Spørsmål fra leserne
• Hvor mange ganger forekommer ordet «sheol» i New World Translation of the Hebrew Scriptures? — S. J. D., USA.
Ordet «sheol» forekommer 66 ganger i New World-oversettelsen av de inspirerte hebraiske skrifter, ikke 65 ganger. Grunnen til dette er at det forekommer i oversettelsen av Esaias 7: 11, hvor den engelske autoriserte oversettelsen (King James Version) og den vanlige norske oversettelsen bruker uttrykket «krev» i stedet for sheol.
Strengt tatt er det imidlertid fortsatt riktig det som står på side 409 i tillegget til bind 5 av New World Translation of the Hebrew Scriptures under overskriften «1 Samuel 2: 6 — ’sheol’», nemlig: «Det hebraiske ordet שאול (sheol), som vi i alle tilfelle har omskrevet med «she’ol» forekommer 65 ganger i den hebraiske tekst fra 1 Mosebok til Malakias. Dette ordet, som betyr graven eller de dødes felles rike, er forskjellig fra det hebraiske ordet qeb’er, som betyr et gravsted (som i 1 Mosebok 23: 4), og ordet qebu·rah’, som betyr en grav (som i 1 Mosebok 35: 20).» Hva er grunnen til dette?
Det hebraiske uttrykket שאלה (sh’lh) som forekommer i Esaias 7: 11, og som New World Translation gjengir med «som sheol», skal ifølge vokalpunktene i den masoretiske tekst leses sheálah. Dette hebraiske uttrykket sh’lh forekommer bare en gang i den hebraiske tekst. Mange bibeloversettere har ment at dette hebraiske ordet er den imperative formen av det hebraiske verbet shaál, at den siste h-en betegner ettertrykk, og at det derfor betyr «spør» eller «krev». Dr. Youngs bokstavelige bibeloversettelse gjengir av den grunn setningen slik: «Gjør anmodningen dyp, eller gjør den høy oppover.» Rotherhams Emphasised Bible gjengir den slik: «Gå dypt ned for å komme med en anmodning, eller stig høyt opp!» Den vanlige norske oversettelsen, den autoriserte engelske oversettelsen og andre oversettelser gjengir den på lignende måte.
Noen tekstkritikere mener imidlertid at det ikke var de rette vokalpunkter som ble satt til konsonantene i det hebraiske uttrykket, og at det ikke skal leses sheálah, som i den masoretiske tekst, men bør leses sheólah. Hvis det hebraiske uttrykket skal leses sheólah, er det ikke imperativ av det hebraiske verbet shaál, men det hebraiske substantivet sheol med en «h» til slutt som betegner retning eller bevegelse. Tanken i det hebraiske uttrykket er derfor å gjøre det dypt «til sheol» eller «i retning av sheol». Av den grunn gjengir New World Translation denne setningen slik: «Gjør det så dypt som sheol, eller gjør det så høyt som de øvre regioner.» An American Translation gjengir setningen på lignende måte: «Gjør det dypt som sheol, eller høyt som himlene!» Revised Standard Version, som kom ut i 1952, gjengir også setningen på en lignende måte: «La det være dypt som sheol eller høyt som himmelen.» Dr. James Moffatts bibeloversettelse overbringer muligens den samme tanke når den gjengir verset slik: «Be den Evige din Gud om et varsel — fra den dype underverden eller fra den høye himmel.» Det er interessant å merke seg at den latinske oversettelsen Vulgata sier «profundum inferni», og den katolske oversettelsen Douay gjengir derfor dette verset slik: «Krev et tegn av Herren din Gud, enten i helvetes dyp eller i det høye der oppe.»
Det er interessant å merke seg at en hebraisk tysk-engelsk ordbok, nemlig Koehler og Baumgartners Lexicon of the Old Testament Books, sier at det hebraiske uttrykket sheálah antagelig bør leses sheólah, og det hebraiske uttrykket er derfor også oppført under oppslagsordet sheol. I Rudolf Kittels Standard Hebrew Text står det hebraiske uttrykket sheálah i selve teksten, men en fotnote sier: «Ifølge Aquila, Symmachus og Theodotion leses det sheólah (til hádēs).» Disse tre mennene som i gammel tid oversatte den hebraiske tekst til gresk, leste derfor det hebraiske uttrykket som sheólah og ikke som sheálah.
Den franske Jerusalem-bibeloversettelsen gjengir det på samme måte som Vulgata og Douay, og den bruker ordet sheol. Den franske bibeloversettelsen som er utgitt av Maredsous-munkene, gjengir verset på lignende måte, men benytter uttrykket «fra dypet av de dødes bolig». Kardinal Lienarts franske bibeloversettelse benytter uttrykket «der nede i le scheol». Den spanske Torres Amat-bibeloversettelsen bruker uttrykket «profundo del infierno». Bover-Cantera (spansk oversettelse) har uttrykket «profundo del seol».
Ettersom det er forskjellige meninger om hvilke vokalpunkter som egentlig skal settes til konsonantene i dette hebraiske ordet, er det mest riktig å si at ordet sheol bare forekommer de 65 gangene vi med sikkerhet vet det forekommer i den hebraiske tekst, men uttrykket i Esaias 7: 11 kan være det samme hebraiske uttrykk som blir brukt i 1 Mosebok 37: 35; 42: 38; 44: 29; 44: 31; 4 Mosebok 16: 30; 16: 33; Esekiel 31: 15; 31: 16; 31: 17, hvor sheólah forekommer i den hebraiske tekst. Men selv om vi ikke med sikkerhet kan si at sheol forekommer mer enn 65 ganger i den gamle hebraiske tekst, må vi likevel si at ordet sheol forekommer 66 ganger og ikke 65 ganger i New World Translation og andre moderne oversettelser.
• I 1 Mosebok 2: 10—14 omtales fire elver, men på bibelske kart finner en bare to av disse elvene, nemlig Hiddekel og Frat eller Eufrat. Hvordan forholder det seg med de to andre elvene, Pison og Gihon? — H. N., USA.
Før vi besvarer dette spørsmålet, vil vi påpeke at det er alminnelig enighet om at den tredje elven, Hiddekel, som er omtalt i det ovennevnte skriftsted, er elven Tigris. Dette er også det navn som blir brukt på den i den greske oversettelsen Septuaginta både i 1 Mosebok 2: 14 og i Daniel 10: 4.
Det har framkommet mange gjetninger i forbindelse med de to elvene Pison og Gihon. I bibelske oppslagsverker og religiøse leksika blir det framsatt forskjellige teorier, og i noen av disse oppslagsverkene er det lange redegjørelser for disse teoriene. Men når alt kommer til alt, er det ikke annet enn gjetninger.
Det er ingen grunn til å være bekymret over at disse to elvene ikke med sikkerhet kan identifiseres. Det kan godt være at de ikke lenger finnes. Jordoverflaten har forandret seg siden disse ordene først ble nedskrevet i den boken Moses rådførte seg med da han skrev denne delen av 1 Mosebok. (1 Mos. 5: 1) Det er fornuftig å trekke den slutning at vannflommen på Noahs tid brakte store forandringer i jordoverflatens topografi. Vannflommen utslettet jo også Edens hage, slik at det ikke lenger var nødvendig at engler voktet inngangen til hagen. — Sl. 104: 6—8; 1 Mos. 3: 24.
I Commentary on Genesis sier Delitzsch følgende: «For å bevise riktigheten av det den hellige skribenten sier om dette landområdet, er det ikke nødvendig å kunne peke på fire forskjellige elver (deriblant Tigris og Eufrat) som kommer fra en enkelt kilde, noe som er helt umulig. Det at to av de fire elvene ikke lenger eksisterer, er etter forfatterens mening like sikkert som at paradiset gikk tapt.»
• Hvordan kan det forklares at Lot blir kalt Abrahams bror i 1 Mosebok 14: 14 (NW) når han i virkeligheten var hans nevø? — A. M., USA.
Lot var naturligvis Abrahams nevø, for 1 Mosebok 11: 31 sier at «Tara tok med seg Abram, sin sønn, og Lot, Harans sønn, sin sønnesønn» da de forlot Ur i Kaldea. Abraham betraktet imidlertid Lot som en bror, ikke fordi Lot var sønn av Abrahams døde bror Haran, men fordi de tilhørte den samme åndelige familie, akkurat som tilfellet er med medlemmene av den nye verdens samfunn av Jehovas vitner i vår tid. Abraham tiltalte derfor Lot som sin bror, for eksempel i 1 Mosebok 13: 8: «Kjære, la det ikke være trette mellom meg og deg og mellom mine hyrder og dine hyrder! Vi er jo brødre.»
Det at 1 Mosebok 14: 14 (NW) omtaler Lot som Abrahams bror, er i harmoni med dette. Medlemmene av Israels 12 stammer tiltalte hverandre også som brødre, selv om de etter kjødet i virkeligheten var fettere, ettersom de alle var sønner av tolv brødre. I de kristne greske skrifter legger vi således merke til at apostlene ofte omtaler jøder som ennå ikke var blitt kristne, som «brødre». (Se Ap. gj. 2: 29; 3: 17; 23: 1, 5, 6.) Slike jøder omtalte også undertiden apostlene som «brødre». (Ap. gj. 2: 37; 13: 15) I noen tilfelle ser det imidlertid ut til at uttrykket «brødre» ble anvendt på jevnaldrende eller yngre jøder, og derfor finner vi at både Stefanus og Paulus bruker uttrykket «brødre og fedre». — Ap. gj. 7: 2; 22: 1.
I Bibelens hebraiske språk er det ikke noe spesielt ord for nevø, noe som framgår av det faktum at uttrykket «nevø» ikke forekommer i den amerikanske bibeloversettelsen Revised Standard Version. På hebraisk kalles en nevø ben ahh, «brorsønn», eller ben ahhóth, «søstersønn». De fire gangene det tales om nevøer i den engelske autoriserte oversettelsen (King James Version), blir ordet «nevø» brukt i stedet for ordet «sønnesønn», og den gjengir således hebraiske og greske ord som egentlig betyr avkom eller sønnesønn, med nevø. New World Translation gjengir disse ordene med avkom eller sønnesønn. (Se Dommerne 12: 14; Job 18: 19; Esaias 14: 22; 1 Timoteus 5: 4.) Uttrykket nevø forekommer imidlertid i New World Translation, nemlig i 1 Krønikebok 27: 32. Men som vist i fotnoten i den første utgaven av denne oversettelsen og i margen i den engelske autoriserte oversettelsen, er det tydeligvis «nevø» eller sønn av en onkel som er ment her, selv om det hebraiske ordet som er brukt, vanligvis betyr «onkel». Rotherhams Emphasised Bible gjengir det med «slektning». Vil vil imidlertid nevne at i det moderne hebraiske språk finnes det et ord for «nevø», nemlig ahh·yán.
• Hva var det som lå til grunn for at Gud godtok Abels offer og forkastet Kains offer? — C. C., USA.
Det er ikke noe i Bibelen som viser at Gud ga Adams sønner noen instrukser om hva slags offer som ville behage ham. Det er blitt satt fram forskjellige teorier i denne forbindelse, men det synes å være mest fornuftig å trekke den slutning at Kain og Abel simpelthen ofret det de på grunn av sitt arbeid hadde for hånden. Deres foreldre hadde uten tvil fortalt dem at de ikke hadde Guds gunst på grunn av at de hadde spist av den forbudte frukt, og Kain og Abel prøvde derfor hver på sin måte å oppnå sin Skapers godkjennelse. — 1 Mos. 4: 2—5.
Hvis ikke Gud hadde godkjent noen av ofrene, ville det ikke ha vært noe som hadde vist hvorvidt Kain frambar sitt offer på en oppriktig måte eller ikke. Da Gud godtok Abels offer, men ikke Kains, viste det seg straks at Kain ikke var oppriktig, at det som først og fremst var om å gjøre for ham, ikke var å oppnå Guds godkjennelse, men å overgå sin yngre bror. Vi leser om dette: «Kain . . . var av den onde og slo sin bror i hjel. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» Kains gjerninger var onde, ikke fordi ham ofret et urett offer, fordi han ofret av jordens grøde og ikke et dyr, noe som ville ha krevd at det ble utgytt blod, men fordi han ofret denne grøden med et urett motiv. Hvis hans motiv hadde vært rett, ville han, da han så at Gud godtok Abels offer og forkastet hans eget, ha funnet ut hva som var galt, og så etterlignet sin yngre bror og derved oppnådd Guds godkjennelse. Da han slo Abel i hjel, begikk han i virkeligheten et overlagt mord, noe som viste hvor ond han egentlig var. På grunn av stolthet fikk han et morderisk hat i sitt hjerte. — 1 Joh. 3: 12; 1 Mos. 4: 8.
Gud godtok Abels offer både fordi det var det rette slags offer, og fordi det ble frambåret i tro. Kain manglet tro, men dette kom først for dagen da han ble klar over at Gud ikke godtok hans offer. Av den grunn leser vi: «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død.» Hvordan Gud viste at Abels offer var antagelig, og at Kains offer ikke var det, sier ikke Bibelen noe om, og det ville være unyttig å spekulere på det. — Heb. 11: 4.
• Er det galt å la et selskapsdyr bli operert slik at det ikke kan få unger? — R. M., USA.
Moseloven forbød spesielt israelittene å ofre et dyr som var blitt kastrert: «Et stykke storfe eller småfe . . . som er gildet ved å trykkes eller knuses eller rives eller skjæres, skal I ikke bære fram for [Jehova]; sådant skal I ikke gjøre i eders land.» Denne loven forbød ikke helt og holdent israelittene å kastrere sine husdyr, men den jødiske tradisjon synes å antyde at denne loven skulle tolkes slik. Det er mye som taler for dette, ettersom det at et slikt dyr ikke kunne frambæres som et offer, kunne tjene til å avskrekke fra kastrering. — 3 Mos. 22: 23, 24.
Det som gjaldt for israelittene, er imidlertid ikke nødvendigvis bindende for de kristne, for de kristne er ikke under loven, men under nåden. (Rom. 6: 14) Menneskene har fått herredømme over dyrene, og selv om de ikke må misbruke sitt herredømme, enten ved å drepe dem for sportens skyld eller ved å påføre dem unødvendige lidelser, står det til dem selv å avgjøre hvordan dyrene best kan tjene dem, enten døde eller levende eller med eller uten sin forplantningsevne. — 1 Mos. 1: 28.
• Hvorfor sier Matteus og Markus at forklarelsen fant sted seks dager etter at Jesus hadde gitt sine disipler et bestemt løfte, mens Lukas’ evangelium sier at den fant sted åtte dager senere? — J. S., USA.
Matteus og Markus regnet tydeligvis ikke med den første og den siste dagen, men bare de seks hele dager som gikk fra Herren Jesus ga sitt løfte til sine disipler, inntil forklarelsen fant sted. (Matt. 17: 1; Mark. 9: 2) Vi bør merke oss at Lukas ikke gjør krav på å oppgi nøyaktig hvor langt intervallet var. Han sier at forklarelsen fant sted «omkring åtte dager etter at han hadde talt dette». (Luk. 9: 28) Ettersom Lukas regner deler av den første og den siste dagen som hele dager, foretrekker han å angi lengden av perioden med et rundt tall — «omkring åtte dager». Lukas oppgir således antallet av dager fra et annet synspunkt enn Matteus og Markus, og disse skriftstedene er derfor i virkeligheten ikke i strid med hverandre.