Spørsmål fra leserne

● Støtter Bibelen den tanken at det en mor ser eller opplever under svangerskapet, kan merke hennes barn på en eller annen måte? Noen påstår at den gjør det, og siterer 1 Mosebok 30: 37—43 som bevis. — T. C., Pennsylvania.

Da Jakob ville slutte i sin svigerfar Labans tjeneste, ønsket Laban at han skulle bli og ta imot lønn. Han spurte: «Hva skal jeg gi deg?» «Du skal ikke gi meg noe,» svarte Jakob; «dersom du vil gjøre som jeg nå sier, så skal jeg gjete din buskap og vokte den, som jeg har gjort. Jeg vil i dag gå gjennom hele din hjord og skille ut alt som er flekket og spraglet og alt som er sort blant fårene, og likeså alt som er spraglet og flekket blant gjetene; og det skal være min lønn [min lønn skal være alle sorte får eller alle spraglete og flekkete gjeter som heretter blir født, Mo].» Laban gikk med på det, og beretningen sier videre: «Og samme dag skilte han [Laban] ut de stripete og spraglete gjetebukker og alle flekkete og spraglete gjeter, alt det som hadde noe hvitt på seg, og alt sort blant fårene; og han lot sine sønner ta vare på det, og han la tre dagsreiser mellom seg og Jakob. Og Jakob gjette resten av Labans småfe. Men Jakob tok seg friske kjepper av poppel-, hassel- og lønnetrær og skavde hvite striper på dem, så det hvite på kjeppene kom fram. Og han la kjeppene som han hadde skavd, i rennene — i vanntrauene, hvor småfeet kom for å drikke, like foran småfeet; for de parret seg når de kom for å drikke. Så parret småfeet seg ved kjeppene og fikk stripete, flekkete og spraglete unger. Men lammene skilte Jakob ut og lot småfeet vende øynene mot det stripete og alt det sorte blant Labans småfe; og således fikk han seg hjorder for seg selv og slapp dem ikke sammen med Labans småfe. Og hver gang det sterke småfe parret seg, la Jakob kjeppene midt for øynene på dem i rennene, forat de skulle parre seg ved kjeppene; men når det var svakt småfe, la han ikke kjeppene der; således kom de svake til å tilhøre Laban og de sterke Jakob.» — 1 Mos. 30: 25—42.

Det kunne se ut som om dette støttet teorien om påvirkning før fødselen, altså at fosteret preges av inntrykk moren blir utsatt for, men vitenskapelige eksperimenter har ikke kunnet etterligne eller bekrefte Jakobs erfaring. Det faktum at morens og fosterets nerver ikke står i forbindelse med hverandre, gjør det meget vanskelig å tro at de inntrykk moren blir utsatt for, kan prege eller fysisk sett forandre det kommende barnet. Morens helse under svangerskapet er naturligvis «den viktigste faktor som bestemmer om fosteret vil bli fullbårent og bli født i en levedyktig og sunn tilstand», men «myten om at fosteret blir merket ved en ulykke eller ved en opprørt sinnstilstand, bør forkastes», ifølge Textbook of Pediatrics [Lærebok om barnesykdommer], 1950-utgaven, av Nina A. Anderson.

I sin bok The Story of Childbirth [Historien om barnets fødsel] samtykker dr. Palmer Findley i dette, og i et avsnitt om morens inntrykk under svangerskapet viser han at man i oldtiden trodde på idéen om påvirkning før fødselen. «I Lykurgos lov var det bestemt at de spartanske kvinner skulle se på statuene av Castor og Pollux forat deres barn skulle bli sterke og vakre.» «Hippokrates lærte at når den svangre kvinne ble utsatt for sterke sinnsbevegelser, kunne det føre til at barnet ble vanskapt.» Aristoteles trodde på denne gamle idéen. Han sa at mange kvinner fødte barn som hadde hareskår, etter å ha sett en hare, og andre deformiteter ved barna tilskrev han «morens innbilningskraft, fordi hun hadde rettet sine øyne og sitt sinn mot en eller annen misdannet skapning». Egypts hellige okse i Memfis, som hadde en eller to ørnelignende tegninger på ryggen og en månesigd på pannen, måtte drepes når den var fem og tyve år gammel. Men før dette ble gjort, måtte prestene skaffe den en etterfølger som hadde de samme tegninger. Forat det kunne skaffes en ung okse med de rette tegninger, ble kuene i Egypt under unnfangelsen omgitt av gjenstander med de rette former og farger.

Det er derfor tydelig at troen på påvirkning før fødselen er av meget gammel dato, og vi kan forstå at Jakob også ville anta det som var den alminnelige oppfatning på hans tid. Men var dette til noen nytte for Jakob? Det er sant at Jakob hadde framgang da han satte i verk sin plan som var basert på troen om påvirkning før fødselen, men Bibelen sier ikke direkte at dette var årsaken til hans framgang. Nei, Bibelen oppgir i virkeligheten en annen grunn til at de ensfargede gjetene fikk spraglete, flekkete og stripete unger. I det neste kapitel forteller Jakob sine hustruer, Labans døtre Lea og Rakel, hva som var grunnen til hans framgang. Legg merke til at han ikke gir æren til sin plan som var basert på teorien om påvirkning før fødselen: «Således tok Gud eders fars fe fra ham og ga meg det. Og ved den tid småfeet parret seg, så jeg fram for meg i drømme og fikk se at bukkene som parret seg med småfeet [hun-gjetene, Mo], var stripete, flekkete og prikkete. Og Guds engel sa til meg i drømmen: Jakob! Og jeg sa: Ja, her er jeg. Da sa han: Se nå fram for deg, så skal du få se at alle bukkene som parrer seg med småfeet [hun-gjetene, Mo], er stripete, flekkete og prikkete.» — 1 Mos. 31: 9—12.

Jehova Gud ga her Jakob undervisning i den moderne arvevitenskap. Det fantes ikke flekkete gjeter i den hjorden Jakob røktet, men likevel så han flekkete gjeter i synet. Hvordan kunne dette ha seg? Det er innlysende at flekkene ikke var synlige, men det ble overnaturlig åpenbart for Jakob at de var til stede i disse ensfargede dyrene. Han ble innskjerpet dette på to måter: Ved det han så i drømmen og ved at engelen gjorde ham direkte oppmerksom på dem. Disse ensfargede gjetene var øyensynlig bastarder, resultatet av en krysning mellom de flekkete og de ensfargede gjetene som løp sammen i Labans hjorder. Selv om disse bastarder var ensfarget selv, hadde de i sine kjønnsceller de arveegenskaper som betinget flekker og prikker. I harmoni med de arvelover som ble oppdaget av Gregor Mendel i det nittende århundre, og som er klargjort og utvidet i vårt tyvende århundre, ville mange av ungene til disse ensfargede bastard-gjetene bli flekkete og prikkete. Gjennom synet åpnet Gud Jakobs øyne for at det i de ensfargede bastardgjetene naturlig var til stede usynlige arveegenskaper som betinget flekker og prikker, og Jehova kunne lett forårsake at det ble flest flekkete unger. Både Laban og Jakob erkjente at Jehova hadde med denne saken å gjøre. (1 Mos. 30: 27—30; 31: 5, 7, 9, 16) Hva angår det punkt som blir framholdt i 1 Mosebok 30: 41, 42, der det står at de sterke ungene ble Jakobs, bør vi huske at alle de flekkete og prikkete ville komme fra bastardene, og det er en moderne biologisk sannhet at bastarder er sterkere enn dyr av ren rase. Ikke alle gjetene i den hjorden Jakob røktet, var bastarder. De svakere dyrene, som manglet bastardenes krefter, ville bare få ensfarget avkom av ren rase, og disse svakere kjeene ville tilfalle Laban.

Det ser derfor ikke ut til at Bibelen støtter idéen om at det en mor ser eller opplever under svangerskapet, kan merke hennes barn. Jakob trodde det i begynnelsen av sitt eksperiment, men han skiftet mening da Gud senere opplyste ham om at det forholdt seg annerledes. Jakob hadde Guds godkjennelse, og kan roses for at han handlet i samsvar med den kunnskap han hadde, og for at han gjorde alt som sto i hans makt for å få et godt resultat. Gud velsignet Jakob. Men det som førte til det gode resultatet, ble åpenbart i den inspirerte drømmen, og ikke ved Jakobs avlsmetoder.