Søk Gud mens han er å finne
«Han [Gud] forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, for at de skal søke Gud, om de kanskje kan famle etter ham og virkelig finne ham.» — Ap. gj. 17: 26, 27, NW.
1. Hvordan kom Paulus som en ukjent man til en ukjent by, og hva førte det til?
MANNEN var ukjent i byen, og da han kom til den, var den ukjent for ham. Da han så seg omkring der, la han merke til et alter som hadde innskriften: «For en ukjent Gud.» Kunne du tenke deg å tilbe en Gud som du betraktet som ukjent? Det ville være en høyst utilfredsstillende situasjon, og det var uten tvil slik apostelen Paulus følte det da han kom til Aten under sin annen misjonsreise, omkring år 50 e. Kr. Paulus’ kristne brødre hadde vært med ham fra Berøa og så langt som til Aten, og der hadde de forlatt ham i samsvar med hans ønske. Paulus hadde nylig, etter at han var blitt ledet til det fra himmelen, besøkt Makedonia, som lå nord for Aten, og han hadde tydeligvis aldri tidligere vært i Aten. Han visste uten tvil at byen var et senter for verdslig visdom og religion. Det siste opprørte ham, og «hans ånd [harmedes] i ham, da han så at byen var full av avgudsbilder». Hvordan reagerte Paulus da han så dette? Hvordan ville du ha reagert hvis du hadde vært en kristen jøde? — Ap. gj. 16: 9, 10; 17: 15, 16, 23.
2. På hvilken måte kan det som er «ukjent», være skadelig, og hvordan overvant Paulus dette problemet?
2 Det som er «ukjent», har ingen bestemte eller tydelig «opptrukne grenser». Dette kan resultere i stor skade og lett få sørgelige følger. Dette er derfor et problem vi bør overvinne, hvis det er mulig. Paulus gjorde det. Han begynte å gjøre seg selv og sin gjerning kjent, og samtidig gjorde han seg selv mer kjent med atenerne og deres tenkemåte. «Han holdt da samtaler i synagogen med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget hver dag med dem han traff på.» (Ap. gj. 17: 17) Det han opplevde blant jødene i Aten, skilte seg sannsynligvis ikke mye ut fra det han hadde opplevd i andre byer. Men på torget traff han mange som roste seg av å være interessert i lærdom og filosofi. Ettersom ’alle atenere og de fremmede som oppholdt seg der, ikke ga seg stunder til annet enn å fortelle eller høre nytt’, kunne det da sies at de søkte Gud innenfor de kjente, religiøse grenser?Nei, det kunne det neppe. La oss se litt nærmere på dem som oppholdt seg på torget. — Ap. gj. 17: 21.
3. Hvilken oppfatning hadde henholdsvis epikureerne og stoikerne, og hvordan var de lik mange mennesker i vår tid?
3 Epikureerne blir nevnt. De mente at det største mål i livet var å oppnå den høyeste nytelse, men å unngå de ubehagelige følger av overdreven nytelse. Paulus «forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen», et budskap som var i strid med deres oppfatning, som gikk ut på at det beste var å «ete og drikke, for i morgen dør vi». (Ap. gj. 17: 18; 1 Kor. 15: 32) Det eneste de bestrebet seg på å unngå, var alt som kunne hindre dem i å oppnå den høyeste nytelse. Nei, de søkte ikke den sanne Gud innenfor de grenser han hadde fastsatt. Noen andre som blir nevnt, er stoikerne. De trodde ikke på en personlig Gud, men på en upersonlig guddom, som den menneskelige sjel utgikk fra. For dem betydde det å leve et dydig liv å ’følge naturen’, ettersom de mente at materien og energien utgjorde de elementære prinsipper i universet. De hadde den oppfatning at menneskenes anliggender ble styrt av skjebnen. Ettersom de ikke virkelig søkte sannheten, var heller ikke de rede til å ta imot Paulus’ gudgitte budskap. Det er i denne forbindelse ikke vanskelig å se likheten mellom disse to gruppers oppfatning og det mange lærer i dag, idet de først og fremst legger vekt på det materielle og er glad i nytelser. Enten de sier det direkte eller ikke, mener de at for dem er Gud død, i det minste hva deres interesse for oppriktig å søke ham angår.
4. Hvorfor ble Paulus ført opp på Areopagos, og hvordan betraktet han dette?
4 Epikureerne og stoikerne var ikke velvillig innstilt overfor Paulus. De «innlot seg også i ordskifte med ham» og kalte ham en «ordgyter» og sa at han forkynte «utenlandske guddommer». De førte ham opp på Areopagos, sannsynligvis for å ta ham i forhør. Paulus var glad for at han på denne måten fikk anledning til å avlegge et godt vitnesbyrd, og vi er glad for at den tale han holdt ved denne anledningen, er blitt nedskrevet til gagn for oss. Vi er interessert i å få vite hvordan han løste problemet med den ’ukjente’ og behandlet spørsmålet om grenser. La oss forestille oss at vi befinner oss på Areopagos og lytter til ham. — Ap. gj. 17: 18—22.
Teokratiske grenser
5. a) Hva er verdt å legge merke til i den innledning Paulus kom med? b) Hvordan behandlet han problemet med den ’ukjente’?
5 «Atenske menn! I alle måter ser jeg at I er ivrige i eders gudsfrykt. For da jeg gikk omkring og så på eders helligdommer, fant jeg også et alter som det var satt den innskrift på: For en ukjent Gud. Det som I altså dyrker uten å kjenne det, dette forkynner jeg eder.» (Ap. gj. 17: 22, 23) Hvilken taktfull innledning var ikke dette! Han sa ikke noe som kunne støte tilhørerne eller få dem til å bli uenige med ham. Han valgte en av deres egne «helligdommer» og kom dem i møte ved å begynne å snakke om dette spesielle alter. Uten å stoppe opp og begynne å stille spørsmål angående hvilken gud de kan ha hatt i tankene, begynner han å bygge opp et logisk og overbevisende argument, idet han føyer den ene sannhet til den andre. Først kommer han bort fra den ’ukjente’. Han sier ikke rett ut at deres oppfatning er feilaktig, men han sier bare at han vil forkynne eller gjøre rede for hvem som er den eneste som fortjener å bli tilbedt som Gud. Legg merke til hvordan han gjør dette.
6. Hvilken sannhet slo Paulus fast angående Guds hensikt med menneskene og deres hjem?
6 Han forklarer at Gud, han som har skapt alle ting, og som gir liv og ånde, ikke bor i templer som er gjort med hender, og heller ikke tjenes av menneskehender. Hvis dette skulle gi noen inntrykk av at Gud befinner seg utenfor menneskenes rekkevidde, setter han ved det han deretter sier, tingene i det rette perspektiv. «Og han [Gud] gjorde av ett menneske alle folkeslag som skulle bo på hele jordens overflate, og han forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, for at de skal søke Gud, om de kanskje kan famle etter ham og virkelig finne ham, enda han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste en av oss.» (Ap. gj. 17: 24—27, NW) Både vitenskapen og Bibelen bekrefter den kjensgjerning at opprinnelsen til hele den menneskelige familie kan føres tilbake til ett menneske. Dette menneske fikk liv og ånde fra Gud, Skaperen. Paulus kommer deretter med en interessant uttalelse; han sier nemlig at grensen for menneskets bosted er «hele jordens overflate». Dette er naturligvis ikke i overensstemmelse med det ordtaket som sier at himmelen er grensen. Menneskene kan ta seg fram gjennom atmosfæren og har til og med dratt så langt som til månen, men de kan ikke oppholde seg permanent noen av stedene. De bør være tilfreds med å bo innenfor den grense Gud har fastsatt for dem.
7. Hva innebærer det alltid når Gud utsteder et dekret eller en forordning?
7 Hva har Paulus i tankene når han deretter sier at Gud «forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, for at de skal søke Gud»? Legg merke til ordet «forordnet». Når Gud, den suverene Herre, utsteder et dekret eller en forordning eller noe lignende, for eksempel en kunngjøring, en lov eller et påbud, blir det straks trukket opp en teokratisk grense eller skillelinje. Det må alltid være slik, for når det blir utstedt slike lover eller påbud, blir det fastsatt visse krav og forpliktelser som må oppfylles. For å være lydig må en holde seg innenfor de fastsatte grenser. Hvis en overskrider disse grensene og således kommer inn på forbudt område, som det heter, er en ulydig, og gjør seg kanskje skyldig i å krenke andres rettigheter. En nærmere undersøkelse av dette i lys av Bibelen vil hjelpe oss til å søke Gud, men først vil vi se litt nærmere på de «fastsatte tider» og de «opptrukne grenser for menneskenes bolig».
8. Hvordan åpenbarte Guds løfte til Abraham visse grenser?
8 For å vise hvordan den sanne Gud har fastsatt visse grenser, både når det gjelder tid og sted, kommer Paulus under ledelse av Guds Ord og ånd inn på begivenheter som har funnet sted etter skapelsen. Hvilke grenser er det? Det er nok så at det første løfte og den første profeti ble gitt i Eden, men det var først på det tidspunkt da Gud gjorde en edsvoren pakt med Abraham, at det blir gitt nærmere opplysninger om dette. Jehova avsluttet pakten med disse ordene: «Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes [velsigne seg, NW], fordi du lød mitt ord.» (1 Mos. 22: 18) Dette viser tydelig at Abraham ikke i uvitenhet ’dyrket en ukjent Gud’. Tvert imot! Det viser også at nasjonene ikke i uvitenhet kan velsigne seg selv i samsvar med sine egne oppfatninger. Menneskene kan bare finne Gud og oppnå hans velsignelse på den måten han har fastsatt. Som Esaias sa: «Søk [Jehova] mens han finnes.» En må også søke der hvor han er å finne, «den stund han er nær». (Es. 55: 6) Er du i likhet med Abraham rede til å lytte med velvilje til Gud?
9. Hvilke grenser var knyttet til dette løftet både hva tid og sted angår?
9 Legg merke til hvordan grenser, både hva tid og sted angår, var knyttet til Guds løfte. Angående Abrahams ætt sa Gud: «Det skal du vite, at din ætt skal bo som fremmede i et land som ikke hører dem til, . . . i fire hundre år. . . . Og i det fjerde ættledd skal de komme hit igjen.» Jehova kom med enda et løfte: «Din ætt gir jeg dette land, fra Egypts elv like til den store elv, elven Frat.» Til rett tid, etter at det hadde gått 400 år, på det tidspunkt da israelittene, Abrahams etterkommere, fikk loven ved Sinai berg, ga Jehova dette løfte: «Jeg vil la ditt lands grenser gå fra det Røde Hav til filistrenes hav og fra ørkenen til elven.» Israelittene fikk dessuten påbud om at når de dro gjennom ørkenen, måtte de ikke krenke andre lands grenser, for eksempel grensene til Moab og til Ammons barns land. Dette får oss til å forstå hvor passende de ordene var som Moses sang, og som vi finner i 5 Mosebok 32: 8: «Da den Høyeste ga folkene arv, . . . satte han folkenes landemerker etter tallet på Israels barn.» — 1 Mos. 15: 13—21; 2 Mos. 23: 31; 5 Mos. 2: 4, 5, 18, 19.
10. a) I hvilken hensikt har Gud forordnet «fastsatte tider» og «opptrukne grenser»? b) Hva advarer Paulus deretter mot og hva viser han at det kreves av oss?
10 Vi kan nå bedre forstå hva Paulus hadde i tankene da han kom inn på de «fastsatte tider» og de «opptrukne grenser for menneskenes bolig». Hva var hensikten med Guds forordning hva dette angår? Når det gjelder mennesker, setter de ofte opp grenser, for eksempel en høy mur, for å holde ukjente og uønskede personer borte. Men i dette tilfelle forholder det seg stikk motsatt. Paulus sier at hensikten med de «fastsatte tider» og de «opptrukne grenser» er at de skal hjelpe menneskene til å «søke Gud . . . og virkelig finne ham, enda han i virkeligheten ikke er langt borte fra en eneste en av oss». Han underbygger dette ved å minne om at mennesket er avhengig av Gud for å kunne leve og røre seg, «som også noen av eders skalder har sagt: For vi er også hans ætt». Paulus advarer deretter mot å la seg villede av avgudsdyrkelse, en form for tilbedelse som er basert på uvitenhet: «Da vi nå altså er Guds ætt, bør vi ikke tro at guddommen er lik . . . et billedverk av menneskelig kunst og tanke.» Når vi hører dette, ønsker vi å få vite hva det kreves at vi skal gjøre med dette. Vi får straks vite det: «Etter at Gud da har båret over med vankundighetens [denne uvitenhets, NW] tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg.» — Ap. gj. 17: 27—30, vers 27 fra NW.
11. Hva er høydepunktet i Paulus’ argument, og hvilke teokratiske grenser innebærer dette?
11 Apostelen når hurtig høydepunktet i sitt argument, i hvert fall så langt som han får anledning til å gå. Med noen få ord har han kommet tilbake til skapelsens begynnelse, viser hva Gud sier til menneskene at de skal gjøre, og begrunner dette ved å komme inn på hva som skal skje i framtiden. Hvorfor oppfordrer Gud menneskene til å angre og omvende seg? Fordi han «har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde». (Ap. gj. 17: 31) La du merke til de teokratiske grenser, den fastsatte «dag» og den utnevnte «mann» som Gud garanterer vil avsi en rettferdig dom, en dom som vil være gunstig for dem som oppriktig søker ham? Disse fastsatte grenser hva tid angår, hentyder til større ting enn de «opptrukne grenser for menneskenes bolig», som ble nevnt tidligere, i Apostlenes gjerninger 17: 26 (NW). Ettersom vi ønsker å oppnå en gunstig dom, er det nødvendig at vi i dag har en klar forståelse av hvor grensen går mellom det som er rett, og det som er galt, og mellom lydighet og ulydighet mot Gud. Trekk ikke opp denne grensen selv. Som vi skal se, krever det mer forsiktighet enn en vanligvis er klar over, og har å gjøre med hjertet så vel som med sinnet.
12, 13. a) Hvilken virkning hadde det da Paulus kom inn på oppstandelsen, men hva førte hans vitnesbyrd også til? b) Hvilken nytte kan vi ha av å kaste et blikk tilbake i tiden?
12 Da Paulus kom inn på oppstandelsen fra de døde, ble det for mye for de fleste av hans tilhørere. Da «spottet noen, men andre sa: Vi vil høre deg ennå en gang om dette». Det fine vitnesbyrd Paulus avla, var imidlertid ikke fullstendig forgjeves. «Noen menn holdt seg til ham og kom til troen, iblant dem også Dionysios, en av Areopagosdommerne, og en kvinne ved navn Damaris, og noen andre med dem.» Vi er glad for å få vite at noen lyttet med velvilje og var lydige mot evangeliet. — Ap. gj. 17: 32—34.
13 Ved denne anledningen var Paulus nødt til å fatte seg i korthet. Men ettersom vi ikke akkurat nå befinner oss i den samme situasjon som Paulus befant seg i, vil vi finne det umaken verdt å kaste et blikk tilbake i tiden og se hvordan og hvorfor det før Paulus’ tid oppsto et behov for å søke Gud, hvordan det ble dekket, og hvilke forpliktelser som hviler på oss.
Hvordan og hvorfor søkingen begynte
14. a) Hva kunne det at Jehova måtte lete etter mennesket, tyde på? b) Hvordan viste Adam at han hadde dårlig samvittighet, men viste han oppriktig anger?
14 Første gang Bibelen omtaler at noen søker etter noen, er det overraskende nok ikke menneskene som leter etter eller søker Gud, men omvendt. I 1 Mosebok 3: 9 leser vi: «Da kalte Gud [Jehova] på Adam og sa til ham: Hvor er du?» For en merkelig situasjon! Var det noe som var galt? Ja, det var blitt fulgt en gal handlemåte. Følgen var at da Adam og Eva «hørte Gud [Jehova] som vandret i hagen, . . . skjulte [de] seg for Gud [Jehovas] åsyn mellom trærne i hagen». Hvis vi forsøker å skjule oss for noen, skyldes det ofte dårlig samvittighet, som får oss til å bli redde og skamfulle. Du kjenner sikkert den følelsen. Adam følte det på den måten da han svarte Gud: «Jeg hørte deg i hagen; da ble jeg redd, fordi jeg var naken, og jeg skjulte meg.» Å bli redd og ønske å skjule seg er én ting; å angre og forsøke å gjenopprette et godt forhold er noe helt annet. Ikke på noe tidspunkt var det noe som tydet på at Adam eller hans hustru angret og ønsket å gjenopprette et godt forhold til Gud. De angret naturligvis bittert resultatet av sin handlemåte, men de ga ikke uttrykk for noen anger eller skamfullhet over selve handlingen. Hvilken gal handlemåte var det de hadde fulgt? — 1 Mos. 3: 8, 10.
15. Hvordan fastsatte Guds påbud i 1 Mosebok 2: 16, 17 en grense, både i bokstavelig og i moralsk henseende?
15 Både Adam og hans hustru hadde overtrådt visse teokratiske grenser, både i bokstavelig og i moralsk henseende. De hadde også gjort seg skyldig i å krenke andres rettigheter. Da Gud fra begynnelsen av satte Adam i Eden, innbød han ikke bare Adam til fritt å spise av alle trær med unntagelse av ett. Vi leser at Gud tvert imot «bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø». To ganger senere omtalte Gud dette som et påbud. (1 Mos. 2: 16, 17; 3: 11, 17) Det er interessant å merke seg at da Satan gjennom slangen stilte Eva spørsmål angående dette påbudet, omtalte ingen av dem det som et påbud, men bare som noe Gud hadde sagt. (1 Mos. 3: 1, 3) Som tidligere nevnt medfører et påbud imidlertid alltid at det blir fastsatt en eller flere grenser. I dette tilfelle var «treet til kunnskap om godt og ondt» bokstavelig talt forbudt område for Adam og Eva. De måtte ikke spise eller så mye som røre dets frukt. Men frukten var ikke utenfor rekkevidde i bokstavelig forstand. Det var derfor fastsatt en meget viktig moralsk grense. Guds påbud utgjorde en prøve på deres lydighet.
16. Hva var det som fikk Eva til å overtre den moralske grense, og hva fikk det henne til å tro?
16 Det at Eva lyttet med velvilje til slangen, førte til at hun overtrådte den moralske grense. «Kvinnen så at treet . . . var en lyst for øynene, og at det var et prektig tre.» Lengsler og ønsker oppstår i hjertet. Til tross for at Eva nettopp hadde gjentatt Guds påbud, lot hun falske opplysninger synke ned i sitt hjerte gjennom sinnet. Hun ble bedratt til å tro at hun selv kunne trekke opp grensen, at hun selv kunne «kjenne godt og ondt». Er det ikke nettopp dette de fleste mennesker gjør? De setter opp sine egne normer for hva som er rett, og hva som er galt, eller godtar de normer andre har fastsatt. Kanskje du selv er blitt oppmuntret til å gjøre det av andre som er atskilt fra Gud, idet du har trodd at det er tilstrekkelig å la seg lede av sin oppriktighet? — 1 Mos. 3: 5, 6.
17. Hvordan overtrådte hun deretter den bokstavelige grense, og i hvilken forstand krenket hun andres rettigheter?
17 Etter at Eva hadde overtrådt den moralske grense ved med urette å ønske og bestemme seg for å spise av den forbudte frukt, overtrådte hun straks den bokstavelige grense. «Hun tok av frukten og åt; og hun ga sin mann med seg, og han åt.» (1 Mos. 3: 6) Å overskride en grense er ofte ensbetydende med å krenke andres rettigheter. I dette tilfelle krenket Eva først sin manns rettigheter hva lederskap angår, idet hun selv tok initiativet i denne sak. Noe som var av enda større betydning, var at de begge krenket Jehova Guds rettigheter ved selv i ulydighet å bestemme hvilken handlemåte de skulle følge. De overtrådte med fullt overlegg grensen, det vil si, de ignorerte med vitende og vilje den grense Gud hadde trukket opp mellom det de hadde lov til å spise, og det de ikke hadde lov til å spise, og trakk sin egen grense. Hva resulterte det i?
18. a) Hvordan vernet Gud om sine rettigheter? b) I hvilken utstrekning har menneskene vært berørt av Adams ulydighet, og hvilke spørsmål oppstår som følge av dette?
18 Etter at Gud hadde uttalt sin dom, ble Adam og hans hustru drevet ut av den hagen som hadde vært deres hjem. De kunne ikke vende tilbake. Jehova «drev mennesket ut, og foran Edens hage satte han kjerubene med det luende sverd som vendte seg hit og dit, for å vokte veien til livsens tre». (1 Mos. 3: 24) Dette var en grense det var forbudt å overskride; en hindring som var ugjennomtrengelig for dem. Noe som var enda verre, var at de ble drevet bort fra Jehovas åsyn og nærvær. Som Adams etterkommere er vi alle ettersom vi er ’gjort av ett menneske’, i høy grad berørt av dette. På grunn av nedarvet synd og ufullkommenhet, for ikke å snakke om «denne uvitenhets tider» som vi lever i, er vi fremmedgjort for Gud. (Ap. gj. 17: 26, 30, NW) Det skal innrømmes at det blir utøvd mye religion blant mennesker som er fremmedgjort for Gud. Det finnes mange forskjellige religionssamfunn, og mange mennesker er tilfreds med det religionssamfunn de tilhører. De avgjør selv hva som er godt og hva som er dårlig i religiøse eller moralske spørsmål. Gjør du det? Og betyr dette at det ikke finnes noe håp i livet? Er det helt forgjeves å søke den sanne Gud og den sanne religion? Kan vi finne det vi søker? La oss se hva som skjedde etter at mennesket var blitt drevet ut av Eden, og hvilken oppmuntring vi kan høste av dette.
Hvordan søkingen kan avsluttes
19. Hvordan viste Adams to første sønner at de var forskjellige, og hvordan gikk det med Kain?
19 Den handlemåte Adams to første sønner hver på sin måte fulgte, vil kunne hjelpe oss i vår søking. De frambar begge et offer til Jehova, men som beretningen viser, hadde de forskjellige motiver. Kains offer, som besto av «jordens grøde», var kanskje bare en formalitet. Hans yngre bror, Abel, frambar et utsøkt offer som besto av «de førstefødte lam i [hans] hjord og deres fett», og som ikke sto tilbake for Kains offer. På en måte som ikke blir åpenbart, viste Jehova at han godtok Abel og hans offer, men «til Kain og hans offer så han ikke». «Da ble Kain meget vred.» Jehova advarte ham da vennlig og sa: «Hvis du bestemmer deg for å gjøre godt, vil det ikke da bli en opphøyelse? Men hvis du ikke bestemmer deg for å gjøre godt, ligger synden på lur ved inngangen, og det er deg den begjærer; og vil du for din del bli herre over den?» Dette viser at Kain allerede hadde fulgt en ond handlemåte og tydeligvis i en selvisk og egenrådig ånd hadde søkt en «opphøyelse». Han sto i fare for å gå over grensen og miste selvkontrollen. Det gjorde han da også og ble den første morder. Han gikk «bort fra [Jehovas] åsyn og bosatte seg i landet Nod». — 1 Mos. 4: 3—16, vers 7 fra NW.
20. Hvordan hadde Abel kunnet bygge opp en sterk tro, og hvilke andre fine egenskaper hadde han?
20 Hvilken motsetning til Kain var ikke Abel! På en eller annen måte viste Gud ham sin gunst. Abel var fullt ut klar over dette. Paulus understreker dette idet han sier at «ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død». (Heb. 11: 4) Abels tro hadde et godt grunnlag. Han hadde uten tvil fått en detaljert beskrivelse av alt det Jehova så rikelig hadde sørget for i Edens hage. Han kjente sikkert også til hvordan Jehova hadde talt til Adam som en far taler til sin sønn. Han hadde kjennskap til det løfte som var blitt gitt i Eden, til Jehova Guds profeti angående slangens hode som skulle bli knust, og han hadde et sikkert håp om at denne profetien ville bli oppfylt, selv om han ikke visste nøyaktig når eller hvordan det ville skje. Foruten tro og håp hadde han den største av alle egenskaper. Han hadde framelsket sann kjærlighet til Jehova forbundet med en sterk lojalitet og en verdsettelse som var stor nok til å overvinne den dårlige påvirkning han var utsatt for fra sine foreldre og sin eldre bror. — 1 Mos. 3: 15; 1 Kor. 13: 13.
21. Hvordan er eksemplet med Abel til oppmuntring for oss?
21 For Abels vedkommende tok søkingen etter den sanne Gud slutt da han fikk beviset for at Jehova velsignet ham. Han trengte ikke lenger å søke Gud for å finne ham, men han måtte fortsette å søke å bevare hans gunst ved å følge en rett handlemåte og av hjertet vise ham lydighet. Det som var mulig for Abel, er også mulig for oss. Vi vil derfor tillitsfullt fortsette å granske Guds Ord for å få ytterligere veiledning og oppmuntring. Tenk på hvordan Jehova hjalp Abel og, kan vi si, også rakte Kain en hjelpende hånd.
[Bilde på side 533]
Da apostelen Paulus talte til atenerne på Areopagos, oppfordret han dem til å søke den sanne Gud
[Bilde på side 535]
Da Gud skapte Adam og Eva, ga han menneskene «hele jordens overflate» som deres bosted
[Bilde på side 538]
Ved å spise av den forbudte frukt overtrådte Eva de grenser Gud hadde fastsatt