å respektere deres skrupler og bare la dem arbeide for sine medfanger. Det at de fikk sin vilje, viste at det nyttet å gjøre motstand innenfor leiren».

Hun nevnte spesielt en troende kvinne, en tekniker som engang hadde vært medlem av den kommunistiske ungdomsbevegelse, men som ikke var tilfreds. Hun kom tilfeldigvis over et «nytestamente» og ble omvendt til kristendommen. Under sitt arbeid i en fabrikk traff hun en ung kvinne som trodde på evangeliet og som satte henne i forbindelse med andre som også gjorde det. De to unge kvinnene sluttet i arbeidet sitt og reiste til Sibir, hvor de arbeidet på et sykehus og forkynte Bibelens budskap. Det hemmelige politi fikk høre om deres virksomhet og dømte dem til femten års straffarbeid for religiøs agitasjon. Frau Gerland sa om dem: «Historien om deres omvendelse [forkynnelsesvirksomhet] og arrestasjon er typisk for den skjebne som har rammet hundrevis av mennesker som jeg har truffet, og tusener av andre, og det er historien om en bevegelse som fremdeles er i live utenfor leirene.»

Som svar på et spørsmål om Jehovas vitner i Sovjet-Samveldet, sa Frau Gerland: «Jeg traff mange av dem i de arktiske leirene. De fleste av dem hadde vært vest-ukrainere [tidligere polakker] eller folk fra de baltiske land, men det var også russere og andre folkeslag fra Sovjet-Samveldet blant dem, ja til og med tartarer og armenere. Jeg tror at bare i leirområdet i Vorkuta må det ha vært over to tusen av dem, kanskje tre tusen. De har vært meget snille og hjelpsomme, og alle fangene likte dem. På grunn av deres tro plaget ikke leirkommandantene dem.»

Ovenstående beretning om hvordan Jehovas vitner overvinner forfølgelsen i Sovjet-Samveldet, får en til å huske på den tillitsfulle uttalelsen om dem som sto i Årboken for 1950, at «uansett hvor de er, fortsetter de å forkynne det gode budskap. Overalt vil Jehovas vitner be til Jehova om at han vil velsigne og føre og veilede disse trofaste brødrene, slik at de også kan være delaktige i å herliggjøre Jehovas navn ved å bevare rettskaffenheten til tross for de lidelser de utsettes for. Deres enestående tro virker ansporende og inspirerende på alle Jehovas vitner, for de fortsetter trofast i tjenesten for Jehova».

Og hva må til forat man skal kunne overvinne en slik forfølgelse i våre dager? Det som trengs er først og fremst kunnskap. Uten kunnskap om Jehova og hans egenskaper, hensikter og vilje i forbindelse med dem og hvorfor han tillater at de utsettes for lidelser, kunne de ikke ha motstått det røde skrekkveldet. Og denne kunnskapen må føre til en levende tro, for har man en slik tro, kan man ’formå alt’. Alt skjer nemlig ’etter vår tro’. Det må også håp til, for håpet er for de kristne det samme som et anker er for et skip og en hjelm for en soldat, nemlig en beskyttelse i farens stund. — Fil. 4: 13; Matt. 9: 29; Heb. 6: 19; Ef. 6: 17.

For å kunne overvinne forfølgelse må man også ha Jehovas hellige ånd, for man kan ikke greie det ved menneskelig makt eller kraft. (Sak. 4: 6) Og framfor alt trengs det kjærlighet, for uten kjærlighet er vi ingen ting. Dessuten, «frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut». (1 Joh. 4: 18) Ja, de sanne kristne kan overvinne forfølgelse og gjør det også. Det er noe Jehovas vitner viser over hele verden.

Ytterligere bevis på Bibelens nøyaktighet

En amerikansk arkeolog, dr. Nelson Glueck, har gjort en hel mengde funn som bekrefter Bibelens historiske nøyaktighet. Et av de mest interessante skriftsteder som han har kastet arkeologisk lys over; er det verset som omtaler Jordan-dalen i gammel tid på følgende måte: «Da så Lot ut over landet, og han så at hele Jordan-sletten . . . overalt var rik på vann, som [Jehovas] hage, . . . det var før [Jehova] hadde ødelagt Sodoma og Gomorra.» — 1 Mos. 13: 10.

Noen kritikere påstår at dette bare er oppspinn. De sier at alle tegn tyder på at Jordan-sletten var en ubebodd ørken på Lots tid, omkring år 2000 f. Kr. Det fantes ingen sivilisasjon der, sier de, ikke noe vann, ikke noe jordbruk. I sitt berømte verk Historical Geography of the Holy Land [Det hellige lands historiske geografi] uttaler George Adam Smith: «Dalen har aldri vært bebodd. Den har fortjent navnet ødemark.»

Men så kom dr. Glueck, som nektet å tro det de såkalte autoriteter sa, fordi alle hans tidligere oppdagelser hadde bekreftet Bibelen. Denne arkeologen dro ut i ødemarken for å studere den. Der fant han knuste leirvarer og andre gjenstander som kastet lys over ørkenens historie. Da han vendte tilbake, hadde han med seg vitenskapelig bevismateriale som forbauset kritikerne, og som førte til at kartene over fortidens Palestina måtte forandres.

På ny bekreftet hans funn Bibelens nøyaktighet. Arkeologen erklærte: «Jordan-dalen var ikke bare et av de første områder i landet som ble bebodd, men den var også et av de mest fruktbare strøk i hele det gamle Palestina og Transjordan . . . i sannhet en Guds hage.» — Coronet, mars 1955.