Et eksempel på en handlemåte som behager Gud

HVA mener du en må gjøre for å behage Gud? Sier du som så mange andre: «Mine foreldres religion er god nok for meg» eller «Jeg ble født i min religion, og jeg vil dø i den»? Eller har du bestemt deg for å skyve til side alt som har med religion å gjøre, inntil du har sikret deg en god stilling i verden, eller inntil du har gjort noe du ønsker å gjøre først? Du har kanskje lurt på om det er av noen betydning å behage Gud, å være hans venn. Uansett hvilken stilling du har i samfunnet, er ditt liv for verdifullt til at du kan anta noen av disse synspunkter, når det finnes rikelig med opplysninger som kan hjelpe deg til å bli sikker på hvilken handlemåte du må følge for å oppnå et godt resultat.

Et godt eksempel på dette har vi i beretningen om Abraham, som var et av de få mennesker i historien som ble Guds venner. En undersøkelse av denne beretningen vil overbevise alle oppriktige mennesker om at det ikke er noe et menneske kan arbeide for som er så verdifullt som det å være Guds venn. Men en som ønsker å oppnå dette verdifulle vennskap, må være villig til å gjøre noe for å oppnå det, for Gud er en virksom Gud, og han krever aktiv lydighet av dem som ønsker å behage ham. — Jak. 2: 23.

Abraham tilhørte det tiende slektledd fra Noah og var av Noahs trofaste sønn Sems ættelinje. Nimrod, som var Kams sønnesønn og den første konge i det gamle Babylon, viste seg ikke å være den hans etterfølgere håpet at han var, nemlig den ætt som ifølge det løftet som ble gitt i Edens hage, skulle knuse den store Slanges hode. Nei, denne ætten skulle komme gjennom Sems ættelinje, den eneste ættelinje som i Bibelens bøker er nedtegnet generasjon etter generasjon helt til den ender med Guds kvinnes sanne ætt. Den sanne ætt viste seg å være Jehova Guds Sønn. — 1 Mos. 10: 1; 11: 10—26; Luk. 3: 23—38.

Bibelens beretning om Abraham (som opprinnelig ble kalt Abram) forteller innledningsvis at han bodde sammen med sin far i Ur i Kaldea, en meget gammel by som lå i det sørlige Babylonia. Den ble hovedstaden i Sumer. Menneskene i Sumer hadde mange guder. Men hver by hadde sin spesielle gud som ble betraktet som byens beskytter. — 1 Mos. 11: 28, 29.

Akkurat som Marduk (Merodak) var blitt byen Babylons gud, ble Sin Urs gud. Sin var en månegud, og han ble tilbedt på grunn av at babyloniernes år var et lunarår, noe som gjorde månen meget fremtredende i deres kalender. Han ble betraktet som byens og de omliggende distrikters usynlige herre i fredstid og dens hærs leder i krigstid.

Abraham holdt seg atskilt fra babylonisk religion

Kan de forhold som rådde på Abrahams tid, sammenlignes med forholdene i vår tid? Ja, for akkurat som i vår tid var det på den tiden mange guder og mye falsk religion. Religionen hadde også nær tilknytning til politikken, til staten, akkurat som i vår tid. På sidene 128 og 129 i 1929-utgaven av boken «The Sumerians» sier C. Leonard Woolley:

Når vi betrakter presteskapet, må vi huske at den sumeriske stat hovedsakelig var teokratisk. Byens gud var i virkeligheten dens konge. Den menneskelige hersker, patesi (stattholder) eller konge, var ganske enkelt hans representant — gudens ’leilending’. Borgerlige og geistlige embeter var ikke tydelig atskilt. Kongen eller stattholderen var prest, ja, en patesi var i religiøs henseende den eldste og i tidligere tider den mest betydningsfulle; . . . Guddommeliggjørelsen av de sumeriske konger førte bare den teorien at de hersket i gudens navn, fram til dens logiske konklusjon. Ypperstepresten i et av de større templene hadde på den annen side stor politisk betydning, og han ble ofte valgt blant dem som tilhørte kongehuset. Kirken og staten var så uløselig knyttet til hverandre at mens staten må betraktes som et teokrati, må kirken i det minste delvis betraktes som en politisk institusjon og statsreligionen som et politisk middel.

Det er derfor sannsynlig at Abrahams far, Tarah, tok del i byens avgudsdyrkelse, for i Josva 24: 2 blir det sagt til israelittene: «På hin side elven [Eufrat] bodde fordum eders fedre, blant dem Tarah, Abrahams og Nakors far, og de dyrket fremmede guder.» — Se også vers 14.

Uansett hvilken tro hans far hadde, viste Abraham (som var født i år 2018 f. Kr.) tro på den Gud som Sem, som ennå levde, tilba. Den kristne martyren Stefanus sier at Abraham var i Ur da Jehova ga ham følgende befaling: «Dra bort fra ditt land og fra din slekt og fra din fars hus til det land som jeg vil vise deg! Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; . . . og i deg skal alle jordens slekter velsignes.» — 1 Mos. 12: 1—3; Ap. gj. 7: 2—4.

Det var en lang reise nordover fra Ur til Karan, som ligger ved elven Belikh 95 kilometer fra det sted hvor den munner ut i Eufrat. Tarah døde der, og Abraham, som da var 75 år gammel, dro over Eufrat og inn i det land hvor etterkommerne av Kana’an, Nimrods onkel, bodde. Det var den 14. nisan 1943 f. Kr. at Abraham dro over Eufrat. — 1 Mos. 12: 4, 5; 2 Mos. 12: 40, 41.

Aktiv i Guds tjeneste

Abraham var ikke uvirksom, men begynte straks å påkalle Jehova og kunngjøre hans navn for innbyggerne i dette landet: Han og Lot, hans foreldreløse nevø, som han hadde tatt med seg inn i landet, var kvegoppdrettere. Til slutt skilte de lag, og Abraham, som ikke var materialistisk innstilt lot gavmildt Lot velge området i Jordan-dalen, som var godt vannet, og som var fruktbar «som [Jehovas] hage». I dette området lå byene på sletten, nemlig Sodoma, Gomorra, Adma, Sebo’im og Bela eller Soar. — 1 Mos. 12: 8; 13: 5—13; 10: 19; 14: 2, 8.

På et tidlig tidspunkt under oppholdet i landet viste Abraham seg å være en som kjempet aktivt for den sanne tilbedelse. Det var da de fem kana’anittiske konger i det området hvor Lot hadde slått seg ned, slo seg sammen og gjorde opprør mot Kedorlaomer som var konge i Elam, et land øst for Babylonia, og som hadde hersket over dem i 12 år. I det 14. år kom Kedorlaomer sammen med tre andre konger, innbefattet Amrafel, kongen i Sinear, for å føre krig i Siddim-dalen i nærheten av Sodoma. De fem kana’anittiske kongene ble slått, og Abrahams nevø og medtilbeder, Lot, ble tatt til fange og ført tilbake mot Sinear eller Babylonia. — 1 Mos. 14: 1—12.

Abraham bodde på et sted som het Mamre, og som lå i nærheten av Hebron. Da Abraham, som hadde forlatt Sinear for godt, fikk høre at Lot var blitt tatt til fange, ville han ikke la Lot bli ført tilbake til dette landet hvis han kunne forhindre det. Han mønstret derfor sine 318 våpenvante slaver og satte etter fiendene, ledsaget av tre forbundsfeller. Det var ikke bare en kort strekning på noen få kilometer han måtte forfølge dem, men det var en lang, anstrengende marsj opp til Dan over 150 kilometer nord for Jerusalem og mindre enn 65 kilometer fra Damaskus. De hadde mange flere mann enn ham, men ledet av himmelsk visdom delte han sine styrker og slo fiendene og forfulgte dem like til et sted nord for Damaskus, og han tok tilbake alt godset og sin slektning Lot. — 1 Mos. 14: 13—16.

Tilbedere av den høyeste Gud

Hvem var det som ga Abraham seier? I 1 Mosebok 14: 18—20 fortelles det at da Abraham etter seieren dro tilbake mot Jerusalem, kom «Melkisedek, kongen i Salem, . . . ut med brød og vin; han var prest for den høyeste Gud. Og han velsignet ham og sa: Velsignet være Abram av den høyeste Gud, som eier himmel og jord! Og lovet være den høyeste Gud, som har gitt dine fiender i din hånd! Og Abram ga ham tiende av alt».

Det var derfor ikke Abraham som først brakte den sanne tilbedelse til landet, for vi legger merke til at det allerede var en meget fremtredende tilbeder av Jehova der, den første prest eller cohén som omtales i Bibelen, og han var prest for den eneste levende og sanne Gud samtidig som han var konge, noe han var blitt utnevnt til av den høyeste Gud. Han var konge i Salem. Ifølge den gamle jødiske og kristne oppfatning var Salem den opprinnelige del av den byen som ble Jerusalem. I denne gamle byen traff således Abraham Jehovas cohén eller prest engang før 1933 f. Kr. — Se Salme 76: 1, 2; 147: 12.

Melkisedek var en etterkommer av Noah, som overlevde vannflommen, og han var ikke en materialisert engel, men et menneske som tilba den høyeste Gud. Bibelen sier imidlertid ikke direkte at han var Noahs sønn Sem, som fortsatt levde på den tiden. Den utelater med hensikt alle opplysninger om hans ættetavle, hans etterkommere og hans død for at han kunne danne et profetisk bilde eller forbilde på den lovte Guds kvinnes ætt, som blir den høyeste Guds evige yppersteprest for å frambære det offer som fører til evig frelse for menneskene.

Apostelen Paulus omtaler denne mannens storhet i Hebreerne 6: 20 til 7: 7, hvor han sier om Melkisedek at han «er uten far, uten mor, uten ættetavle, som hverken har dagers begynnelse eller livs ende [i den skrevne beretning], men er gjort lik med Guds Sønn — han blir prest for alltid. Og se, hvor stor han er, . . . så har denne [Melkisedek], som ikke regner sin ætt fra [de levittiske prester], tatt tiende av Abraham [som levittene stammet fra] og velsignet ham som hadde løftene [fra Jehova Gud]. Men uten all motsigelse er det den ringere som velsignes av den høyere»

Kong David i Jerusalem viste da han skrev under inspirasjon, at denne som skulle komme, og som skulle bli en større yppersteprest etter Melkisedeks vis, skulle være en himmelsk yppersteprest: «[Jehova] sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Ditt veldes kongestav skal [Jehova] utstrekke fra Sion! . . . [Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig etter Melkisedeks vis.» — Sl. 110: 1, 2, 4.

Melkisedek, kongen i denne byen som senere ble Jerusalem, var imot Babylon, for han velsignet Abraham fordi han hadde jaget på flukt og plyndret Sinears konge og hans allierte. Dette viser at Guds tjenere helt fra begynnelsen av var fiender av Babylon, for det var ikke bare det at Abraham i samsvar med det kall han fikk fra Gud, dro bort fra Babylon, men han førte også krig mot kongen i Babylonia (Sinear) da det ble nødvendig. Abraham tilskrev Gud seieren ved å gi Melkisedek, Guds prest, tiende av hærfanget mens han ikke ville ha noe av det selv.

I motsetning til Nimrod, som var i opposisjon til Gud, og som derved forårsaket at hans by Babylon ble en fiende av Gud opp gjennom historien, ble Abraham velsignet av Melkisedek. Denne velsignelsen og Guds løfte, som er nedtegnet i 1 Mosebok 12: 1—3, betydde at kvinnens ætt skulle komme gjennom Abraham. Han skulle få en etterkommer som skulle bli et stort folk, og det var gjennom dette folket Guds kvinnes ætt skulle komme.

Den forbilledlige kvinnens ætt

Abraham, som fortsatt var barnløs da han var 99 år gammel, fikk besøk av en Guds engel som var blitt sendt for å fortelle ham at han ved et mirakel skulle få en sønn ved sin hustru, Sara, i det kommende år. Guds pakt om velsignelse skulle gå videre til denne sønnen, og han skulle kalles Isak, som betyr «latter». — 1 Mos. 17: 19; 18: 1—15.

Den neste morgen utslettet Guds engler fire av de ugudelige byene på sletten. Lot og hans hustru og to døtre var av Jehovas engler blitt ført ut av Sodoma i siste liten. Soar ble spart, slik at Lot kunne være i sikkerhet der. Underveis var Lots hustru ulydig mot englenes befaling, og hun ble ødelagt. — 1 Mos. 19: 12—26.

Abrahams tro ble satt på den hardeste prøve i forbindelse med hans elskede sønn Isak. Dette hendte da Isak var om lag 25 år gammel.a Gud befalte da Abraham å ta Isak med seg tilbake til Salem, ikke for å besøke Melkisedek, men får å frambære Isak som et offer til Gud, som ga ham denne sønnen. Abraham la tro for dagen og dro til Moria-fjellet nord for Salem, slik han hadde fått befaling om. Der frambar han så å si Isak, sin elskede sønn, som et offer. Abrahams tro var så sterk at han ikke vaklet med hensyn til å utføre Guds befaling. Han visste at et stort folk skulle komme gjennom Isak, og han var sikker på at Gud ville oppfylle sitt løfte ved å oppreise Isak fra de døde hvis det skulle være nødvendig. Da han skulle til å bruke kniven, gjorde Guds engel Abraham oppmerksom på en vær som hang fast i buskene, og som han skulle ofre i stedet for Isak.

En uforlignelig velsignelse fordi han behaget Gud

Her ved alteret bekreftet så Jehova Gud sitt løfte til Abraham og gjorde det helt tydelig at Isak, Abrahams hustrus, Saras, sønn, var et bilde på Guds kvinnes ætt. Han ropte ved sin engel: «Ved meg selv sverger jeg, sier [Jehova]: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, så vil jeg storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen . . . og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» — 1 Mos. 22: 15—18; Heb. 11: 17—19.

Uten at Abraham visste det, dannet Gud ved hjelp av ham et drama som er av største betydning for oss. Jesus Kristus gjorde dette klart 1900 år senere da han sa: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Denne Guds Sønn, Jesus Kristus, ble forbilledlig framstilt ved Abrahams elskede sønn, Isak, og ved væren som ble ofret i stedet for Isak. Guds Sønn ble Guds lam til frelse for menneskene. — Joh. 3: 16; 1: 29, 36.

Hvor rikelig ble ikke Abraham velsignet fordi han tak imot Jehovas innbydelse til å komme ut fra Babylonia! Jehovas pakt om velsignelse ble stadfestet for ham. Han døde i den høye alder av 175 år i sikker forvissning om å bli oppreist under Jesu Kristi, kvinnens ætts, rike. Jehova overførte selv pakten til Isak og deretter til Isaks sønn Jakob. Jakob hadde 12 sønner, og de dannet grunnlaget for det ’store folk’ som Gud hadde gitt løfte om. — 1 Mos. 26: 1—5; 28: 10—15; 29: 1 til 30: 26; 35: 16—20; Heb. 11: 13—16.

Abraham var et godt eksempel for oss når det gjelder tro og gjerninger. Han handlet i samsvar med sin tro. Han var ikke tilfreds med å tilbe sine fedres avguder. Han tok avstand fra falsk religion og holdt seg til den sanne tilbedelse. Han søkte ikke sikkerhet i Ur i Kaldea, som var en by med en høy sivilisasjon. Han dro til et land som han ikke visste noe om, og bodde i telt der som en fremmed. Han ga avkall på store muligheter til materiell framgang i Ur. Men hvor lykkelig, og meningsfylt var ikke hans liv, og hvilken stor belønning har han ikke i vente! Hvis vi ønsker å være Guds venner, må vi følge den samme handlemåte som den trofaste Abraham.

[Fotnote]

Studiespørsmål

500 ¹ Hvordan ser mange mennesker på det å behage Gud? Er det mulig å bli sikker på hvilken handlemåte som er den rette å følge?

500 ² Hva vil en undersøkelse av beretningen om Abraham overbevise et oppriktig menneske om? Hva lærer vi at Gud krever av oss?

500 ³ Hvilken ættelinje er nøyaktig nedtegnet i Bibelen, og av hvilken viktig grunn er den det?

500 ⁴ Hvilken gammel by viser Bibelens beretning at Abraham først bodde i, og hva slags by var det?

500 ⁵ Hvem var hovedguden i Ur, og hva var det som gjorde at denne guden ble så betydningsfull?

500 ⁶ På hvilken måte kan de forhold som rådde på Abrahams tid, sammenlignes med de forhold som rår i vår tid?

501 ¹ Hvordan beskriver C. Leonard Woolley forbindelsen mellom religionen og staten i det gamle landet Sumer?

501 ² Hva antyder at Tarah tok del i avgudsdyrkelsen i Ur?

501 ³ Hvilken tro holdt Abraham fast ved, og hvilken befaling og hvilket løfte ga Jehova ham?

501 ⁴ Hvor var Abraham da hans far, Tarah, døde, og hva gjorde han så?

501 ⁵ Hvordan viste Abraham seg å være en aktiv tilbeder av Jehova i Kana’ans land? I hvilket område valgte Abrahams nevø Lot å bosette seg da han og Abraham skilte lag?

501 ⁶ Hva førte til at Lot ble tatt til fange og ført tilbake mot Babylonia?

501 ⁷ Hva gjorde Abraham så snart han hørte at Lot var blitt tatt til fange? Hvor nådde Abraham igjen de hærene som hadde angrepet, og hvordan klarte han å slå dem til tross for at de hadde flere mann enn han?

502 ¹ Hvem kom ut og møtte Abraham da han nærmet seg Jerusalem på sitt tilbaketog, og hvem tilskrev han seieren?

502 ² Hvem var derfor den første prest for Gud som er omtalt i Bibelen? Hvilken annen stilling innehadde denne presten, og hvem var det som hadde utnevnt ham?

502 ³ Hva sier Bibelen om Melkisedeks ættetavle og etterkommere, og hvorfor?

502 ⁴ Hvordan sammenligner Paulus Melkisedeks prestedømme med det levittiske prestedømme?

502 ⁵ Hvordan viste David under inspirasjon at den som skulle komme, og som skulle være lik Melkisedek, skulle være en himmelsk yppersteprest?

502 ⁶ Hvordan viste Melkisedek hvilken holdning han inntok til det gamle Babylon? Hvordan viste Abraham at han tilskrev Gud seieren over de babyloniske angriperne?

502 ⁷ Hva betydde Jehovas løfte om velsignelse som er omtalt i 1 Mosebok 12: 1—3, og den velsignelse Melkisedek uttalte, for Abraham?

503 ¹ Hvordan gjorde Jehova det mulig for Abraham å få en sønn med Sara som en oppfyllelse av hans løfte?

503 ² Hva hendte i mellomtiden med Lot og hans familie?

503 ³ Hvilken trosprøve ble Abraham satt på i forbindelse med sin sønn Isak, og hvor fant dette sted? Hvor sterk var Abrahams tro på Jehova og hans store løfte?

503 ⁴ Hvordan gjorde Jehova det klart hvem Isak var et bilde på, da han kom med en ytterligere bekreftelse på sitt løfte?

503 ⁵ Hvem ble forbilledlig framstilt ved Abrahams sønn og ved væren i dette profetiske drama?

503 ⁶ Hva ble stadfestet for Abraham på grunn av den handlemåte han fulgte? Hvordan ble Jakob brukt til å danne grunnvollen for det ’store folk’ som Jehova hadde lovt skulle komme fra Abraham?

503 ⁷ Hvilket godt eksempel var Abraham for oss når det gjelder tilbedelse?