Viser du at du setter pris på vennlighet?

VENNLIGHET er en egenskap som varmer hjertet. Skaperen har utstyrt oss med trangen til å vise vennlighet, en egenskap som har sitt utspring i kjærlighet. At menneskene er i besittelse av en slik naturlig trang til å vise vennlighet, framgår blant annet av Jesu ord: «Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.» — Ap. gj. 20: 35, NW.

Men selv om det forholder seg slik, er det mange som ikke viser vennlighet. En av grunnene til dette er uten tvil at det er sjelden noen setter pris på vennlighet. Et gammelt ordspråk sier: «Utakk er verdens lønn.» En engelsk forfatter har en gang sagt: «Dyrene har overlatt det til menneskene å vise utakknemlighet.» Ja, som regel er denne gamle verden kald og utakknemlig.

Det ser til og med ut til at verden blir mer og mer utakknemlig. Dette er imidlertid noe som ikke bør overraske oss, ettersom profetien sier: «I de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være . . . utakknemlige.» Menneskene er særlig utakknemlige overfor Gud, deres Skaper. De tenker svært lite, om i det hele tatt noe, på de gaver de daglig mottar fra ham som er giveren av «all god gave og all fullkommen gave». De sier ikke Gud og Faderen «takk for alle ting». Ettersom mange foreldre ikke setter pris på den godhet og vennlighet som Gud viser dem, forsømmer de å lære sine barn å sette pris på vennlighet. Resultatet av dette er at en stor del av den yngre generasjon i vår tid vokser opp uten noensinne å føle seg forpliktet til å vise takknemlighet mot sine foreldre eller andre for de gaver de mottar, eller for de tjenester andre yter dem. — 2 Tim. 3: 1, 2; Jak. 1: 17; Ef. 5: 20.

Mange vennlig innstilte mennesker er blitt skuffet over at den vennlighet de har vist andre, ikke er blitt verdsatt. Dette gjelder særlig forholdet mellom to ektefeller. I et slikt forhold ventes det ofte at den mest gavmilde skal fortsette å gi, mens den andre tar det som en selvfølge. I et slikt tilfelle kan den gavmilde tenke på Jesu ord om å ’gjøre vel uten å vente å få noe igjen, så skal I være den Høyestes barn, for han er god mot de utakknemlige’. Det at Jesus formante oss til å gjøre det gode mot de utakknemlige, rettferdiggjør eller unnskylder naturligvis ikke dem som er utakknemlige. — Luk. 6: 35.

En som oppriktig elsker rettferdighet, vil ta begge sider av saken i betraktning. Han vil på den ene side være gavmild, hjelpsom og tjenstvillig når han har anledning til det, og på den annen side gi uttrykk for at han setter pris på den vennlighet som blir vist ham. «Den gylne regel» får også sin anvendelse i denne forbindelse: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» — Luk. 6: 31.

Du kan vise at du setter pris på den vennlighet som er blitt vist deg, ved at du enten muntlig eller skriftlig gir uttrykk for din takknemlighet. Noen vennlige ord koster ingen ting, og hvilken glede gir det ikke den som får høre eller lese dem! Du viser at du setter pris på den godhet som er blitt vist deg, og at det har vært umaken verdt å vise deg vennlighet. Skaperen ønsket sikkert også at Adam og Eva skulle verdsette den godhet han hadde vist dem. Han ville gjerne ha et bevis på at de satte pris på det han hadde gjort for dem, og derfor forlangte han lydighet av dem i en ganske enkel sak: De måtte ikke spise av frukten på et bestemt tre. Ved å legge ulydighet for dagen viste de at de ikke satte pris på Guds gaver, og derfor skulle de heller ikke lenger få nyte godt av dem. — 1 Mos. 2: 17; 3: 19.

Ja, et menneske som unnlater å gi uttrykk for sin takknemlighet, viser at han er selvisk, og får andre til å tvile på at han i det hele tatt har fortjent den vennlighet som er blitt vist ham. Han ligner de ni av de ti spedalske som Jesus en gang helbredet, og hvorav bare én var så takknemlig at han straks vendte tilbake og takket sin velgjører. «Han . . . falt ned på sitt ansikt for hans føtter og takket ham.» Dette fikk Jesus til å spørre: «Ble ikke de ti renset? hvor er da de ni?» De følte ingen takknemlighet. — Luk. 17: 14—18.

Det er imidlertid ikke bare i ord at en kan vise at en setter pris på vennlighet. Bibelen sier: «La oss ikke elske [bare] med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» En kan vise at en setter pris på en gave, ved den måten en mottar den og bruker den på. Beskjedenhet vil være en stor hjelp i denne henseende. — 1 Joh. 3: 18.

En kan også vise sin takknemlighet ved på en eller annen måte å gjøre gjengjeld. En kan vise at en setter pris på den gjestfrihet en har nytt godt av, ved å tilby å hjelpe til på en eller annen måte. Undertiden kan en gjøre dette ved å tilby å være med på å dekke utgiftene og gjøre dette med glede.

En vennlig handling kan ofte bestå i å låne ut en bok eller et hage- eller et kjøkkenredskap. I slike tilfelle kan du på flere forskjellige måter vise at du setter pris på en slik vennlighet, for eksempel ved selv å være villig til å låne ut noe som du har, og som en annen kan ha bruk for, ved å ta godt vare på det du låner, og ved å levere det tilbake i rett tid.

I noen tilfelle kan det imidlertid være at ens takknemlighet over andre menneskers godhet og offervilje tilskynder en til å avslå deres vennlige tilbud, for eksempel når de viser større gavmildhet enn fornuften tilsier. Bibelen forteller at kong David ved en anledning ga uttrykk for sin lengsel etter vann fra en bestemt brønn. Tre av hans venner som hørte dette, satte sitt liv på spill da de brøt seg gjennom fiendens rekker for å hente dette vannet til ham. Drakk David av dette vannet? Nei, det gjorde han ikke, for prisen for det hadde vært for høy. Hvis han hadde drukket av det, ville det ha vært som om han hadde drukket disse mennenes blod, og derfor ofret han det til Jehova ved å utgyte det som et drikkoffer for ham. Hvis David hadde drukket vannet, ville han ikke bare ha vist mangel på respekt for Guds lov om blodets hellighet, men han ville også ha vist ringeakt for sine venners liv, ettersom han ville ha betraktet litt vann som noe som var mer verdt. — 1 Krøn. 11: 17—19.

Det som er nevnt her, er bare noen få eksempler på hvordan en kan vise at en setter pris på forskjellige former for vennlighet som kan bli vist en. Når en viser takknemlighet, gleder en den som viser vennlighet og godhet mot en, og en gagner seg selv, for det hindrer en i å bli hard og selvisk, og dette er tilfelle enten det er Gud eller ens neste som har vist en vennlighet og godhet.