Framover mot og inn i den nye ordning under teokratiet

«Si blant nasjonene: ’Jehova er blitt konge.’» — Sl. 96: 10, NW.

 1. Hva slags regjering er nødvendig hvis menneskeheten skal bli bevart og få leve her på jorden under paradisiske forhold?

HVIS menneskeheten skal bli bevart for evig her på jorden og få leve under gode, paradisiske forhold, må den ha en stabil regjering. Det betyr at den må ha en evigvarende, rettferdig regjering. Ja, en slik regjering er absolutt nødvendig. For lang tid siden ble det da også forutsagt at en slik regjering skulle bli opprettet, og det var til og med den høyeste autoritet som forutsa det.

 2. a) Er det noen grunn til å tro at en demokratisk regjering vil vise seg å være stabil nok? b) Hva kan sies om dem som går inn for å opprette en verdensregjering?

² Hva slags regjering vil det være? Det avhenger helt og holdent av den eller de personer som danner den. Vil det være folket som danner den og bestemmer dens form? Hvis tingene utviklet seg på den måten, ville et demokrati bli resultatet. Ville vi da ha grunn til å se lyst på framtiden? Nei, ikke i betraktning av det de demokratier som har eksistert inntil nå, har utrettet. Til tross for den store militære makt enkelte av disse demokratier eller republikker er i besittelse av, er det i vår tid mange som til og med tviler på at de vil kunne bestå. Framtiden fortoner seg stadig mørkere, og det er ingen grunn til å tro at demokratiske regjeringer har større muligheter til å bestå enn andre. Tilhengere av verdensføderalismen har sine teorier, men har ikke maktet å opprette en verdensregjering. Og ingen ønsker en verdensomfattende regjering hvor én mann har ledelsen, et diktatur hvor et ufullkomment menneske sitter som enehersker over hele verden.

3, 4. a) Hvem har rett til å bestemme hvordan jorden skal styres? b) Hvilke to spørsmål som Esaias stilte, minner oss om det utviklingslærens tilhengere hevder, og hva kan sies om svaret på disse spørsmålene?

³ Men hva med en regjering som var opprettet av jordens Skaper, ja, av ham som har skapt mennesket? Har noen større rett til å bestemme hvordan jorden og dens innbyggere skal styres, enn han har? Svaret på dette spørsmålet er innlysende.

⁴ Utviklingslærens tilhengere sier riktignok hånlig at det ikke finnes noen personlig, intelligent Skaper som har frambrakt jorden og menneskene, men de har ikke klart å opprette en tilfredsstillende regjering, ikke engang nå, etter at mennesket ifølge deres oppfatning har utviklet seg på jorden i løpet av millioner av år og befinner seg i den vitenskapelige tidsalder, som de skryter så mye av. Utviklingslærens tilhengere er dannet av jordens støv, akkurat som alle andre mennesker, og de får oss til å tenke på et par spørsmål som ble stilt 2700 år før disse intellektuelle evolusjonistene eksisterte: «[Kan] verket . . . si om ham som gjorde det: Han har ikke gjort meg, og det som er laget, si om ham som laget det: Han skjønner det ikke?» (Es. 29: 16) Ingen kan med rette hevde at jordens og menneskets Skaper ikke hadde forstand. Og en regjering som han ville opprette for at den skulle herske over menneskene, ville være et teokrati.

5, 6. a) Hvilken styreform fantes først på jorden, demokratiet eller teokratiet, og hva viser Bibelen med hensyn til dette? b) Hvor lenge kunne de to første menneskene ha levd på jorden?

⁵ Pålitelige historiske beretninger viser at teokratiet eksisterte før demokratiet på jorden. Selv vitenskapsmenn blir nødt til å innrømme at menneskene stammer fra et opprinnelig ektepar. Disse to første menneskene måtte være underlagt et teokrati eller Guds styre, for Gud var deres Skaper, og han var også deres Hersker, deres Lovgiver og deres Leder. De var ikke huleboere. De bodde i et paradis, for Gud skapte dem i et paradis her på jorden. (1 Mos. 2: 7—25) Gud hadde gitt disse to fullkomne menneskene evnen til å frambringe avkom, akkurat som han hadde gitt fiskene, fuglene og landdyrene denne evnen. Og hvilken bedre hensikt kunne han holde fram for dem enn den som kom til uttrykk i følgende teokratiske befaling: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden»? — 1 Mos. 1: 26—28.

⁶ Disse to feilfrie menneskene, som Guds velsignelse hvilte over, kunne få fortsette å leve og se denne guddommelige befalingen bli fullt ut utført. De kunne få se hele jorden bli gjort om til et paradis, hvor deres barn og barnebarn levde i fullkommenhet under de beste forhold.

 7. a) Hvordan kunne det ha vært mulig for dem å fortsette å leve på jorden og få se den oppfylt med deres etterkommere? b) Hvorfor ble vi, deres etterkommere, født under syndens fordømmelse?

⁷ Selv om det tok 1000 år, ville disse to første menneskene ha kunnet fortsette å leve og få se alle sine etterkommere, alle dem som skulle leve på den paradisiske jord for bestandig, for de behøvde ikke å dø. Hvis de hadde bevart sin lojalitet overfor teokratiet, Guds usynlige styre, og hvis de hadde lært alle sine etterkommere til også å være lojale overfor det, kunne de ha vært i live i dag, og de kunne ha levd i lykke på en paradisisk jord sammen med alle sine etterkommere i all evighet. Det var da våre første foreldre forkastet teokratiet og valgte et folkestyre, demokratiet, at de ble underlagt døden. Ettersom vi ble født etter at de hadde truffet dette valg og var blitt drevet ut av paradiset i Eden for å dø, arvet vi synden og dødens fordømmelse av dem. (1 Mos. 2: 16, 17; 3: 1 til 4: 2; Rom. 5: 12) Av dette forstår vi at demokratiet ikke kan gi menneskene håp om evig liv. Det gjør imidlertid teokratiet.

 8. a) Når og hvor oppsto demokratiet, og hvordan oppsto det? b) Hva kan sies om teokratiet på den tiden?

⁸ Alle spor etter dette tapte paradis ble utslettet av den verdensomfattende vannflommen, som kom på den tid da Noah, den tiende mann fra Adam, levde. Omkring 1600 år senere, eller i det åttende århundre før vår tidsregning, skal Hellas ha eksistert. Hellas sies å være demokratiets vugge. Det var først omkring år 700 f. Kr. at en tendens i retning av et demokratisk styre begynte å gjøre seg gjeldende i de greske bystater. Dette førte med tiden til forskjellige former for folkestyre, og folket fikk stor makt, spesielt etter at de høytstående adelsmennenes kavaleri var blitt fjernet og falanksen, som besto av vanlige fotfolk, ble dannet.a Men over 800 år tidligere var et teokrati blitt opprettet på jorden av den himmelske Teokrat. Hvor var det?

9, 10. a) Hvor ble dette teokratiet opprettet, og hvilken form for tilbedelse var knyttet til det? b) Hvordan understreket Moses i sin avskjedstale at Israel hadde et kongelig, teokratisk styre?

⁹ Det var på Sinaihalvøya. Der, ved Sinai berg, kunngjorde Gud De ti bud. I det første av De ti bud sa han: «Jeg er [Jehova] din Gud, som førte deg ut av Egypts land, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg.» (2 Mos. 20: 1—3) Dette første budet viste at han talte og handlet som en Teokrat eller guddommelig Hersker, og at han talte til det folk som han hadde utfridd, og som han hadde opprettet et teokrati over. Dette var om våren i år 1513 f. Kr. Ved sin profet Moses som sin mellommann innførte Jehova ikke bare den regjeringsform som skulle gjelde for hans utfridde folk som en organisert nasjon, men han viste også hvilken form for tilbedelse de skulle utøve. De hadde således et teokratisk styre og utøvde en teokratisk tilbedelse. Om lag 40 år senere holdt den alderstegne Moses sin avskjedstale til den teokratiske nasjon. Han omtalte folket som Jesurun, som betyr «den rettskafne», og sa:

¹⁰ «[Jehova] kom fra Sinai, . . . Og han ble konge i Jesurun, da folkets høvdinger samlet seg, Israels stammer alle sammen.» — 5 Mos. 33: 1—5.

11, 12. a) I hvilket land ble teokratiet fullt ut opprettet, og hvordan? b) Hvordan viste dommeren Gideon sin lojalitet overfor teokratiet, og hvilket lokalt styrende organ hadde Sukkot på hans tid?

¹¹ Etter at Moses døde, om våren i 1473 f. Kr., førte Jehova sin teokratiske nasjon over Jordan-elven og inn i det lovte land. Etter at folket i flere år hadde kjempet for å underlegge seg de hedenske, uteokratiske innbyggerne i det lovte land, ble et teokrati opprettet i størsteparten av landet. Israelittene ble ofte fristet til å vende seg bort fra det teokratiske styre.

¹² For å føre sitt villfarne folk tilbake til den teokratiske ordning oppreiste Jehova ved en anledning dommeren Gideon som en befrier. Da de undertrykkende fiendene var blitt drevet ut, ønsket israelittene å gjøre Gideon til sin synlige konge, til den første i et dynasti av konger. Men Gideon var lojal mot teokratiet. Han sa derfor til dem som ville gjøre ham til konge: «Jeg vil ikke herske over eder, og min sønn skal ikke herske over eder; [Jehova] skal herske over eder.» (Dom. 8: 22, 23) Under dette teokratiske styre fortsatte byene å ha en rekke eldste som et lokalt styrende organ. På Gideons tid hadde byen Sukkot 77 eldste, de lokale høvdinger innbefattet. (Dom. 8: 6, 14—16) De representerte Sukkot som offisielt utnevnte eldste.

Fra et jødisk teokrati til et messiansk teokrati

13, 14. a) Hvilken forandring fant sted på profeten Samuels tid, og hvordan kom denne forandringen i stand? b) Hvordan ble David konge over hele Israel, og på hvis trone ble det sagt at han satt?

¹³ I året 1117 f. Kr. undergikk teokratiet i det lovte land en forandring, idet et nytt trekk ble føyd til. De offisielt utnevnte eldste blant folket ba Jehovas profet Samuel om å innsette en synlig konge over nasjonen. Dette mishaget Jehova, og han sa til Samuel: «Det er meg de har forkastet, så jeg ikke skal være konge over dem.» (1 Sam. 8: 4—7) Likevel ga Jehova Samuel myndighet til å utnevne Saul, Kis’ sønn, av Benjamins stamme til konge over hele Israel. Da Saul ble utnevnt til konge av Jehovas profet, ble han «[Jehovas] salvede». — 1 Sam. 12: 3, 5; 24: 7, 11.

¹⁴ På grunn av at kong Saul gjentatte ganger var ulydig, sørget Jehova for at Samuel salvet hyrdegutten David fra Betlehem til å være Israels framtidige konge. Hva skjedde så etter at Saul og hans sønn og tronfølger var døde? Vi leser: «Og alle Israels eldste kom til kongen i Hebron, og kong David gjorde en pakt med dem i Hebron for [Jehovas] åsyn; og de salvet David til konge over Israel.» (2 Sam. 5: 1—3) David ble således «[Jehovas] salvede [messias]», og det ble sagt at han satt på «[Jehovas] trone» som den synlige representant for den store Teokrat. — 1 Krøn. 29: 23.

15. Hvis kongedømme over Israel anerkjente David, og hva sa han angående dette da paktens ark ble flyttet til Jerusalem?

¹⁵ Kong David anerkjente den store Teokrat. Han sa: «Ditt [Jehova], er riket, og du er opphøyd over alt og har alt i din makt.» (1 Krøn. 29: 10, 11) På det tidspunkt da David lot flytte den hellige paktens ark til et telt i nærheten av sin kongebolig i Jerusalem, laget han en salme, hvor han sa: «La dem si blant nasjonene: ’Jehova er blitt konge!’» (1 Krøn. 16: 31; Sl. 96: 10, NW) Dette var omkring år 1070 f. Kr.

16. a) Hva hendte med teokratiet da Jerusalem og dets tempel ble ødelagt og landet lå øde i 70 år? b) Hva ville en gjenopprettelse av det messianske rike føre til, og hvilken tilstand skulle Jehovas folk fortsette å være i inntil den tiden kom?

¹⁶ Fire hundre og sekstitre år senere ble Jehovas tempel for tilbedelse i Jerusalem ødelagt av babylonierne, og Jerusalem og Juda land ble lagt øde, en tilstand som varte i 70 år, mens de bortførte innbyggerne var i landflyktighet i Babylon. Betydde dette at Jehovas teokrati over hans utvalgte folk hadde opphørt å eksistere? Nei! Gud sørget nemlig for at de senere ble ført tilbake til sitt gudgitte land. Det som hadde opphørt å eksistere, var riket i Davids kongelige slektlinje, og Guds messianske rike i miniatyr eller liten målestokk hadde således sluttet å virke. I sin tid skulle Guds messianske rike gjenopprettes. Gjenopprettelsen av det ville føre til at en rettferdig, ny ordning ble innført. (Esek. 21: 25—27; Ap. gj. 3: 20, 21; 2 Pet. 3: 13) I mellomtiden skulle folket for Jehovas navn fortsette å være underordnet de hedenske nasjoner og deres riker i relativ forstand. — Neh. 9: 36, 37; Luk. 21: 24; Rom. 13: 1.

17. a,) Hva var det Jehova ifølge Esaias 52: 7 tydeligvis gjorde da han førte sitt folk tilbake til deres land? b) Hva sa Jehova gjennom Malakias om sitt kongedømme?

¹⁷ Da Jehova førte sitt folk tilbake til deres hjemland i 537 f. Kr., var det følgelig som om Jehova igjen begynte å herske over dem. Jehova sendte i forveien sin budbærer til sin landflyktige, jordiske organisasjon, som en oppfyllelse av Esaias 52: 7, hvor det sies: «Hvor fagre er på fjellene dens føtter som kommer med gledesbud, som forkynner fred, som bærer godt budskap, som forkynner frelse, som sier til Sion: Din Gud er blitt konge!» Som et bevis for dette ble templet gjenoppbygd i Jerusalem. Noen tiår senere, da Jehova oppreiste sin profet Malakias og forklarte hvorfor israelittene skulle tilbe ham på rette måte i hans tempel, sa han: «For jeg er en stor konge, sier [Jehova], hærskarenes Gud, og mitt navn er forferdelig blant folkene.» — Mal. 1: 14.

18. a) Hvordan viste Jesus i sin bergpreken at han anerkjente Jehovas kongedømme over Israel? b) Hvordan viste han at det ville opphøre?

¹⁸ Da den sanne Messias, Jesus Kristus, var på jorden i det første århundre av vår tidsregning, anerkjente han også Jehovas kongedømme over Israel, for i sin bergpreken sa han til sin disipler: «I [skal] aldeles ikke . . . sverge, hverken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for det er den store konges stad.» (Matt. 5: 34, 35) I år 33 e. Kr. antydet han imidlertid at Jehovas teokrati over Israel var i ferd med å opphøre. Dette gjorde han i Jerusalem, da han sa til denne byens innbyggere angående byens tempel: «Se, eders hus skal lates eder øde.» Like etter dette forutsa han ødeleggelsen av dette hus for tilbedelse. — Matt. 23: 37 til 24: 22.

19. Var jødene fortsatt under den teokratiske lov på den tiden? Begrunn svaret.

¹⁹ På den tiden var disse israelittene som Jesus Kristus forkynte Guds rike for, fortsatt underlagt den teokratiske lovpakt som deres forfedre hadde inngått ved profeten og mellomannen Moses ved Sinai berg. Den følgende påskedag, som ble feiret i Jerusalem under denne teokratiske lov, ble Jesus Kristus drept som det motbilledlige Påskelam og ble begravd. Men fordi han ikke var noen falsk Kristus, men den sanne Messias, ble han oppreist fra de døde på den tredje dag til himmelsk liv. På den 40. dagen deretter, da han materialiserte seg og viste seg for sine disipler for siste gang, spurte de ham: «Herre! gjenreiser du på den tid riket for Israel?» (Ap. gj. 1: 1—6) Ettersom Jesus Kristus på det tidspunkt ikke hadde trådt fram for Gud i himlene til gagn for noen ny pakt, var de kjødelige, omskårne israelitter fremdeles underlagt den teokratiske lovpakt som var blitt innstiftet ved Sinai berg. Det forholdt seg slik selv om disse israelittene ikke da var underlagt det messianske rike i kong Davids slektlinje. Jehovas teokrati over dem var imidlertid i ferd med å opphøre.

20. Når ble det gitt bevis for at en ny pakt var blitt opprettet, og hvordan og med hvem ble den inngått?

²⁰ Ti dager senere kom israelittene sammen i Jerusalem for å feire pinsefesten i samsvar med den teokratiske lovpakt som var blitt inngått ved Sinai berg. Så, like før kl. 9 den morgenen, den 6. sivan ifølge den jødiske kalender, kom det synlige, hørbare beviset for at Jesus Kristus hadde trådt fram for Jehova Gud i himmelen og hadde anvendt verdien av sitt fullkomne, menneskelige offer til gagn for en ny pakt. Dette var den «nye pakt» som var lovt i Jeremias 31: 31—34, og som Jesus Kristus hadde nevnt da han innførte feiringen av Herrens nattverd eller aftensmåltid den siste påskeaftenen. (1 Kor. 11: 23—26; Luk. 22: 14—20) Beviset for dette var utgytelsen av Guds hellige ånd fra himmelen. Over hvem? Ikke over de israelittene som feiret pinsefesten i Jerusalems tempel, men over Messias’, Jesu Kristi, trofaste disipler, i alt om lag 120, som var samlet i en sal i Jerusalem. Profetien i Joel 3: 1, 2 fikk således sin oppfyllelse på dem.

21, 22. a) Med hvilken nasjon ble den nye pakt inngått? b) Hva betydde dette med hensyn til Jehovas teokrati, og hva sa Peter i samsvar med dette til de tusener av jøder som var forsamlet på pinsedagen?

²¹ Dette betydde at disse disiplene nå var tatt inn i den «nye pakt» ved en mellommann som var større enn Moses, nemlig Jesus Kristus. Ved å bli født ved Guds ånd som Guds åndelige barn var de blitt åndelige israelitter. Dette betydde at Jehovas teokrati var blitt overført fra den nasjon som besto av kjødelige, omskårne israelitter, til denne nye ’hellige nasjon’, det åndelige Israel, «Guds Israel». (1 Pet. 2: 9, NW; Rom. 2: 28, 29; 8: 15—17; Gal. 6: 16) Den gamle lovpakt med det kjødelige Israel ble således avskaffet, satt ut av kraft. (Ef. 2: 15, 16; Kol. 2: 13, 14; Rom. 7: 4—6) I samsvar med at Jehovas teokrati nå var blitt overført til Jesu Kristi disipler, sa apostelen Peter til de tusener av jøder som hadde strømmet til på grunn av den mirakuløse utgytelse av Guds hellige ånd ved Jesus Kristus:

²² «David for ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter! Så skal da hele Israels hus vite for visst at Gud har gjort ham både til Herre og til Messias, denne Jesus som I korsfestet [pelfestet, NW].» — Ap. gj. 2: 34—36.

En teokratisk menighet

23, 24. a) Hvilken menighet anerkjente Jesus som Jehovas menighet da han var på jorden? Og hvordan viste han dette? b) Når opprettet Jesus den messianske menighet, og hva sier Apostlenes gjerninger 5: 11 angående dette?

²³ I likhet med kong David i gammel tid anerkjente Jesus Kristus da han var på jorden, den nasjon som besto av kjødelige, omskårne israelitter, som Jehova Guds menighet. (Sl. 22: 23, 24; Heb. 2: 12; Matt. 18: 17) Da Jesus Kristus var på jorden og var underlagt den teokratiske lovpakt, opprettet han derfor ikke noen konkurrerende menighet, kirke eller ekklesia. Men han hadde i tankene at det skulle opprettes en messiansk menighet når den forutsagte «nye pakt» hadde trådt i kraft ved at han framstilte verdien av sitt offer for Jehova Gud i himmelen. Det var derfor han mindre enn et år før sin offerdød og oppstandelse som svar på apostelen Peters bekjennelse: «Du er Messias, den levende Guds Sønn» sa følgende: «Du er Peter; og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» — Matt. 16: 16—18.

²⁴ På pinsedagen (den 6. sivan i år 33 e. Kr.) det etterfølgende år opprettet Jesus Kristus denne menighet ved å handle som Jehovas Hovedformidler ved utgytelsen av den hellige ånd over disiplene. (Ap. gj. 2: 32, 33) Etter den tid leser vi om den messianske eller kristne menighet. I Apostlenes gjerninger 5: 11 leser vi for eksempel om menigheten i Jerusalem: «Og stor frykt kom over hele menigheten og over alle som hørte dette.» — Ap. gj. 8: 1.

25. a) Hva slags organisasjon måtte den kristne menighet være? b) Hvem tilhørte det gamle Israel, og hvem måtte derfor den kristne menighet tilhøre?

²⁵ Akkurat som det kjødelige Israels gamle menighet var en teokratisk organisasjon, så bør og må menigheten av det åndelige Israel være en teokratisk organisasjon. Det betyr at Gud, hvis navn er Jehova, er dens øverste Hersker. Dette forklarer hvorfor de ting som hendte i Israels gamle menighet, kunne sies å utgjøre «forbilder» for Jehovas kristne menighet. (1 Kor. 10: 6, 11) Jehova utfridde det gamle Israel av trelldommen og døden i Egypt på grunnlag av påskelammets blod, og deretter reddet han dem fra døden i Rødehavet da de flyktet for de forfølgende egyptiske hærstyrker. Han kunne si til det gamle Israel: «Du er min.» (Es. 43: 1) På lignende måte ble den kristne menighet hans ved det motbilledlige Påskelams, Jesu Kristi, utgytte blod, blodet til ham som blir omtalt som ’vårt påskelam, Kristus’. (Joh. 1: 29, 36; 1 Kor. 5: 7) Den kristne apostelen Paulus omtalte den med rette som «Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn». — Ap. gj. 20: 28, NW.

26. a) Hvis eiendom var den ’hellige nasjon’, og hva slags hersker måtte den derfor ha? Hvordan viste Esaias dette profetisk? b) Hva slags pakt var den nye pakt, og hvorfor måtte den være det?

²⁶ Ettersom menigheten er en «hellig nasjon, et folk til særlig eiendom», er den Jehovas eiendom, og han er dens uomtvistelige Hersker. Han er dens guddommelige Hersker, den store Teokrat. (1 Pet. 2: 9, NW; 2 Mos. 19: 5, 6) Jehova Guds teokratiske stilling i forhold til menigheten er forutsagt av profeten Esaias, som sa med henblikk på det gamle Israel: «[Jehova] er vår dommer, [Jehova] er vår lovgiver, [Jehova] er vår konge, han skal frelse oss.» (Es. 33: 22) Idet Jehova virket som både dommer, lovgiver og konge, opprettet han lovpakten med det gamle Israel med profeten Moses som mellommann. Ved en mellommann som er større enn Moses, nemlig ved Jesus Kristus, har Jehova opprettet en ny pakt med den kristne menighet av åndelige israelitter. (1 Tim. 2: 5, 6) Som den teokratiske Hersker sier Jehova i denne nye pakt: «Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» (Jer. 31: 33; Heb. 8: 7—10) Den nye pakt var derfor en teokratisk pakt.

27. Hvordan viste Jehova sin teokratiske myndighet og rett overfor den kristne menighet, og hvilket ansvar fulgte med det å være hode for denne menighet?

²⁷ Apostelen Paulus henleder oppmerksomheten på Jehovas teokratiske myndighet og rett til å foreta alle utnevnelser i sin organisasjon idet han skriver: «Han [det vil si Jehova] la alt under hans føtter [det vil si Kristi føtter] og ga ham som hode over alle ting til menigheten.» «Kristus er menighetens hode, han som er sitt legemes frelser.» «Menigheten underordner seg under Kristus.» (Ef. 1: 22, 23; 5: 23, 24) Jesus Kristus har følgelig ansvaret for å foreta utvelgelser og utnevnelser i menigheten under Guds ledelse.

28. Hvordan påtok Jesus seg sitt ansvar i forbindelse med opprettelsen av menigheten, og hvordan vokste den nå mirakuløs måte på den dagen da den ble opprettet?

²⁸ Idet Jesus så fram til opprettelsen av menigheten av åndelige israelitter, tilbrakte han en hel natt med å be til Gud og utvalgte så de 12 apostler. (Luk. 6: 12—16; Mark. 3: 13—19) Han sa til sine trofaste apostler: «I har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt eder, og jeg har satt eder til å gå ut og bære frukt, frukt som varer.» (Joh. 15: 16) Jesus visste at det gamle Israel, som besto av 12 stammer, besto av etterkommerne av de 12 sønnene til Jakob, som også ble kalt Israel. (1 Mos. 49: 28, 33; Ap. gj. 7: 8) I samsvar med det profetiske forbilde fikk menigheten av det åndelige Israel etter Jesu Kristi død og oppstandelse og himmelfart sin begynnelse på pinsedagen med 12 synlige, håndgripelige grunnsteiner, nemlig de 12 apostler. (Ap. gj. 1: 13, 24—26; 2: 1, 37) På den dagen fikk menigheten sin begynnelse med om lag 120 medlemmer og vokste på mirakuløs måte til om lag 3000. — Ap. gj. 1: 15; 2: 37—41.

29. a) Hvordan viste menigheten at den anerkjente de 12 apostler som grunnpillarene? b) Hvilket syn fikk Johannes som viste forholdet mellom apostlene og menigheten for øvrig?

²⁹ Alle disse medlemmene av menigheten, de opprinnelige og de som nylig hadde sluttet seg til den, anerkjente de 12 apostlene som grunnpillarene i det åndelige Israel. Dette framgår av følgende kjensgjerning, som blir omtalt i Apostlenes gjerninger 2: 42, 43: «Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære . . . Og det kom frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene.» Disse apostlenes forhold til hele menigheten av åndelige israelitter blir billedlig framstilt i apostelen Johannes’ syn av Kristi «brud», det nye Jerusalem, som vi leser følgende om: «Den hadde en stor og høy mur; den hadde tolv porter, og på portene tolv engler og innskrevne navn, navnene på Israels barns tolv stammer; . . . Og stadens mur hadde tolv grunnsteiner, og på dem navnene på Lammets tolv apostler.» — Åpb. 21: 1, 2, 12—14.

[Fotnote]

[Bilde på side 101]

Da mennene i Israel ønsket å gjøre Gideon til konge, bevarte han sin lojalitet overfor teokratiet og sa: «[Jehova] skal herske over eder»