kan en kanskje se en flokk dådyr komme langsomt forbi. Snart fylles teltleiren med røyk fra bålet, og morgentåken, som spres av solens stråler, fører med seg duften av stekt bacon og nylaget kaffe.

Men det aller vakreste er kanskje solnedgangen. De lange solstrålene farger trestammene røde og får dem til å gløde i det mørke skogholtet. Aftenlyset farger teppet av blomstrende lupiner fiolett. Mørke skygger legger seg over skogen. En hauk glir lydløst gjennom luften. Et dådyr dukker stille og uanmeldt opp og glir beskjedent og harmonisk inn i omgivelsene. Fuglene begynner å synge sin aftensang.

Skogen — et sted for stille ettertanke

De som verdsetter Guds skaperverk, vil uten tvil alltid sette pris på skogen for dens skjønnhet og den ensomhet en kan finne der, og for den anledning den gir en til ettertanke. En spasertur gjennom skogen blant ville blomster og andre planter, borte fra storbyens travelhet og mas, kan være en virkelig hvile. Hvor herlig er det ikke å dra på tur og slå seg ned ved bredden av en klar innsjø eller elv etter at en har vasset eller svømt i det kjølige, rene vannet! Hvor morsomt er det ikke å sykle eller ri i skogen! Å lage mat i det fri, å slå opp telt, å kjenne lukten av et bål, å se fisk sprette på et skyggefullt sted i bekken og høre fuglene synge er alt sammen noe som vekker ettertanke, noe en aldri glemmer.

Stort sett hersker det stillhet i de dype skoger, en stillhet som bare av og til blir avbrutt av et fugleskrik; det hersker en stemning der som til alle tider har gjort dypt inntrykk på menneskene. Skogen er et tilfluktssted hvor sorg og smerte synes å bli lettere å bære, hvor gleden blir mer inderlig, og hvor tankene synes å flyte like lett som vannet i bekkene. Når en er alene i skogen, kan en finne ensomhet. Der er det fredelig. Der er en nær Guds skaperverk. En hører ingen hylende sirener, ingen støy som gjør en nervøs; en hører bare en beroligende susing i tretoppene. Bladenes rasling og klukkingen i bekken er musikk som gleder hjertet.

Det er bare en kjærlig Gud som kan være opphavet til en slik vakker gave, og det er også det Bibelen viser: «Gud Herren lot trær av alle slag vokse opp av jorden, prektige å se til og gode å ete av.» (1 Mos. 2: 9) Når en har tilbrakt en tid i skogen og betraktet dyrene og fuglene eller sittet ved et bål, og når en har pustet inn den friske luften i skogen og opplevd dens fred, blir en enda mer overbevist om at bare Gud kan skape trær.

Baobab — Afrikas bemerkelsesverdige tre

● I Afrika finner vi et av de underligste og tykkeste trær på jorden — baobab eller apebrødtreet. Det ser ut som en veldig gulrot som er plantet opp ned. Stammen kan bli 15 meter eller mer i diameter. Det hender at en afrikansk familie flytter inn i den rommelige hule stammen eller huler ut rom inne i et levende tre. Trass i at mennesker benytter baobab-treet til bolig, fortsetter det å leve og kan nesten ikke ødelegges.

Baobab-treets frukt, som henger ned fra treet som lykter i enden av en klebrig stengel, kalles «apebrød». Bavianene liker disse velsmakende fruktene meget godt. Fruktmassen har en behagelig smak, og mange mennesker bruker den til føde eller til å sette en ekstra spiss på kalde drikker. Frøene er harde og spirer ikke så lett, men når de har passert gjennom bavianens fordøyelseskanal hvor magesaften gjør dem bløtere, spirer de snart og blir til flere slike bemerkelsesverdige trær.