Hvorfor Guds akerland frambringer frukt
1. Hvilket annet gresk ord vil vi nå undersøke, og hvor ofte er det brukt i de kristne greske skrifter?
ETTERSOM vi nå har en mer korrekt forståelse av ordet aión, som ble brukt av dem som ble inspirert til å nedskrive de kristne greske skrifter, kan vi bedre skille mellom det ordet og det andre greske ordet som vi behandler, nemlig kósmos. Dette siste ordet er brukt 187 ganger av de inspirerte skribenter, hovedsakelig av apostelen Johannes, og i hvert eneste tilfelle er det i Kong Jakobs oversettelse gjengitt med «verden», bortsett fra en gang, nemlig i 1 Peter 3: 3, hvor kósmos er gjengitt med «prydelse». Det samme er tilfelle med New World Translation, som 186 ganger gjengir kósmos med ordet «verden» og én gang, i 1 Peter 3: 3, med «pryd». Derfra kommer også ordet kosmetikk (kosmétikos).
2. Hvorfor blir uttrykket «den nye kósmos» aldri brukt i de inspirerte skrifter?
2 Det er interessant å merke seg at de inspirerte skribenter taler om nye himler og en ny jord og det nye Jerusalem, men de bruker aldri uttrykket den nye kósmos. Vi skjønner grunnen til dette når vi blir klar over at ordet kósmos i Bibelen har tilknytning til eller dreier seg om den menneskelige familie, menneskeslekten, menneskene, og det kommer ikke til å bli noen ny menneskelig familie her på jorden. Menneskeheten er gjenløst. Guds Sønn Jesus Kristus døde som et fullkomment menneskelig offer for å gjenkjøpe for menneskeheten det den fullkomne Adam i Eden tapte for oss ved sin synd. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 3: 12; 21: 1, 2.
3. I hvilken betydning blir kósmos brukt?
3 Som Peters bruk av ordet kósmos i 1 Peter 3: 3 viser, er den enkleste betydning av det «ordning», men det kan også bety «pryd, skjønnhet, utsmykning», ettersom noe som er velordnet, også bærer preg av skjønnhet. I samsvar med dette blir kósmos i de kristne greske skrifter mange ganger brukt i betydningen den ordning som er forbundet med menneskeheten som et hele. De inspirerte skribenter bruker derfor til sine tider kósmos i betydningen av den ramme i form av omgivelser, den tingenes ordning, som menneskene blir født inn i, som de eksisterer i, og som de på en relativ måte må ta hensyn til og ha respekt for. Denne ramme som disse ting utgjør, og som omgir og påvirker menneskeheten, er blitt bygd opp her på jorden. Vi vil nå trekke fram noen tilfelle hvor ordet kósmos blir brukt i denne betydning.
4—6. Hva er betydningen av kósmos i Johannes 16: 21; 1 Korintierne 14: 10, 11 og 1 Johannes 3: 17?
4 Like før Jesus Kristus måtte gjennomgå sine fryktelige lidelser, sa han til sine trofaste apostler: «Når kvinnen føder, har hun sorg, fordi hennes tid er kommet; men når hun har født sitt barn, kommer hun ikke lenger sin trengsel i hu, av glede over at et menneske er født til [inn i, NW] verden [kósmos].» (Joh. 16: 21) Dette betyr ikke i første rekke at det nyfødte barnet blir født inn i den menneskelige familie, men at det blir født inn i den ramme som menneskenes forhold utgjør, og som det fra da av må eksistere i.
5 Da apostelen Paulus ga de kristne det råd at de på sine møter ikke måtte framføre tale som var uforståelig for dem som hørte på, sa han: «Så mange slags språk er det nå visst i verden, og det er intet av dem som ikke har sin betydning; dersom jeg altså ikke kjenner språkets betydning, blir jeg en utlending for den som taler, og den som taler, blir en utlending for meg.» (1 Kor. 14: 10, 11) Innenfor denne ramme eller ordning, det vil si de ting og forhold som omgir menneskeheten, er det nå med de 2796 språk og dialekter som blir talt, mange slags talelyder foruten andre slags lyder, for eksempel lyder som frambringes av musikkinstrumenter. Men de kan alle sammen oppfattes av mennesker.
6 Apostelen Johannes sa følgende angående mangel på kristen kjærlighet: «Men den som har verdens gods og ser sin bror ha trang og lukker sitt hjerte for ham, hvorledes kan kjærligheten til Gud bli i ham?» (1 Joh. 3: 17) Hvis en kristen harde midler til livets opphold som blir skaffet til veie eller muliggjort av denne verden, bør han dele dem med sin bror som har trang, hvis han ønsker å legge praktisk kjærlighet for dagen.
7. Hvem styrer denne ytre ramme som utgjøres av de ting som omgir menneskene og hvordan blir dette bekreftet av det Jesus sa i Lukas 4: 5—8?
7 Jesus Kristus viste hvem det er som er den usynlige person som styrer denne ytre ramme som utgjøres av de ting som hele menneskeheten er påvirket av, da han sa like før han ble forrådt og overgitt til sine fiender: «Nå holdes dom over denne verden; nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Jeg skal heretter ikke tale meget med eder; for verdens fyrste kommer, og han har intet i meg [ikke noe tak på meg, NW]. . . . denne verdens fyrste er dømt. (Joh. 12: 31; 14: 30; 16: 11) Denne verdens usynlige fyrste hadde ikke noe tak på Jesus ved slutten av hans jordiske tjeneste, like lite som han hadde noe tak på Jesus da Jesus forberedte seg til å begynne sin tjeneste som Messias eller Kristus, og da han hadde avsluttet en 40 dager lang faste i ørkenen. «Og djevelen førte ham opp på et høyt fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet; for meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil; vil nå du falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt.» Satan Djevelen erklærte således at han var «denne verdens [usynlige fyrste]», men Jesus ville ikke inngå noen avtale med ham. — Luk. 4: 5—8.
8. Hvordan kunne Jesus som et menneske overvinne verden?
8 Som et fullkomment menneske overvant Jesus denne verden før han gikk bort fra den. Angående hans siste påskemåltid sammen med sine apostler leser vi: «Men før påskehøytiden, da Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden til Faderen,» vasket han deres føtter. (Joh. 13: 1—5) Senere på kvelden sa han til dem: «Jeg er utgått fra Faderen og kommet til verden; jeg forlater verden igjen og går til Faderen. . . . I verden har I trengsel; men vær frimodige! jeg har overvunnet verden.» (Joh. 16: 28, 33) Ved det han selv gjorde, understreket han det han hadde sagt til dem tidligere: «Den som elsker sitt liv, mister det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal bevare det til evig liv.» (Joh. 12: 25) Ved å ofre sitt menneskeliv eller sin sjel viste Jesus seg verdig til å få udødelig liv sammen med sin himmelske Far.
9. Hvilken annen måte blir kósmos brukt på, og hvordan blir dette vist i Lukas 12: 29, 30?
9 Det kunne også siteres andre skriftsteder for å vise at ordet kósmos blir brukt om den ytre ramme som omgir alle mennesker, og som de under de bestående forhold blir født inn i. (Matt. 16: 26; 24: 21; Joh. 18: 36; Rom. 5: 12) Vi vil imidlertid også ta for oss en annen måte dette ordet blir brukt på, nemlig en måte som det ble brukt på av de kristne, og som må ha virket svært underlig for hedningene eller de ikke-kristne. Denne nye måten å bruke ordet kósmos på var å bruke det i betydningen av den menneskemasse som var atskilt fra den kristne menighet og i opposisjon til den. Det var i denne betydning det ble brukt den gangen. Jesus fortalte sine disipler at de ikke skulle bekymre seg for hvordan de skulle få dekket sine materielle behov, og så tilføyde: «For alt slikt søker hedningene i verden etter; men eders Fader vet at I trenger til det.» — Luk. 12: 29, 30.
10. Belys ved hjelp av passende skriftsteder denne andre måten å bruke ordet kósmos på.
10 Jesus påpekte motsetningen mellom denne verden og sine disipler da han sa: «Sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke; I kjenner ham, for han blir hos eder og skal være i eder. Ennå en liten stund, og verden ser meg ikke lenger; men I ser meg.» (Joh. 14: 17, 19) Da han fortalte dem at verden ville hate dem, sa han: «Når verden hater eder, da skal I vite at den har hatet meg før eder. Var I av verden, da ville verden elske sitt eget; men fordi I ikke er av verden, men jeg har utvalgt eder av verden, derfor hater verden eder.» (Joh. 15: 18, 19; 7: 7; 1 Joh. 3: 13) I sin siste bønn sammen med sine apostler sa han til Gud: «Jeg ber for dem; jeg ber ikke for verden, men for dem som du har gitt meg, fordi de er dine. Jeg har gitt dem ditt ord, og verden har hatet dem fordi de ikke er av verden, liksom jeg ikke er av verden.» — Joh. 17: 9, 14.
11. Hvordan viser Paulus, Jakob og Johannes at kósmos har den betydning som blir nevnt i avsnitt 9?
11 Ettersom verden var fremmedgjort for Gud og fiendtlig innstilt til hans folk, skrev apostelen Paulus: «Gud [forlikte i Kristus] verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og har nedlagt i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved oss; vi ber i Kristi sted: La eder forlike med Gud!» (2 Kor. 5: 19, 20; 7: 10) Disippelen Jakob advarer oss mot mennesker som er atskilt fra Gud, ved å si: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres trengsel, å holde seg selv uplettet av verden.» «I utro! vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» (Jak. 1: 27; 4: 4) Apostelen Johannes gjør oss kjent med grunnen til dette når han sier: «Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde.» (1 Joh. 5: 19) Vi må ikke elske den. — 1 Joh. 2: 15—17.
Guds akerland
12. Oppgi en tredje måte å bruke kósmos på, og hvordan er det som sies i Johannes 1: 9, 10, 29, et bevis for at det kan brukes på den måten?
12 En tredje måte som det greske ordet kósmos ble brukt på, var i betydningen selve folket, alle mennesker som en familie, hele menneskeheten på jorden, alle menneskelige skapninger, uten noen tanke på deres moralske tilstand eller livsførsel, men rett og slett i betydningen mennesker, Guds skapninger. Det er i denne betydning det brukes i Johannes 1: 9, 10: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke.» Det var også i denne betydning døperen Johannes brukte det da han pekte på Jesus Kristus og sa: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» — Joh. 1: 29; 1 Joh. 2: 2.
13. a) Hva mente samaritanene i Sykar om Jesus ifølge denne betydningen av ordet? b) Hvilken verden var Jesus og hans disipler lys for?
13 Jesus brukte dette ordet med tanke på menneskene som levde innenfor den bestående ordning, da han sa til den jødiske rådsherren Nikodemus: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv; for Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham.» (Joh. 3: 16, 17) Dette var også den oppfatning samaritanene i byen Sykar hadde av dette ordet, for etter at Jesus hadde gitt til kjenne overfor den samaritanske kvinnen at han var Messias eller Kristus, og etter at disse samaritanene selv hadde hørt ham tale, sa de: «Vi vet nå at han sannelig er verdens frelser.» Han var ikke bare jødenes frelser, men også samaritanenes og andre folkeslags frelser. (Joh. 4: 42) I harmoni med dette sa Jesus offentlig da han sto foran jødene: «Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» «Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.» (Joh. 8: 12; 9: 5) Hans disipler måtte også være verdens lys. — Matt. 5: 14—16; Fil. 2: 15.
14. Hva skrev Peter angående Jesu ofring av seg selv som et lam?
14 Apostelen Peter skrev angående Jesu ofring av seg selv som et lam: «Dere ble befridd . . . med verdifullt blod, som av et lytefritt og uplettet lam, ja, Kristi blod. Ja, han var forut kjent før verdens grunnleggelse [gresk: katabolé], men han ble tilkjennegitt ved tidenes ende for deres skyld.» — 1 Pet. 1: 18—20, NW.
15, 16. a) Når var det at «verdens grunnleggelse» fant sted? b) Hvordan ble dette vist av Jesus?
15 Jesus ble tilkjennegitt som Messias eller Kristus i årene 29—33, «ved tidenes ende», ikke ved «verdens grunnleggelse». Av den grunn måtte «verdens grunnleggelse» ha funnet sted tidligere. Når var det? Jo, det var da Adam og Eva ble drevet ut av paradiset, Edens hage, dømt til å dø, eller nærmere bestemt da Adam og Eva frambrakte barn som kunne bli frelst fra den dødens fordømmelse som de hadde arvet fra Adam. (Rom. 5: 12, 13) Ut fra det en kan lese i Bibelen, var Abel den første som tilhørte denne menneskeverden som var verdig til å bli gjenløst.
16 At grunnleggelsen av verden (kósmos) må ha funnet sted på det tidspunkt, ble vist av Jesus da han sa til de jødiske lederne som gikk inn for å få ham drept: «Dere er . . . vitner til deres forfedres gjerninger, og likevel samtykker dere i dem, for disse drepte profetene, men dere bygger deres gravsteder. Av denne grunn har også Guds visdom sagt: ’Jeg vil sende dem profeter og apostler, og de skal drepe og forfølge noen av dem, slik at alle profetenes blod som er utøst fra verdens grunnleggelse av, kan bli krevd av denne generasjon, fra Abels blod helt til Sakarias’ blod, han som ble slått i hjel mellom alteret og huset [templet].’» (Luk. 11: 48—51, NW) Jesus viste således at Abel var den første av alle de profetene hvis blod var blitt, utgytt fra verdens grunnleggelse av. Følgelig levde Abel ved «verdens grunnleggelse». Det var fra denne menneskeverdenen at Jesus Kristus kunne ta bort den nedarvede synd ved å ofre seg selv som Guds Lam. — 1 Mos. 4: 2—11, 25; Matt. 23: 35; Heb. 11: 4; 12: 24.
17, 18. a) Hvordan var Jesus «forut kjent før verdens grunnleggelse»? b) Hvordan åpenbarte Jehova ifølge 1 Mosebok 3: 15 dette for menneskene?
17 Hvordan kan det så sies at Jesus Kristus, Guds himmelske Sønn, var «forut kjent før verdens grunnleggelse»? Jo, det kan sies fordi Jehova Gud før Abels tid forut visste at hans elskede Sønn skulle være hans offerlam som skulle gjenløse menneskeverdenen. Før den fullkomne Adam og Eva syndet i Edens hage, var det ikke nødvendig for Gud å gjøre noe for å gjenløse menneskeverdenen ved et fullkomment menneskelig offer. Men så snart de to første mennesker syndet, visste Gud det eller fikk kjennskap til det, for nå følte de seg skyldige og gjemte seg for ham. Gud fikk dem til å innrømme sin synd. Han traff straks tiltak for å gjenløse den verden som Adams og Evas etterkommere ville komme til å utgjøre. Han åpenbarte denne hensikt ved å si til slangen som ble benyttet av Fristeren, Satan Djevelen: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den [han, NW] skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» — 1 Mos. 3: 15.
18 Med uttrykket «hennes ætt», det vil si ’kvinnens’ ætt, mente Gud i særlig grad sin enbårne Sønn, som ble Jesus Kristus på jorden. Ved å tale om at denne spesielle Sønns «hæl» skulle bli knust, mente han hans død. Ved sin død beviste Guds Sønn ikke bare sin fullstendige ulastelighet, men han tjente også som et gjenløsningsoffer, som et lam, nemlig det «Guds lam, som bærer verdens [kósmos] synd». Ifølge 1 Mosebok 3: 15 visste derfor Gud om Kristus før han uttalte dommen over Eva og Adam og drev dem ut av Edens hage, og før den tiden kom da Eva måtte frambringe barn med fødselsveer. Dette var før «verdens grunnleggelse», det vil si grunnleggelsen av menneskeverdenen, som riktignok arvet synden, men som likevel kunne bli gjenløst ved hjelp av Guds kvinnes fremste Ætt. Dette var før den trofaste Abel frambar et offer av sine lam omkring 3897 f. Kr. Så lenge før Jesus Kristus døde på jorden, var han altså forut kjent av Gud, sin Far. — 1 Mos. 22: 1—18; 2 Mos. 12: 3—28; 29: 38—42.
19, 20. a) Hvem ble ifølge Paulus’ ord også «før verdens grunnleggelse» utvalgt til å være med Kristus? b) Hvordan var dette mulig?
19 Apostelen Paulus bruker det samme greske uttrykket som apostelen Peter når han skriver: «Velsignet være vår Herre Jesu Kristi Gud og Far, for han har velsignet oss med all åndelig velsignelse i de himmelske steder i forening med Kristus, liksom han utvalgte oss i forening med ham før verdens grunnleggelse, for at vi skulle være hellige og uten plett for ham i kjærlighet. For han forutbestemte oss til å bli adoptert ved Jesus Kristus som hans sønner i samsvar med sin gode vilje, . . . [vi har] utløsningen ved løsepenge gjennom hans blod.» — Ef. 1: 3—7, NW.
20 Ut fra dette forstår en at da Jehova Gud talte om fiendskapet mellom sin ’kvinnes’ ætt og slangens ætt, hadde han til hensikt å la denne lovte ætt innbefatte 144 000 andre åndelige sønner som skulle bli hans fremste Ætts brud. Gud utvalgte således «før verdens grunnleggelse» de 144 000 som skulle være i forening med Jesus Kristus. For at dette skulle kunne bli mulig, forutbestemte Gud at han ville adoptere disse 144 000 andre åndelige sønner gjennom sin enbårne Sønn Jesus Kristus ved å la Jesus tilveiebringe et gjenløsningsoffer for dem ved hjelp av sitt utgytte blod. Disse 144 000, som ble utvalgt til å være en del av kvinnens ætt i forening med Kristus, ville således bli utløst fra den syndige menneskeverdenen. Akkurat som slangens ætt ville innbefatte mange personer, ville kvinnens ætt innbefatte mange sønner av Gud.
’Skrevet fra verdens grunnleggelse av’
21. a) Hva betyr det som sies i Åpenbaringen 13: 8? b) Hvor mange navn er det reservert plass til i denne spesielle «livets bokrull»?
21 I Åpenbaringen 13: 1—8 (NW) blir den store Slanges synlige politiske organisasjon framstilt som et villdyr, og deretter sies det: «Alle de som bor på jorden, skal tilbe det; ingen av dem har fra verdens grunnleggelse av sitt navn skrevet i livets bokrull til Lammet som ble slaktet.» Den her nevnte livets bokrull tilhører Lammet som var forut kjent før verdens grunnleggelse, og som ble slaktet i året 33 e. Kr., som det framgår av Åpenbaringen 5: 6—10. De som tilber det symbolske villdyret, har ikke «fra verdens grunnleggelse av» sine navn skrevet i denne livets bokrull, og de kommer heller aldri til å få det. Slike avgudsdyrkere hører ikke til Guds utvalgte, som skal oppnå udødelig liv i himmelen i forening med det herliggjorte Guds Lam. I denne spesielle livets bokrull er det utelukkende reservert plass til navnene på de 144 000, som ikke vil tilbe det symbolske villdyret og dets bilde. — Åpb. 15: 2, 3; 20: 4; 21: 27.
22, 23. a) Hvem er sannsynligvis de som får sine navn innskrevet i den livets bokrull som blir omtalt i Åpenbaringen 17: 8, og hvorfor kan det sies? b) Hvordan viste Kristus tydeligvis hen til dette i Matteus 25: 34?
22 I Åpenbaringen 17: 8 (NW) sies det angående vår tids tilbedere av villdyrets bilde: «De som bor på jorden, [vil] med beundring undre seg, men deres navn er ikke fra verdens grunnleggelse av blitt skrevet i livets bokrull.» Ettersom det i dette verset ikke sies at bokrullen er den som tilhører «Lammet som ble slaktet», kan det her dreie seg om den bokrull eller bok hvori navnene på dem som skal arve liv på jorden i den kommende tingenes ordning, blir innskrevet. I betraktning av den fordelaktige måten Abel blir omtalt på i Hebreerne 11: 4 og 12: 24, må hans navn ha vært det første som er blitt innskrevet i den. (Åpb. 20: 12—15) Abel tilhører de «andre får» som den gode hyrde, Jesus Kristus, ofret sin sjel eller sitt menneskeliv for. — Joh. 10: 14—16.
23 Abel kommer derfor til å få leve i Guds rikes jordiske område og nyte godt av de velsignelser som vil komme fra dette rike under Guds ’kvinnes’ Ætt. (1 Mos. 3: 15) Han vil kunne glede seg over livet på jorden sammen med den klasse av får-lignende mennesker som i dag gjør godt mot Kristi åndelige brødre, mot levningen av Guds kvinnes Ætt. (Åpb. 12: 1, 2, 5, 6, 17) Det var uten tvil dette privilegium Jesus Kristus viste hen til i sin lignelse om fårene og geitene, en lignelse som nå får sin oppfyllelse. I denne lignelsen sier han til fårene som er samlet sammen og stilt ved hans høyre side: «Kom, dere som har min Fars velsignelse, arv det rike om er beredt for dere fra verdens grunnleggelse [gresk: katabolé] av.» — Matt. 25: 34, NW.
24. Hvorfor brukte Jesus det greske ordet katabolé, og ikke ordet themélios («grunnvoll» eller «grunnstein») i Matteus 25: 34?
24 Jesus brukte altså i dette tilfelle det greske ordet katabolé, som er gjengitt med «grunnleggelse», og ikke det greske ordet themélios, som blir brukt om ham som den «grunnvoll» han utgjør for den kristne menighet. (1 Kor. 3: 10—12; Ef. 2: 20—22) Han hadde god grunn for å gjøre det, for de to greske ordene betyr ikke det samme. Det at Jesus Kristus ble lagt som en «grunnvoll» eller «grunnstein» i det himmelske Sion, var ikke det samme som verdens «grunnleggelse», for disse to begivenhetene fant sted til forskjellig tid. (Es. 28: 16; 1 Pet. 2: 5, 6) Jesus Kristus ble lagt som grunnstein i Sion flere tusen år etter «verdens grunnleggelse». Da Gud kom med sin uttalelse i 1 Mosebok 3: 15 angående sin kvinnes Ætt, begynte han å berede sitt messianske rike, som skulle bli til velsignelse for de «andre får». Deres velsignelse i Rikets jordiske område var således beredt dem «fra verdens grunnleggelse av».
«Nye himler og en ny jord»
25, 26. Hva eksisterte ifølge Peter før vannflommen på Noahs tid, og hvilket spørsmål melder seg i denne forbindelse?
25 De «andre får» skal bli velsignet i tiden for de lovte «nye himler og en ny jord». Før apostelen Peter kommer inn på at det skal bli «nye himler og en ny jord», skriver han: «Gud . . . [avholdt seg ikke] fra å straffe en gammel verden [kósmos], men bevarte Noah; en rettferdighetens forkynner, i trygghet sammen med sju andre da han førte en vannflom over en verden av ugudelige mennesker.» (2 Pet. 2: 4, 5, NW) Deretter beskriver Peter de forhold som rådde like før vannflommen, og sier: «Det var himler i gammel tid og en jord som hadde framstått fast ut av vann og midt i vann ved Guds ord; og ved disse midler led datidens verden ødeleggelse da den ble oversvømt av vann.» — 2 Pet. 3: 5, 6, NW.
26 Legg merke til at Peter her nevner tre ting som ble berørt av vannflommen. Det var 1) «himler i gammel tid», 2) «en jord som hadde framstått fast ut av vann og midt i vann» og 3) «datidens verden». Ble alt dette ødelagt, eller hva var det som ble ødelagt?
27. Hva var det som ikke ble ødelagt i vannflommen, men hvilken forandring fant sted som følge av den?
27 Jorden ble ikke ødelagt; den står fremdeles «fast ut av vann». Den er imidlertid ikke lenger «midt i vann». Hvorfor ikke? Fordi det vannet som den inntil da hadde vært omgitt av, falt ned, ikke fra skyer, men fra himmelen i form av en vannflom. Helt fram til Noahs 600. leveår hadde disse «himler i gammel tid» et utseende som var forskjellig fra det utseende som himmelen eller det ytre verdensrom har i vår tid. En vannring, som inneholdt flere milliarder tonn vann, svevde høyt over jorden. Ifølge 1 Mosebok 1: 6—8 var det på Guds befaling at det ble en slik vannring oppe i himlene. Den omga jorden som et tak, slik at det kunne sies at jorden framsto «midt i vann ved Guds ord». I november i Noahs 600. leveår bevirket Guds ord at det vannet som denne vannringen inneholdt, styrtet ned på jorden, som det opprinnelig hadde kommet fra. Dette spesielle trekk ved himlene forsvant således, men selve himlene med deres sol, måne og stjerner var der fremdeles. (1 Mos. 1: 14—19; 6: 5 til 8: 7) Hva var det så som ble ødelagt?
28. a) Hvem ble ifølge Peters ord i 2 Peter 3: 6 ødelagt i vannflommen? b) Hvem unngikk denne ødeleggelsen?
28 De menneskene som befant seg utenfor Noahs ark, ble ødelagt. Det er dem det siktes til i 2 Peter 3: 6 (NW) når det sies at «[datidens verden led] ødeleggelse da den ble oversvømt av vann». De utgjorde den ’gamle verden’, og som det sies i 2 Peter 2: 5 (NW), straffet Gud dem «da han førte en vannflom over en verden av ugudelige mennesker». Den var den menneskeverden som ved sin fordervelige handlemåte og sine voldshandlinger var fremmedgjort for Gud, og som ikke ville ha noe å gjøre med Noah og de sju andre menneskesjelene i arken. Det var også nephilim på jorden den gangen. De var det bastardavkom som ble frambrakt som følge av den forbindelse som ble inngått mellom ulydige engler, Guds sønner, og menneskenes vakre døtre. (1 Mos. 6: 1—4) Trass i at disse nephilim sannsynligvis var i besittelse av overmenneskelig kraft, var de likevel kjødelige og ble derfor ødelagt da vannflommen kom. Deres mødre, hustruene til de materialiserte Guds sønner fra himmelen, var også kjødelige og ble ødelagt av vannflommen. Deres fedre unngikk imidlertid å bli ødelagt av vannflommen, for de skilte seg av med sine menneskelegemer ved å dematerialisere seg og vende tilbake til den usynlige åndeverdenen. — 1 Pet. 3: 19, 20; 2 Pet. 2: 4; Jud. 6.
29. Oppsummer hva det var som ble ødelagt, og hva det var som ble bevart.
29 Av de tre ting Peter nevner, var det ikke de bokstavelige himler og den bokstavelige jord som ble ødelagt, men det var den gamle menneskeverdenen, «en verden av ugudelige mennesker», «datidens verden», som ble utslettet fra jordens overflate.
30. Hvem kommer til å bli ødelagt i Harmageddon, og hvem kommer til å bli bevart i live?
30 Hele den «ugudelige» menneskehet som var fremmedgjort for Gud, ble ødelagt, men menneskeslekten ble ikke utryddet. I vår tid har vi således et moderne menneskesamfunn. Det er imidlertid like ugudelig. Det stammer fra Adam og Eva og kommer til å bli ødelagt i det kommende universelle Harmageddon-slag. (Åpb. 16: 14, 16) Menneskeslekten kommer imidlertid fortsatt til å bestå på jorden, for akkurat som Noah og de sju andre i arken ble bevart i live, vil også de «andre får» i vår tid bli bevart i live gjennom dette slaget og få oppleve tiden for de «nye himler og en ny jord». (Matt. 24: 36—39) Det kommer derfor alltid til å leve mennesker her på jorden.
31. Hva er tydeligvis grunnen til at Peter senere i sine skrifter hvor han taler om himlene og jorden, ikke bruker ordet kósmos, og hvem må det derfor siktes til med uttrykket «jord»?
31 Etter at apostelen Peter har talt om de «himler og den jord som er nå» og om «nye himler og en ny jord», bruker han ikke senere i sitt brev ordet kósmos, verden, det vil si menneskene på jorden. Grunnen til at han ikke gjør det, er tydeligvis den at han nå bruker uttrykkene «himler» og «jord» på en overført eller symbolsk måte og ikke om de bokstavelige himler og den bokstavelige jord. Hvilket uttrykk benytter han så om menneskene, det vil si om alle de mennesker som er ugudelige og fremmedgjort for Jehova Gud? Det er dem det siktes til med uttrykket «jord», for uttrykket «jord» blir ofte benyttet om menneskene som lever på jorden. — 1 Mos. 11: 1; Sl. 97: 1; Jer. 22: 29, NW.
32. Hva må følgelig også oppfattes symbolsk i Peters skrifter?
32 Følgelig må også den «ilden» hvormed de nåværende symbolske himler og den nåværende symbolske jord skal bli ødelagt, være symbolsk. De bokstavelige himler og den bokstavelige jord kommer derfor ikke til å bli ødelagt når 2 Peter 3: 7, 10 (NW) får sin oppfyllelse: «De himler og den jord som er nå, er ved det samme ord spart til ilden og blir oppholdt inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og ødelegges. . . . Jehovas dag skal komme som en tyv, og da skal himlene forsvinne med en fresende lyd, men elementene skal bli oppløst i en intens hete, og jorden og dens gjerninger skal bli blottstilt.» I denne trengselstid, som kan sammenlignes med ild, skal det bli gjort slutt på Satan Djevelens usynlige herredømme over menneskeheten og det jordiske samfunn av ugudelige mennesker. De kristne, som er forlikt med Gud, kommer imidlertid til å bli bevart i live.
33. Hva er de nye himler og den nye jord?
33 Peter sier derfor videre: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 13) De nye himler, som er symbolske, er Jehovas messianske rike som hersker fra den usynlige verden. Den nye jord er de organiserte «andre får», som den gode hyrde, Jesus Kristus, ga sitt menneskeliv for. I dette nye jordiske samfunn skal rettferdigheten bo, og således vil rettferdighet og paradisiske forhold komme til å råde overalt på jorden.
34. Hva er derfor Guds akerland, og hva bør alle kristne føle seg forpliktet til?
34 Dette herlige budskap angår alle mennesker. Det er Guds vilje gjennom Kristus at dette gode budskap skal bli forkynt over hele jorderike før de himler og den jord som er nå, og alle de ugudelige med dem blir ødelagt. (Matt. 24: 14) Hele menneskeverdenen er i dag mer enn noen gang tidligere Guds akerland. Som kristne, som er helt innvigd til Gud for å gjøre hans vilje, er vi forpliktet til å være hans medarbeidere i dette høyst viktige redningsarbeidet. Idet vi verdsetter hans ufortjente godhet, vil vi være fast besluttet på å fortsette som mennesker som «arbeider sammen med ham». Derved vil vi kunne vise at vi elsker ham, og at vi ikke har oversett hensikten med all den ufortjente godhet han har vist oss gjennom Jesus Kristus. — 1 Kor. 3: 9; 2 Kor. 5: 19 til 6: 1, NW.
[Bilde på side 252]
Pryd (kósmos)
[Bilde på side 253]
Født inn i verden (kósmos)
[Bilde på side 255]
Abel, den første av den verden (kósmos) av mennesker som var verdig til å bli gjenløst
[Bilde på side 258]
En verden (kósmos) av ugudelige mennesker ødelagt ved vann