5. del: ’Skje din vilje på jorden’

Kapitel 1 i boken ’Skje din vilje på jorden’ stilte det interessevekkende spørsmålet «Hvis vilje?», og viste at det er Jehova Guds uimotståelige vilje som må skje på jorden slik den skjer i himmelen. Dette gledelige faktum betyr dessuten at denne jord, menneskenes gudsgivne bolig, aldri kommer til å bli tilintetgjort, men at menneskene vil få oppleve den glede å leve på jorden når den himmelske Fars vilje skjer her. Vi har nå kommet til bokens annet kapitel, som heter «Hvorfor den må skje på jorden». Avsnitt 6 har allerede slått fast at «forat mennesker og dyr skal få fortsette å leve og ha jorden som sitt evige hjem», må Guds, Skaperens, «overnasjonale» vilje skje her. At det er Skaperens vilje at jorden skal bestå i all evighet og alltid være bebodd, framgår av den bønn Herren Jesus Kristus rettet til Gud, Skaperen: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Hvordan det? La oss lese videre.

 9. Hvilken hensikt er det Gud har med jorden, som innebærer at hans rike vil komme og hans vilje skje her?

⁹ Det er tydelig at Guds rike skal komme hit til jorden og at hans vilje da skal skje her, for det er hans hensikt at jorden skal bestå for evig som en del av hele universet som han hersker over som evighetens Konge, den høyeste Overherre. Det at Guds vilje blir gjort på jorden under hans rike, vil medføre storslagne forandringer her. Hvorfor skulle så Gud tilintetgjøre jorden når den blir underlagt hans rikes herredømme? Hvorfor skulle han så fjerne de mennesker som gjør hans vilje på jorden, fra dette sted som hans rike hersker over? Gud kommer ikke til å gjøre det, for han inspirerte den vise kong Salomo i fortiden til å skrive dette ordspråk: «Meget folk er kongens ære, men mangel på folk er fyrstens fall.» (Ordspr. 14: 28) Det var fordi det første menneske ikke fortsatte å gjøre sin Skapers vilje at Gud dømte ham til å dø og vende tilbake til jordens støv. (1 Mos. 3: 17—19) Når Guds vilje blir gjort av menneskene på jorden under hans rike, vil han gi dem rett til evig liv her under hans rikes herredømme. Av den grunn kommer han til å bevare jorden, til evig ære for seg selv som dens Skaper.

10. Hvordan beviser mønsterbønnen at kristendommen ikke medførte forandringer med hensyn til jordens bestemmelse?

¹⁰ Gjennom sine prester og prelater vil imidlertid kristenheten framholde at kristendommen medførte forandringer med hensyn til jordens bestemmelse. Men hvordan kunne det være tilfelle? Jehova Gud benyttet Jesus Kristus som selve lederen for kristendommen, og det var jo nettopp denne kristendommens leder som lærte oss å be om at Guds rike må komme og at Guds vilje må skje på jorden som i himmelen!

11. Hvilket håp nærte fortidens hellige Guds menn med hensyn til sin framtid?

¹¹ Kristendommens leder kunne ikke ta feil i det han lærte menneskene angående jorden. Han tok ikke feil. Hellige Guds menn som ble båret av sted av Guds ånd for å tale og skrive profetisk før Kristi tid, nærte ikke noe håp eller ønske om å komme til et ukjent himmelrike. Gud hadde ikke gitt dem noen innbydelse til å komme til himmelen, og det var dengang heller ikke åpnet noen vei som gjorde det mulig for mennesker å komme til himmelen. De ventet ikke å komme til himmelen når de døde. De så ikke fram til at jorden og månen skulle gå fullstendig til grunne i en universell kjempebrann. Det er riktig at de ventet å få et framtidig liv, men ikke et liv i himmelen. Deres håp var å få komme tilbake fra de døde til fornyet liv her på jorden, men ikke før Gud hersker både over Midt-Østen og hele resten av jorden.

12, 13. a) Hvorfor var ikke det at Jesus kom til jorden noe bevis for at deres håp hadde vært feilaktig? b) Hva var det Peter sa i denne forbindelse, som en bekreftelse av det Jesus selv hadde sagt?

¹² Det at Jesus Kristus kom til jorden, var ikke noe bevis for at deres håp hadde vært feilaktig. Det at han kom, førte ikke til noen forandringer med hensyn til deres framtid, og det åpnet ikke veien til himmelen for dem. Da Abraham, Isak, Jakob (Israel), Moses, kong David, profeten Esaias og til og med profeten Malakias hadde vært døde i lang tid, kom Jesus Kristus, Guds Sønn, på en mirakuløs måte ned fra himmelen til jorden. Han sa ikke at disse hellige menn fra fortiden var oppe i himmelen da han forlot den. Mens Jesus var på jorden som Menneskesønnen, sa han til en jødisk rådsherre: «Ingen [er] steget opp til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen.» (Joh. 3: 13) Da døperen Johannes, Sakarias’ sønn, satt i fengsel og snart skulle bli halshugget, sa Jesus: «Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner; men den minste i himlenes rike er større enn han.» (Matt. 11: 11) Etterat Jesus selv var blitt henrettet på en torturpel og oppreist fra de døde den tredje dag og senere hadde vendt tilbake til sin Far i himmelen, forkynte apostelen Peter for over tre tusen mennesker og sa at den oppstandne Jesus var i himmelen, men at kong David ikke var der oppe.

¹³ Peter sa: «La meg få lov til å tale med frimodighet til eder om patriarken David, at han både døde og ble begravet, og hans grav er iblant oss den dag i dag. For David fór ikke opp til himmelen, men han sier selv: Herren [Jehova, NW] sa til min herre [det vil si til Jesus Kristus]: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!» (Ap. gj. 2: 29, 34, 35) Lik kong David venter disse døde menn på at Guds rike skal komme.

14. Hvorfor snakket Jesus om å stige opp til himmelen for sitt eget vedkommende, og hvilken betydning hadde det for Guds hensikt med menneskeheten at hans etterfølgere ble innbudt til å komme til himmelen?

¹⁴ Jesus snakket om å stige opp til himmelen for sitt eget vedkommende, fordi han var kommet ned for å være derfra i bare trettitre og et halvt år. Han sa om sin menighet av trofaste etterfølgere, om dem som de tjuefire «eldste» i Johannes’ åpenbaring er et bilde på, at de var innbudt til å komme til himmelen sammen med ham. Han underviste disse for å forberede dem til å komme til himmelen. Men det ville ikke si at Jesus Kristus hadde forandret Guds opprinnelige hensikt angående menneskeheten som et hele.

15. Til beste for hvem i sin alminnelighet var det Jesus ba om at Guds rike måtte komme, og hva trenger mennesker som ikke er klar over dette, å undersøke på nytt?

¹⁵ Jesus åpnet ikke en vei til himmelen for alle de gudfryktige blant menneskene. Med tanke på menneskene i sin alminnelighet ba han om at Guds rike måtte komme til jorden hvor menneskeslektens døde ligger begravet, og om at den himmelske Livgivers vilje måtte skje på jorden så vel som i himmelen. Kommer kong David og døperen Johannes til å ønske å gjøre Guds vilje på jorden under Hans rike? Ja, det vil de. Mennesker som ikke er klar over dette, trenger derfor å undersøke Bibelen på nytt for å lære hva som var Skaperens vilje med menneskene fra begynnelsen. Da vil de forstå at Guds vilje og hensikt ble slått ytterligere fast ved at Kristus kom.

Guds hensikt med jorden

16. Ved hva blir jordens skaper gjort kjent for oss i Jeremias 10: 10—13 (NW), og hvem er det følgelig som blir omtalt i 1 Mosebok 1: 1?

¹⁶ Jordens Skaper blir gjort kjent for oss ved navn. I Jeremias’ profeti leser vi om forskjellen mellom ham og alle falske guder: «Men Jehova er i sannhet Gud. Han er den levende Gud og Kongen til ubegrenset tid. På grunn av hans harme skal jorden skake, og ingen folk vil holde stand under hans fordømmelse. Dette er hva dere menn skal si til dem: ’De guder som ikke gjorde selve himlene og jorden, er de som skal forsvinne fra jorden og ikke finnes under disse himler.’ Han er den som gjorde jorden ved sin kraft, Han som ved sin visdom fast grunnfestet det fruktbare land, og Han som spente ut himmelen ved sin forstand. Ved sin røst lar han vannene i himmelen larme, og han får damper til å stige opp fra jordens ytterste ende. Han har til og med laget sluser for regnet, og han fører vinden ut av sine forrådshus.» (Jer. 10: 10—13, NW) Det er derfor Jehova som er den Gud som omtales i Bibelens åpningsord: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» — 1 Mos. 1: 1.a

17. Hvordan var planeten jorden fra begynnelsen av, og som hva ønsker Gud ifølge sin egen uttalelse ikke at den skal ende?

¹⁷ Astronomene og andre vitenskapsmenn har ikke funnet noen beviser for at det eksisterer levende skapninger på de andre planetene i vårt solsystem. Men Skaperen hadde en spesiell hensikt med jorden. Det var ikke hans ønske at den fra begynnelsen av skulle være en øde planet uten noe liv, og han ønsker heller ikke at den skal ende som det. La oss høre med ham selv angående dette: «Så sier [Jehova], Israels Hellige, han som skapte det: Spør meg om de kommende ting! La meg dra omsorg for mine barn og for mine henders verk! Jeg har gjort jorden, og menneskene på den har jeg skapt; mine hender er det som har utspent himmelen, og all dens hær har jeg latt fremstå. For så sier [Jehova], som skapte himmelen, han som er Gud, han som dannet jorden og gjorde den, han som grunnfestet den, han som ikke skapte den til å være øde, men dannet den til bolig for folk: Jeg er [Jehova], og det er ingen annen. Ikke i lønndom har jeg talt.» (Es. 45: 11, 12, 18, 19) Han dannet jorden forat den skulle være bebodd i all evighet.

18. Hva sa Gud videre angående jorden og de levende skapninger på den som var lavere enn menneskene, etterat han hadde frambrakt disse skapningene?

¹⁸ Disse inspirerte ord som ble uttalt av profeten Esaias, stemmer overens med den skriftlige beretning om hvorledes jorden ble gjort i stand til at Guds hensikt med den kunne skje. Da Gud hadde gjort jorden til et høyst interessant sted ved å plasere sjødyr og fisk i dens hav, elver og sjøer, fugler i trærne og i luften under himmelen og alle slags store og små dyr på land, åpenbarte han for hvem han i virkeligheten hadde skapt jorden til et evig hjem. «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker [a.dam’] i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket [a.dam’] i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» (1 Mos. 1: 26, 27) Det ble ikke sagt om de andre skapningene, alle de som står lavere enn menneskene, at Gud hadde skapt dem i sitt bilde og etter sin lignelse. Det var bare mennesket som ble skapt på den måten.

19. Hva taler for at Gud skapte mennesket fullkomment, og hva visste Gud derfor kunne bli gjort på jorden dengang?

¹⁹ Ikke nok med at dette setter mennesket langt høyere enn alle fisker, fugler og andre dyr, men det taler også for at mennesket ble skapt fullkomment, at det fra begynnelsen av var en fullkommen skapning, og at det var fullstendig skikket til å legge for dagen en viss likhet med sin fullkomne Skaper. Naturligvis ble alle de andre skapningene også skapt fullkomne, hver i sin egen familie eller etter sitt slag. Den fullkommenhet som råder i det livløse, materielle univers, som nå er milliarder av år gammelt, skriver seg fra den samme Skaper. Hvorfor skulle så ikke levende, fornuftbegavede skapninger også være fullkomne fra sin skapelse av? «For [Jehovas] navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære! Klippen! — fullkomment er hans verk.» (5 Mos. 32: 3, 4) Gud ga altså menneskeheten en fullkommen start. Derfor visste han at hans vilje til fullkommenhet kunne bli gjort på jorden av menneskeskapninger som var i hans bilde og etter hans lignelse.

20. Hva sa Gud til mannen og kvinnen at hans hensikt med å skape dem var, og hvorfor?

²⁰ Skaperen holdt ikke sin vilje angående menneskeheten for seg selv, slik at vi bare må gjette oss til hva den går ut på. Fordi mennesket var skapt i Guds bilde og etter hans lignelse, kunne Gud fortelle mannen og kvinnen hva som var hans hensikt og vilje med dem. Han kunne gi dem oppdrag som de var i stand til å forstå og utføre på en fullkommen måte. «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» — 1 Mos. 1: 28.

21. Hva innebar den velsignelse Gud uttalte over dem, og hvordan det?

²¹ Gud velsignet dem; det han sa, var til gagn for dem, ikke til skade for dem som om de hadde vært forbannet. Den foregående skapelsesdag eller tidsperiode hadde Gud velsignet fiskene og de vingede flyvende skapninger som han hadde skapt. Denne velsignelsen innebar at de skulle formere seg der de etter naturen hørte hjemme, for «Gud velsignet dem og sa: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll vannet i havet, og fuglene skal bli tallrike på jorden». (1 Mos. 1: 22, 23) Guds velsignelse over mannen og kvinnen betydde derfor at de skulle formere seg og oppfylle jorden, ikke at de skulle oppfylle himmelen eller befolke den, for hans velsignelse over fiskene og fuglene betydde jo heller ikke at de skulle frambringe fisker og fugler for englene i himmelen. Det var ikke tilstrekkelig med bare to menneskeskapninger her på vår jord som har en overflate på 510 075 000 kvadratkilometer. Derfor skulle den fullkomne mann og kvinne fylle jorden med skapninger av sitt fullkomne slag, på samme måte som fiskene og fuglene skulle fylle sin del av jorden og dens omgivelser med avkom etter sitt slag.

22. Når ville det ikke lenger være nødvendig før menneskene å formere seg, og hva var det de skulle legge under seg?

²² Etter som mannen og kvinnen ble skapt fullkomne, og det ble uttalt en velsignelse over dem, ikke en forbannelse eller en dødsdom, ville de med tiden oppfylle jorden i den utstrekning det var godt og nødvendig, slik at alle hadde plass nok, og det selv om ingen skulle dø, men alle som ble født, skulle få vokse opp og bli fullvoksne. Da ville det ikke lenger være nødvendig for dem å formere seg, og det ville ikke bli født flere barn. Det var ikke utstedt noen befaling om å frambringe ytterligere barn, slik at den overskytende del av jordens befolkning skulle overflyttes til månen eller til andre planeter i vårt solsystem. «Oppfyll jorden og legg den under eder,» lød det oppdrag Gud ga det første menneskepar. «Legg den under eder,» det vil si jorden, ikke månen og ikke den såkalte Venus eller Merkur eller Mars. Men hvordan var det de skulle underlegge seg jorden?

23. Hvor omtrent var Eden, det stedet hvor Gud ga menneskene deres hjem, og hva ga han mannen for at menneskeslekten skulle kunne formeres?

²³ Gud skapte de fullkomne menneskene på et sted på jorden som lå i nærheten av det som i dag er kjent som Midt-Østen, for Bibelens beretning setter elvene Eufrat og Tigris (Hiddekel) i forbindelse med deres opprinnelige hjem. Det var meget vakkert der mennesket ble skapt, og stedet ble kalt for Eden, som betyr «glede». Beretningen sier: «Og Gud [Jehova] plantet en hage i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet. . . . Og det gikk en elv ut fra Eden og vannet hagen; og siden delte den seg i fire strømmer. . . . Den tredje elv heter Hiddekel [Tigris]; det er den som går østenfor Assur. Og den fjerde elv er Frat [Eufrat]. Og Gud [Jehova] tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.» (1 Mos. 2: 8—15) Forat menneskeslekten skulle kunne formeres, ga Gud deretter dette første menneske, Adam, en fullkommen hustru. Han hadde bygd henne av et ribben som var tatt fra Adams kropp, og hun skulle være hans medhjelp og utfylle ham.

24. Hva fikk mannen og kvinnen i oppdrag å gjøre, og hvilken betydning ville dette ha for deres paradisiske hjem og med hensyn til det at Guds vilje skulle skje?

²⁴ Av sin Skaper fikk dette fullkomne menneskepar i oppdrag å frambringe barn ved hjelp av sine forplantningsorganer, og derved oppfylle jorden. Men foruten å oppfylle jorden med mennesker, skulle de ’legge den under seg’. Hensikten var at alle deres fullkomne barn skulle leve i en Eden-lignende hage eller et paradis. Det opprinnelige paradis som Adam og Eva bodde i, ville bli for lite etter hvert som deres familie økte ved at de fikk flere og flere barn, barnebarn, oldebarn osv., og fordi ingen behøvde å dø som en følge av synd. Derfor ville det bli nødvendig for dem alle sammen å underlegge seg jorden utenfor den opprinnelige hage eller det opprinnelige paradis i Eden ved å utvide hagens grenser og litt etter litt dyrke opp de ubebodde områder helt til den paradisiske hagen omspant hele jorden, fra øst til vest og fra Nordpolen til Sydpolen. Dette verdensomspennende paradis ville til stadighet legge beslag på deres oppmerksomhet og omsorg. Foruten å dra omsorg for hagen, skulle de også råde over alle de levende skapninger som rørte seg i vannet, på land og i luften under himmelen. På den måten skulle Guds vilje, som til å begynne med ble gjort i det opprinnelige Edens paradis, til slutt bli gjort over hele jorden.

25. Hva ville det være ubibelsk å tro at Gud skulle ønske å gjøre etterat dette herlige klimaks var nådd?

²⁵ Dette var det herlige klimaks Jehova Gud hadde bestemt for hele jorden, og som ville tjene ham til ære. Når denne Guds enestående, kjærlige hensikt ble gjennomført fullt ut, hvorfor skulle han da ønske å tilintetgjøre den paradisiske jord? Eller hvorfor skulle han ønske å avfolke paradiset ved å ta dets innbyggere, som gjorde hans vilje, og flytte dem et annet sted, slik at paradiset ble liggende uten tilsyn og ikke lenger var et sted der Guds vilje skjedde som den skjer oppe i himmelen? Det er ikke bibelsk å tro at Gud ville gjøre noe slikt, for da ville han forpurre sin egen storslagne hensikt.

(Fortsettes)

[Fotnote]