau giftet seg ikke med noen av sin bestefar Abrahams slektninger, som fryktet Jehova, men da han var 40 år gammel, giftet han seg egenrådig med to hedenske piker, to hetittiske kvinner i Kana’ans land. (1 Mos. 26: 34) Mange år senere sendte imidlertid hans far, Isak, hans tvillingbror Jakob nord til Syria for å ta seg en hustru blant Abrahams slektninger. (1 Mos. 28: 1—8) Mens Jakob var borte, forlot Esau deres far og bosatte seg «i landet Se’ir, på Edoms mark». — 1 Mos. 28: 8, 9; 32: 3; 33: 16.

²⁰ Etter at Jakob var kommet tilbake til deres far, Isak, bosatte Esau seg for bestandig i landet Se’ir, som omfattet «Se’ir-fjellene». (1 Mos. 36: 1—9) Gud hadde allerede sagt til Jakob (eller Israel) at konger skulle utgå av hans lender, men før dette fant sted, satte etterkommerne til Esau (eller Edom) konger over seg og bygde byer som faste bosteder. Vi leser således: «Og dette var de konger som regjerte i Edom-landet før det regjerte noen konge over Israels barn: Bela, Beors sønn, var konge i Edom, og hans by hette Dinhaba.» Avit og Pa’u var også kongelige byer. (1 Mos. 36: 31—39; 35: 9—11) Esau ønsket ikke å ha del i de lidelser som Gud hadde forutsagt at Abrahams ætt skulle bli utsatt for: «Din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, og de skal trelle for folket der og plages av dem i fire hundre år.» (1 Mos. 15: 13) Esaus etterkommere ventet ikke på en framtidig stad eller by fra Gud. De sluttet å bo i telt og bosatte seg i byer.

21. a) Hvorfor holder Hebreerne 12: 15—17 Esau fram som et advarende eksempel? b) Hvorfor nevner Hebreerne 11: 9 Jakob, men ikke Esau?

²¹ Isaks førstefødte sønn, Esau, foraktet sin førstefødselsrett og solgte den til sin yngre tvillingbror, Jakob. Han hadde ikke tro. Han satte ikke pris på slike hellige ting som det løftet Abraham hadde fått av Gud. (1 Mos. 25: 29—34) Av den grunn holder Hebreerne 12: 15—17 (NW) den materialistiske Esau fram som et advarende eksempel ved å si: «Pass nøye på at ingen blir berøvet Guds ufortjente godhet [i likhet med Esau]; at ingen giftig rot må skyte opp og skape vanskeligheter, og at ikke mange må bli besmittet av den; at det ikke må være noen ekteskapsbryter eller noen som ikke setter pris på det hellige, lik Esau, som i bytte for et eneste måltid ga fra seg sine rettigheter som førstefødt. For dere vet at etterpå, da han ønsket å arve velsignelsen, ble han avvist, for, selv om han alvorlig søkte en forandring i sinnet med tårer, fant han ikke rom for det.» Det er derfor berettiget at Hebreerne 11: 9 ikke nevner Esau, men sier at Abraham oppholdt «seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, medarvingene til det samme løfte». Jakob forlot Syria etter at han hadde fått en stor familie der. Han vendte tilbake til sin far Isak, og hadde nær forbindelse med ham til han døde. Ikke engang etter at Isak døde, bygde Jakob noen by. — 1 Mos. 31: 17, 18; 35: 27—29.

22. I hvor mange år bodde Abraham Isak og Jakob i det lovte land, og hvorfor?

²² I en tidsperiode på 215 år (fra 1943 til 1728 f. Kr.) bodde Abraham, Isak og Jakob i telt i «det lovte land som i et fremmed land» som utlendinger. Hvorfor gjorde de det? Jo, fordi de så fram til at Gud skulle grunnlegge og bygge en varig by eller stad for dem, det vil si en himmelsk regjering som de skulle få leve under. Hebreerne 11: 10 sier derfor om Abraham at «han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til».

23. Hvor lenge bodde hver enkelt av dem i telt i et fremmed land, og fikk de se oppfyllelsen av Guds løfte ettersom de bodde der så lenge?

²³ Abraham bodde i telt i 100 år som en utlending i Kana’ans land. Isak bodde i telt der i 180 år, og Jakob bodde i telt der i 110 år, inntil hans sønn Josef, som var statsminister i Egypt, ba ham om å komme ned til Egypt. Abraham hadde bodd i kaldeernes by Ur, hvor det var en høy sivilisasjon, og hvor han kunne nyte godt av dens bekvemmeligheter og leve et rolig liv. Han behøvde ikke å leve der som en nomade i et fremmed land og flytte omkring fra sted til sted og bo i telt. Hvorfor forlot Jakob byen Haran i Syria og vendte tilbake til sin far, Isak, og levde som en nomade sammen med ham i det hedenske landet Kana’an? Hvorfor hadde ikke Abraham, Isak og Jakob et materialistisk syn på livet, og hvorfor tenkte de ikke på alle de bekvemmeligheter og muligheter kaldeernes by Ur bød på? Hvorfor sluttet de ikke å leve det harde livet i telt i et fremmed land og reiste tilbake til denne jordiske byen? Enda så lenge de bodde i telt i Kana’ans land, fikk de ikke se oppfyllelsen av Guds løfte om å gi dem dette landet. Hvorfor rettet de seg etter det kall Abraham hadde fått fra Gud, og døde til slutt i et fremmed land? Hebreerne 11: 13—16 (NW) viser hvorfor de gjorde det:

24. Hva sier Hebreerne 11: 13—16 om grunnen til at de ikke forlot Kana’ans land og dro tilbake til Ur?

²⁴ «I tro døde alle disse, enda de ikke fikk se oppfyllelsen av løftene, men de så dem langt borte og hilste dem velkommen og kunngjorde offentlig at de var fremmede og midlertidige innbyggere i landet. For de som sier slike ting, gir til kjenne at de alvorlig søker et eget sted. Og hvis de virkelig hadde fortsatt å minnes det sted som de hadde dratt ut fra, ville de hatt anledning til å vende tilbake. Men nå trakter de etter et bedre sted, det vil si et som hører himmelen til. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, over å bli påkalt som deres Gud, for han har gjort en by ferdig til dem.»

25. a) Hva ville det ha betydd for dem om de hadde vendt tilbake,til Ur? b) Hva er i virkeligheten den «by som de traktet etter, og hvordan vil de få komme i forbindelse med den?

²⁵ Hva hadde de gjort hvis de hadde vendt tilbake og bosatt seg igjen i den kaldeiske byen Ur? Jo, de ville da ha ringeaktet det løfte Jehova hadde gitt dem. Det ville ha betydd at de hadde gitt avkall på sitt gode forhold til ham, og det ville ha betydd at deres sjel ble tilintetgjort. På grunn av sin tro holdt de seg borte fra Ur og var lydige mot Jehovas kall og fulgte hans veiledning. De så framover og ikke tilbake. De traktet etter et sted som var bedre enn den jordiske byen Ur. De ventet på en by som hørte himmelen til, det vil si en himmelsk regjering, Guds rike ved Guds ’kvinnes’ messianske Ætt. Hva er kaldeernes Ur i vår tid? Den er bare en ruinhaug som nylig er blitt gravd ut av arkeologer. Men hvordan forholder det seg med Guds rike, den himmelske by som skulle gjøres ferdig for Abraham, Isak og Jakob? Det har vært i virksomhet i himmelen siden året 1914 e. Kr. Om kort tid, etter at Guds rike har ødelagt denne gamle verden eller tingenes ordning og fullstendig har tatt makten over hele jorden, vil Abraham, Isak og Jakob bli oppreist fra de døde og få leve under denne himmelske regjering, for Gud skammer seg ikke over dem. — Luk. 20: 37, 38.

Av hvilket slag er vi?

26. Hvilke spørsmål stiller vi oss selv, og hvorfor ønsker vi at Hebreerne 10: 38, 39 skal gjelde oss?

²⁶ Hva slags mennesker er vi i vår tid? Hvis vi er kristne vitner for Jehova, er vi da av samme slag som den vanhellige Esau (Edom)? Måtte det aldri kunne sies om oss! Er vi da mennesker av samme slag som de hebraiske vitnene for Jehova, Abraham, Isak og Jakob, som aldri vendte tilbake? Hvis vi er det, da vil vi, uansett hvor lenge det er siden vi først kom til troen, ikke vende tilbake til denne gamle materialistiske verden og til falsk religion. Måtte det som sies i Hebreerne 10: 38, 39 (NW), også gjelde oss: «’Min rettferdige skal leve på grunn av tro,’ og ’hvis han viker tilbake, har min sjel ikke behag i ham’. Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.»

27. Hva ønsker vi derfor, og hva ville det bety for oss å vike tilbake?

²⁷ Vi ønsker at Guds sjel skal ha behag i oss. Vi ønsker å stå rettferdige innfor Gud og vise oss verdige til å få leve på grunn av vår tro. Hvis vi har tro, vil vi ikke vike tilbake. Man mener at det å vike tilbake betyr at man instinktivt unndrar seg noe som er smertefullt eller ubehagelig. Når en person viker tilbake, skyldes det frykt. Det ordet som i Hebreerne 10: 38, 39 (NW) blir gjengitt med «viker tilbake», ble av greske skribenter brukt i betydningen å frykte, og i betydningen å trekke seg tilbake eller å gjemme seg på grunn av frykt.b Hvis vi viker tilbake, fører det til at vår sjel blir ødelagt for evig. — Matt. 10: 28.

28, 29. a) Hvordan kan det å vike tilbake begynne og hva er faren ved det? b) Hva sier Hebreerne 5: 11 til 6: 3 til dem som gjør dette?

²⁸ Det å vike tilbake kan begynne med så små ting at det er fare for at vi ikke merker at vi har begynt å gå på en vei som fører til evig ødeleggelse av vår sjel. Det å vike tilbake eller trekke seg tilbake kan skje i form av å nekte å gjøre framskritt på grunn av de anstrengelser det medfører. Det er å følge den samme handlemåte som et barn som ikke vil bli voksent og påta seg ansvar, men som ønsker å fortsette å være et sorgløst barn som andre er nødt til å påta seg ansvaret for. Hvorfor måtte for eksempel han som skrev Hebreerbrevet, gi en så lang utredning om ting som var vanskeligere å forstå enn slike bibelske læresetninger som anger fra synd, tro på Gud, dåp, å legge hendene på utvalgte, oppstandelse og evig dom fra Gud? Han måtte gjøre det fordi disse hebraiske kristne ønsket i åndelig henseende å være spebarn, som bare kunne ta til seg melk, og som var blitt så sløve til å høre at de ikke kunne forstå det som ble sagt, eller tanken bak det. I Hebreerne 5: 11 til 6: 3 (NW) blir det derfor sagt til dem:

²⁹ «Vi [har] meget å si, som også er vanskelig å forklare, ettersom dere er blitt sløve til å høre. For enda dere i betraktning av tiden virkelig burde være lærere, trenger dere igjen til at noen lærer dere fra begynnelsen av begynnelsesgrunnene i Guds hellige uttalelser; og dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. For enhver som tar til seg melk, er ukjent med rettferdighetens ord, for han er et spebarn. Men fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine oppfatningsevner oppøvd til å skille mellom rett og galt. La oss derfor, nå da vi har lagt bak oss begynnelsesgrunnene i læren om Kristus, trenge fram mot modenhet, og ikke igjen legge en grunnvoll, nemlig anger fra døde gjerninger, og tro på Gud, læren om dåp og håndspåleggelse, de dødes oppstandelse og evig dom. Og dette vil vi gjøre, hvis Gud virkelig tillater det.»

30. Hvordan tillater virkelig Gud at vi gjør dette, og hva bør derfor de gjøre som er spebarn åndelig sett?

³⁰ Gud tillater oss virkelig det ved at han tillater at vi får fortsette å leve og ikke straks ødelegger denne verden. Vil vi «trenge fram mot modenhet» som følge av at Gud tillater det? Vil vi benytte oss av den tiden som gjenstår, og bli fullvoksne åndelig sett og i stand til ikke bare å undervise andre i «begynnelsesgrunnene i læren om Kristus» eller i de trossetningene som utgjør ’grunnvollen’, men også i de ting som «er vanskelig å forklare»? Er vi i betraktning av den tid vi har kjent sannheten, skamfulle over at vi ikke forstår mer enn den lære i Bibelen som sammenlignes med melk, eller over at vi ennå ikke har fått våre «oppfatningsevner oppøvd», slik at vi kan undervise andre ikke bare i menigheten, men også i hjemmene til interesserte mennesker som ennå ikke tilhører menigheten? Hvis vi virkelig skammer oss over at vi ennå ikke er blitt fullvoksne åndelig sett, da bør vi framfor alt gjøre noe positivt ved det, så lenge Gud virkelig tillater det. Det betyr liv for oss å gjøre det.

31, 32. a) Hva vil det innebære for dem som er spebarn åndelig sett, å følge en positiv handlemåte? b) Hvordan blir vi advart mot denne dårlige vanen i Hebreerne 10: 23—27?

³¹ Vi følger naturligvis ikke en positiv handlemåte hvis vi gjør små framskritt i åndelig henseende, eller hvis vi direkte viker tilbake på grunn av noe vanskelig som ligger foran oss, og som krever en standhaftig innsats fra vår side. Å følge en positiv handlemåte innebærer mer enn bare å studere Bibelen iherdig for seg selv. Det krever også at vi er til stede på møter for å studere sammen med den nye verdens samfunn av Jehovas vitner og derved tar hensyn til dem. Hvis vi uten grunn unnlater å være til stede på møter som blir holdt av vår tids kristne vitner for Jehova, vil det føre til at vi begynner å vike tilbake. Hvis vi til stadighet unnlater å være til stede på møtene, blir det en vane for oss. Hebreerne 10: 24—27 (NW) sier at vi ikke må gjøre det. Dette skriftstedet viser også grunnen til at vi ikke må gjøre det. Det sier:

³² «La oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg. For hvis vi praktiserer synd med overlegg etter å ha fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer tilbake for synder, men det er en sikker fryktelig forventning om dom, og det er en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot.»

33. Gjør vi det vi blir oppfordret til i Hebreerne 2: 1, hvis vi med vilje sløyfer møter, og hvordan kan vi forhindre at vi driver bort fra det vi har hørt?

³³ Hva gjør vi i virkeligheten når vi med vilje sløyfer møter hvor de som er til stede, blir oppglødet til kjærlighet og gode gjerninger? Gjør vi da det som Hebreerne 2: 1 sier at vi må gjøre, nemlig å vise de ting vi har hørt fra Guds Sønn, mer enn vanlig oppmerksomhet? Nei, det gjør vi ikke, selv om vi studerer Bibelen meget hjemme for oss selv. For å hindre at vi driver bort fra det vi har hørt, og mot ødeleggelsen, må vi vise det Guds Sønn sier, oppmerksomhet på grunn av den betydningsfulle stilling han innehar.

34. Hvem må vi se på for at vår tro kan bli fullendt og hvorfor kunne derfor ikke hebreerne i gammel tid få sin tro fullendt?

³⁴ Hvis vi ønsker at vår tro skal bli fullendt eller fullstendig, slik at vår sjel blir bevart i live i all evighet, må vi vise det Guds Sønn sier, den rette oppmerksomhet. Vi må se på ham som ’troens fullender’. Før han kom for 1900 år siden, trodde fortidens hebreere at Messias skulle komme, og så fram til det. Deres tro på ham var imidlertid meget mangelfull i mange henseender fordi de ikke forsto de profetiene om ham som ennå ikke var blitt oppfylt. Til og med englene i himmelen ønsket å få vite hvordan profetiene skulle bli oppfylt på Messias eller Kristus. (1 Pet. 1: 10—12) Deres tro var følgelig ennå ikke blitt fullendt eller fullstendig.

35, 36. Med hvem kom troen, og hvorfor gjorde den det?

³⁵ Da Jesus Kristus kom, forkynte, døde og ble oppreist til himmelsk liv og vendte tilbake til Gud, sin Far, og satte seg ved Guds høyre hånd i himmelen, ble imidlertid de profetiene om ham som inntil da ikke var blitt forstått, oppfylt til den minste detalj. Da ble troen i forbindelse med Messias eller Kristus fullstendig på grunn av historiske kjensgjerninger. Troen kom derfor i virkeligheten med Kristus, det vil si en riktig tro i forbindelse med ham og hans forhold til Gud. Galaterne 3: 23—25 sier derfor til de hebreere som engang var under Moseloven, men som nå var blitt kristne:

³⁶ «Før troen kom, ble vi holdt innestengt i varetekt under loven til den tro som skulle åpenbares. Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro; men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren [Moseloven].»

37. Hva er derfor Jesus i forbindelse med vår tro, og hva begynte av den grunn med ham?

³⁷ På grunn av dette er Jesus virkelig vår tros leder, opphavsmann og formidler. Som sådan begynte han å gjøre Guds vilje og oppfylle profetiene om Messias, og derved klargjorde han for oss hvordan disse profetiene i Bibelen skulle forstås. Den rette tro begynte med Jesus Kristus for 1900 år siden.

38. Hvordan har han fullendt sine etterfølgeres tro?

³⁸ Fram til pinsefestens dag i året 33, 50 dager etter sin oppstandelse, da han hadde satt seg ved Guds høyre hånd i himmelen og utgjøt hellig ånd over sine hebraiske disipler i Jerusalem, arbeidet Jesus for å fullende deres tro på ham. Da han i året 36 utgjøt hellig ånd over de første ikke-hebraiske, uomskårne troende, gjorde han deres tro i forbindelse med ham enda mer fullstendig. (Heb. 2: 4) I den utstrekning Jesus handlet fra himmelen med sine disipler på jorden helt fram til den tid da Johannes skrev sitt evangelium, sine brev og Åpenbaringen, fullendte han deres tro, slik at de kunne bli frelst. Ved det han nå har gjort i de siste 90 årene for å gi sine disipler på jorden forståelse av profetienes oppfyllelse, har han også fullendt vår tro, slik at den kan oppfylle de kravene som stilles til den i vår tid, noe som vil føre til evig frelse for oss.

Løp!

39. Hva er det derfor av livsviktig betydning for oss å gjøre, og hva sier Hebreerne 12: 1—4 i denne forbindelse?

³⁹ Det er av livsviktig betydning for oss at vi ikke viker tilbake eller ser oss tilbake. Det som vil føre til at vår sjel blir bevart i live, er å se framover og løpe! Hebreerne 12: 1—4 sier: «Derfor, la oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig korset [en torturpel, NW], uten å akte vanæren, og nå sitter på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som tålmodig har lidd en slik motsigelse av syndere, så I ikke skal gå trett og bli motløse i eders sjeler! Ennå har I ikke gjort motstand like til blodet i eders kamp mot synden [som består i mangel på tro].» Nei, dere har ennå ikke utgytt deres livsblod som trofaste vitner for Jehova.

40. Hvilken hebreer blant de før-kristne vitner bør vi huske, og hvorfor?

⁴⁰ Husk at den trofaste patriarken Abraham var blant dem som utgjorde den ’store sky’ av vitner i den før-kristne tid som behaget Gud på grunn av sin tro. Abraham bosatte seg ikke i en by og bygde ikke en by som et fast bosted i denne gamle tingenes ordning. Han ventet på den by som har de faste grunnvoller, den by som Gud skulle bygge og skape. Han fortsatte derfor å bo i telt på forskjellige steder, og var ikke knyttet til noen by på jorden. — Heb. 11: 9, 10, 15, 16.

41. Hva unnlot Jesus å gjøre, og hva er vi fast besluttet på å gjøre i samsvar med Hebreerne 13: 12—15?

⁴¹ Guds Sønn gjorde heller ikke noen by til sitt faste bosted, ikke engang den daværende jordiske byen Jerusalem med dens tempel og alter. Ettersom vi ser på ham, bør vi være fast besluttet på å gjøre det som blir sagt i Hebreerne 13: 12—15: «Derfor led også Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket. La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære! for vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.’ La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn!»

42. Hva har vi kommet til som gjør at vi i særlig grad bør gjøre dette nå?

⁴² La oss i særlig grad gjøre dette nå. Den kommende by, den «blivende stad», er nær! Den er Guds rike, det himmelske Jerusalem, som ble opprettet i himmelen i året 1914, da hedningenes tid utløp. Følgende ord som ble skrevet for 1900 år siden, er derfor enda mer betimelige i vår tid enn den gangen: «I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener, til høytids-skaren og menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene, og til dommeren, som er alles Gud, . . . og til Jesus, mellommann for en ny pakt, og til oversprengningens blod, som taler bedre enn Abels.» (Heb. 12: 22—24) Dette himmelske riket som vi har kommet til, er et «rike som ikke kan rystes». Det kommer til å bli stående gjennom hele denne «endens tid» for verden, da Jehova Gud ryster himmelen og jorden for å fjerne den vantro, gamle tingenes ordning. — Heb. 12: 26—28.

43. Hvordan kan vi nå vise det Guds Sønn sa i Matteus 24: 14, mer enn vanlig oppmerksomhet?

⁴³ Som en oppfyllelse av Jesu profeti blir det gode budskap om Guds opprettede rike forkynt over hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjoner før de blir utslettet for evig. (Matt. 24: 14; Mark. 13: 10, NW) La oss vise denne profetien som ble uttalt av Guds Sønn, mer enn vanlig oppmerksomhet ved å ha så stor andel i forkynnelsen av Guds rike som mulig. Gjør det i tro! Forkynn!

44. Hvilken egenskap bør vi spesielt ha i denne tiden, og hva vil det føre til å ha den?

⁴⁴ Framfor alle andre tider er dette en tid da vi må ha tro, en tid da vi må gå inn for å styrke vår tro ved å øke vår kunnskap og forståelse, og da vi må bevise vår tro ved å undervise andre i den. Når vår tro blir fullendt, vil den forhindre at vi viker tilbake til evig ødeleggelse, til sjelens ødeleggelse. Det at vår tro blir fullendt, vil føre til at Gud bevarer vår sjel i live. Hvor vil han bevare den? Jo, i den nye tingenes ordning med «nye himler» og med dens «kommende bebodde jord», som ikke skal være underlagt engler, men Guds store Sønn, Jesus Kristus, vår tros opphavsmann og fullender.

[Fotnoter]