Hvorfor nøle? Hør etter og adlyd!

«Å NØLE er å gå til grunne,» heter det i et ordtak. Og det er i hvert fall tilfellet hvis vi nøler med å gjøre det vår Skaper, Jehova Gud, ber oss om å gjøre.

Bibelen inneholder mange tydelige eksempler på noen som nølte med å adlyde Gud, eller som valgte å være uavhengige av ham. Det kan vi som lever i dag, lære noe viktig av.

Lot og hans kone

Et typisk eksempel er det som hendte med Lot og hans kone for over 3900 år siden. Lot og hans onkel Abraham var nomader og utlendinger i landet Kanaan. Fordi det ikke var nok beite til alle dyrene deres, oppstod det tretter mellom gjeterne deres. For å unngå flere problemer ble Abraham og Lot enige om å skille lag. Abraham var uselvisk og lot nevøen sin få velge land først. Lot valgte seg den vannrike Jordan-sletten og området ved Saltsjøen. Etter hvert satte han opp teltene sine ved byene Sodoma og Gomorra. Fra et materielt synspunkt så det ut til å være et forstandig valg. Fra et åndelig synspunkt kunne det neppe ha vært verre.

Lots naboer i Sodoma «syndet grovt mot [Jehova]». De var moralsk fordervede homoseksuelle, både «unge og gamle». (1. Mosebok 13: 13; 19: 4) Hvordan betraktet Lot situasjonen? Apostelen Peter svarer: «Denne rettskafne mannen som bodde midt iblant dem, pintes dag etter dag helt inn i sin rettferdige sjel når han så og hørte alt det onde de gjorde.» Men de skulle ikke slippe straff for sin umoralske oppførsel. Den bibelske beretning lyder: «Så sa [Jehova]: ’Sannelig, det lyder høye klagerop over Sodoma og Gomorra; deres synder er overmåte store.’» Ja, de var så store at Jehova bestemte seg for å ødelegge disse byene med de perverse innbyggerne. Lot hadde ikke lenger noen rosenrød framtid i dette vannrike område. — 2. Peter 2: 6-8; 1. Mosebok 18: 20, 21.

Hvordan skulle Lot og familien hans unnslippe den kommende ødeleggelsen? De englene som skulle tilintetgjøre innbyggerne i byen, ble sendt til Lot for å fortelle hva han og familien hans skulle gjøre for å redde livet. Hva skulle de gjøre? De skulle dra ut av byen med én gang!

Ubesluttsomhet lønner seg ikke

Hvordan reagerte Lot og familien hans på denne klare beskjeden? Etter at Lot var blitt avvist av svigersønnene sine, som tok truselen om ødeleggelsen som en spøk, betenkte han seg. Istedenfor straks å følge Guds befaling om å flykte nølte han. Men det gjorde ikke englene. De hadde fått sine instrukser og fulgte dem. De materialiserte englene tok «både ham og hans kone og hans to døtre i hånden, og de førte ham av sted og brakte ham i sikkerhet utenfor byen. For [Jehova] ville skåne ham». — 1. Mosebok 19: 15, 16.

Flyktet så Lot og familien hans opp i fjellene, slik som de hadde fått beskjed om? Ikke med en gang. Om Lot ble påvirket av sin kone, vet vi ikke, men han bønnfalt Jehovas engel om å få flykte til en by i nærheten. Det fikk han lov til, og de flyktet til Soar. (1. Mosebok 19: 18—22) Hvordan reagerte Lots kone på denne ødeleggelsen og på at hun plutselig måtte flytte? Hun stolte tydeligvis ikke på Jehovas dømmekraft i dette spørsmålet. Akkurat som mannen sin var hun ubesluttsom. Men han adlød til slutt. Det gjorde ikke hun. Hun «så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte». (1. Mosebok 19: 26) Hun ’nølte og gikk til grunne’.

Adlød de første kristne?

Lot og hans familie fikk altså beskjed om å flykte fra sine onde naboer uten å nøle. Jesus gav dem som levde på hans tid, en lignende advarsel. Han fortalte at Jerusalem med tiden skulle bli kringsatt av hærer, og at den eneste måten de kunne unnslippe på, var å flykte opp i fjellene. (Lukas 21: 20, 21) Han gjorde dem oppmerksom på hvor farlig det var å betenke seg eller nøle, og sa «Den som er på taket, må ikke gå ned for å ta med seg noe i huset, og den som er ute på markene, må ikke vende hjem for å hente kappen sin.» — Matteus 24: 17, 18.

Da de romerske hærer midlertidig trakk tilbake fra Jerusalem i år 66 e.Kr., husket årvåkne kristne det Jesus hadde sagt. De hadde hørt etter, og de adlød. De kom seg straks ut av Judea og flyktet opp i fjellene øst for Jordan-elven. De vantro jødene og de kristne som tvilte, ble igjen i det som så ut til å være en hellig by som Gud beskyttet. Fire år senere kom romerne sterkt tilbake og utslettet over en million av Jerusalems innbyggere. De la byen i ruiner. Tenk deg hvor lykkelige og lettet de lydige kristne som befant seg oppe i fjellene, var da de fikk høre om Jerusalems ødeleggelse! De hadde ikke nølt med å være lydige og var derfor blitt reddet.

Kan dette anvendes på vår tid?

Hva kan vi lære av disse ødeleggelsene av Sodoma, Gomorra og Jerusalem? Jesus Kristus brukte utslettelsen av disse byene som en parallell til det som skulle skje når «Menneskesønnen åpenbarer seg». (Lukas 17: 28—30; 21: 5—36) Oppriktige bibelstudenter mener begivenhetene siden 1914 viser at vi raskt nærmer oss denne domsfullbyrdelsen. Snart skal Jehova og Kristus gå til handling for å fjerne fra jorden alle dem som synder grovt. — Åpenbaringen 19: 11—21.

Hva bør du gjøre når du vet dette? Hvis du for eksempel overveier å bli døpt som en kristen, bør du da nøle med å ta dette viktige skrittet? Bør du betrakte en slik avgjørelse som altfor stor? Ikke hvis du hører etter det Jesus befaler, og adlyder ham. (Matteus 28: 19, 20) Når du har lært om Jehova og Riket, kan du vise at du verdsetter et nært forhold til Jehova gjennom Kristus ved å bli døpt. Da viser du alle tydelig at du har innviet deg til Gud. — Matteus 10: 32, 33.

Kristne som allerede er døpt, bør også analysere sin egen situasjon. Hvordan? Ved å tenke over den holdning Lots kone hadde. Hun mistet livet fordi hun ikke stolte fullt og helt på Gud. Hun hadde ikke tillit til ham da hun gav seg i vei. (Lukas 17: 31, 32) I dag er det kanskje noen som nøler med å ha en større andel i den kristne tjeneste, selv om deres situasjon kunne tillate det. Det er for eksempel noen som kunne være hjelpepionerer eller alminnelige pionerer. Tenk på hvilke velsignelser det kunne bringe! Mange som har benyttet seg av sine muligheter, er nå glad for å være misjonærer eller spesialpionerer eller for å være opptatt i Betel-tjenesten, krets- eller områdetjenesten. De er glad for at de gikk gjennom denne åpne døren til tjeneste. — Åpenbaringen 3: 8.

De kristne har ikke tid til å nøle i dag. Denne onde tingenes ordning er dømt til undergang. Hvorfor da se seg tilbake og tvile? Vær alltid rede til å høre etter og adlyde. Se framover og stol på Jehova. Vær som Abraham, som adlød uten å nøle. Paulus sa om ham: «Han var ikke vantro så han tvilte på Guds løfte, men ble sterk i troen og gav Gud ære. For han var overbevist om at det Gud hadde lovt, hadde han også makt til å gjøre.» — Romerne 4: 20, 21.