Trøst i en tid med sorg

Å MISTE en av sine kjære kan være den mest rystende opplevelse i et menneskes liv. En ung kvinne fra det sørlige Texas forteller: «Mens jeg var gravid for annen gang, ble min mann drept. Denne tragiske opplevelsen gjorde meg svært deprimert. Noe som ikke gjorde min alvorlige psykiske tilstand bedre, var det forhold at babyen døde like etter at den ble født. Jeg mistet kontakten med alle, også med den lille sønnen min. Noe som også virket forstyrrende på meg, var den kjensgjerning at min sønn aldri sa et ord, selv om han var gammel nok til å kunne snakke. I den tiden var jeg for innadvendt til å tenke på at hvis jeg aldri snakket med ham, ville han aldri lære å uttrykke seg selv.» Hvor sårt trengte ikke denne kvinnen trøst! Hun fikk oppmuntring da en av hennes kolleger begynte å snakke med henne om Bibelen.

Hvilket håp gir så Bibelen dem som erfarer den sorg døden forårsaker? Bibelen gjør det klart at vi ikke har noen grunn til å bekymre oss for de døde, eller til å bli overveldet av sorg. Grunnen til dette er at Gud i sin tid vil oppreise de døde til liv igjen. «[Jeg] har det håp til Gud,» sa den kristne apostelen Paulus, «at en oppstandelse forestår.» (Apg. 24: 15, EN) De som blir oppreist til liv, vil ha utsikter til aldri mer å bli rammet av lidelser, sykdom eller død. (Åp. 21: 3—5) All den sorg som er blitt påført menneskene, kommer til å bli så fullstendig oppveid av de nye forholdene som vil råde etter oppstandelsen, at «ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer». — Jes. 65: 17.

De kristne i det første århundre trodde på oppstandelsen, og av den grunn var det mye lettere for dem å utholde sorgen når noen av deres kjære døde. De ga ikke rom for slike ekstreme, grenseløse uttrykk for sorg som kjennetegnet mennesker som var uten noe håp. (1. Tess. 4: 13) Men hvordan kan en være sikker på at en oppstandelse skal finne sted?

Det er verdt å legge merke til at apostelen Paulus’ håp var basert på troen på Gud. Fordi den Allmektige har skapt menneskene, må han også være i besittelse av den visdom og den makt som skal til for å oppreise de døde, å gjenskape dem. I virkeligheten kan det Bibelen forteller oss om skapelsen av det første menneske, Adam, hjelpe oss til å forstå oppstandelsens mirakel.

Adam ble dannet av jordens grunnstoffer. Disse grunnstoffene har naturligvis ingen personlighet. De har ingen bevissthet eller tankevirksomhet. Men da Gud satte disse grunnstoffene sammen til en harmonisk kropp og tilførte den energi i form av livskraft, ble en egen personlighet til —  et menneske med evnen til å tenke og resonnere så vel som til å overbringe liv ved formering. — 1.Mos. 2: 7.

Legg merke til at det som gjorde Adam til et individ, ikke var de stoffene som utgjorde kroppen hans. Det var snarere det Gud gjorde med jordens grunnstoffer. Oppstandelsen avhenger derfor ikke av at de molekyler et menneskes kropp består av før døden, blir bevart eller rekonstruert. Selv i vår levetid er det slik at de molekyler som utgjør kroppen vår, stadig skiftes ut, slik at de molekyler kroppen består av i dag, er noen helt andre enn dem kroppen besto av for sju år siden. Likevel er vi alle den samme som før. Det forholder seg på lignende måte med oppstandelsen. Enten en person blir oppreist til liv som menneske eller som en ånd, vil hans legeme inneholde alle de gudgitte karaktertrekk som gjør ham til det samme individ som det som døde. Han vil være nøyaktig den samme som i sitt tidligere liv. — 1. Kor. 15: 36—49.

Ved siden av at Bibelen framholder håpet om en oppstandelse, tilveiebringer den også grunnlaget for dette håpet. Ut fra Bibelen vet vi at det å vekke noen opp igjen ikke er noe nytt, som aldri har funnet sted tidligere. Bibelen forteller tvert imot om menn, kvinner og barn som ble oppreist. (1. Kong. 17: 21—23; 2. Kong. 4: 32—37; Mark. 5: 41—43; Luk. 7: 11—15; Joh. 11: 38—45; Apg. 9: 36—42; 20: 9—12) Jesu Kristi oppstandelse var den mest fremtredende av alle oppstandelser. Over 500 vitner så ham etter at han var oppreist fra de døde. (1. Kor. 15: 6) Denne begivenheten ble så grundig slått fast at apostelen Paulus kunne si at det å benekte oppstandelsen ville være det samme som å forkaste den kristne tro i sin helhet. Vi leser: «Hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs. Da har vi vist oss som falske vitner om Gud; for vi har vitnet mot Gud at han har oppreist Kristus, noe han altså ikke har gjort, hvis da døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening.» — 1. Kor. 15: 13—17.

For apostelen Paulus og millioner av andre var en urokkelig tro på oppstandelsen en usvikelig kilde til trøst. Det samme er tilfelle i dag. Riktignok er det noen som spotter tanken om en oppstandelse, idet de sier at de aldri har sett noen komme tilbake fra de døde. Men gjør deres mangel på tro det lettere for dem å gå døden i møte? Hvilken trøst kan de gi til dem som sørger, når de benekter de historiske bevisene for oppstandelser som har forekommet tidligere? Når de selv mister noen av sine kjære slektninger eller venner i døden, hjelper deres mangel på tro dem til å være mindre tynget av sorg? Kjensgjerningene taler for seg.

I en tid med sorg bør du derfor fortsette å finne trøst i Guds sikre løfte om en oppstandelse, slik det framholdes i Bibelen. Det finnes ikke noe annet håp. Gi ikke slipp på det. Finn også tilfredsstillelse i å gi virkelig trøst til dem som sørger, ved å fortelle dem om Bibelens budskap om oppstandelsen.