Abraham — «far til alle som tror»
«DITT ord er en lykte for min fot og et lys for min sti.» En av de måter Guds Ord er dette på, er ved at det gir oss beretninger om hvordan Gud har handlet med trofaste mennesker, deriblant den enestående beretningen om den trofaste Abraham. Gang på gang blir den sanne Gud Jehova omtalt som «Abrahams Gud», og det å være i «Abrahams skjød» betydde å ha Jehovas gunst. Det er med god grunn Abraham ble kalt «Guds venn» og «far til alle som tror». — Sl. 119: 105; Matt. 22: 32; Luk. 16: 22; Jak. 2: 23; Rom. 4: 11, LB.
Abram, som han først ble kalt, og som betyr «opphøyd far», ble født 352 år etter vannflommen og levde til han nådde den høye alder av 175 år. Han ble stamfar til israelittene, edomittene, ismaelittene, medanittene og midianittene. Det er ikke bare arkeologien som har slått fast at Abram og hans forfedre er historiske personer, men det ble framfor alt også fastslått av Jesus og hans apostler, for de henviste til Abraham over 70 ganger. — 1 Krøn. 1: 28, 32, 34.
Hans hjemby Ur lå om lag 80 kilometer fra Den persiske bukt, i nærheten av det sted hvor elvene Eufrat og Tigris løper sammen. Det sies at byen lå «i Kaldea», fordi den lå i den sørlige delen av Mesopotamia som flere hundre år etter Abrams tid ble okkupert av kaldeerne. — 1 Mos. 11: 28, 31; 15: 7; Ap. gj. 7: 2.
Ur var ikke noen ubetydelig by på Abrams tid, selv om den ikke lenger var den mektige sumeriske hovedstad som den hadde vært 150 år tidligere, før elamittene inntok den. Innenfor den oval-formede, delvis nedrevne bymuren bodde det minst en kvart million mennesker. Ifølge Kellers bok Men Bibelen hadde rett var Ur på den tiden «en mektig, velhavende, farverik og driftig hovedstad».
Men Ur var framfor alt en by hvor religionen gjorde seg sterkt gjeldende. Hele den nordvestlige fjerdedelen av byen var forbeholdt hedensk tilbedelse, hovedsakelig tilbedelsen av måneguden Nannar og hans hustru Nin-Gal, og i denne bydelen lå zigguraten (tempeltårnet) og templene. Som om dette ikke skulle være tilstrekkelig, fantes det kapeller hvor andre guder ble tilbedt, spredt omkring i hele byen, og hvert eneste hus, med unntagelse av dem som tilhørte de fattigste menneskene, hadde sitt eget kapell. «Religionen i Ur var en sterkt utpreget polyteisme,» sier arkeologen Woolley i sin bok Abraham. Slik var altså den byen Abram vokste opp i.
«Far til alle som tror»
Ens tro blir vist ved gjerninger. (Jak. 2: 14—26) I over 100 år viste Abram ved sine gjerninger at han hadde tro. Ifølge Guds Ord ble Abram satt på den første virkelige trosprøve da han etter alt å dømme var omkring 70 år gammel. Da åpenbarte Gud seg for ham og sa:· «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» Stefanus gjør det klart at Abram fikk denne befalingen «mens han var i Mesopotamia, før han hadde bosatt seg i Karan». — 1 Mos. 12: 1—3; Ap. gj. 7: 2.
Abram, hans far Tarah og hans nevø Lot og hele deres husstand måtte virkelig ha tro for å kunne dra bort fra Ur. Etter at de hadde reist mange kilometer mot nordvest, oppholdt de seg en tid i Karan. Innbyggerne i Karan tilba også måneguden, og det forbauser oss derfor ikke at Abram etter Tarahs død, dro videre til det land Gud hadde lovt ham. Abram var da 75 år gammel. — 1 Mos. 11: 32; 12: 4.
Når apostelen Paulus drøfter tro, er det helt på sin plass at han framhever Abrams tro ved å si: «Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til det sted han skulle få til arv, og han dro ut uten å vite hvor hen han skulle komme; ved tro oppholdt han seg som utlending i det lovte land som i et fremmed land, idet han bodde i telt . . . for han ventet på den stad som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.» Jesus Kristus ga ham et lignende vitnesbyrd: «Abraham, eders far, frydet seg til å se min dag; og han så den og gledet seg.» — Heb. 11: 8—16; Joh. 8: 56.
Fordi Abram hadde så sterk tro, sto Jehova Gud som en virkelighet for ham. Gang på gang leser vi om at Abram bygde altre for Jehova og påkalte Jehovas navn, det vil si at han kunngjorde eller forkynte hans navn, og vi leser også om at Jehova gang på gang åpenbarte seg for Abram. Da Jehova lovte Abram at han skulle få en sønn i sin alderdom, vaklet han ikke i sin tro, men «Abram trodde på [Jehova], og han regnet ham det til rettferdighet». Etter at Abram hadde vandret omkring i 24 år, inngikk Gud omskjærelsens pakt med ham og hans husstand, og på det tidspunktet forandret også Gud Abrams navn til Abraham, som betyr «far til en stor mengde». Etter forslag fra Sara hadde Abram i mellomtiden fått en sønn, Ismael, med hennes tjenestepike Hagar, men det var Jehovas vilje at den lovte arving skulle komme gjennom Sara. — 1 Mos. 15: 6; 17: 5, 9—14, 24—27.
Etter at Abraham i tro hadde ventet i mange år, ble til slutt den lovte arving Isak født. Selv om hans tro i løpet av hele denne tiden var blitt prøvd, skulle hans største trosprøve komme da Isak var blitt en ung mann. Da åpenbarte Jehova seg for Abraham og sa: «Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg!» Hvor bedrøvet må ikke Abraham ha vært da han fikk høre dette og dro ut på denne reisen! — 1 Mos. 22: 2.
Jehova Gud kunne ikke ha satt Abrahams tro på en større prøve enn denne, for det er sikkert nok at ingen menneskelig far hverken før eller senere har elsket sin sønn mer enn Abraham elsket Isak. Hadde han ikke bønnfalt Jehova: «Hva vil du gi meg? Jeg går jo barnløs bort, og den som skal ta mitt hus i eie, er Elieser fra Damaskus.» Hadde han ikke i mange år ventet på at han skulle få Isak? Hadde ikke Gud dessuten lovt at i Isak skulle det nevnes ham en ætt? Men nå fikk han befaling om å ofre ham. Hvordan kunne da dette løftet bli oppfylt? — 1 Mos. 15: 2.
Men Abraham vaklet ikke i sin tro. «Han tenkte at Gud er mektig endog til å oppvekke fra de døde.» I lydighet la han ut på denne reisen til Moria-fjellet. Der bygde han et alter av steiner, la veden til rette, bandt sin elskede sønn på hender og føtter og rakte «ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn». Ettersom Abraham besto denne største prøven på sin tro, slapp han å fullføre offerhandlingen. En Jehovas engel ropte til Abraham for å hindre ham i å fullføre den og skaffet til veie en vær som kunne ofres i Isaks sted. — Heb. 11: 19; 1 Mos. 22: 3—14.
Etter at Abraham hadde ofret denne væren, sa Guds engel videre til ham: «Ved meg selv sverger jeg, sier [Jehova]: fordi du gjorde dette . . ., vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og . . . i din ætt skal alle jordens folk velsignes.» Ikke lenge etterpå døde Sara, og Abraham tok Ketura til hustru. Med henne fikk han på en mirakuløs måte seks sønner til. — 1 Mos. 22: 16—18; 25: 1, 2.
Gavmild og gjestfri
Det er virkelig med god grunn Abraham kalles «far til alle som tror» og «Guds venn». For et godt eksempel han er for alle kristne ved den tro han la for dagen i sitt liv! Det var ikke bare ved sin tro Abraham var et eksempel, men også ved sin gavmildhet, sin gjestfrihet og ved at han var fri for pengekjærhet. Det å forlate sitt hjemland og dra til et sted han ikke kjente, innebar utvilsomt et stort offer økonomisk sett, for landet omkring Ur var svært fruktbart på grunn av at det ble vannet av Eufrat. Ikke før var Abraham kommet inn i Kana’an, så måtte han dra til Egypt på grunn av en hungersnød i Kana’ans land. Hvor fri for pengekjærhet var han ikke i den måten han behandlet sin nevø Lot på! Selv om Abraham var den eldste og lederen for følget, lot han Lot få de beste beitemarkene og tok selv det som ble tilbake. Etter at han på et senere tidspunkt hadde befridd sin nevø Lot fra de kongene som hadde gjort innfall i landet, nektet han å ta imot så meget som en tråd eller en skoreim som krigsbytte, men ga tiende av alt han hadde, til Melkisedek som var både konge og prest.
Og for en ekte gjestfrihet han viste mot de tre fremmede mennene som en dag tilsynelatende tilfeldigvis dro forbi! Han overtalte dem til å hvile seg i hans hjem, mens han lot en god og fin kalv bli slaktet og satte Sara til å bake runde kaker av fint mel. Så satte han disse kakene sammen med melk og smør fram for sine gjester. Han tilbød dem det beste han hadde. — 1 Mos. 13: 5—13; 14: 17—23; 18: 2—8; Heb. 13: 1, 5.
Et mønsterverdig familieoverhode
Som familieoverhode satte også Abraham et godt eksempel. I harmoni med det påbud som Jehova senere ga til både det naturlige og det åndelige Israel, ’bød han sine barn og sitt hus etter seg at de skulle holde seg etter Jehovas vei’. Det er ikke tvil om at han ga Isak en god opplæring, for ellers ville aldri Isak ha gått med på at hans gamle far bandt ham på hender og føtter for å ofre ham. Og som en forstandig far var han sterkt interessert i at hans sønn skulle gifte seg med en troende kvinne. — 1 Mos. 18: 19; 24: 3, 4.
Da hans nevø Lot ble tatt til fange sammen med sin husstand, påtok Abraham seg ansvaret for å befri ham. Sammen med 318 av sine tjenere overfalt han fienden om natten for å befri Lot og dem som var med ham. Derved ble Abraham uten tvil Jehovas første stridsmann og utkjempet det som øyensynlig var det første av de slag som ble omtalt i «boken om [Jehovas] kriger». Da hele det området hvor Lot bodde, var truet av å bli rammet av Jehovas ugunstige dom, bønnfalt Abraham Jehova ved å si: «Den som dømmer hele jorden, skulle ikke han gjøre rett?» Abraham viste seg å være det rette slags familieoverhode, både når han gjorde bruk av krigsvåpen, og når han henvendte seg i bønn til Gud! — 1 Mos. 14: 13—16; 18: 25; 4 Mos. 21: 14.
Abraham var langt fra noen tøffelhelt, som enkelte bibelkritikere antyder, men hans hustru Sara tiltalte ham tvert imot som «herre». Og hva mer er, for å redde sin manns liv gikk hun villig med på hans forslag om at hun skulle gi seg ut for å være hans søster. Ettersom Abraham ikke på noe sted blir kritisert for at han benyttet seg av denne strategien, og ettersom Jehova i begge de tilfellene da Abraham fulgte denne framgangsmåten, sørget for at Sara ble beskyttet mot å lide overlast, har vi ingen rett til å klandre Abraham for dette. Både Abraham og Sara var fullt ut klar over at kvinnene på den tiden ble betraktet som en bruksgjenstand. — 1 Mos. 18: 12; 12: 11—20; 1 Pet. 3: 6.
Profetiske forbilder
Abrahams eksemplariske liv tjener også som et lys for vår sti ved den profetiske betydning det hadde. Han blir gang på gang brukt som et forbilde på Jehova Gud. Det at Abrahams navn ble gjort stort, og at han ble en velsignelse, var et bilde på at Jehova ville gjøre sitt eget navn stort, og at han ville bli en velsignelse. — 1 Mos. 12: 2; Mal. 1: 11.
Akkurat som Sara i lang tid var ufruktbar, var også Guds himmelske Jerusalem, hans hustrulignende organisasjon, i lang tid ufruktbar, inntil den frambrakte Jesus som den salvede ’kvinnens ætt’. Og akkurat som Abraham ved to anledninger holdt sitt forhold til Sara hemmelig, så det også i lang tid ut som om Jehova hadde fornektet sin hustrulignende organisasjon eller holdt sitt forhold til den hemmelig, noe som fristet Satans tjenere til å øve vold mot dens representanter på jorden. — Es. 54: 1—8.
Akkurat som Abraham fikk to sønner med to forskjellige kvinner, har også Jehova Gud frambrakt to folk, de kjødelige jøder ved hjelp av en jordisk organisasjon og de åndelige jøder ved hjelp av en himmelsk organisasjon, det Jerusalem som er der oppe. Akkurat som Hagar for en tid tjente som en trellkvinne, tjente også Israel for en tid i trelldom under lovpakten. Akkurat som Sara, den frie kvinne, fødte løftets ætt, frambrakte det frie himmelske Jerusalem den lovte arving. — Gal. 4: 21—31.
Det at Abraham ofret sin sønn Isak, var et bilde på at Jehova skulle ofre sin enbårne Sønn. Og det at Abraham sendte Elieser av sted for å få tak i en brud til Isak, var likeledes et bilde på at Jehova ville sende ut sin hellige ånd for å utta en åndelig brud for sin Sønn, noe han begynte med å gjøre på pinsedagen. — Joh. 3: 16; Gal. 3: 16.
Det Bibelen har å berette om slike menn som Abraham, understreker det faktum at den i sannhet er en lykte for vår fot og et lys for vår sti.