Stridsspørsmålet om eiendomsretten avgjøres
«Se, [Jehova] din Gud hører himlene til og himlenes himler, jorden og alt det som er på den.» — 5 Mos. 10: 14.
1. Hva er det første vitnesbyrd om at Gud eier himmelen og jorden, og hvordan blir dette videre bekreftet i Bibelen?
«I BEGYNNELSEN skapte Gud himmelen og jorden.» (1 Mos. 1: 1) Disse innledende ordene i Bibelen utgjør et direkte bevis for at himmelen og jorden er Guds eiendom. Han skapte dem, det vil si, han frambrakte dem og forårsaket at de ble til. Han er deres Skaper. De er hans eiendom, og han alene har den absolutte eiendomsrett til dem. Gud har et dokument som viser at alt dette er hans rettmessige eiendom, og dette dokument er Bibelen. At Gud har denne eiendomsretten, blir påpekt gjennom hele Guds Ord like til den siste boken, Åpenbaringen. — Åpb. 4: 11; 10: 6; 14: 7.
2. Hvordan kommer Bibelen med ytterligere vitnesbyrd om Guds eiendomsrett?
2 Det første kapitlet i 1 Mosebok fortsetter med å underbygge det ovenstående i utvetydige vendinger. Ved hvert eneste skritt under skapelsen var det Gud som bød hva som skulle gjøres. Vi leser at Gud «gjorde» det ene etter det andre, både i himmelen og på jorden, både levende og livløse ting. Han satte også navn på dem. «Og Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt.» Og til slutt: «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt.» Det hadde hans godkjennelses stempel. Alle ting tilhørte ham, den eneste sanne Gud, «da de ble skapt, den tid da Gud [Jehova] gjorde jord og himmel». (1 Mos. 1: 5, 31; 2: 4) Moses ble senere inspirert til å bekrefte dette. Han sa følgende til Israel: «Se, [Jehova] din Gud hører himlene til og himlenes himler, jorden og alt det som er på den. For [Jehova] eders Gud han er gudenes Gud og herrenes Herre, den store, den mektige og den forferdelige Gud.» — 5 Mos. 10: 14, 17.
3. Hvorfor fortjener skapelsen av mennesket spesiell oppmerksomhet fra vår side i denne forbindelse?
3 Skapelsen av mennesket var kronen på det jordiske skaperverk og fortjener spesiell oppmerksomhet fra vår side. Beretningen om menneskets skapelse utdyper spørsmålet om eiendomsretten. Forskjellige sider ved saken blir belyst, for eksempel at noen står i et underordnet forhold og har en relativ eller begrenset eiendomsrett, som er forbundet med visse forpliktelser. Legg merke til hva som blir sagt i denne forbindelse.
4. a) Hva lærer vi av uttalelsen: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde»? b) Hvordan viser Bibelen hvem det var Gud benyttet som sitt spesielle redskap under skapelsen?
4 For første gang i beretningen hører vi om en som blir innbudt til å samarbeide under skapelsen. «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden.» Innebærer dette samarbeidet at Gud i noen grad ga avkall på sin eiendomsrett eller fikk en medeier? Nei. Det var Gud som tok initiativet. Det var han som hadde ansvaret, og det var han som hadde kontrollen med det hele. Som vi videre kan lese: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem.» (1 Mos. 1: 26, 27) Av andre skriftsteder forstår vi at den Jehova benyttet som sitt spesielle redskap under skapelsen, var han som nå kalles Jesus Kristus, i hans førmenneskelige tilværelse. Han kan i likhet med den personifiserte visdom si at «[Jehova] skapte meg som sitt første verk», og at han var Jehovas «verksmester». Han var «Ordet», den som «alt [annet] er blitt til ved». «Han er et bilde av Gud den usynlige, den førstefødte framfor enhver skapning,» og det passet derfor godt at han medvirket ved menneskets skapelse, ettersom også mennesket ble skapt i Guds bilde. Det er riktig at Jesus Kristus blir omtalt som «vår eneste hersker [eier] og herre», men som vi senere skal drøfte, fikk han denne tittel på grunnlag av et kjøp han foretok, og ikke på grunn av sin rolle som Guds medarbeider under skapelsen. — Ordspr. 8: 22, 30; Joh. 1: 1—3; Kol. 1: 15, 16; Jud 4.
5. Hvilke skriftsteder kan siteres til støtte for at menneskene fikk en viss eiendomsrett?
5 Nå oppstår det imidlertid et spørsmål om hvorvidt menneskene fikk en utstrakt eiendomsrett da de ble skapt og fikk følgende oppdrag: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» (1 Mos. 1: 28) Dette kan bli tatt som et argument for at så var tilfelle. Innebærer ikke det at menneskene ble skapt i Guds bilde, at de fikk evnen til å forvalte egen eiendom? Andre skriftsteder kan også oppfattes som en støtte for denne tanken. Etter vannflommen sa Gud følgende til Noah angående «alle dyr på jorden»: «I eders hånd er de gitt.» Vi husker også at David sa til Jehova: «Du gjorde ham [det dødelige menneske] til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter.» Det er også lett å tenke på salmistens velkjente ord: «Himmelen er [Jehovas] himmel, men jorden har han gitt menneskenes barn.» — 1 Mos. 9: 2; Sl. 8: 7; 115: 16.
6. Hvorfor er det alltid viktig å ta sammenhengen i betraktning når vi leser et skriftsted?
6 Det er nok så at de ovenstående skriftstedene dreier seg om eiendomsrett, men bare i relativ eller begrenset forstand. Dette vil vi tydelig kunne se hvis vi i hvert enkelt tilfelle undersøker sammenhengen, noe som alltid er viktig når vi ønsker å få en rett forståelse av det Guds Ord sier om et emne.
7. Hva lærer vi om eiendomsretten av: a) 1 Mosebok 2: 5—17, b) 1 Mosebok 9: 3—6. c) Salme 8 og d) Salme 115?
7 Når det gjelder menneskets opprinnelige stilling, er det ingen tvil om hvem som var den egentlige Eier, ettersom det står at «Gud [Jehova] tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.» Og det står videre: «Og Gud [Jehova] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 15—17) Dette mennesket hadde sannelig ingen grunn til eller unnskyldning for å glemme hvem han tilhørte, for hans liv avhang av at han var lydig mot sin Skaper og Eier. Vi ser likeledes at da Gud ga alle levende skapninger i Noahs hånd, ble det straks satt et strengt forbud mot å spise blod og utgyte menneskers blod. Dette understreker på nytt hvem som var den egentlige Eier av det liv som alle levende skapningers blod representerte. (1 Mos. 9: 3—6) Når vi vender oss til Salme 8, finner vi ikke noen antydning om at eiendomsretten til jorden er overdratt til menneskene, men hele salmens tema dreier seg om en lovprisning av ham som eier og har makt over alle ting: «[Jehova], vår Herre [Mester, Eier], hvor herlig ditt navn er over all jorden!» (Versene 2, 10) Vi finner et lignende tema når vi leser Salme 115. Legg særlig merke til innledningsordene: «Oss tilhører intet, o Jehova, oss tilhører intet, men gi ditt navn ære i samsvar med din kjærlige godhet, i samsvar med din trofasthet.» (NW) Dette understreker at Jehova ikke bare er den egentlige Eier, men også er en god og verdig Eier. Noen bedre kan ikke tenkes.
8. a) Hvilken stilling fikk mennesket av sin Skaper? b) Erkjenner folk i alminnelighet dette, og hvilke spørsmål oppstår?
8 Ut fra de skriftsteder vi allerede har undersøkt, kan vi forstå at mennesket opprinnelig fikk en høyt betrodd og ansvarsfull stilling. I og med at han var skapt i Guds bilde og hadde fått handlefrihet, sto han tilstrekkelig rustet til å innfri alle krav. Jehova var jordeieren. Mennesket var forpakter og hadde fått i oppdrag å ta seg av hele jorden. Han hadde fått en hellig, betrodd stilling som forvalter. Dette er klart. Men det er også klart at menneskene i vår tid i sin alminnelighet ikke erkjenner at de har noe ansvar i denne forbindelse. Det motsatte er faktisk tilfelle. Hvordan er det blitt slik? Hvordan ble spørsmålet om eiendomsretten til et stridsspørsmål, og hvordan vil det bli avgjort? Hvordan blir vi som enkeltpersoner berørt av dette, og hvilke følger vil det få for oss? Vi er virkelig interessert i å finne de riktige svarene på disse spørsmålene.
Hvordan stridsspørsmålet om eiendomsretten oppsto
9. Hva viste menneskene da de spiste av den forbudte frukt?
9 Da Satan Djevelen fristet Eva til å spise den forbudte frukt, ble det ikke sagt noe direkte om hvem som eide den. Men tenk litt over hva som skjer når du spiser noe. Når du først har tatt det i hånden eller har lagt det på tallerkenen din, har du tatt det i besittelse, enten du er berettiget til det eller ikke. Og når du har spist det, har du faktisk gjort det til en del av deg selv. Du har gjort det til ditt eget, uansett hva du har å si til din unnskyldning, eller hvilken bekjennelse du kommer med. Slik var det med Eva. Til tross for at hun nettopp hadde nevnt Guds befaling: «I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø,» finner vi at hun like etterpå «tok av frukten og åt; og hun ga sin mann med seg, og han åt». (1 Mos. 3: 1—6) Det argument som Satan brukte, og som fikk dem til å handle slik, gikk ut på at de hadde rett til å spise av denne frukten. Ved en forsettlig og opprørsk handling som talte tydeligere enn ord, stilte således både Adam og Eva det forbudte tre i samme klasse som alle de andre trærne, som de hadde fått rett til å spise av. Men hvordan var det like etter at de begge hadde spist av den forbudte frukt? Følte de da at de hadde vært berettiget til å fatte en slik juridisk beslutning angående trærne? Det at de fikk dårlig samvittighet, tyder på det motsatte. De kunne imidlertid ikke sette de fruktbitene de hadde spist, tilbake på treet, og det at de hadde ført den forbudte frukt inn i kroppen sin, ga dem ingen følelse av at de var i sin gode rett da de spiste denne frukten. Da de laget lendeklær for å skjule sin nakenhet, som de nå var seg bevisst, tok de ikke blad fra det forbudte tre, men fra fikentreet. Utfallet av hele saken var som om de skulle ha spist sure druer. — Esek. 18: 2.
10. Hvorfor gjaldt det stridsspørsmålet som oppsto, ikke bare noe materielt, og hvilke ytterligere spørsmål kan stilles?
10 Det var imidlertid blitt reist tvil om hvorvidt Gud hadde krav på eiendomsrett. Legg merke til at stridsspørsmålet langtfra bare gjelder noe materielt, frukten på et bestemt tre. Hva med mennesket selv, ikke bare dets liv, men også de fine moralske egenskapene lojalitet og hengivenhet og takknemlighet? Burde ikke alle disse egenskapene bli lagt for dagen til alle tider til ære og pris for Jehova, og burde de ikke komme til uttrykk ved at menneskene la lydighet for dagen og villig underordnet seg under ham? Er ikke menneskene fullstendig avhengige av Gud når det gjelder livet og alle dets muligheter og velsignelser? Er ikke en stadig erkjennelse av denne avhengighet noe Gud har rett til å kreve?
11. a) Hvordan benyttet Paulus et lignende resonnement da han skrev til korintierne? b) Hva vil en rett forståelse av det forhold vi står i, hjelpe oss til?
11 Paulus benyttet et lignende resonnement da han skrev til de kristne i Korint: «Jeg er redd for at likesom slangen bedrog Eva med sine renker, så skal også Deres tanker bli forvendt og dradd bort fra den oppriktige troskap mot Kristus.» Kristus kunne med rette kreve at disse kristne skulle være oppriktige og leve et rent liv, for det forholdt seg slik som Paulus forklarte: «Jeg har jo trolovet dere med én mann, med Kristus, for å føre dere frem for ham som en ren jomfru.» En rett bibelsk forståelse av det forhold vi står i, vil hjelpe oss til å få det rette syn på eiendomsretten, slik at vi unngår å bli ført bak lyset av snedige renker. — 2 Kor. 11: 2, 3, LB.
12. Hvordan reagerte Gud på opprøret i Eden?
12 Våre første foreldre valgte med vilje å følge en ulydig og uavhengig handlemåte, en fordervelsens vei. De nektet i realiteten å erkjenne at de var Guds eiendom. De antok det syn at de tilhørte seg selv og hverandre, men ikke Gud. De gjorde slutt på det gode forhold de sto i til ham. Hvordan reagerte Gud på denne utfordringen? Ga han avkall på eiendomsretten til dem og deres hjem i Eden? På ingen måte. Han var deres Lovgiver og Dommer, og han handlet nå i samsvar med dette. Da han hadde avsagt dommen, beskyttet han sin eiendom ved å drive menneskene ut av Edens hage og sørge for at det ble umulig for dem å vende tilbake dit, og han lot spesielt «veien til livsens tre» bli bevoktet. — 1 Mos. 3: 24.
13. Hvem var profetien i 1 Mosebok 3: 15 til gagn for, og hva var den en forsikring om?
13 Selv om vi kan si at Gud deretter lot Adam og Eva være fullstendig overlatt til seg selv, lot han ikke dette skje med deres etterkommere. Da Gud avsa dommen over slangen, kom han med en profetisk uttalelse om en framtidig kvinnens «ætt» som skulle knuse slangens hode. (1 Mos. 3: 15) Det ble ikke gitt noen opplysninger om når og hvordan dette skulle finne sted, men det ble gitt et bestemt løfte om at Gud ville tilveiebringe et tilfredsstillende svar på den utfordring som menneskenes opprør innebar. Dette var derfor også en påminnelse om at Gud fortsatt hadde eiendomsretten til både jorden og himmelen og alle som bor der, til tross for at det onde og de som gjør ondt, midlertidig får lov til å eksistere.
14. Hvordan viste Abel, Enok og Noah at de anerkjente Gud som sin Eier?
14 Som en bekreftelse på dette kan vi merke oss hva som blir sagt om tre menn som utmerket seg ved sin tro, og som ble omtalt av Paulus, nemlig Abel, Enok og Noah. De «vandret med Gud», og Paulus bekreftet dette i Hebreerne 11: 1—7. (1 Mos. 5: 24; 6: 9) De anerkjente Gud som sin eier og viste dette ved at de lojalt og ydmykt fulgte en trofast og lydig handlemåte. Til tross for at de møtte sterk motstand, ga de Gud det som hans var, i all oppriktighet og renhet.
15. a) Hvilken handlemåte har menneskeheten i sin alminnelighet fulgt, og hvilke stridsspørsmål berøres av dette? b) Hvordan er Jehovas holdning og hensikt når det gjelder disse stridsspørsmålene? c) Hvordan viste Jesus ved sitt eksempel hva som er den rette holdning?
15 Bortsett fra de få som her er nevnt, gikk de fleste medlemmene av den menneskelige familie sine egne veier. Stridsspørsmålet om eiendomsretten var langt fra avgjort. Abel, Enok og Noah viste ved sin livsførsel hvilke rette prinsipper som var berørt, men beretningen viser at det store flertall ignorerte eller trosset deres gode eksempel. (Heb. 11: 36—38) Til og med vannflommen på Noahs tid, som utgjorde en kraftig påminnelse om hvem som egentlig eier jorden og dens innbyggere, førte bare til et midlertidig avbrudd i menneskenes overlagt selviske og opprørske handlemåte. Dette var til sorg for den store Eier, Jehova, men det overrasket ham ikke. Det var også andre, beslektede stridsspørsmål som var berørt, spørsmål som hadde med overherredømmet og tilbedelsen å gjøre. Satan hadde reist noen utfordrende spørsmål vedrørende dette, og Jehova var i ferd med å gjennomføre sin hensikt, som han hadde forutviten om fra det tidspunkt av da opprøret begynte. Når denne hensikt fullt ut er gjennomført, vil dette for alltid stå som et vitnesbyrd både om Guds suverene eiendomsrett og om at han i absolutt forstand er verdig til å inneha denne retten, mens menneskene er forpliktet til å erkjenne dette. Helt fram til den endelige prøve vil de som søker å bevare et rett forhold til Gud, gi uttrykk for denne erkjennelsen. De vil gjøre dette på samme måte som Jesus, som ga følgende svar da han ble utsatt for den siste fristelsen i ørkenen: «Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» — Matt. 4: 10; Job 1: 7—12; 2: 2—5; Es. 46: 9—11; Åpb. 20: 7—9.
16. Hvordan kom stridsspørsmålet om eiendomsrett over på det nasjonale plan, og hva førte det til?
16 Like etter vannflommen flammet striden om eiendomsretten opp på nytt. Nimrod, en sønnesønns sønn av Noah, søkte å underlegge seg hele menneskeheten. Han bygde først byer i sitt eget land og hersket over dem, og dette var begynnelsen til hans rike. «Fra dette land dro han ut til Assur» eller Assyria på erobringstokt og bygde andre byer. Den ånd som da var framherskende, førte til at en dristig plan tok form. Menneskenes sønner slo seg sammen og sa: «Kom, la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og gjøre oss et navn, så vi ikke skal spres over hele jorden!» Jehova svarte på utfordringen ved å forvirre deres språk, og han «spredte . . . dem derfra [fra Babel] over hele jorden». De tok imidlertid med seg den samme innstilling og ånd. Det oppsto forskjellige folkegrupper, og stridsspørsmålet om eiendomsrett og herredømme lå nå på det nasjonale plan og førte til sneversynt patriotisme, stridigheter og kriger som har forårsaket ubeskrivelige sorger og stor bitterhet helt fram til vår tid. — 1 Mos. 10: 8—12; 11: 1—9.
17. a) Hvordan skred Jehova til handling på et nasjonalt plan? b) Hvordan kom det for dagen at Israel var et troløst og uverdig folk, og når ble klimaks nådd?
17 I tidens fylde skred også Jehova til handling på et nasjonalt plan. Av etterkommerne til de 12 sønnene til Jakob, som fikk sitt navn forandret til Israel, dannet han Israels folk. Ved Sinai berg sa han til dem: «Dersom I nå lyder min røst og holder min pakt, da skal I være min eiendom framfor alle folk; for hele jorden hører meg til.» (2 Mos. 19: 5) I 5 Mosebok forekommer uttrykket «eiendomsfolk» tre ganger, og sammenhengen viser i alle tilfellene ettertrykkelig hva som var den rette holdning og handlemåte når det gjaldt tilbedelse og eiendomsrett. (5 Mos. 7: 6; 14: 2; 26: 18) Men som folk betraktet sviktet Israel gang på gang når de burde ha gitt akt på det Gud gjorde for dem, og når de burde ha rettet seg etter hans profeter. De nektet å anerkjenne ham som sin Eier og ville ikke at han skulle være deres Konge eller Lovgiver. (1 Sam. 8: 7; Es. 33: 22; Esek. 20: 13, 30—32) Deres urette handlemåte nådde sin klimaks da Gud sendte sin egen, elskede Sønn til dem. De hadde all grunn til å ta imot ham som sin Messias. I stedet lot de seg påvirke av sine ledere til å forkaste ham og drepe ham. Jesus ga selv en nøyaktig beskrivelse av dette i sin lignelse om Jehova som «vingårdens herre» eller eier, som «leide den ut til vingårdsmenn». — Luk. 20: 9—16.
Stridsspørsmålets avgjørelse er garantert
18. Hva inntraff på pinsefestens dag i 33 e. Kr.? b) Hvilke viktige sannheter slo Peter fast overfor sine tilhørere ved den anledning?
18 Disse religiøse lederne trodde at de nå kunne fortsette som situasjonens og det jevne folks ubestridte herrer. Men slik var det ikke. På pinsefestens dag, den 52. dagen regnet fra Jesu pelfestelse, ble den hellige ånd utgytt over hans disipler i Jerusalem, som derved fikk den mirakuløse gaven å kunne tale fremmede tungemål. Det samlet seg snart en stor menneskemengde. Apostelen Peter talte til dem og sa rett ut at de var ansvarlig for drapet på Jesus, men han tilføyde at dette hadde skjedd «etter Guds besluttede råd og forutviten». Det var et viktig ledd i gjennomføringen av Jehovas hensikt. Peter sa videre at Gud hadde oppreist Jesus og opphøyd ham ved sin høyre hånd og «gjort ham både til Herre og til Messias». — Ap. gj. 2: 22—24, 32—36.
19. Hvordan henviste Peter og Judas til Jesu rettmessige stilling, og hvordan bekreftet Paulus dette?
19 Ved tre andre anledninger, både offentlig og for Det høye råd, framhevet Peter de samme sannheter, og han tilføyde at Jesus var «livets høvding [Hovedformidler, NW]», at han var blitt «hjørnestein», og at «det er ikke frelse i noen annen». (Ap. gj. 3: 15—18; 4: 10—12; 5: 30—32) Flere år senere kom både Peter og Judas i sine brev med advarsler mot falske lærere som «endog nekter den Herre som kjøpte dem», «vår eneste hersker [Eier, NW] og herre, Jesus Kristus». (2 Pet. 2: 1; Jud. 4) Det er derfor tydelig at Jesus ifølge Guds forut kjente hensikt skulle spille en sentral rolle i forbindelse med avgjørelsen av stridsspørsmålet om eiendomsretten, og at det første viktige skritt i denne henseende, selve grunnvollen, ble trygget eller garantert i og med hans død og oppstandelse. Som Paulus sa til Athens menn: «Han [Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 31.
20. Hvordan ble Jesus menneskehetens eier i harmoni med Guds kjærlighet og rettferdighet?
20 Andre skriftsteder viser hvordan Jesus ble eier av hele menneskeheten. Hvis vi undersøker dem litt nærmere, ser vi at Paulus i Romerne 5: 12—21 forklarer at Adam ved sitt opprør solgte seg selv og sine etterkommere (som fremdeles var ufødte i Adams lender) til å bli slaver under synd og død. I sin store kjærlighet og barmhjertighet, men også i harmoni med streng rettferdighet, åpnet imidlertid Gud en vei til forlikelse. Dette nødvendiggjorde at det ble tilveiebrakt og betalt en tilfredsstillende pris hvorved menneskene kunne bli gjenløst og befridd for fordømmelsen. Prisen måtte svare nøyaktig til det fullkomne mennesket Adam. Ved et mirakel gjorde Gud det mulig for sin himmelske Sønn å komme til jorden og bli født og vokse opp og bli en fullkommen mann. Jesus gikk villig med på dette, og han var, som han sa, villig til å «gi sitt liv til en løsepenge for mange». Som Paulus skrev: «Det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» Gud var Skaper og Eier og dessuten Opphavsmannen til denne ordningen, og vi kan derfor si at det nå dreier seg om et sameie. — Matt. 20: 28; 1 Tim. 2: 5, 6; Ap. gj. 20: 28.
21. Hvordan og når vil gjenløsningens goder bli tilgjengelig for menneskeheten i sin alminnelighet?
21 Den rettferdighet Gud tilregner dem som tror på og tar imot Kristi gjenløsningsoffer, blir omtalt som en «nådegave». (Rom. 5: 15—17; 6: 23) Gjenløsningens goder vil bli tilgjengelig for menneskeheten i sin alminnelighet under Guds rikes tusenårige styre. Hittil har de fleste levd og dødd i fullstendig uvitenhet om denne foranstaltning. Men under Guds rikes styre vil det finne sted en oppvekkelse av ’alle dem som er i gravene’, og Kongen, Kristus Jesus, vil sørge for at alle får en rettferdig dom. — Joh. 5: 28; Åpb. 20: 11 til 21: 4.
22. Hva sa Jesus om dem som ville være hans etterfølgere, og hvilke spørsmål kan vi stille i den forbindelse?
22 Men før den dag opprinner da menneskeheten skal dømmes, blir et ytterligere trekk ved Guds hensikt gjennomført. Det har også med anerkjennelsen av Guds eiendomsrett å gjøre. Ved en anledning sa Jesus: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors [sin torturpel, NW] opp og følge meg.» (Matt. 16: 24) Hva mente han med dette? Satte han på noen måte et eksempel som vi bør følge i denne henseende i den nåværende tingenes ordning? Hva innebærer dette nå for oss som enkeltpersoner? Det er naturlig at disse spørsmålene oppstår, og vi ser fram til å drøfte dem i den neste artikkelen.