Teokratisk ekteskap i en ugudelig verden
«Du skal ikke inngå svogerskap med dem; du skal ikke gi dine døtre til hans sønner og ikke ta hans døtre til hustruer for dine sønner; for de vil få dine sønner til å vike av fra meg, så de dyrker andre guder.» — 5 Mos. 7: 3, 4.
1. Hvorfor er ekteskapet en høyst verdig institusjon, og hva gjør det trygt og lykkelig?
DEN storslagne tanken å forene mennesker i ekteskap, skriver seg fra den høyeste Gud selv. Han opprettet det første jordiske ekteskap i et jordisk paradis, og ektefellene passet fullkomment til hverandre. Etter som ekteskapets opprinnelse er ren og guddommelig, er det en høyst verdig institusjon. Dets stifter fortjener at menneskene trer inn i det og oppfyller dets forpliktelser i overensstemmelse med forskriftene fra den Gud som har gitt det sin velsignelse. Det er dette som gjør det teokratisk eller underlagt Guds herredømme. Derfor vil en slik rett handlemåte føre til hans velsignelse og gjøre ekteskapet trygt og lykkelig.
2. a) Hva bør vi gjøre hvis vi søker lykke i ekteskapet og ønsker visdom til å ta oss av ekteskapsproblemer? b) Hvorfor er saken blitt så komplisert, og hvordan kan vi gi Gud hva Guds er og samtidig gi keiseren hva keiserens er?
2 Gud har kjærlig latt sin vilje og sine regler for alle gifte personer og alle som tenker på å gifte seg, nedskrive i sitt inspirerte Ord, Bibelen. Hvis vi søker sann lykke i ekteskapet eller ønsker visdom til å ta oss av ekteskapsproblemer på rette måte, bør vi søke Guds Ord og lære og la oss lede av de prinsipper som der blir framholdt angående ekteskapet. I løpet av de tusener av år som er gått siden ekteskapet kom i en uheldig stilling fordi synden og døden gjorde sitt inntog, er problemene i forbindelse med ekteskapet blitt uhyre kompliserte på grunn av alle de forskjellige seremonier, skikker, ordninger og lover som har oppstått blant de mange nasjoner, folkeslag og stammer. Vi ville ha vært helt i villrede hvis vi ikke hadde hatt Guds Ord til å veilede oss og hjelpe oss til å handle i samsvar med de guddommelige prinsipper som gjelder ekteskapet. Disse prinsippene gjelder hans folk over hele jorden, uten unntagelse. Ved å holde oss til dem og sette dem over alle menneskegjorte ordninger, kan vi gi Gud hva Guds er, og samtidig gi keiseren (eller denne ugudelige verdens menneskelige regjeringer) hva keiserens er. Dette er den regel de kristne bør følge i sine handlinger. — Matt. 22: 21.
3, 4. a) Hva slags far hadde Gud utsett Jesus til å bli, og når begynte Esaias 9: 6, 7 å gå i oppfyllelse? b) På hvilken måte og ved å følge hvilken vei blir Jesus en bedre far for oss enn det Adam var?
3 Jesus Kristus giftet seg ikke da han var på jorden for nitten hundre år siden. Han var Guds fullkomne sønn fra himmelen, og han var ikke kommet hit til jorden for å gifte seg og slå seg ned her og bli en menneskelig far og derved bli bundet til jorden. Jehova Gud hadde utsett sin Sønn Jesus Kristus til å bli en langt større far som kunne være til gagn for et ubegrenset antall medlemmer av den menneskelige familie, både levende og døde. Da Jesus ble født av en gudfryktig jødisk jomfru i den lille byen Betlehem, begynte Guds forutsigelser om ham å gå i oppfyllelse, og Guds folk på jorden kunne istemme Hans profetiske ord og si: «Et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder, og han kalles under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende . . . Herrens, hærskarenes Guds [hærskarenes Jehovas, AS] nidkjærhet skal gjøre dette.» (Es. 9: 6, 7) Legg merke til at han skulle leve i samsvar med navnene rådgiver og evig fader foruten de andre titlene. Det var ikke ved å gifte seg med en menneskelig brud og skaffe seg sin egen menneskelige familie at han kunne bli en evig fader for oss som er barn av vår første far Adam, som syndet og ledet oss i døden.
4 Nei, men nå står Jesus Kristus i himmelen klar til å bli den evige far til alle mennesker som ønsker en livgivende far, en far som kan skaffe dem evig liv og være en far for dem til evig tid. Jesus Kristus fikk denne enestående stilling fordi han ikke giftet seg på jorden men ga avkall på anledningen til å få sine egne menneskelige barn og i stedet ofret sitt menneskeliv for oss. Den allmektige Gud oppreiste ham fra de døde og opphøyde ham til himmelen og godtok hans menneskelige offer for vår skyld. Jesus Kristus kan nå i sin himmelske herlighet overføre evig liv til oss hvis vi vil ta imot det. Derved blir han en bedre far for oss enn det Adam var.
5. Hva slags hustru gir Gud sin Sønn som belønning?
5 Jehova Gud belønner også sin kjærlige, selvoppofrende Sønn med en brud, en «hustru», i tillegg til at han gir ham større herlighet i himmelen. Denne brud eller hustru er ikke en engel og heller ingen annen enkelt skapning. Akkurat som Jehovas «kvinne» eller «hustru», er en organisasjon av skapninger, hans universelle organisasjon, så er også den «brud» han gir sin Sønn, en organisasjon av trofaste, hellige skapninger, nemlig denne Sønns 144 000 etterfølgere som er uttatt blant menneskene og som aksepterer det offer han har frambåret for dem. De blir sammenlignet med en herlig himmelsk by full av innbyggere. (Åpb. 21: 2, 9—23) Etterat disse inntil døden har bevist sin jomfruelige troskap overfor Jesus Kristus, gir Gud dem en oppstandelse til himmelsk liv og forener dem i ekteskap med sin Sønn. — Åpb. 2: 10; 19: 7; 20: 4, 6.
Forlovelsesbetingelser
6. Hvem har vært delaktig i å føre medlemmene av Kristi brud hen til sitt Hode, og hvilken menneskelig skikk svarer dette til?
6 Johannes døperen gjorde Jesus kjent med hans første etterfølgere. Johannes gledet seg stort over å treffe disse første tiltak i forbindelse med Guds Sønns ekteskap. Han sa: «Den som har bruden, han er brudgom; men brudgommens venn, som står og hører på ham [idet han taler til brudeklassen], gleder seg storlig over brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.» (Joh. 3: 29) Slik førte Johannes brudeklassen fram for Jesus Kristus. Også apostelen Paulus hadde den glede å lede mange medlemmer av brudeklassen hen til Kristus og forberede dem til deres himmelske forening med ham. Etter som han hadde trolovet eller forlovet dem med Kristus, var han med rette sterkt interessert i at de holdt seg uplettede og trofaste og skikket til å bli forent med Kristus ved utløpet av forlovelsestiden. Han sa: «Jeg er nidkjær for dere med guddommelig nidkjærhet, for jeg lovte dere personlig bort til ekteskap med én ektemann [ikke to eller flere], så jeg kan framstille dere som en ren jomfru for Kristus. Men jeg er redd for at liksom slangen forførte Eva med sin list, skal også deres sinn på en eller annen måte forderves og vendes bort fra den oppriktighet og renhet som tilkommer Kristus.» (2 Kor. 11: 2, 3, NW) Dette svarer godt til det som skjer blant menneskene på de fleste steder i verden når et ekteskap skal stiftes. Det finner ikke sted noe konerøveri, men en trolovelse eller forlovelse eller en bortlovelse av piken til mannen. Deretter går det en tid før piken faktisk blir gitt til mannen og de to blir overlatt til seg selv og forent i sitt eget hjem.
7, 8. a) Hvilke bibelske eksempler viser hvilken omhu som ble lagt for dagen i forbindelse med valg av ektefelle? b) Hvilke fornuftige og bibelske grunner ligger bak denne handlemåten?
7 Ifølge Guds Ord ble et ekteskap blant mennesker som tilhørte hans folk, alltid arrangert av foreldrene til både gutten og piken eller av en mellommann, en som Johannes døperen kaller «brudgommens venn». Når det gjaldt utvelgelsen av Kristi brud, var Johannes døperen omhyggelig med å utvelge mennesker som var innvigd til Jehova Gud og døpt — angrende jøder som speidet etter den lovte Messias eller Kristus. Apostelen Paulus var også omhyggelig med å ta ut innvigde, døpte mennesker. Han tok ut både ikke-jøder og jøder nå da innbydelsen til bryllupet skulle gå ut både til jødene og hedningene. Dette var en teokratisk framgangsmåte. I det hedenske Kana’ans land var det mange piker, men Abraham ville ikke la sin sønn og arving Isak få noen av dem. Han påla den eldste tjener i sitt hus, «brudgommens venn» i dette tilfelle, å gå utenfor Kana’ans land og dra nordover til sine slektningers hjem, sin egen brors familie, for å velge ut en pike til Isak der, etter som de trodde på Jehova Gud. — 1 Mos. 24: 1—9, 34—41.
8 Det lå fornuft og troskap bak denne handlemåten. Formålet med den var å bevare sønnens tro på den sanne Gud ved å la ham ekte et menneske med samme tro. «Dårlig omgang forderver gode seder.» (1 Kor. 15: 33) Det intime ekteskapelige samliv mellom en troende og en vantro kunne føre til at den troende mistet sin gudsfrykt, led en åndelig død og deretter ble tilintetgjort for evig av den Gud han var troløs mot. Han kunne bli påvirket i denne retning av sin ektefelle akkurat som Adam ble påvirket av Eva. De som la grunnvollen til et slikt sørgelig resultat var de som brakte ekteskapskontrakten i stand. Gud forutså at det var mulig eller endog sannsynlig at det ville gå slik. Før han lot sitt utvalgte folk, fortidens Israel, slå seg ned i Kana’ans land, ga han dem derfor nedenstående lov, og nøyde seg ikke med å gi et godt råd: «Du skal ikke inngå svogerskap med [de hedenske innbyggerne]; du skal ikke gi dine døtre til hans sønner og ikke ta hans døtre til hustruer for dine sønner; for de vil få dine sønner til å vike av fra meg, så de dyrker andre guder.» — 5 Mos. 7: 3, 4.
9. Hvordan må en legge for dagen troskap overfor Jehova i forbindelse med valg av ektefelle og forrettelse av en vielsesseremoni?
9 Israelittenes ulykkelige historie etter den tiden viser hvor berettiget denne advarselen og denne loven var. «Dra ikke i fremmed åk med vantro!» (2 Kor. 6: 14) Vær derfor teokratisk og lojal mot Jehova Gud når du velger en ektefelle for deg selv eller for ditt barn eller din venn. Sørg for at du ikke blir ansvarlig eller medansvarlig for åndelig skibbrudd. Vær ikke uteokratisk og snar til å legge hendene på noen når det gjelder å velge ektefelle for noen som helst. «Gjør deg ikke medansvarlig i andres synder. Bevar deg selv ren!» (1 Tim. 5: 22, LB) Når et medlem av den nye verdens samfunn har rett til å foreta vielser, skal han da vie et par hvor bare den ene parten er «i Herren»? Dette spørsmålet overlates det til ham selv å avgjøre ut fra hans egen samvittighet. Hvis han bestemmer seg for å vie et slikt par i Rikets sal eller et annet sted, handler han bare på statens vegne, og han har da idet minste anledning til å gjøre den verdslige eller uinnvigde part oppmerksom på de forpliktelser ekteskapet med en kristen medfører, og oppmuntre vedkommende til å bli et av Jehovas vitner liksom sin ektefelle.
10—12. a) Hvilke skikker har oppstått med hensyn til medgift og festegave? b) Hvilke bibelske eksempler viser at det ikke er galt å gi festegave? c) Hva ville imidlertid være galt, og hvorfor?
10 Den mann Abraham benyttet til å arrangere et ekteskap for sin sønn, overbrakte mange verdifulle gaver til piken Rebekka og til hennes bror og hennes mor før han førte Rebekka bort fra hennes hjem og tok henne med til Isak. (1 Mos. 24: 22, 30, 50—53) I enkelte land eller blant enkelte folk er det blitt skikk og bruk å betale en pris for bruden eller gi henne medgift, og slike skikker blir til og med anerkjent av disse lands eller folks lover. Blant enkelte folkeslag får bruden av sine foreldre en medgift som kommer hennes mann til gode. Det vanligste er imidlertid at mannen eller hans foreldre gir bruden eller hennes foreldre en gave som en godtgjørelse for giftermålet. Blant enkelte stammer i Afrika blir denne godtgjørelsen kalt «lobóla», og det er brudens far eller hans eldste bror, hennes onkel, som forlanger og mottar den. Den kan enten bestå av penger eller av buskap eller av begge deler. Ofte kan det til og med være påkrevet med en slik lobola for å tilfredsstille de gjeldende lover, slik at ekteskapet kan bli innregistrert i stedets folkeregister.
11 Er det egentlig noe galt i dette? Nei. Isaks sønn Jakob betalte for sine hustruer Lea og Rakel med fjorten års arbeid for deres far Laban. (1 Mos. 29: 18—28) David, som tidligere hadde drept en kjempe, betalte to hundre filister-forhuder for sin hustru Mikal, kong Sauls datter. (1 Sam. 18: 20—27) Og Jesus Kristus ga seg selv for sin «brud», den kristne menighet med 144 000 medlemmer. (Ef. 5: 25) Jehova ga intet for sin «kvinne», for han har selv skapt henne, sin hellige universelle organisasjon. (Es. 54: 5) Det er derfor ikke noe galt i å gi faren en festegave som kompensasjon for en datter han har oppfostret og utdannet. Det som er galt i forbindelse med en festegave eller en lobola, er det misbruk den kan føre til. Det er galt, ukristelig og uteokratisk hvis en far ikke nøyer seg med å betrakte den som en kompensasjon, men betrakter den som et middel til å skaffe seg fortjeneste av sitt eget barn på og derfor krever urimelig mye eller driver den rene utpresning eller stiller så store fordringer at det skaper vanskeligheter.
12 Gud hater alle utpressere, deriblant også dem som driver utpresning i forbindelse med festegaver og gjør sine egne døtre til en salgsvare. Alle slike griske personer som utgir seg for å være kristne, utsetter seg for å bli utstøtt eller bortvist fra den kristne menighet når som helst de foretar utpresning ved å kreve for høy lobola eller festegave. Paulus sa: «Nå skriver jeg til dere at dere bør slutte å ha omgang med en som blir kalt en bror og som er utuktig eller pengegrisk eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser, og ikke engang spise sammen med et slikt menneske. . . . ’Fjern den onde mann fra deres midte.’» (1 Kor. 5: 11, 13, NW) Den pris en utpresser forlanger, er urimelig høy, for han tar ikke hensyn til omstendighetene og krever mer enn en passende kompensasjon for tapet av datteren. Mannens pengegriskhet viser seg særlig hvis han fordrer så høy pris at ingen av de kristne på stedet har muligheter for å betale den, og hvis han er så oppsatt på å få den høye prisen at han gifter henne bort til en hedning som har råd til å betale den. Det røper mangel på kjærlighet til brødrene og en skadelig pengekjærhet. — 1 Tim. 6: 10.
13. a) Hvorfor bør ingen far ta imot penger fra en verdslig mann for en kristen datter? b) Hva kan sønner og døtre gjøre hvis deres foreldre overtrer Bibelens regler, og hvorfor?
13 Det å ta imot en hvilken som helst festegave fra en verdslig mann for å gifte bort en innvigd kristen datter til ham, er uteokratisk. Det er ikke å rette seg etter prinsippet i Jehovas strenge lov til Israel. En som på denne måten forårsaker at hans datter blir underlagt et uinnvigd, verdslig menneske, reduserer hennes muligheter for å oppnå evig liv. Hvis en bror handler slik, blir han i det minste uskikket til å ha spesielle tjenesteprivilegier i den kristne menighet. Han kan ikke utstøtes for en slik handling, liksom en far eller mor andre steder i verden som tillater en sønn eller en datter å gifte seg utenfor den nye verdens samfunn, heller ikke kan utstøtes av den grunn, og liksom ikke engang den sønn eller datter som gifter seg med en som ikke er «i Herren», en som ikke er i sannheten, blir utstøtt. Slike mennesker er imidlertid ikke gode emner til tilsynsmenn eller tjenere i menigheten. De er dårlige eksempler for de troende. De sønner og døtre som ikke har gått med på å gifte seg med hedenske, verdslige mennesker, har ikke satt seg opp imot budet om å ære sin far og sin mor, etter som deres foreldre ikke har vist at de er «i forening med Herren», men har prøvd å få i stand et ekteskap med et verdslig menneske. Sønner og døtre som vegrer seg for å få en verdslig ektefelle, forsøker å holde seg «i forening med Herren», og det er rett. — Ef. 6: 1—4, NW.
14. a) Når er det riktig av en kristen å betale for en brud? b) Hvorfor er det likevel tilrådelig for kristne foreldre å unnlate å kreve festegave for sin datter?
14 Bør en kristen gi festegave? Ja, hvis det er skikk og bruk og han eller hans foreldre ikke kan få den ønskede piken på annen måte. Hvis det blir betraktet som et tegn på verdsettelse av og hengivenhet for bruden at den som søker en brud, overbringer gaver som står i forhold til hans økonomiske evne, er det bra å gjøre det. Ingen må gjøre seg skyldig i konerøveri. Betal derfor for det du ønsker, hvis du ikke kan få forklart din kristne stilling og oppnå lettelser eller få det gratis. Et menneske betaler i alminnelighet verdens priser for varer han kjøper. Det at den skikken å gi festegave eller lobola er blitt misbrukt, gjør ikke at skikken er gal i seg selv. Som en heltidstjener var Paulus berettiget til å bli underholdt av den menigheten han tjente, men han forlangte ikke noe underhold og lot seg heller ikke underholde forat han ikke skulle misbruke sitt privilegium og gå glipp av Guds godkjennelse. Han tok imidlertid imot en gave fra menigheten i Filippi. (1 Kor. 9: 6—18; Fil. 4: 15—18) Paulus ville ikke gi den romerske landshøvdingen Feliks noen pengegave fordi han ikke ønsket å nedlate seg til å benytte seg av bestikkelser, men foretrakk å bli satt på frifot utelukkende for rettferdighetens skyld. (Ap. gj. 24: 26, 27) Det er derfor tilrådelig for kristne foreldre å unnlate å kreve noen festegave eller pris for sin datter for å vokte seg mot å etterligne denne verden og misbruke sitt privilegium og skape åndelige vanskeligheter. Men vi må overlate det til hver enkelt å avgjøre saken ut fra sin egen samvittighet.
15. a) Hvilket syn bør en kristen hustru i Afrika ha på festegaver? b) Hvis en landsby nekter å innregistrere et ekteskap fordi det er kommet i stand uten at det er betalt noen festegave, hva må da gjøres?
15 En kristen hustru som har en vantro mann som forlanger en pris for sin datter, kan ikke avgjøre saken, men hun kan komme med forslag til sin mann. Kristne hustruer som det er blitt betalt for, bør ikke føle seg stolte hvis det er betalt meget for dem, eller ydmyket hvis det er betalt lite for dem. Ingen kristen hustru bør ydmyke en annen ved å ymte om at den andre bare er en billig brud, og en kristen ektemannn bør heller ikke gjøre noe slikt for å beskjemme sin hustru. Han er under guddommelig påbud om å elske sin hustru, og hun om å elske ham. (Ef. 5: 25, 28—33; Tit. 2: 4) Hvis vi elsker våre brødre, vil vi ikke på denne ukloke måten sammenligne oss med andre eller håne andre. Det antall hustruer som blir gift uten at det blir betalt noen pris for dem, blir nå stadig større enn det antall som det blir gitt en pris for, og den største gruppen må ikke hånes av den grunn. Hvis et afrikansk ekteskap er kommet i stand uten at det er betalt noen lobola eller festegave, og landsbyens folkeregister derfor ikke vil registrere ekteskapet, behøver ikke ekteparet ta dette tungt. De kan og bør registrere ekteskapet i sin menighet. Det er særlig viktig, for ekteparet må ha klare linjer i sitt forhold til den nye verdens samfunn.
Ikke noe prøveekteskap, men en ren forlovelse
16. a) Hvor lenge varer et ekteskap som er kommet i stand ved betaling av festegave? b) Hva kan derfor brudens far ikke gjøre, bortsett fra under hvilke omstendigheter?
16 Når foreldre tar imot en festegave og gir sin datter bort i ekteskap, blir dette ekteskapet permanent. Såfremt bruden ikke krenker sine forpliktelser som hustru ved å bli en ekteskapsbryterske, kan ikke ekteskapet oppløses bare fordi hennes mann blir misfornøyd og bestemmer seg for å kvitte seg med piken og sender henne tilbake til hennes far og forlanger å få festegaven tilbake. Ifølge Guds Ords lov kan ikke et ekteskap oppløses bare ved at piken blir brakt tilbake og festegaven blir returnert. En kristen far kan derfor ikke betrakte seg fri til å gifte bort sin datter på nytt, hverken for lobola eller uten å få noen pris i det hele tatt. Hvis han gjorde det, ville han bevirke at hans datter begikk ekteskapsbrudd, dersom ikke hennes mann, han som sendte henne fra seg, i mellomtiden har giftet seg igjen, har kjønnslig samkvem med en annen kvinne eller har dødd.
17, 18. a) Hvis ikke hele festegaven blir betalt på en gang, når kan da mannen først ha kjønnslig omgang med kvinnen? b) Hvordan skiller Guds lov mellom forlovede og uforlovede jomfruer? c) Hva gjør en mann seg fortjent til hvis han forfører en jomfru, og hvorfor?
17 Hvis en mann går med på å gi en bestemt festegave eller pris og foreløpig betaler en del av den, kan han ikke betrakte seg som berettiget til å ta sin tilkommende brud og ha kjønnslig omgang med henne og leve i et prøveekteskap med henne. Hvis han ikke blir tilfreds med henne, er han ikke ifølge Guds lov berettiget til å sende piken tilbake og få igjen det han har betalt av prisen for sin brud. Han har ingen rett til å ha kjønnslig omgang med henne før han har betalt hele den fastsatte pris. Han er bare forlovet med henne, og hvis han seksuelt sett forener seg med henne i forlovelsestiden, er det ensbetydende med at han tilsmusser henne og gjør seg skyldig i umoral, utukt. Når en pike i fortidens Israel var forlovet med en israelitt, ble hun holdt for å være helliget til ham og behandlet som om hun skulle vært gift med ham. Hun ble behandlet annerledes enn en uforlovet jomfru i tilfelle av umoralsk kjønnslig omgang. «Når noen forfører en jomfru som ikke er trolovet, og ligger hos henne, da skal han gi festegave for henne og ta henne til hustru. Dersom faren ikke vil la ham få henne, da skal han gi så meget i pengebøter som en pleier å gi i festegave for en jomfru.» — 2 Mos. 22: 16, 17; 5 Mos. 22: 28, 29.
18 Med en forlovet pike var det annerledes: «Når en pike som er jomfru, er trolovet med en mann, og en annen mann treffer henne i byen og ligger hos henne, så skal I føre dem begge ut til byens port og stene dem til døde, piken fordi hun ikke skrek om hjelp i byen, og mannen fordi han krenket [hvem?] sin nestes hustru.» (5 Mos. 22: 23, 24) Da det ble oppdaget at jomfruen Maria var gravid mens hun var forlovet med Josef, ville han derfor skille seg fra henne i stillhet forat hun ikke skulle bli stenet som en troløs forlovet jomfru. (Matt. 1: 18, 19) I Mexico og Singapore kan et ekteskap bli omstøtt hvis det blir påvist at kvinnen har vært umoralsk i forlovelsestiden. En mann som forfører en jomfru og krenker hennes jomfruelighet og derved får henne til å føle seg forpliktet til å gifte seg med ham, følger ikke noen ren, kristen handlemåte for å bli gift. Han kan bli utstøtt fra den kristne menighet for en slik atferd, og det samme kan jomfruen hvis hun av lidenskap gikk med på krenkelsen.
19, 20. a) Hvorfor må ikke forlovede personer ha kjønnslig omgang med hverandre, og hvilket ansvar har foreldrene i denne henseende? b) Hva er menigheten berettiget til å gjøre hvis noen begår utukt, og på hvilke betingelser kan et slikt par få en religiøs vielse?
19 Hvis en forlovet gutt og en forlovet pike har kjønnslig omgang med hverandre i forlovelsestiden, er deres forhold ulovlig, for ekteskapet er ennå ikke blitt lovmessig fullbyrdet, og paret er ikke blitt erklært for rette ektefolk å være. Da har de heller ikke alle de privilegier som hører ekteskapet til. Det hjelper ikke at de innskrenker seg til å ha kjønnslig omgang bare med hverandre — det er likevel umoral, utukt. Det er å ta seg frihet til å gjøre noe en ikke har skaffet seg lov til. Det er mangel på selvkontroll eller vilje til å holde kjønnsdriften i tømme. Det er løsaktig av et forlovet par å hengi seg til en slik oppførsel, og hører derfor med til kjødets gjerninger, som strider mot ånden. Hvis foreldrene tillater dette eller endog oppmuntrer til det og tilrettelegger forholdene slik at det kan skje, forsømmer de sin teokratiske plikt. I et slikt tilfelle foreligger det god grunn til å utstøte det forlovede paret fordi det begår utukt, uansett om deres handling har ført til svangerskap eller ikke, og likeledes foreldrene fordi de har sett med anerkjennelse på den utuktige handlingen. — 2 Pet 1: 6; Gal. 5: 19—21.
20 En vigselmann i menigheten kan ikke vie et slikt urent forlovet par mens de er utstøtt. Hvis det umoralske forlovede par ønsker å bli åndelig helbredet, bør de bekjenne sin synd for Gud og dernest for menighetsutvalget, gi uttrykk for sin anger og bevise sin anger ved å avholde seg fra ytterligere urene forbindelser og respektere den prøvetid og rette seg etter de krav menighetsutvalget pålegger dem før det kan tillate dem å få en religiøs vielse.
21. Hva må foreldre ikke tillate hvis de vil hjelpe sine barn til ikke å bli utsatt for å gjøre seg skyldig i utukt?
21 Det er derfor meningsløst hvis foreldre tillater eller kanskje også oppmuntrer en datter på femten eller seksten år til å reise langt hjemmefra og ta seg arbeid og leie seg et rom bare for å være i nærheten av sin venn, som hun er forlovet med. Foreldre utsetter også de unge for å gjøre seg skyldig i utukt hvis de lar et enkelt par, en gutt og en pike, få lov til å reise på ferie sammen eller kanskje ta en sykkel- og campingtur sammen i en uke eller to. Hvis de to ligger i telt sammen, oppstår det gjerne en fristelse som lett kan resultere i utukt, og som ofte har gjort det. Apostelen Paulus sier: «Avhold eder fra allslags ondt.» — 1 Tess. 5: 22.
22. Når foreligger det en særlig fristelse til å gifte seg med en som ikke er «i Herren»? Hvilket ansvar og hvilken skyld pådrar en seg ved å gjøre dette?
22 Hver enkelt er forpliktet til å vise en nidkjær påpasselighet med å følge det guddommelige rådet om bare å gifte seg med en som tilhører Jehova Guds innvigde folk, som er trofaste etterfølgere av hans Sønn Jesus Kristus. På steder hvor det er flere kvinnelige enn mannlige ekteskapskandidater i sannheten, kan det være fristende for mange å gifte bort pikene til verdslige menn bare for å sørge for at de får seg en mann eller at foreldrene blir befridd for en byrde. Der hvor det er færre gifteferdige piker enn brødre, blir det på den annen side slik at mange på grunn av lidenskap kan fristes til å ignorere Guds lov og advarsel og gifte seg med en som ikke er «i Herren», en som ikke tilhører den nye verdens samfunn. Enhver som gjør dette eller får en annen til å gjøre det, må selv bære ansvaret overfor den Gud som vil at ekteskapene skal være rene og teokratiske, og de må være klar over sin skyld for de dårlige følger en slik ulik forbindelse kan få.
23. a) Hva bør en gjøre forat ens ekteskap skal bli lykkelig og teokratisk? b) Hvordan bør en behandle ekteskapet når en først har giftet seg?
23 Fordi så mange alvorlige hensyn spiller inn i forbindelse med den høytidelige ekteskapsordningen, bør hver enkelt grundig undersøke hvordan det forholder seg med den han eller hun har utsett seg til ektefelle, og deretter avgjøre om det vil være teokratisk og føre til en lykkelig forening å fri til henne eller akseptere et ekteskapstilbud fra ham. Hvis man så forlover seg, må man holde forlovelsen ren ved å følge en ren moralsk oppførsel, slik at man kan få en ubesmittet ektefelle framstilt for seg på samme måte som Jesus fikk en ren brud: «Forat han selv kunne framstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» — Ef. 5: 27.