Kapittel 6
Underordning som bringer velsignelser
1. Hvorfor kan vi si at det er forstandig og gagnlig å underordne seg under en bestående ordning?
DET kan være et tegn på visdom å underordne seg under en bestående ordning. Selv om fullstendig uavhengighet kan virke forlokkende, er det i virkeligheten ikke ønskverdig og heller ikke realistisk. Ingen på jorden kan gjøre alt eller vite alt. Akkurat som vi er avhengige av luft, sol, næring og vann for å kunne leve, er vi avhengige av andre mennesker og av det de kan gjøre for oss, for å kunne glede oss over livet og høste gagn av de muligheter det byr på.
2. Hvordan bør den kjensgjerning at Jehova er den suverene Overherre, berøre vårt liv?
2 Samfunnsordningen, forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidere, familiebåndene, fellesskapet med den kristne menighet, ja, i det hele tatt det at vi lever blant andre mennesker, pålegger oss alle visse forpliktelser. Vi får noe av andre og står i gjeld til dem på grunn av det. Selv om vi må oppfylle våre forpliktelser overfor andre mennesker, er det viktig at vi i første rekke anerkjenner Jehova Guds stilling. Som Skaperen er han med rette den suverene Overherre, som vi har fått alt av, og som vi derfor står i gjeld til. I et syn hørte apostelen Johannes 24 eldste rope: «Verdig er du, vår Herre og Gud, til å motta all pris og ære og makt. For du har skapt alle ting, du ville det, og de ble til, skapt av deg.» (Åpenbaringen 4: 11) Når vi på lignende måte anerkjenner Jehova som den Høyeste, må det ikke bare komme til uttrykk i det vi sier. I alle forhold i livet kan vi vise at vi underordner oss under Guds vilje og anerkjenner Jesus Kristus som vår Herre.
«FOR HERRENS SKYLD»
3, 4. Hva er de ’menneskelige ordninger’ vi bør underordne oss under, og hvorfor kan de med rette omtales slik?
3 Apostelen Peter understreket på en ettertrykkelig måte dette opphøyde syn på den viktigste grunnen til at de kristne bør underordne seg under menneskelige myndigheter. Han skrev: «Vær derfor all menneskelig ordning undergitt for Herrens skyld, enten det nå er kongen som den høyeste, eller landshøvdinger som utsendinger fra ham til straff for ugjerningsmenn, men til ros for dem som gjør godt.» — 1. Peter 2: 13, 14, EN.
4 De ’menneskelige ordninger’ som vi bør underordne oss under, er de menneskelige, herskende myndigheter. De er ’menneskelige ordninger’ fordi det er mennesker, ikke Gud, som har opprettet slike stillinger som en konges stilling og lavere stillinger, for eksempel den en landshøvding har. Den Høyeste har bare tillatt at disse stillingene er blitt opprettet, og han lar dem få eksistere ettersom de tjener et gagnlig formål under de nåværende forhold. Fordi de herskende myndigheter eksisterer på grunn av hans tillatelse, gjør de som gjør opprør mot dem, opprør mot «Guds ordning», en ordning som han ennå ikke har funnet det passende å erstatte med et himmelsk rike med hans Sønn som konge. (Romerne 13: 1, 2) På apostelen Peters tid var det Romerrikets keiser som utnevnte landshøvdinger til å styre rikets provinser, Judea innbefattet. Disse landshøvdingene var direkte ansvarlige overfor keiseren og var forpliktet til å sørge for at ro og orden ble opprettholdt i det området som hørte inn under deres jurisdiksjon. I samsvar med sin oppgave ’straffet de ugjerningsmenn’ — røvere, kidnappere, tyver og opprørere. Men de ville også ’rose dem som gjorde godt’, det vil si ære rettskafne mennesker ved å anerkjenne dem som rosverdige personer og beskytte deres person, eiendom og rettigheter.
5. For hvis skyld bør vi underordne oss, og hvorfor blir han med rette kalt «herre»?
5 Det er ikke i første rekke for å unngå å bli straffet og for å få «ros» de kristne blir oppfordret til å underordne seg. De bør i stedet gjøre det «for Herrens skyld». Med «Herren» siktes det her til Jesus Kristus, for apostelen Peter har tidligere omtalt ham slik. (1. Peter 1: 3) Bibelen omtaler Guds Sønn som «herre over både levende og døde». (Romerne 14: 9) Han har derfor en stilling som ingen menneskelig hersker noensinne har hatt. Som ’herre over de døde’ kan Jesus Kristus kalle dem fram for seg ved å oppreise dem til liv. Jesu herredømme omfatter endog mer enn den makt han har over levende og døde. Etter sin egen oppstandelse sa Guds Sønn: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» (Matteus 28: 18) Det er derfor vist av oss å underordne oss under menneskelige herskere for hans skyld, i betraktning av at han har langt større myndighet enn de har.
6, 7. Hvordan underordner vi oss under menneskelige herskere «for Herrens skyld»?
6 Hva betyr det at vi skal underordne oss under mennesker som har en høy stilling, «for Herrens skyld»? Det er det at vi anerkjenner Jesus Kristus som vår Herre, som bør motivere oss til å underordne oss under de styrende på rette måte. Guds Sønn satte et fullkomment eksempel hva dette angår. Han satte seg ikke opp imot myndighetenes krav, og han lærte heller ikke andre å gjøre det. Han sa i stedet: «Tvinger noen [en myndighetsperson, NW] deg til å følge med én mil, så gå to med ham.» (Matteus 5: 41) «Gi keiseren hva keiserens er.» — Matteus 22: 21.
7 Det hender at myndighetene av forskjellige grunner krever at innbyggerne skal la seg registrere, eller de får kanskje beskjed om å støtte et spesielt bygge- eller jordbruksprosjekt, for eksempel bygging av veier, damanlegg eller skoler. (Jevnfør Lukas 2: 1—3.) I alle slike anliggender må naturligvis den kristne samvittighet tas i betraktning. Men så sant det ikke er noe som kan krenke en samvittighet som er oppøvd i samsvar med Bibelen, kan det at en kristen gjør hva han kan for å vise at han er villig både til å underordne seg og til å samarbeide, tjene til å fremme forkynnelsen av det «gode budskap». Det ville være i høyeste grad upassende å agitere mot et bestemt prosjekt eller å gjøre direkte opprør mot myndigheter på et hvilket som helst plan. Bibelen formaner de kristne til å «underordne seg under styremaktene og myndighetene, rette seg etter dem og være villige til å gjøre alt som er godt». En krigersk, arrogant holdning er ikke i samsvar med Guds Sønns lære og eksempel. — Titus 3: 1, 2.
«SOM GUDS SLAVER»
8. Hvilke velsignelser vil det bringe å underordne seg under de styrende på rette måte?
8 For å vise hvordan det at de kristne underordner seg på rette måte, kan tjene til å fremme den sanne tilbedelse, skriver apostelen Peter: «For det er Guds vilje at dere ved å gjøre det gode skal stoppe munnen på uforstandige mennesker som taler i uvitenhet.» (1. Peter 2: 15) Kristne som gjør det de styrende betrakter som godt, riktig og i samsvar med loven, samtidig som de bevarer en god samvittighet overfor Gud, kan få ros for det. Dette kan føre til at folk som i uvitenhet falskelig anklager den Høyestes tjenere for å være sta, uvillige til å underordne seg, samfunnsfiendtlige, opprørske eller revolusjonære, blir brakt til taushet. De kristnes rosverdige oppførsel er det beste forsvar når noen prøver å skade deres gode navn.
9, 10. Hvorfor kan det at vi underordner oss under myndighetene, ikke sammenlignes med at en slave kryper for sin herre?
9 Men når de kristne underordner seg under de styrende, betyr da det at de blir deres ydmyke slaver, at de underordner seg helt og fullt? Det inspirerte svaret er nei. Apostelen Peter fortsetter: «Vær som frie mennesker; bruk imidlertid ikke deres frihet som et skalkeskjul for det som er dårlig, men som Guds slaver.» — 1. Peter 2: 16, NW.
10 Som kristne er vi blitt utfridd av trelldommen under synd og død. (Johannes 8: 31—36) Guds Sønn har til og med frigjort oss fra frykten for en voldsom død, et middel som Satan Djevelen har brukt for å holde menneskene i trelldom og få dem til å adlyde diktatoriske befalinger som har vært i strid med deres egen samvittighet. (Hebreerne 2: 14, 15) Men ettersom vi er frie mennesker, kan vi ikke handle i strid med vår samvittighet på grunn av ordrer eller trusler fra noe menneske eller noen gruppe av mennesker. Vår underordning under de styrende er frivillig og begrenset av at vi betrakter den suverene Overherres, Jehova Guds, bud som befalinger som står over dem mennesker kommer med. Vi kan ikke bli noe menneskes ydmyke slaver ved å vise vedkommende ubetinget lydighet og derved unnlate å ta Guds lov i betraktning. Som apostelen Peter påpekte, er de kristne «Guds slaver». Vi underordner oss med glede under myndighetene og oppfyller deres krav, så sant de ikke er i direkte strid med vår tilbedelse av den Høyeste. Hvis det er tilfelle, må vi innta den samme holdning som den Peter og de andre apostlene gav uttrykk for overfor den jødiske høyesterett: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Apostlenes gjerninger 5: 29.
EN FRIHET MED VISSE BEGRENSNINGER
11. Hvilken holdning overfor myndighetene ville ikke være i samsvar med den kristne frihet?
11 Det ville imidlertid være galt av oss å leve som om de politiske myndigheter ikke hadde noen rett til å bestemme over oss, og sette oss opp imot dem i spørsmål som ikke er i strid med Guds lov. En slik respektløs oppførsel ville være misbruk av den kristne frihet. Den frihet vi nyter, er innskrenket av at vi er Guds slaver. Den gir oss ingen rett til å kaste alle hemninger over bord, til å gjøre det som er ondt, eller til å vise forakt for lover som kanskje skaper ulemper for oss, men som har til hensikt å beskytte trafikkantene, dyrelivet og miljøet. Nei, vi bør i stedet ved den holdning vi inntar, vise at vi setter pris på den gode hensikt bak trafikkregler, bestemmelser for å forhindre forurensning av miljøet, forbud mot jakt og fiske og så videre.
12. Hva avgjør hvilke forpliktelser vi har overfor andre?
12 Ja, vi har forpliktelser overfor andre. Disse forpliktelsenes natur er berørt av det spesielle forhold vi står i til Jehova Gud og våre medmennesker. Apostelen Peter kommer inn på disse forpliktelsene og formaner sine lesere: «Vis alle aktelse, elsk brorskapet [hele samfunnet av brødre, NW], frykt Gud, gi keiseren ære!» — 1. Peter 2: 17.
13. a) Hvorfor har alle mennesker krav på å bli vist aktelse? b) Hva skylder vi våre åndelige brødre? c) Hva avgjør hvilken form for aktelse vi bør vise overfor andre mennesker? d) Hva er det vi skylder Gud alene?
13 Alle mennesker er Guds skaperverk og kjøpt med Jesu Kristi dyrebare blod. Derfor bør vi vise dem aktelse og behandle dem på en respektfull og upartisk måte. (Apostlenes gjerninger 10: 34, 35; 1. Timoteus 2: 5, 6) Hele «samfunnet av brødre» fortjener imidlertid å bli vist noe langt mer enn den formelle respekt menneskene i sin alminnelighet har krav på. Vi skylder dessuten våre brødre dyp kjærlighet og hengivenhet. Mens en jordisk hersker og lavere embetsmenn har krav på å bli vist aktelse på grunn av sin stilling, er det dessuten bare den høyeste Gud som fortjener å bli vist ærefrykt og bli tilbedt. Den aktelse som blir vist et hvilket som helst menneske, bør derfor alltid begrenses av at vi på en passende måte viser respekt for Jehova Gud og hans befalinger. Det er for eksempel ikke noe å innvende mot å tiltale en hersker ved å bruke hans tittel så lenge tittelen ikke tilskriver ham en ære som bare tilkommer Gud. Dødelige mennesker er ikke de kristnes frelsere, og alle velsignelser kommer heller ikke gjennom dem. (Salme 146: 3, 4; Jesaja 33: 22; Apostlenes gjerninger 4: 12; Filipperne 2: 9—11) En sann kristen tiltaler derfor ikke mennesker på en måte som kan dra hans gudsfrykt i tvil, og som opphøyer en hersker langt over det hans stilling krever.
FORTJENER ALLE MYNDIGHETSPERSONER Å BLI VIST ÆRE?
14, 15. a) Hvorfor har en herskers eller en embetsmanns moralske holdning ingen innvirkning på hvorvidt en kristen vil vise ham ære? b) Hva kan vi lære av den måten apostelen Paulus behandlet menn i høye stillinger på?
14 I betraktning av Bibelens påbud om å ære herskere vil kanskje noen spørre med tanke på en bestemt embetsmann: ’Hvordan kan jeg vise aktelse for en som lever et dårlig liv?’ Det en bør huske, er at det ikke er vedkommendes moralske holdning som er grunnlaget for en slik ære. Det er snarere slik at han har krav på en viss respekt på grunn av den myndighet han representerer og utøver. Hvis det ikke ble vist aktelse for rettmessige myndigheter, ville det bli anarki, noe som ville være til skade for samfunnet, de kristne innbefattet.
15 Den holdning apostelen Paulus inntok til embetsmenn, viser at herskernes karakteregenskaper ikke har noe å gjøre med den form for ære de bør bli vist. Historieskriveren Tacitus beskrev den romerske landshøvdingen Feliks som en mann som «trodde at han . . . kunne begå alle ugjerninger ustraffet», og som «med sin slavenatur utøvde kongemakt under alle former for grusomhet og begjær». Av aktelse for det embete Feliks hadde, begynte likevel Paulus sin forsvarstale overfor denne mannen på en respektfull måte. Han sa: «Jeg vet at du har vært dommer for dette folket i mange år. Derfor forsvarer jeg meg med frimodighet.» (Apostlenes gjerninger 24: 10) Og til tross for at kong Herodes Agrippa II levde i blodskam, viste Paulus ham den ære som tilkom ham, ved å si: «Jeg priser meg lykkelig at det er for deg jeg i dag skal forsvare meg mot alt det jødene anklager meg for, ikke minst fordi du kjenner godt alle jødenes skikker og stridsspørsmål.» (Apostlenes gjerninger 26: 2, 3) Og selv om landshøvdingen Festus tilbad avguder, tiltalte Paulus ham som «ærede Festus». — Apostlenes gjerninger 26: 25.
Å BETALE SKATT
16. Hvilken veiledning får de kristne i Romerne 13: 7?
16 De kristne bør ikke bare gi dem som har høye stillinger, den ære de har krav på på grunn av sin myndighet, men de er også overfor Gud forpliktet til samvittighetsfullt å betale sin skatt. Bibelen sier: «Oppfyll deres forpliktelser mot alle. Betal skatt til den som skal ha skatt, og toll til den som skal ha toll. Vis respekt [frykt, EN] for den som har krav på respekt [frykt, EN; på grunn av sin myndighet, for eksempel sin makt over liv og død], og gi ære til den dere skylder ære.» (Romerne 13: 7) Hvorfor er det riktig å betale sin skatt og være ærlig når en oppgir sine inntekter?
17. a) Hvorfor bør kristne betrakte det å betale skatt på samme måte som å betale en gjeld? b) Hvorfor bør de kristne være et godt eksempel ved å betale sin skatt?
17 Myndighetene yter viktige tjenester med tanke på innbyggernes sikkerhet og velferd. De sørger for veier, domstoler, skoler, helsetjeneste, postvesen og lignende. Myndighetene har krav på kompensasjon for de tjenester de på den måten yter. De kristne betrakter derfor med rette det å betale skatt eller avgifter som betaling av gjeld. Hvordan myndighetene deretter bruker skattepengene, er ikke de kristnes ansvar. Det at folk i ledende stillinger misbruker de midler som kommer inn ved skatter og avgifter, gir ikke en kristen rett til å nekte å betale sin gjeld. Under den nåværende tingenes ordning trenger han de tjenester myndighetene yter, og betaler derfor med god samvittighet det som blir forlangt. Når en står i gjeld til en enkeltperson, har en ikke rett til å unnlate å betale sin gjeld bare fordi vedkommende misbruker pengene sine. På lignende måte blir ikke de kristne befridd for sin plikt til å betale skatter og avgifter uansett hva myndighetene måtte gjøre. De bør etterkomme lovens krav når det gjelder å oppgi sin inntekt eller å melde fra om kjøp av varer som det må betales toll for, og på den måten være et godt eksempel. Når de er samvittighetsfulle hva dette angår, vil de ikke føre vanære over seg selv og over den kristne menighet. Det fører også til at den sanne tilbedelse kommer i et gunstig lys, til ære for Gud og Kristus.
FORHOLDET MELLOM ARBEIDSGIVER OG ARBEIDSTAGER
18. Hvilket forhold som eksisterer i vår tid, kan de bibelske prinsipper for forholdet mellom en herre og hans slave anvendes på?
18 Det er ikke bare i forholdet til myndighetene de kristne må underordne seg på rette måte. På arbeidsplassen kan de for eksempel være ansvarlige overfor en formann eller en overordnet. I det første århundre, da det var vanlig med slaver i Romerriket, var det mange kristne som arbeidet som slaver eller tjenere. Guds Ord kommer derfor med rette inn på de forpliktelser de har overfor sine herrer. Vi kan i dag anvende prinsippene for oppførsel i forholdet mellom en herre og hans slave på forholdet mellom en arbeidsgiver og en arbeidstager.
19. Hvilken veiledning gav Peter kristne tjenestefolk?
19 Apostelen Peter kom med denne veiledningen til tjenestefolk:
«Dere tjenestefolk skal underordne dere under deres herrer og vise dem all respekt — ikke bare de gode og vennlige, men også de urimelige. Å finne seg i uforskyldte lidelser fordi en er bundet til Gud i sin samvittighet, det er godt i Guds øyne. Om dere tåler straff når dere har gjort noe galt, er det noe å rose dere for? Men har dere gjort det som er rett, og så holder ut når dere må lide, da er det godt i Guds øyne.» — 1. Peter 2: 18—20.
20. a) Hvordan ville en tjener underordne seg med «all respekt»? b) Hvilke situasjoner kan ha ført til at en kristen slave måtte lide?
20 Hva innebar det å følge denne veiledningen? Når en kristen ivaretok sine forpliktelser som en slave, skulle han vise den rette frykt eller aktelse for sin herre og ikke ønske å mishage ham. Han skulle vise en slik frykt selv om hans herre viste seg å være lite hensynsfull, hard og urimelig. Hans herre var kanskje en som fant feil selv ved arbeid som ble godt utført. Han forlangte kanskje at den kristne slaven skulle gjøre ting som var i strid med Guds lov. Den kristne slaven, som ønsket å ta hensyn til sin samvittighet, som var oppøvd i samsvar med Guds bud, måtte kanskje med urette lide fordi han nektet å stjele eller å lyve når hans herre forlangte det av ham. Ved andre anledninger ble kanskje slaven også behandlet på en dårlig måte eller utskjelt.
21. Hvilke gode resultater kunne oppnås ved at en slave tålmodig utholdt en dårlig behandling?
21 I samsvar med Peters veiledning skulle en kristen slave ikke sette seg opp mot sin harde herre. Han skulle fortsette å utføre sitt arbeid på en samvittighetsfull måte og tålmodig finne seg i dårlig behandling. En slik handlemåte ville Gud se på med velvilje, for den ville ikke føre til at kristendommen kom i et ugunstig lys. Andre kunne se at den sanne tilbedelse hadde en god innflytelse på slaven. Det kunne få dem til å undersøke kristendommen for å finne ut hvordan en slave som ble dårlig behandlet, kunne legge en slik rosverdig selvkontroll for dagen. Hvis en slave på den annen side gjorde noe urett mot sin herre og av den grunn ble strengt straffet, ville folk ikke synes det var spesielt rosverdig at han rolig fant seg i det.
22. Hvordan bør en kristen arbeidstager ønske å oppføre seg på arbeidsplassen?
22 I dag kan kanskje en kristen som arbeider under spesielt vanskelige forhold, søke en annen stilling. Men det er kanskje ikke alltid mulig. Han er kanskje bundet av en kontrakt eller nødt til å fortsette å arbeide under lite ønskverdige forhold ganske enkelt fordi det ikke finnes noen andre jobber å få. Hans situasjon skiller seg kanskje derfor ikke særlig mye ut fra den situasjon en tjener i det første århundre befant seg i når han ikke kunne forlate en urimelig herre. Så lenge en kristen arbeider for noen, vil han derfor gjøre sitt ytterste for å utføre et godt arbeid og tålmodig og uten å klage finne seg i dårlig behandling som han måtte bli utsatt for, og som han ikke kan få satt en stopper for ved hjelp av en framgangsmåte som er i samsvar med Bibelen. Han vil også fortsette å behandle sin arbeidsgiver på en respektfull og hensynsfull måte.
JESU EKSEMPEL — TIL OPPMUNTRING FOR OSS
23, 24. a) Hvis eksempel kan være til oppmuntring for oss når vi blir utsatt for dårlig behandling fordi vi gjør det som er rett? b) Hva ble han stilt overfor, og hvordan oppførte han seg?
23 Det er naturligvis aldri lett å utholde urettferdig behandling. Vi har imidlertid et fullkomment eksempel å følge, nemlig vår Herre Jesus Kristus. Hans eksempel kan være en virkelig kilde til oppmuntring for oss. Apostelen Peter trøstet kristne slaver som ble dårlig behandlet, ved å peke på Jesu eksempel. Han sa:
«Det var jo dette dere ble kalt til; for Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel for at dere skulle følge i hans spor. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.» — 1. Peter 2: 21—23.
24 Apostelen minnet således kristne slaver om at en av grunnene til at de ble kalt til å være Guds Sønns disipler, var at de skulle legge den samme ånd for dagen som han når de måtte lide urettferdig. Jesus Kristus utholdt spesielt mye den siste dagen han levde som menneske på jorden. De slo ham i ansiktet, tilføyde ham slag med knyttnevene, spyttet på ham, pisket ham med en svepe (som sannsynligvis var innsatt med blystykker, benbiter eller jerntagger som skulle trenge inn i kjøttet) og naglet ham så til slutt til en pel som en forbryter av verste slag. Likevel underkastet han seg under alt dette uten en eneste gang å ta til gjenmæle mot eller komme med trusler overfor dem som stod bak en slik urettferdig behandling. Jesus Kristus visste at han hadde levd et ulastelig liv, men han gjorde ikke noe for å rettferdiggjøre seg. Han overlot sin sak til Faderen, fullstendig overbevist om at hans Gud og Far i sin tid ville felle en rettferdig dom til gagn for ham. Vi kan også være forvisset om at den Allmektige legger merke til den urettferdige behandling vi måtte bli utsatt for. Han vil sørge for en rettferdig utgang, noe vi vil høste gagn av så sant vi fortsetter å være tålmodige når vi lider. Når Guds Sønn, som var uten synd, var villig til å utholde dårlig behandling, har vi enda større grunn til å gjøre det, i betraktning av at vi er syndige skapninger.
25. Hvordan kan vi høste gagn av at Kristus led?
25 Det at Jesus Kristus ble utsatt for lidelser, var i virkeligheten til gagn for oss, og det gav oss enda en grunn til å etterligne ham. Apostelen Peter understreker dette ved det han videre sier:
«Han bar våre synder på sitt legeme opp på korstreet [pelen, NW], så vi skulle dø bort fra synden og leve for rettferdigheten. Ved hans sår har dere fått legedom. Dere var som bortkomne sauer, men har nå vendt om til ham som er hyrde og tilsynsmann for deres sjeler.» — 1. Peter 2: 24, 25.
26, 27. Hvilken virkning bør det at Kristus led for oss, ha på oss?
26 Fordi vi er syndere, har vi ikke fortjent livets gave. Bibelen sier: «Syndens lønn er døden.» (Romerne 6: 23) Jesus Kristus tok imidlertid villig på seg straffen for våre synder og døde en offerdød som et lytefritt, stumt lam til gagn for oss. Fordi Guds Sønn påtok seg den fryktelige straff å lide en vanærende død på en pel, ble det mulig for troende mennesker å bli befridd for synden og begynne å leve et rettferdig liv. Når vi tenker på hvordan Jesus Kristus led for vår skyld, bør vi virkelig bli tilskyndt til å vise stor verdsettelse av det han har gjort for oss. Dette krever at vi etterligner ham på alle områder i livet, noe som innbefatter at vi er villige til å bli utsatt for dårlig behandling for rettferdighetens skyld, slik som han var. Når vi blir urettferdig behandlet, bør vi alltid tenke over hvilke lidelser vår Herre ble utsatt for.
27 Dette kan få oss til å forstå betydningen av å følge Kristi eksempel, slik at vi ikke overser hensikten med alle de lidelser han ble utsatt for for vår skyld. I vår syndige tilstand var vi i en ynkverdig situasjon. Vi var lik villfarne sauer, som ikke blir ledet av en kjærlig hyrde. Grunnen til det var at vi som syndere var fremmedgjort for vår store Hyrde, Jehova Gud. På grunnlag av Jesu offer og vår tro på det har det imidlertid kommet i stand en forsoning. (Kolosserne 1: 21—23) Vi blir derfor nå ledet av våre sjelers tilsynsmann, Jehova Gud, og av hans ’overhyrde’, Jesus Kristus, og erfarer deres kjærlige omsorg og beskyttelse. (1. Peter 5: 2—4) Ingen lidelser som vi måtte bli utsatt for for rettferdighetens skyld, vil derfor være for store å utholde når vi ønsker å vise vår verdsettelse av det Jesus Kristus har gjort. De lidelser Kristus gjennomgikk for vår skyld, overgår langt enhver form for dårlig behandling som vi måtte bli utsatt for for hans skyld!
TROENDE ARBEIDSGIVERES OG ARBEIDSTAGERES FORHOLD TIL HVERANDRE
28, 29. a) Hvilken veiledning gav apostelen Paulus kristne slaver som hadde troende eiere? b) Hvorfor var det nødvendig med denne veiledningen?
28 Det var imidlertid ikke alle kristne slaver i det første århundre som hadde urimelige herrer, herrer som behandlet dem dårlig. På grunn av de sosiale forhold som eksisterte den gangen, var det til og med enkelte kristne som hadde slaver. Når både slaven og hans herre var disipler av Guds Sønn, måtte begge betrakte sitt åndelige forhold i det rette lys. Apostelen Paulus kom med denne formaningen til slaver som hadde troende eiere: «De slaver som har troende herrer, skal ikke vise dem mindre aktelse fordi de er brødre. Nei, de skal tjene dem desto ivrigere, fordi de er trofaste og elskede brødre som legger vinn på å gjøre godt.» — 1. Timoteus 6: 2.
29 Hvorfor var det nødvendig med denne veiledningen? Den troende slaven var en Kristi medarving og stod derfor i åndelig henseende på like fot med sin troende herre. Slavene måtte følgelig være på vakt mot å trekke den slutning at denne likhet i åndelig henseende gjorde hans herres myndighet til intet i det verdslige forhold som eksisterte mellom dem, slik at han ikke anerkjente sin herres myndighet. En slik holdning kunne lett ha ført til at en slave utnyttet sin herre og ikke utførte sine plikter på beste måte. Med denne veiledningen gikk Paulus til felts mot feilaktige slutninger som noen slaver kan ha trukket på grunn av sitt broderlige forhold til andre medlemmer av menigheten. På grunn av det åndelige forhold som de stod i til sin herre, hadde de i virkeligheten enda større grunn til å ivareta sine plikter på en god måte. De hadde det privilegium å gjøre noe for en kristen bror, og dette burde ha vært en kilde til stor glede for dem.
30. Hvorfor bør en kristen i vår tid gjøre sitt beste når han arbeider for en troende?
30 På lignende måte bør en kristen i dag som arbeider under ledelse av en troende, eller som er ansatt hos en troende, ønske å gjøre sitt aller beste. Det er hans bror som høster gagn av hans arbeid. Hvis han utførte et dårlig arbeid eller ikke gjorde seg noen anstrengelser i sitt arbeid, ville denne broren bli skuffet og irritert. (Ordspråkene 10: 26) Hvilken mangel på hengivenhet ville han ikke da vise overfor broren, som han er forpliktet til å elske! — 1. Johannes 4: 11.
31. Hvilken veiledning måtte kristne herrer ha i tankene?
31 På den annen side måtte kristne herrer eller arbeidsgivere ikke overse den kjensgjerning at de også hadde en herre, nemlig Kristus. Det at de var klar over at de ville bli krevd til regnskap for sin handlemåte overfor Guds Sønn, burde ha innvirkning på den måten de behandlet sine slaver eller arbeidere på. Apostelen Paulus sa angående dette: «Dere som er herrer over slaver, skal behandle dem rett og rettferdig, for dere vet at også dere har en herre i himmelen.» — Kolosserne 4: 1.
32. Hvilke forpliktelser har vi overfor medtroende som arbeider for oss eller yter oss visse tjenester?
32 Når kristne brødre arbeider for oss eller yter oss tjenester som leger, advokater, elektrikere, snekkere, rørleggere, eller reparatører, bør vi naturligvis også gi dem den betaling de har krav på. Ville det ikke være upassende hvis vi benyttet oss av vårt åndelige forhold til en kristen bror og utsatte å betale ham for hans arbeid, mens vi brukte en stor del av vår inntekt til underholdning, luksusartikler og kostbare feriereiser? Bør vi ikke i forretningsanliggender ønske å gi våre medtroende det de er berettiget til? Det er virkelig fint når vi på den måten kan hjelpe våre brødre til å tjene til livets opphold. Hvis vi blir tilbudt visse fordeler, bør vi virkelig sette pris på det. Vi bør være klar over at våre medtroende ikke er forpliktet til å la oss få noe til en spesiell pris eller å få andre fordeler framfor andre. I alle slike saker kan vi derfor vise at vi ønsker å gjøre alt på en måte som er til behag for vårt himmelske Hode, Guds Sønn.
HUSTRUENS UNDERORDNING
33. a) Hvilken formaning får kristne hustruer? b) Hva kan sies om uttrykket «likeså» i 1. Peter 3: 1?
33 Ekteskapet er også et forhold hvor den ene av partene må underordne seg under et hode. Peter knytter derfor sin drøftelse av hustruens underordning til sin tidligere formaning til de kristne om å underordne seg under ugunstige forhold ved å begynne med det greske ordet som betyr «likeså». Vi leser:
«Likeså dere hustruer, underordne dere under deres egne ektemenn, så også de som ikke er lydige mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, fordi de har vært øyenvitner til deres rene ferd forbundet med dyp respekt.» — 1. Peter 3: 1, 2, NW.
34. Under hvilke omstendigheter oppfordrer apostelen Peter en hustru til å underordne seg, og hvorfor vil dette kanskje ikke være lett?
34 Kristne hustruer blir her oppfordret til å underordne seg, selv under ugunstige forhold. Når en ektemann ikke godtar Guds Ords prinsipper, kan han gjøre livet svært vanskelig for en kristen hustru ved å være hard og behandle henne på en urimelig måte. Men dette betyr ikke at hun kan unnlate å handle i samsvar med den kjensgjerning at mannen er familiens hode. Så lenge mannen ikke forlanger noe som er i strid med Guds lov, vil en kristen hustru derfor gjøre sitt ytterste for å behage ham.
35. Hvordan kan en hustru vinne sin mann «uten ord»?
35 Som apostelen Peter påpekte, kan det gode eksempel hun setter, hjelpe mannen til å bli en troende. Det at en hustru på den måten kan vinne sin mann «uten ord», betyr imidlertid ikke at hun aldri skal snakke med ham om bibelske ting, men snarere at hun skal la sine rosverdige handlinger tale tydeligere enn ord. En mann vil da kunne se at hans hustru er ren både hva tale og oppførsel angår, og at hun har dyp respekt for ham.
36, 37. Hva bør en kristen kvinne ifølge Titus 2: 3—5 gi akt på for å være en eksemplarisk hustru?
36 Det apostelen Paulus skrev om kvinner, inneholder flere detaljer om hva som ventes av en kristen hustru. I sitt brev til Titus skrev han:
«Likeså skal de eldre kvinnene oppføre seg som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder eller ligge under for drikk, men være lærere i det gode, så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn, leve sømmelig og rent, være gode husmødre og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet.» — Titus 2: 3—5.
37 Ifølge denne formaningen bør en kvinne samvittighetsfullt bestrebe seg på å oppføre seg på en måte som viser at hun er klar over at Jehova Gud og Herren Jesus Kristus ser alt det hun gjør. Hun vil anstrenge seg for å bruke tungen på en måte som kan tjene til å oppbygge og oppmuntre andre og ikke fare med sladder eller skadelig bakvaskelse. Hun bør også vise måtehold med hensyn til mat og drikke. Som hustru og mor bør en kristen kvinne være et eksempel hva det å vise kjærlighet angår, Hun bør sørge for næringsrike måltider og holde hjemmet rent og pent. Hennes kjærlighet til mannen og barna bør få henne til å sette familiens interesser foran sine egne. Mannen bør ikke kunne finne tegn på at hustruen forsømmer sine forpliktelser. Han bør i stedet kunne se at hun sammenlignet med ikke-troende kvinner virkelig er eksemplarisk.
ET LIKEVEKTIG SYN PÅ DET YTRE
38. Hvilken veiledning finner vi med hensyn til det ytre i 1. Peter 3: 3, og hvordan bør den forstås?
38 Det er også viktig at hustruen har et likevektig syn på sitt ytre. Apostelen Peter understreket at en kristen hustru ikke bør legge størst vekt på å pynte seg på en iøynefallende måte. Han sa: «La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær, være det som pryder dere.» (1. Peter 3: 3) I det første århundre brukte kvinnene mye tid på å flette sitt lange hår og sette det opp på en kunstferdig, iøynefallende måte, i frisyrer som kunne ha form av en harpe, en trompet, en krans eller en krone. De gikk dessuten i rikt utsmykte klær og pyntet seg med en mengde gullkjeder, ringer og armbånd. Det ville være upassende av en kristen kvinne å legge så stor vekt på det ytre, ettersom det da ville se ut som om det viktigste for henne var hennes egen person, ikke det å behage Jehova Gud og Herren Jesus Kristus. Kvinner som i første rekke lever for å ta seg godt ut, eller som er svært motebevisste, er dessuten ofte stolte, misunnelige og opptatt av å oppnå en posisjon, noe som berøver dem sinnsroen og fører til at de blir skuffet og irritert.
39. Hvorfor bør en hustru ikke forsømme sitt utseende?
39 Det betyr imidlertid ikke at en kristen hustru skal vie sitt ytre liten oppmerksomhet. Samtidig med at apostelen Paulus gav veiledning i forbindelse med en altfor iøynefallende påkledning, sa han også: «Jeg [vil] at kvinnene skal pynte seg med velordnede klær, med beskjedenhet og et sunt sinn.» (1. Timoteus 2: 9, NW) En kristen hustru gjør derfor vel i å passe på at hun ikke virker frastøtende på sin mann ved å være likegyldig med sin påkledning, sin frisyre og sitt ytre for øvrig. Bibelen sier dessuten at «kvinnen er mannens ære». (1. Korinter 11: 7) Det sier seg selv at en lat, ustelt kvinne ikke er til ære for sin mann. Hun skader i stedet hans anseelse. Og hvis mannen selv er nøye med å se ordentlig ut, kan det at hustruen er sjuskete, være en kilde til irritasjon. Det er derfor i høy grad ønskverdig at en kvinne kler seg og pynter seg på en måte som viser at hun har god dømmekraft, idet hun velger det som er sømmelig, som kler henne, og som vitner om beskjedenhet.
’ET MILDT OG ROLIG SINN’
40. a) Hva er det som gjør en kristen kvinne virkelig vakker? b) Hva bør et ’mildt og rolig sinn’ ikke forveksles med?
40 En kristen hustrus virkelige skjønnhet ligger imidlertid i det hun er i hjertet. Apostelen Peter gav kristne hustruer dette vise rådet: «Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud.» (1. Peter 3: 4) Dette «milde og rolige sinn» må ikke forveksles med en påtatt elskverdighet. En kvinne kan for eksempel snakke med lav og blid stemme og gi uttrykk for at hun ydmykt underordner seg under familieoverhodets ønsker. Men i sitt hjerte kan hun forsøke å dominere sin mann ved å være opprørsk og legge planer om å handle bak hans rygg.
41. Hvordan kan en kvinne avgjøre hvorvidt et ’mildt og rolig sinn’ er en del av det hun til enhver tid smykker seg med?
41 Når en kvinne virkelig har et ’mildt og rolig sinn’, vil denne ydmyke ånd gjenspeile hennes indre menneske. Hvordan kan en kvinne finne ut om et slikt «sinn» er noe som alltid smykker henne? Hun kan spørre seg selv: ’Hva skjer når min mann av og til er ubetenksom, urimelig eller unnlater å påta seg sitt ansvar? Farer jeg da opp og blir sint og kommer med heftige utbrudd? Eller forsøker jeg vanligvis å bevare min indre ro og unngå åpen konfrontasjon?’ En kvinne som har et ’mildt og rolig sinn’, er ikke bare tilsynelatende fredelig, mens hun i sitt indre er som en virksom vulkan, som når som helst kan få et utbrudd. Nei, når hun kan ha grunn til å bli irritert, bestreber hun seg på å være rolig og behersket både utad og i sitt indre, slik at den indre styrke hun viser, og den måten hun oppfører seg på, gjør et dypt inntrykk på dem som iakttar henne.
42. Hvem hadde et ’mildt og rolig sinn’ ifølge 1. Peter 3: 5, 6?
42 Et slikt ’mildt og rolig sinn’ kjennetegnet gudfryktige kvinner i før-kristen tid. Apostelen Peter henledet oppmerksomheten på dette da han skrev:
«For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, likesom Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er dere nå blitt, dersom dere gjør hva godt er [holder ved med å gjøre godt, NW], og ikke lar dere skremme av noe.» — 1. Peter 3: 5, 6.
43. Hva viser at Sara var en ’hellig kvinne’ som satte sitt håp til Gud?
43 Som en av de «hellige kvinner» i den før-kristne tid satte Sara sitt håp og sin lit til Jehova. I motsetning til Lots hustru, som med lengsel så tilbake på Sodoma og derfor omkom, gav Sara villig avkall på bekvemmelighetene i Ur og bodde i telt sammen med sin mann, Abraham, resten av sitt liv. Sammen med Abraham så hun fram til en blivende bolig under Guds herredømme. (Hebreerne 11: 8—12) Sara la på ingen måte for stor vekt på materielle eiendeler og bekvemmeligheter. Den måten hun levde på, viste at hun var åndeligsinnet. Hun visste at hun ville bli rikelig velsignet av Gud i oppstandelsen. På lignende måte gjør kristne kvinner i vår tid det å behage Jehova Gud til det viktigste i sitt liv. — Jevnfør Ordspråkene 31: 30.
44. Hva er det som viser at Sara hadde dyp respekt for sin mann?
44 Den vakre Sara hadde dyp respekt for sin mann. Da de fikk uventede gjester, nølte ikke Abraham med å si til sin trofaste livsledsagerske: «Skynd deg, ta tre mål [22 liter] hvetemel; kna det og bak kaker!» (1. Mosebok 18: 6) Den samme dagen kalte Sara Abraham «Herre». Ettersom hun gjorde det inni seg og ikke slik at andre hørte det, er det tydelig at hun i sitt hjerte underordnet seg under sin mann. — 1. Mosebok 18: 12, GN.
45. Hvordan fremgår det at Sara ikke hadde en svak personlighet?
45 Sara var likevel ikke noen svak personlighet. Da hun la merke til at Ismael, den egyptiske trellkvinnen Hagars sønn, «drev gjøn» med hennes egen sønn, Isak, rettet hun denne sterke oppfordringen til Abraham: «Jag vekk denne trellkvinnen og sønnen hennes! For trellkvinnens sønn skal ikke arve sammen med Isak, sønnen min.» At hun kom med en sterk oppfordring og ikke på en upassende måte forlangte noe eller kom med noen befaling, fremgår av at Jehova godkjente hennes anmodning. Den Allmektige merket seg at hun kom med anmodningen i den rette ånd, og ledet Abraham til å oppfylle hennes ønske. — 1. Mosebok 21: 9—12.
46, 47. a) Hvordan kan en kvinne som tydelig gir uttrykk for sine meninger og er foretaksom, vise at hun er underdanig? b) Hva bør vi vente av en gudfryktig kvinne?
46 En underdanig kristen kvinne behøver på lignende måte heller ikke å mangle ryggrad eller være en svak personlighet. Hun kan tydelig gi uttrykk for sine personlige synspunkter og ta initiativet i forbindelse med visse anliggender som er av betydning for familiens lykke. Men hun vil bestrebe seg på å ha sin manns ønsker og følelser i tankene og la disse lede seg når hun foretar innkjøp, steller huset eller tar seg av andre oppgaver som har med husholdningen å gjøre. Hvis hun er usikker på hva han mener om noe hun tenker på å gjøre, eller et større innkjøp hun planlegger, kan hun unngå problemer ved først å rådføre seg med ham. Når hun bestreber seg på å ivareta sine plikter som hustru på en måte som behager Gud, vil hun også behage sin mann og ikke gi ham noen virkelig grunn til å kritisere henne. En slik hustru får vanligvis en ærefull stilling i familien. Hun befinner seg i samme situasjon som den dyktige hustruen som blir beskrevet i Ordspråkene 31: 11, 28, befant seg i: «Mannen har full tillit til henne . . . Hennes sønner står fram og priser henne lykkelig, og mannen gir henne ros.» En mann som stoler på at hans hustru vil handle på en forstandig måte og ikke bringe familiens velferd i fare, vil ikke finne det nødvendig å fastsette mange regler som skal forhindre uforstandige handlinger. Hustruen vil da kunne glede seg over fullt ut å gjøre bruk av sine evner når hun tar seg av familiens anliggender. Hun vil ikke føle at hennes foretaksomhet blir hemmet.
47 For å være en gudfryktig kvinne i bibelsk betydning må en kristen hustru være flittig og kunne ta initiativet til å hjelpe andre. Hun vil ikke være en kvinne som bare lever i skyggen av sin mann. (Jevnfør Ordspråkene 31: 13—22, 24, 27.) Dette fremgår av beskrivelsen av de kristne kvinner i det første århundre som var kvalifisert til å bli ført opp på en spesiell liste. Vi leser: «Bare den som har fylt seksti år, kan innskrives blant menighetens enker. Hun må ha vært én manns hustru, være kjent for sine gode gjerninger, ha oppdratt barn, vist gjestfrihet og vasket de kristnes føtter, ha gitt hjelp til dem som er i nød, og i det hele lagt vinn på å gjøre godt.» (1. Timoteus 5: 9, 10) Legg merke til at hun gjorde gode gjerninger allerede da hun var «én manns hustru». Vi må derfor ikke forveksle et ’mildt og rolig sinn’ med mangel på initiativ og flid.
EN KRISTUSLIGNENDE ÅND BRINGER VELSIGNELSER
48. Hvordan kan en kristen kvinne i høyere grad etterligne Guds Sønn?
48 Ettersom Kristus er ’et eksempel for alle sine etterfølgere’, bør en kristen hustru bestrebe seg på å bli mer lik ham i vanskelige situasjoner. (1. Peter 2: 21) Dette krever at hun er ærlig overfor seg selv når hun vurderer sine egne ord og handlinger. Når hun så under bønn tenker over det eksempel Jesus Kristus satte, og fortsetter å be Jehova Gud om hans ånds hjelp til å bli en bedre hustru, vil hun i stadig høyere grad få «Kristi sinn». (1. Korinter 2: 16, EN) Hun vil da gjøre åpenbare fremskritt. Grunnen til det er at jo mer vi tenker over de gode egenskaper vi ser hos en vi er glad i, og hans prisverdige handlinger, jo mer vil vi ønske å etterligne ham.
49—51. a) Hvorfor er det alltid forstandig av en hustru å følge Bibelens prinsipper? b) Hvilke gode resultater kan oppnås når hun trofast gir akt på Bibelens veiledning? c) Hva bør en kristen kvinne ikke la seg «skremme av», og hvorfor?
49 Selv når ektemannen er lite hensynsfull, urimelig eller unnlater å påta seg sitt ansvar, kan hustruen ha tillit til at det å følge Bibelens prinsipper vil gi de beste resultater også i den situasjon hun er i. En hustru oppnår lite ved å gjøre et stort nummer av hver eneste feilaktige avgjørelse mannen har truffet, og på den måten ignorere Bibelens veiledning om å underordne seg. Vi mennesker har en tilbøyelighet til å forsvare oss selv når vi har urett. Hvis hustruen alltid gjør for mye vesen av en sak hvor mannen har vist dårlig dømmekraft, kan reaksjonen bli det motsatte av det hun ønsker. Han kan bli enda mer bestemt på å ignorere det hun sier, for å vise at han ikke trenger hennes råd. Hvis hun på den annen side ved sin reaksjon viser at hun forstår at vi som syndige mennesker ikke helt og holdent kan unngå å begå feil, vil han kanskje være langt mer tilbøyelig til å ta hensyn til hennes synspunkter neste gang. Det vil bli lettere for ham å unngå å bli såret i sin stolthet.
50 En kristen hustru som oppmuntrer sin mann på en vennlig og mild måte, kan kanskje få ham til å tenke alvorlig over hvordan han oppfører seg, og begynne å foreta forandringer i sitt liv. Selv om mannen kanskje gjør små fremskritt, vil hustruen straks høste gagn av en slik oppførsel. Hvordan det? Hun unngår det kolossale følelsesmessige press, den bitterhet og de ubehageligheter som en åpen konfrontasjon med mannen ville resultere i. — Ordspråkene 14: 29, 30, EN.
51 Det at hustruen trofast følger Bibelen i ord og handling, vil ikke alltid føre til at hennes ikke-troende mann blir en kristen. Men hun oppnår likevel en viss tilfredshet fordi hun vet at hennes handlemåte er «velbehagelig i Herren». Den rosverdige måten hun ivaretar sine forpliktelser som hustru og mor på, er en del av hennes gode gjerninger, som utgjør en skatt som blir samlet i himmelen. Denne skatten vil gi rikt utbytte i form av velsignelser fra Gud. (Matteus 6: 20) Når hun er klar over betydningen av alltid å stå i et godt forhold til Gud, bør hun ’holde ved med å gjøre godt’ og ikke ’la seg skremme av noe’ — for eksempel av skjellsord, trusler og motstand som hun blir møtt med fordi hun er en Jesu Kristi disippel. I stedet for å la seg skremme og bringe sitt forhold til Jehova og hans Sønn i fare kan hun betrakte det hun blir utsatt for, som lidelser for Kristi skyld. På den måten viser hun seg å være en datter av den underdanige Sara, en gudfryktig, troende kvinne.
«I SAMSVAR MED KUNNSKAP»
52. Hva bør vi merke oss i forbindelse med Peters bruk av det greske ordet for «likeså» når han gir veiledning til kristne ektemenn?
52 Akkurat som en hustru har visse forpliktelser på grunn av sitt forhold til sin mann, har en ektemann visse forpliktelser på grunn av sitt forhold til sin hustru. Apostelen Peter minnet ektemenn om dette idet han brukte det greske ordet for «likeså» for å knytte sin formaning til dem sammen med sin tidligere veiledning til hustruene. Han skrev:
«Likeså I ektemenn: Lev med forstand [i samsvar med kunnskap, NW] sammen med eders hustruer som det svakere kar, og vis dem ære, da de òg er medarvinger til livets nåde, for at eders bønner ikke skal hindres.» — 1. Peter 3: 7, EN.
53. I samsvar med hva bør en mann leve sammen med sin hustru?
53 Det er verdt å merke seg at apostelen, som selv var gift, først henleder oppmerksomheten på at en mann bør leve sammen med sin hustru «i samsvar med kunnskap». (Markus 1: 30; 1. Korinter 9: 5) En mann vil naturligvis ønske å kjenne sin hustru godt — hennes følelser, hennes sterke sider, hennes begrensninger, hva hun liker, og hva hun ikke liker. Men noe som er av enda større betydning, er at han blir kjent med hvilke forpliktelser han har som en kristen ektemann. Når mannen virkelig kjenner sin hustru og også den rolle han selv har fått av Gud, kan han leve sammen med sin hustru «i samsvar med kunnskap».
54. Hva kreves det av mannen som hode?
54 Bibelen viser at mannen er sin hustrus hode. Men han er ikke det i absolutt forstand, for han må selv underordne seg under Jesus Kristus som hode når han ivaretar familiens anliggender. «Kristus er enhver manns hode,» sier Bibelen. (1. Korinter 11: 3) «Dere menn,» skrev apostelen Paulus, «skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken [menigheten, EN] og gav seg selv for den.» (Efeserne 5: 25) Den måten Guds Sønn behandler den kristne menighet på, utgjør således et mønster for hvordan ektemenn skal ivareta sine forpliktelser overfor familien. Jesus Kristus utøver så visst ikke sin stilling som menighetens hode på en tyrannisk eller grusom måte. Han gav til og med sitt liv for menigheten. Ektemannens stilling som hode gir ham derfor ingen rett til å herske over sin hustru og oppføre seg som om hun skulle ha en lav stilling. Nei, hans stilling forplikter ham i stedet til å være selvoppofrende i sin kjærlighet og sette sin hustrus ve og vel og hennes interesser foran det han selv ønsker og foretrekker.
55. Hva bør kristne ektemenn gjøre i betraktning av at Jesus Kristus er deres eksempel?
55 Ettersom Jesus Kristus er alle ektemenns fullkomne eksempel, gjør de vel i å sette seg inn i hvordan han behandlet sine disipler. Ektemenn bør bestrebe seg på å følge Guds Sønns eksempel når de ivaretar sine familieforpliktelser. La oss se på noe av alt det Jesus Kristus gjorde for sine disipler da han var på jorden.
56, 57. a) Hvordan viste Guds Sønn ekte interesse for sine disiplers åndelige ve og vel? b) Hva kan en ektemann spørre seg selv om i betraktning av at Jesus er hans eksempel?
56 Guds Sønn var oppriktig interessert i sine etterfølgeres åndelige ve og vel. Selv når de hadde vanskelig for å forstå viktige spørsmål, mistet han ikke tålmodigheten med dem. Han tok seg tid til å forklare tingene for dem og sørget for at de virkelig forstod hva han mente. (Matteus 16: 6—12; Johannes 16: 16—30) Da det viste seg at de stadig hadde problemer med å forstå hvilket forhold de stod i til hverandre, gjentok Jesus punkter som understreket nødvendigheten av å legge ydmykhet for dagen og tjene andre. (Markus 9: 33—37; 10: 42—44; Lukas 22: 24—27) Den siste kvelden han var sammen med dem, understreket han det han hadde lært dem om ydmykhet, ved å vaske deres føtter og foregikk således med et godt eksempel. (Johannes 13: 5—15) Jesus tok også sine disiplers begrensninger i betraktning og fortalte dem ikke mer om gangen enn de kunne fatte. — Johannes 16: 4, 12.
57 En kristen ektemann kan derfor spørre seg selv: ’Hvor opptatt er jeg av min hustrus og mine barns åndelige ve og vel? Forvisser jeg meg om at de virkelig forstår Bibelens prinsipper? Når jeg legger merke til at de har en feilaktig innstilling og handler galt, forklarer jeg da hvorfor dette er galt, og hvorfor det er nødvendig å foreta forandringer? Tar jeg deres begrensninger i betraktning, og passer jeg på at jeg ikke forlanger for mye av dem?’
58. Hvordan kan en ektemann følge Jesu eksempel i forbindelse med familiens fysiske behov?
58 Guds Sønn var også oppmerksom på sine disiplers fysiske behov. Da apostlene, som hadde dratt omkring og forkynt det gode budskap, igjen hadde samlet seg hos Jesus og hadde fortalt ham hva de hadde utrettet, sa han: «Kom med til et ensomt sted hvor vi kan være alene, og hvil litt!» (Markus 6: 31) En ektemann bør på lignende måte sørge for at hans hustru og barn får anledning til å koble av fra den daglige rutine.
59, 60. a) Hvordan har Jesus Kristus vist sine disipler tillit? b) Hvordan kan Jesu eksempel hva dette angår, være til hjelp for mannen?
59 Jesus Kristus utøver ikke sin stilling som hode ved å begrense handlefriheten til menighetens medlemmer ved en hel rekke kompliserte forskrifter. Han gav dem de viktige befalinger og retningslinjer som ville gjøre det mulig for dem å treffe rette avgjørelser når de skulle løse problemer i det daglige liv. Hans selvoppofrende kjærlighet og den tillit han viser sine disipler, «tvinger» dem i virkeligheten til å legge den samme kjærlighet for dagen og gjøre sitt ytterste for å behage ham. — 2. Korinter 5: 14, 15; jevnfør 1. Timoteus 1: 12; 1. Johannes 5: 2, 3.
60 En ektemann som viser sin hustru tillit, kan på lignende måte gjøre mye for at ekteskapet skal bli lykkelig. En hustru som har små muligheter til å utfolde seg når hun ivaretar sine forpliktelser, vil snart miste gleden i sitt arbeid. Hun vil føle seg hemmet, ute av stand til å gjøre bruk av sin kunnskap, sine talenter og evner, og dette vil føre til at hun blir skuffet. Når hennes mann på den annen side overlater visse viktige ting til henne og stoler på at hun vil vise god dømmekraft, vil hun finne glede i å ta seg av tingene på en måte som han liker.
’VIS DEM ÆRE SOM DET SVAKERE KAR’
61—63. a) Hva sier Bibelen om hvordan en mann bør behandle sin hustru? b) Hva vil en ektemann unngå hvis han ønsker å gi sin hustru en ærefull stilling? c) Hva bør en ektemann være villig til å gjøre i forbindelse med viktige spørsmål i familien? d) Hvorfor er det ikke nok at han bare tar i betraktning det som blir sagt, når han skal treffe den endelige avgjørelse?
61 En ektemann som lever sammen med sin hustru i samsvar med sin kunnskap om henne som menneske og om sine bibelske forpliktelser overfor henne, vil også ’vise henne ære som det svakere kar’. Fordi kvinnen vanligvis er svakere enn mannen i fysisk henseende, på grunn av den måten hun er skapt på, er hun det «svakere kar». Hun bør likevel ha en ærbar eller verdig stilling i familien. Følgende ord av apostelen Paulus viser hvordan en mann kan vise sin hustru ære: «På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken [menigheten, EN].» — Efeserne 5: 28, 29.
62 Menn snakker vanligvis ikke nedsettende om sine egne prestasjoner, slik at andre får inntrykk av at de ikke kan noe. De mishandler heller ikke sin kropp og unnlater ikke å ta hensyn til sitt behov for hvile og avkobling. De ønsker ikke å være kjent for å være udugelige, men vil gjerne bli respektert av andre. Hvis en ektemann virkelig er en kristen, vil han ikke utbre seg om de svakheter hans hustru måtte ha, snakke forkleinende om henne eller på andre måter få henne til å føle seg ynkverdig. Han vil vise sin hustru det samme hensyn som han selv ønsker å bli vist, og behandle henne på en verdig måte. Han vil da få henne til å føle at hun er ønsket og verdsatt, og at han trenger henne.
63 For at hustruen skal ha en ærbar stilling i hjemmet, må hennes mann være villig til å drøfte familieanliggender med henne på en rolig og fornuftig måte og få henne til å si hva hun tenker og mener. Hustruen bør føle seg fri til å gi uttrykk for sine synspunkter og bør kunne være overbevist om at hennes mann ikke uten videre vil avfeie det hun sier når alvorlige spørsmål blir drøftet, men at han på rette måte vil ta hensyn til henne. (Jevnfør Dommerne 13: 21—23; 1. Samuel 25: 23—34; Ordspråkene 1: 5, 6, 8, 9.) En ektemann bør også kunne merke seg mer enn bare det som blir sagt. Den tonen noe blir sagt i, ansiktsuttrykket eller mangelen på begeistring eller spontanitet kan vise hva hustruen innerst inne føler. (Jevnfør Ordspråkene 15: 13.) En ektemann som har lært sin hustru godt å kjenne, vil ikke ignorere slike ting og gjøre noe som kan skape unødig irritasjon.
64. Når vil en ektemann ikke ta hensyn til sin hustrus ønsker, og hvorfor vil det være gagnlig?
64 Når en ektemann som familiens hode på den annen side selv er overbevist om at det å ta hensyn til hustruens ønsker vil være til skade for familiens interesser som et hele, vil han naturligvis ikke gjøre det. (Jevnfør 4. Mosebok 30: 6—8.) Han er klar over at han ifølge Bibelen er forpliktet til å holde fast ved det han i all oppriktighet mener er best, til tross for de følelsesutbrudd hustruen måtte komme med. Hvis mannen mot bedre vitende skulle gi etter for hustruens ønsker, ville han føre vanære over Gud, som har gitt mannen stillingen som familiens hode. Hvis familien så skulle få problemer, ville det kunne føre til at han ble bitter på sin hustru. Hvis han på den annen side står fast for det han absolutt mener er det riktige å gjøre, vil det være til gagn for familien. Hvis han treffer sin beslutning under bønn og den er i samsvar med bibelske prinsipper, vil hustruen kanskje se at den var forstandig, og være glad for at han var prinsippfast. Det vil kunne føre til at hustruen får større respekt for mannen, og til at både hun og familien som et hele oppnår større lykke.
EN BIBELSK GRUNN
65. Hvilken bibelsk grunn er det til at en kristen ektemann bør leve «i samsvar med kunnskap» sammen med sin troende hustru?
65 Det er en tvingende grunn til at en kristen ektemann bør leve «i samsvar med kunnskap» sammen med sin troende hustru og vise henne ære. Det fører ikke bare til større fred i familien. Den kristne apostelen Peter gjorde sine medtroende oppmerksom på en enda vektigere grunn. Han påpekte at ektemennene sammen med sine hustruer er «medarvinger til livets nåde». Ved sin offerdød gjorde Jesus Kristus det mulig for både menn og kvinner å bli befridd for syndens og dødens forbannelse og ha håp om å oppnå evig liv. En hustru kan derfor i like høy grad som sin mann oppnå en godkjent stilling innfor Gud og Kristus. Mannen har derfor all grunn til å være forsiktig, slik at han ikke behandler sin hustru som om hun skulle være ham underlegen og mindre verd i Guds øyne enn han.
66. Hva er grunnen til at det blir til skade for familien i åndelig henseende når ekteskapelige anliggender ikke blir ivaretatt i samsvar med Bibelen?
66 Når de ekteskapelige anliggender ikke blir ivaretatt i samsvar med det eksempel Jesus Kristus har satt ved den måten han behandler menigheten på, vil dette ha en ødeleggende virkning på både mannens og hustruens åndelige tilstand. Ja, deres ’bønner kan hindres’. I en familie hvor en er tilbøyelig til å krangle, bli fornærmet, nære uvilje mot hverandre og handle på en hard og urimelig måte, vil det være vanskelig for familiemedlemmene å vende seg til Gud i bønn. Den som føler seg fordømt, vil ikke ha frimodighet til å tale. (1. Johannes 3: 21, NW) Jehova Gud har dessuten bestemt hvilke krav som må oppfylles for at han skal høre en bønn. Han vil ikke lytte til bønner om hjelp fra dem som er ubarmhjertige og uvillige til å tilgi andre. (Matteus 18: 21—35) Han vil bare høre dem som bestreber seg på å leve i samsvar med hans befalinger. (1. Johannes 3: 22) Verken ektemenn eller hustruer som unnlater å følge det eksempel Jesus Kristus har satt ved den måten han behandler menigheten på, kan vente at Gud skal hjelpe dem med å løse deres problemer. De som på den annen side gir akt på Bibelens veiledning, kan være forvisset om å oppnå Guds godkjennelse og velsignelse. Dette er virkelig en enestående belønning som blir dem til del som underordner seg under Guds Sønn.
UNDERORDNING I DEN KRISTNE MENIGHET
67. Hvilken innstilling bør herske i den kristne menighet ifølge Matteus 23: 8—11?
67 Også i den kristne menighet er det svært viktig å anerkjenne Kristi stilling som hode. Det at de enkelte medlemmer anerkjenner Kristi lederskap, vil berøre deres holdning og oppførsel overfor hverandre. Ifølge Jesu egne ord skulle brorskap være noe som kjennetegnet menigheten. Han sa til sine disipler: «Dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare én Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare én veileder: Kristus. Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener.» — Matteus 23: 8—11.
68, 69. a) Hvilke friheter bør ikke menighetens medlemmer ta overfor hverandre i betraktning av brorskapet i menigheten? b) Hva måtte Timoteus huske når han hadde med menighetens medlemmer å gjøre?
68 Ingen må derfor spille herre i menigheten. De som tjener som eldste og lærere i den, bør i stedet etterligne sin Herre, Kristus, ved ydmykt å tjene sine brødre. Ettersom menighetens medlemmer, som består av både yngre og eldre, menn og kvinner, kan sies å være søsken, må de ikke ta seg friheter overfor hverandre som ville krenke en naturlig anstendighetsfølelse. Apostelen Paulus gav Timoteus dette rådet: «Du skal ikke tale hardt til en gammel mann. Når du formaner ham, så tal til ham som til en far. Yngre menn skal du behandle som brødre, eldre kvinner som mødre og yngre kvinner som søstre, i renhet.» — 1. Timoteus 5: 1, 2.
69 Da apostelen skrev disse ordene, var Timoteus sannsynligvis i 30-årene. Selv om han var utnevnt til eldste, ble han formant til å huske på at han fremdeles var forholdsvis ung. Hvis en eldre mann trengte å bli irettesatt, skulle Timoteus ikke være hard mot ham, men appellere til ham på en respektfull måte, som en sønn som stod overfor sin far. (Jevnfør den respektfulle måten Jakob ble behandlet på av sine sønner, slik det fremgår av 1. Mosebok 43: 2—10.) Eldre kvinner skulle på lignende måte bli vist en slik vennlighet som den en viser en mor. Ikke engang overfor yngre menn skulle Timoteus ta seg friheter, men behandle dem slik som han ville behandle kjødelige brødre som han var svært glad i. På grunn av at menn føler seg sterkt tiltrukket av det annet kjønn, var det også høyst passende at Timoteus ble oppfordret til å behandle unge kvinner som sine kjødelige «søstre, i renhet». Det betydde at han skulle være ren både i tanker, ord og gjerninger når han hadde med unge kristne kvinner å gjøre.
70. a) Hvorfor er det nødvendig at en bevarer en underdanig ånd, hvis en skal kunne oppføre seg på rette måte i menigheten? b) Hva kan hjelpe en til å bevare en slik ånd?
70 I vårt forhold til andre medlemmer av menigheten må vi bevare en ydmyk ånd, slik at vi holder oss på vår plass og ikke krenker den naturlige anstendighetsfølelse. Peter kom derfor med denne formaningen: «Likeså skal I yngre underordne eder under de eldre.» (1. Peter 5: 5, EN) Unge menn skulle bestrebe seg på å samarbeide med de eldre mennene, spesielt med menighetens utnevnte eldste. Det ville være i høyeste grad upassende at en ung mann snakket til eller behandlet eldre menn på en måte som ville være utenkelig hvis han hadde med sin egen kjødelige far å gjøre. Men hvordan kan en ung mann bevare en slik underdanig ånd? Han kan finne at det vil være gagnlig å tenke over de rosverdige egenskaper de eldre brødrene har, og deres lange, trofaste tjeneste. Det kan i høy grad bidra til at hans kjærlighet til og verdsettelse av dem øker. — Jevnfør Hebreerne 13: 7, 17.
71. Hva ligger det i det å ’ikle seg ydmykhet’?
71 Men Peter oppfordret naturligvis ikke bare de unge mennene til å underordne seg under de eldre. Han fortsetter: «I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre.» Det greske uttrykket for ’ikle dere ydmykhet’ bringer tanken hen på å knytte en slik ydmykhet tett omkring seg. En slik ydmykhet skulle være som et forkle som en slave knyttet på seg. Den ånd Peter oppfordret de kristne til å legge for dagen, er således en ånd som gjør at de er villige til å tjene og være til gagn for andre. Hvor fint er det ikke når vi behandler alle i menigheten med respekt og aktelse! En slik handlemåte fører til at vi oppnår Jehovas gunst og velsignelse, for Peter sier videre at «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». — 1. Peter 5: 5, EN.
72. Hvilke velsignelser bringer det å underordne seg på rette måte?
72 Det er tydelig at vi vil bli rikelig velsignet når vi underordner oss slik som Bibelen viser at vi bør gjøre. Det vil aldri forverre en situasjon, men gi oss god samvittighet overfor Gud og mennesker. Når vi underordner oss under myndighetene, under arbeidsgivere og andre overordnede og under en ikke-troende ektemann, kan det føre til at det blir avlagt et fint vitnesbyrd om verdien av den sanne kristendom, og til at andre blir hjulpet til å bli Guds Sønns disipler, slik at de kan ha håp om evig liv. Hva oss selv angår, kan vi være forvisset om at Jehova Gud rikelig vil velsigne oss når vi følger en handlemåte som han har behag i. Ja, når vi underordner oss på rette måte, følger vi i virkeligheten den beste vei nå.