Kapittel 8
Guds utvelgelse i samsvar med hans «evige hensikt»
1. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med de to sønnene av ham som Gud fornyet sitt paktsløfte overfor?
JEHOVA GUD valgte å fornye det paktsløfte han hadde gitt Abraham, overfor Abrahams sønn Isak. (1 Mosebok 26: 1—5, 23, 24) Selv om Isak giftet seg i en alder av 40 år, ble han 60 år før han som svar på sin bønn til Jehova fikk barn — tvillinger. Ville Jehova, som hadde bønnhørt Isak, nå treffe et valg i forbindelse med de to tvillingguttene?
2. Hvordan åpenbarte Gud hvilken av de to sønnene han ville velge?
2 Jehova viste hvilket valg han hadde truffet, under Rebekkas svangerskap, etter at hun hadde bedt til ham og forhørt seg om sin tilstand: «[Jehova] sa til henne: I ditt liv er det to folk, og fra ditt skjød skal to folkeslag skille seg at; det ene folk skal være sterkere enn det andre, og den eldste skal tjene den yngste.» Esau var den av tvillingene som ble født først. (1 Mosebok 25: 20—23) Jehova viste således at han ikke ville gjøre Isaks to tvillingsønner til én nasjon, en nasjon som besto av to stammer. Det skulle derimot framstå to folkeslag, og det som utgikk fra den eldste sønnen, ville være svakest og tjene det som utgikk fra den yngste. Dette var i strid med den førstefødtes naturlige rett til å være den fremste. På denne måten viste Jehova hvem han ville velge.
3. Var utvelgelsen avhengig av menneskers gjerninger, eller var den avhengig av den som kaller?
3 Den allmektige, allvise Gud hadde rett til å gjøre dette, i samsvar med sin hensikt, til velsignelse for hele menneskeheten. En bibelkommentator i det første århundre skrev om dette: «Så var det også med Rebekka, hun som var fruktsommelig ved én, Isak, vår far. For da de ennå var ufødte og ennå ikke hadde gjort hverken godt eller ondt — for at Guds råd etter hans utvelgelse [Guds hensikt i forbindelse med utvelgelsen, NW] skulle stå ved makt, ikke ved gjerninger, men ved ham som kaller — da ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste; som skrevet er: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.» — Romerne 9: 10—13; sitatet er fra Malakias 1: 2, 3.
4. Hvorfor hadde Jehova mindre kjærlighet til Esau enn til Jakob allerede før de ble født?
4 Det var naturligvis ikke et dårlig valg den allmektige og allvise Gud traff. Ettersom han var i stand til å lese den genetiske koden hos de to guttene i Rebekkas morsliv, forutsa han uten tvil hvordan hver av dem ville forme sitt liv. Han valgte derfor den riktige tvillingen, enda det viste seg å være den yngste. Selv om Jehova hadde truffet sitt valg i samsvar med sin hensikt, tvang han imidlertid ikke noe igjennom. Han planla ikke at den eldste, Esau, skulle selge sin førstefødselsrett for en skål med linsevelling på en dag da han ble tvunget til å treffe sin avgjørelse. Men allerede før guttene ble født, forutså tydeligvis Jehova at Esau ikke ville ha den samme verdsettelse av og kjærlighet til åndelige verdier som Jakob. Han nærte av den grunn mindre kjærlighet til Esau enn til Jakob og traff sitt valg i samsvar med det mens tvillingene ennå var i mors liv. — 1 Mosebok 25: 24—34.
5. Planla Jehova på hvilken måte Jakob skulle få velsignelsen av Isak, og sørget han for at den ble omstøtt?
5 Jehova planla ikke den framgangsmåten som Jakob og hans mor, Rebekka, til slutt benyttet for å få Isak til å uttale sin velsignelse over Jakob, men han tillot at den aldrende og blinde Isak kom til å uttale den velsignelse som tilkom den førstefødte over Jakob, ettersom Jakob fortjente å få den. (1 Mosebok 27: 1—30) Jehova lot ikke Isak omstøte velsignelsen. Nei, da Jakob flyktet for sin tvillingbror, Esau, som var fylt av morderisk vrede, stadfestet Jehova i stedet Isaks velsignelse av Jakob. Han holdt fast ved det valg han hadde truffet allerede før Jakob ble født. Hvordan gjorde han det?
6. Hvordan ble det at Gud hadde utvalgt Jakob, stadfestet i Jakobs drøm om stigen som ble benyttet av engler?
6 På sin vei kom Jakob til et sted i det lovte land som ble kalt Betel. «Da drømte han og så en stige som var stilt opp på jorden, og hvis topp nådde til himmelen, og se, Guds engler steg opp og steg ned på den. Og se, [Jehova] sto øverst på den og sa: Jeg er [Jehova], din far Abrahams Gud og Isaks Gud; det land som du nå ligger i, det vil jeg gi deg og din ætt. Og din ætt skal bli som støvet på jorden, og du skal utbre deg mot vest og mot øst og mot nord og mot sør, og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes [ved hjelp av deg og ved hjelp av din ætt skal alle jordens slekter visselig velsigne seg, NW]. Og se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du så går, og jeg vil føre deg tilbake til dette land; jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har lovt deg.» — 1 Mosebok 28: 12—15.
7, 8. a) Hva betydde denne guddommelige erklæringen med hensyn til Messias’ slektslinje? b) Hvem utmerket Jakob i motsetning til Esau seg som en tilbeder av?
7 Ifølge denne uomstøtelige erklæring, som ble framsatt av den Gud som ikke lyver, ville Gud oppfylle løftet til Abraham i 1 Mosebok 12: 1—7 gjennom Jakobs etterkommere eller ætt.
8 Det betydde at Messias, Guds himmelske kvinnes «ætt», skulle framstå i Jakobs slektslinje. Det er grunnen til at vi nå vil undersøke Jakobs etterkommeres historie i stedet for å studere historien til de nasjoner og slekter som kan se fram til å bli velsignet av den messianske «ætt». Dessuten ble Abrahams Gud og Isaks Gud også kalt «Jakobs Gud». Han ble ikke kalt Esaus (eller Edoms) Gud, for Esau utmerket seg ikke som en tilbeder av Jehova, og hans etterkommere ble fiender av dem som tilba Jehova. En av Edoms guder var guden Kos. (2 Krønikebok 25: 14; Esekiel, kapittel 35) Det tempel som senere ble bygd i Jerusalem, ble kalt «Jakobs Guds hus». (Esaias 2: 3) Til veiledning for oss som lever i disse vanskelige tider, sier salmisten under inspirasjon: «[Jehova], hærskarenes Gud, er med oss; Jakobs Gud er vår faste borg.» — Salme 46: 12.
KONGESTAMMEN VELGES
9. a) Hvorfor blir Jakobs etterkommere kalt israelitter? b) Hvor ble Jakob far til sin 12. sønn?
9 Jakob bodde i 20 år i Padan-Aram i Mesopotamia og giftet seg i løpet av den tiden inn i den familie som hans far, Isak, godkjente, og ble far til 11 sønner. Deretter befalte Gud ham å vende tilbake til det lovte land, som han hadde flyktet fra. (1 Mosebok 31: 3) På sin vei tilbake fikk han tilnavnet Israel. Guds engel sa til ham: «Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel; for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet.» (1 Mosebok 32: 28) Deretter ble Jakobs etterkommere kalt Israel eller israelitter. (2 Mosebok 17: 11) Senere, da Jakob eller Israel hadde reist videre etter enda et besøk i Betel, hvor han hadde hatt sin drøm om stigen, ble han far til sin 12. sønn, Benjamin. Under denne sin annen sønns fødsel døde Jakobs elskede hustru Rakel. Som det står i 1 Mosebok 35: 19: «Så døde Rakel, og hun ble begravd på veien til Efrat, det er Betlehem.»
10. Hva gjorde Ruben seg uverdig til under Jakobs opphold i det lovte land?
10 Etter at Jakob hadde vendt tilbake til det lovte land i 1761 f. Kr., fortsatte han å bo der som fremmed i 33 år. I løpet av denne tiden skjedde det en rekke betydningsfulle ting, men ikke fordi de var planlagt av Gud. Jakobs far, Isak, døde i en alder av 180 år. (1 Mosebok 35: 27—29) Jakobs eldste sønn, Ruben, krenket sin fars medhustru Bilha, Rakels trellkvinne. (1 Mosebok 35: 22) Dette gjorde Ruben uverdig til å beholde retten som sin fars, Jakobs, førstefødte og retten til at den kongelige Messias skulle framstå i hans slektslinje. Jehova Gud hadde naturligvis ikke planlagt dette, for han godkjenner på ingen måte blodskam. — 1 Mosebok 49: 1—4.
11, 12. a) Hvordan gjorde Simeon og Levi seg uskikket til å føre den messianske slektslinje videre? b) Hva måtte Gud nå gjøre?
11 Før Rakel døde og Ruben begikk denne sjokkerende, umoralske handling, ble Jakobs datter Dina krenket av en innbygger i det lovte land, nemlig Sikem, hevitten Hemors sønn, som bodde i byen Sikem. Jakobs sønner ble meget oppbrakt på grunn av denne ’skammelige gjerning mot Israel’. Da de mannlige innbyggerne i Sikem var kampudyktige på grunn av at de hadde gått med på å la seg omskjære, tok derfor Jakobs annen sønn, Simeon, og hans tredje sønn, Levi, sine sverd og hogg ned alle mennene i Sikem, som ikke ante uråd, og deretter ble byen plyndret.
12 Jakob, Guds profet, godkjente ikke denne voldshandlingen. Han sa til Simeon og Levi at de ved å gjøre dette hadde ’ført ham i vanrykte’, slik at han nå sto i fare for å bli slått i hjel av landets tallrike innbyggere. (1 Mosebok 34: 1—30) På grunn av denne grusomme nedslaktningen som ble foretatt i vrede, ble både Simeon og Levi uegnet til å være den i hvis slektslinje den messianske «ætt» skulle framstå. En annen av Jakobs sønner enn Simeon, Levi og den førstefødte, Ruben, måtte derfor få dette ærefulle privilegium. (1 Mosebok 49: 5—7) Jehova Gud hadde ikke planlagt at det skulle gå slik. Han måtte innrette seg etter de omstendigheter som nå hadde oppstått. Hvem av de gjenværende sønnene han skulle velge, ville han åpenbare gjennom sin profet, Jakob eller Israel.
13, 14. Hvordan gikk det til at Jakob og hans husstand dro til Egypt, hvor Josef var?
13 Den førstefødte sønnen av Jakobs annen hustru, hans elskede hustru Rakel, var den 11. sønnen i familien, og han het Josef. Jakob viste en spesiell hengivenhet for denne sønnen, som han hadde fått på sine gamle dager. Av den grunn ble hans halvbrødre misunnelige på ham. Uten at deres far visste om det, solgte de ham til noen omreisende kjøpmenn som var på vei til Egypt. De fikk sin far, Jakob, til å tro at han var blitt drept av et vilt dyr.
14 Josef ble solgt som slave og ført til Egypt, men på grunn av at den Gud han trofast tilba og adlød, viste ham sin gunst, ble han opphøyd til matvareforvalter og statsminister under Farao. I 1728 f. Kr. ble Josef forsont med sine angrende halvbrødre, som hadde kommet ned til Egypt for å kjøpe fødevarer under den verdensomfattende hungersnøden. Josef sørget deretter for at hans far, Jakob eller Israel, flyttet med hele sin husstand til Egypt og slo seg ned i det område som ble kalt Gosen. Der levde Jakob i ytterligere 17 år. — 1 Mosebok, kapitlene 37—47.
15, 16. Hva var Jakob fremdeles arving til da han dro ned til Egypt, og hvordan blir oppmerksomheten henledet på dette i Salme 105: 7—15?
15 Det var på Guds befaling Jakob tok imot Josefs innbydelse og forlot det lovte land og dro ned til Egypt. (1 Mosebok 46: 1—4) Da han dro ned dit, var han fremdeles arving til Abrahamsløftet, og han var den som kunne gi løftet videre. Salme 105: 7—15 påpeker dette og sier:
16 «Han er [Jehova] vår Gud, hans dommer er over all jorden. Han kommer evinnelig sin pakt i hu, det ord han fastsatte for tusen slekter, den pakt han gjorde med Abraham, og sin ed til Isak; og han stadfestet den som en rett for Jakob, som en evig pakt for Israel, idet han sa: Deg vil jeg gi Kana’ans land til arvelodd. Da de var en liten flokk, få og fremmede der, og vandret fra folk til folk, fra et rike til et annet folk, tillot han ikke noe menneske å gjøre vold imot dem, og han straffet konger for deres skyld: Rør ikke ved mine salvede [eller messias’er; på hebraisk flertall av ma·shiʹahh], og gjør ikke mine profeter noe ondt.»
17. Hvorfor omtalte Jehova Abraham, Isak og Jakob som «profeter» og som sine «salvede»?
17 Jehova sa altså at Abraham, Isak og Jakob var hans profeter, og det var de virkelig. (1 Mosebok 20: 7) En profet kunne omtales som salvet fordi han var blitt utpekt og utnevnt, selv om det ikke var blitt helt olje over hans hode ved en offisiell seremoni. (1 Kongebok 19: 16, 19; 2 Kongebok 2: 14) Selv om Abraham, Isak og Jakob ikke ble salvet med olje på samme måte som Jakob salvet minnesteinen på det sted han kalte Betel, ble de med rette omtalt som «salvede» på grunn av den måten Jehova handlet med dem på. (1 Mosebok 28: 18, 19; 31: 13) Det at Jehova kalte dem «mine salvede», viser at det var han som utnevnte dem, at det var han som valgte dem. Moffatts bibeloversettelse gjengir Salme 105: 15 slik: «Rør ikke mine utvalgte; gjør ikke mine profeter skade.» (Se også 1 Krønikebok 16: 22.) Jehova velger hvem han vil; han har en hensikt med det valg han treffer.
18. Hva ble i samsvar med dette den nasjon som skulle nedstamme fra Abraham, Isak og Jakob, kalt, og hvorfor var dette passende?
18 Abraham, Isak og Jakob var Jehovas «messias’er», og i harmoni med dette nedstammet den messianske nasjon fra dem. Bibelen omtaler faktisk denne utvalgte nasjon som Jehovas «messias» eller «salvede». I Salme 28: 8, 9 sier salmisten David: «[Jehova] er deres styrke, og han er et frelsens vern for sin salvede [hebraisk: ma·shiʹahh]. Frels ditt folk og velsign din arv, og fø dem og bær dem til evig tid!» Senere sa profeten Habakuk til Jehova i bønn: «Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede [ma·shiʹahh].» (Habakuk 3: 13) I harmoni med dette ville den «salvede» nasjon, det «salvede» folk, til Guds fastsatte tid frambringe den virkelige Messias, Guds himmelske kvinnes «ætt». — 1 Mosebok 3: 15.
19. Hva ble Jakobs 12 sønner kalt, ettersom de var overhoder for 12 stammer?
19 Nede i Egypt økte Jakobs etterkommere i antall og ble til et stort folk som kunne bli til en nasjon. Om det tidspunkt da Jakob lå på sitt dødsleie (i 1711 f. Kr.) og tok avskjed med sine sønner, sier beretningen: «Alle disse er Israels stammer, tolv i tallet, og således var det deres far talte til dem; han velsignet dem, hver av dem velsignet han med den velsignelse som tilkom ham.» (1 Mosebok 49: 28) Ettersom hver av Israels 12 sønner var overhode for en stamme, ble de kalt «patriarker» eller stamfedre. Som det en gang ble sagt til Det høye råd i Jerusalem: «Han ga ham omskjærelsens pakt; og så fikk han sønnen Isak, og omskar ham på den åttende dag, og Isak fikk sønnen Jakob, og Jakob ble far til de tolv patriarker. Og patriarkene bar avind mot Josef og solgte ham til Egypt; og Gud var med ham.» (Apostlenes gjerninger 7: 8, 9) De gresktalende jøder talte med rette om «Abraham, patriarken» og om «patriarken David». — Hebreerne 7: 4; Apostlenes gjerninger 2: 29.
20. Ble det opprettet et religiøst patriarkat i Israel?
20 Dette vil imidlertid ikke si at det ble opprettet et religiøst patriarkat blant Jakobs etterkommere der i Egypt. Etter Jakobs død i Gosen gjorde ikke Josef, Faraos statsminister i Egypt, seg til patriarkalsk overhode for Israels 12 stammer, selv om hans far ved den siste velsignelse han uttalte over ham, viste at førstefødselsretten var blitt overgitt ham. — 1 Mosebok 49: 22—26; 50: 15—26.
21. a) Hvem viste Jakob at førstefødselsretten nå ble overført til? b) Hvem måtte avgjøre hvilken slektslinje den messianske konge skulle bli født i?
21 Ved de profetiske velsignelser patriarken Jakob uttalte over sine 12 sønner, åpenbarte han mer enn at førstefødselsretten var blitt overdratt fra Ruben, Jakobs førstefødte sønn med sin første hustru, Lea, til Josef, Rakels førstefødte. (1 Mosebok 29: 21—32) Før Josef ble solgt som slave og ført til Egypt, kunne hans halvbrødre ikke tenke seg at han skulle være konge over dem. (1 Mosebok 37: 8) Men lenge før dette, da Gud ga patriarken Abraham omskjærelsens pakt, forutsa Gud at konger skulle nedstamme fra Abraham, og det ved hans hustru Sara, hvis navn Gud forandret fra Sarai til Sara, som betyr «fyrstinne». (1 Mosebok 17: 16) Da Gud forandret Jakobs navn til Israel, lovte han likeledes at konger skulle utgå fra Jakob. (1 Mosebok 35: 10, 11) Men den som innehadde førstefødselsretten, fikk ikke automatisk den rett og ære å bli stamfar til den kongerekke som ville føre fram til den messianske konge, Guds himmelske kvinnes «ætt». Det som avgjorde saken, var hvem Gud valgte. Han lot Jakob utpeke hvilken sønn som skulle bli stamfar til denne kongen.
22. Hvilken sønn velsignet Jakob da han omtalte et «kongespir» og en «herskerstav»?
22 Etter at den døende Jakob hadde gitt uttrykk for sin misbilligelse med Ruben, Simeon og Levi, sa han følgende om sin fjerde sønn med sin første hustru, Lea: «Juda — deg skal dine brødre prise, din hånd skal være på dine fienders nakke, for deg skal din fars sønner bøye seg. En ung løve er Juda; fra rov er du steget opp, min sønn! Han legger seg ned, han hviler som en løve, som en løvinne; hvem våger å vekke ham? Ikke skal kongespir vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten [Silo, NW] kommer, og folkene blir ham lydige.» — 1 Mosebok 49: 8—10.
23. Hva hentyder alle de nevnte trekkene — kongespiret, herskerstaven folkenes lydighet og sammenligningen med en løve — til når det gjelder Juda?
23 Vi legger merke til at Jakob sammenlignet Juda med en løve. I Mika 5: 7 blir løven framstilt som kongen blant skogens dyr. Og i Esekiel 19: 1—9 blir kongene i Juda rike omtalt som løver. At Jakob sammenligner Juda med en løve, harmonerer således godt med at kongespiret ikke skulle «vike fra Juda», idet denne uttalelsen innebar at Juda allerede hadde kongespiret og ikke ville miste det eller bli fratatt det. Kongespiret blir forbundet med herskerstaven, som heller ikke skulle vike fra Juda før Silo kom. Det ble dessuten sagt om Juda, representert ved denne Silo, at «folkene blir ham lydige». (1 Mosebok 49: 10) Alle disse trekkene som blir nevnt i forbindelse med Juda, hentyder til kongeverdighet!
24, 25. a) Hva betyr navnet Silo, og hvem blir det brukt om? b) Hvorfor vil kongespiret ikke måtte vike fra Juda?
24 En mener at navnet Silo betyr «han som den tilhører». Den gamle latinske oversettelsen Vulgata, som ble oversatt fra den hebraiske grunntekst, har følgende ordlyd: «Inntil han som skal sendes, kommer.»
25 Denne Silo («han som den tilhører»), som skulle komme, er den samme som den som den suverene Herre, Jehova, omtalte profetisk da han sa til den siste judeiske kongen i Jerusalem: «Jeg vil vende opp ned, opp ned, opp ned på det som er; heller ikke ved dette skal det bli, inntil han kommer hvem retten tilhører, og jeg gir ham den.» (Esekiel 21: 27) Dette sikter uten tvil til den messianske konge, Guds billedlige kvinnes «ætt», for i og med hans komme vil det ikke være behov for flere konger, konger som kan etterfølge ham. Da vil kongedømmet i Juda stamme tilfalle Silo, og det vil for alltid tilhøre ham. Han er den messianske konge som skal sitte ved Jehovas høyre hånd i himmelen og være en konge som er lik Melkisedek, ham som patriarken Abraham ga tiende av krigsbyttet. (Salme 110: 1—4) På den måten vil kongespiret ikke vike fra Juda.
26. a) Hvordan viser 1 Krønikebok 5: 1, 2 at førstefødselsretten var én ting og kongeverdigheten en annen? b) Hva kunne Jehova gjøre, selv om han ikke planla begivenhetenes gang?
26 At førstefødselsretten var én ting og oppgaven som konge en annen, og at Gud gjennom den døende patriarken Jakob ga kongeembetet til Juda, framgår klart og tydelig av Bibelen. I 1 Krønikebok 5: 1, 2 leser vi følgende om Jakobs sønner: «Og sønnene til Ruben, Israels førstefødte — for han var den førstefødte, men fordi han vanhelliget sin fars seng, ble hans førstefødselsrett gitt til sønnene av Josef, Israels sønn, som dog ikke ble innført i ættelisten som den førstefødte; for Juda ble den mektigste blant sine brødre, og fyrsten skulle være en av hans etterkommere, men førstefødselsretten tilhørte Josef.» Vi kan ikke si at den allmektige, allvise Gud planla det på denne måten, for han var ikke årsak til Rubens og Simeons og Levis ugjerninger og følgene av dem. Men slik som begivenhetene utviklet seg, sto det ham fritt å velge Juda. Uansett hva som skjedde, kunne han holde fast ved sin opprinnelige hensikt og gjennomføre den uten å forandre på den.
27, 28. a) Hvilken nasjon må vi ha øynene rettet mot, og i særdeleshet hvilken del av denne nasjonen? b) Hvordan vil det være til gagn for oss å handle i overensstemmelse med det bevismateriale Gud skaffer til veie?
27 Guds valg og den handlemåte han fulgte i de forskjellige situasjoner, tjener som en sikker veileder for oss når vi undersøker hans «evige hensikt» i forbindelse med den salvede, Messias. De profetiske ord han inspirerte den døende patriarken Jakob til å uttale over Juda, hjelper oss til å forstå hvilken slektslinje vi skal rette vår oppmerksomhet mot. Vi skal ikke bare ha øynene rettet mot Israels 12 stammer i sin alminnelighet, men mot Juda stamme i særdeleshet, på grunn av dens direkte tilknytning til Jehovas Messias, hans himmelske kvinnes «ætt». Vi finner stadig flere beviser som hjelper oss til å identifisere den messianske konge som Guds «evige hensikt» er uløselig forbundet med.
28 Hvis vi handler i samsvar med det bevismateriale den suverene Herre, Jehova, skaffer til veie for oss, vil vi unngå å følge en falsk messias og derved også unngå å bli skuffet. Vi vil i stedet erfare den glede å finne den sanne Messias, som Gud sendte, og følge denne Messias, som alle jordens nasjoner vil velsigne seg ved hjelp av, til evig gagn for dem selv.