Når de ekteskapelige bånd er i fred med å briste
DA GUD førte det første menneskepar sammen i ekteskapet, var det hans hensikt at ekteskapet skulle være en varig ordning. Beretningen i 1 Mosebok 2: 24 sier: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og bli hos sin hustru, og de skal være ett kjød.»
Ekteskapet var en ordning som skulle føre mannen og kvinnen sammen i en ubrytelig enhet, og det skulle gi dem velsignelse og lykke og muligheter til å frambringe rettferdig avkom, alt sammen til Guds ære.
Men de fullkomne forhold som opprinnelig rådde i paradiset, ble ødelagt. Det første menneskepar gjorde opprør og ble drevet ut av paradiset. De kunne ikke lenger bevare sin fullkommenhet. Deres sinn og legeme begynte å degenerere, og denne ufullkommenhet og synd kom de til å gi videre til sitt avkom.
Nå da mannen og kvinnen ikke lenger vandret på Guds veier, tok det ikke lang tid før de ekteskapelige bånd begynte å briste. Hvor sant har ikke dette vært opp gjennom århundrene, og hvor sant er det ikke i vår tid! Skilsmisser og separasjoner er blitt dagligdagse foreteelser, og årsakene til dem har vært mange. Men ifølge de lover som er blitt gitt av Jehova, universets suverene Overherre, som tar hensyn til menneskenes ufullkommenhet, kan ikke et ekteskap oppløses av en hvilken som helst grunn. Guds Sønn, Jesus, sa: «Jeg sier eder at den som skiller seg fra sin hustru, uten for hors skyld, og gifter seg med en annen, han driver hor.» (Matt. 19: 9) Bibelen gir således bare en gyldig grunn til skilsmisse. Men hvordan stiller det seg med separasjon når ingen av ektefellene har begått ekteskapsbrudd, og når ingen av dem ønsker skilsmisse? Hva sier Bibelen angående dette?
Det rette syn på separasjon
I den gamle byen Korint, som var preget av falsk tilbedelse og umoral, oppsto dette problemet i forbindelse med separasjon i den første kristne menighet. Menigheten henvendte seg til apostelen Paulus og spurte om det var riktig å la seg separere. Apostelens inspirerte svar ble nedskrevet i Guds Ord for at det skulle bli bevart. Det hjelper oss til å forstå hvordan Gud ser på separasjon når både mannen og hustruen er kristne, og når den ene ektefellen er kristen, men den andre ikke.
Paulus skrev: «Til dem som er gift, gir jeg de instrukser, dog ikke jeg, men Herren, at en hustru ikke bør forlate sin ektemann; . . . og en ektemann bør ikke forlate sin hustru.» (1 Kor. 7: 10, 11, NW) Det som Paulus først og fremst understreker, er at kristne ektepar må gjøre alt de kan for å bringe ut av verden de uoverensstemmelser som kan oppstå, og ikke gå til separasjon. Dette er jo rimelig, for når begge ektefellene er innvigde kristne, er de forpliktet til å utføre Guds vilje, og Guds vilje er at kristne ektepar skal ’holde seg til hverandre’ og ikke bryte de ekteskapelige bånd.
Begge ektefellene kan hevde at de er kristne, og begge kan ha innvigd seg til Gud, men likevel sier de at de ikke kommer overens og ønsker å gå til separasjon. Hva er det da som er galt? Den ene eller begge av disse to personene som hevder at de er kristne, har unnlatt å følge Bibelens prinsipper. På et eller annet punkt er disse viktige prinsippene blitt overtrådt eller ignorert, og personlige meninger har tatt deres plass. Når Guds råd blir fulgt, oppnår en alltid gode resultater. «Min sønn! Glem ikke min lære og la ditt hjerte bevare mine bud! For langt liv og mange leveår og fred skal de gi deg i rikt mål. . . . Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» (Ordspr. 3: 1—6) Det vil aldri kunne oppstå problemer i kristne ektefolks liv som ikke kan løses ved at ektefellene anvender Guds visdom og viser hverandre virkelig kjærlighet, noe sanne kristne alltid bør gjøre. (Joh. 13: 34, 35; 1 Kor. 13: 4—7) Som kristne burde de vise kjærlighet ved ikke bare å ’se på sitt eget, men også på andres beste’. (Fil. 2: 1—4) Ettersom begge er innvigde Guds tjenere, bør de sette seg ned og snakke ut med hverandre om sine uoverensstemmelser og være villige til å overse menneskelig ufullkommenhet. Det er også meget viktig at de regelmessig ber til Jehova om hans hjelp. Mannen og hustruen bør regelmessig be sammen.
Jehova har på en fortreffelig måte sørget for at innvigde kristne kan få hjelp hvis det oppstår uoverensstemmelser mellom dem som de selv ikke klarer å ordne opp i. Denne hjelp kan de få i den kristne menighet, hvor modne tilsynsmenn og eldre menn som har tilegnet seg Guds sinn når det gjelder ekteskapelige spørsmål, gir råd ut fra Bibelen, og disse rådene bør bli fulgt av gifte troende som har vanskeligheter. Ettersom det er Jehova som har truffet denne ordningen, vil en høste gagn av å benytte seg av den, og de som ikke søker råd hos modne tjenere, ignorerer i virkeligheten Jehovas foranstaltning for hjelp. Hvorvidt ektefellene skal kunne løse sine problemer, kan avhenge av hvorvidt de søker råd hos modne brødre.
Det skulle ikke bli nødvendig for kristne ektepar å gå til separasjon. Ettersom begge har innvigd sitt liv til å gjøre Jehovas vilje, bør de snarest mulig ta de nødvendige skritt for å oppnå et harmonisk samliv og derved ære den Gud som er opphavet til ekteskapet.
Paulus innså ikke desto mindre at noen ville komme til å gå til separasjon. Han sa: «Men skulle hun virkelig forlate ham, da må hun fortsette å være ugift eller også forlike seg med sin ektemann igjen.» (1 Kor. 7: 11, NW) Ettersom det ikke er ekteskapsbrudd som er årsak til separasjonen, og ettersom partene ikke er skilt, har kristne som går til separasjon, ikke rett til å gifte seg igjen ifølge Bibelen. Det er derfor tydelig at de ikke kan ha kjønnslig omgang med noen av det annet kjønn. På grunn av den utbredte umoral og alle de fristelser en blir utsatt for, er det imidlertid mye bedre å «forlike seg».
Hvordan forholder det seg hvis den ene ektefellen er en innvigd kristen og den andre ikke er det? Paulus sa: «Hvis en bror har en vantro hustru, og hun likevel er villig til å bo sammen med ham, bør han ikke forlate henne; og en kvinne som har en vantro ektemann, og han likevel er villig til å bo sammen med henne, hun bør ikke forlate sin ektemann. For den vantro ektemann er helliggjort i forholdet til sin hustru, og den vantro hustru er helliggjort i forholdet til broren; ellers ville faktisk deres barn være urene, men nå er de hellige. Men hvis den vantro treffer tiltak til å dra vekk, så la ham dra vekk; en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred. For hvordan kan du vite, hustru, om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan kan du vite, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» — 1 Kor. 7: 12—16, NW.
Bibelen legger derfor hovedvekten på at de ekteskapelige bånd ikke skal brytes. Hvis de skulle briste, bør den kristne sørge for at det ikke er han som forårsaker bruddet. Men hvis det er den vantro som ønsker separasjon, kan den kristne la vedkommende få det.
Det er avgjorte fordeler ved å holde sammen, selv om det blir ens lodd å bo i et hjem som er splittet i religiøs henseende. En troende kristen kan kanskje vinne sin ektefelle for kristendommen. Den vantro befinner seg i en absolutt fordelaktig stilling, for han kommer stadig i berøring med sann kristendom, som blir utøvd av hans ektefelle. Eunike, Timoteus’ mor, var gift med en mann som ikke bekjente seg til kristendommen. Bibelen sier ikke noe om at hun forlot ham. Vi må tvert om trekke den slutning at hun ble hos sin mann og hele tiden underviste Timoteus og hjalp den unge gutten til å bli en sann kristen. (2 Tim. 1: 5) Bibelen sier ikke noe om hvorvidt Timoteus’ far noensinne ble kristen, men det ser ut til at Timoteus’ foreldre aldri gikk fra hverandre eller oppløste ekteskapet.
Grunner for separasjon
Paulus’ ord i 1 Korintierne 7: 10—16 viser at det ifølge Bibelen er mulig å gå til separasjon, men at det bør være den vantro ektefellen som tar dette skrittet. På grunn av en vantro ektefelles handlinger kan situasjonen imidlertid bli meget alvorlig og til og med kritisk for den kristne. Hvis forholdene tilspisses eller det er tale om grov mishandling, vil den troende kanskje som en siste utvei finne det best å gå til separasjon.
En gyldig grunn for separasjon er at mannen forsettlig unnlater å forsørge familien. Når ekteskapet inngås, blir mannen familiens hode og påtar seg ansvaret for hustruen og eventuelle barn som ekteskapet velsignes med. Han er ansvarlig overfor Gud, selv om han ikke bekjenner seg til kristendommen. Ja, hvis han var en kristen, ville han bli regnet for å være verre enn en vantro hvis han på grunn av likegyldighet og forsømmelighet unnlot å sørge for sin familie. I 1 Timoteus 5: 8 sies det: «Men dersom noen ikke har omsorg for sine egne, og mest for sine husfolk, han har fornektet troen og er verre enn en vantro.» I betraktning av dette kan den kristne gå til separasjon hvis forholdene er uutholdelige og ektemannen med fullt overlegg unnlater å forsørge sin ektefelle, men dette gir en ikke frihet til å gifte seg igjen.
Grov mishandling kan være en annen gyldig grunn til separasjon. Det viser seg ofte at det er drukkenskap som er den egentlige årsak til mishandling. (Ordspr. 23: 29—35) En ektefelle som ikke lar seg lede av Bibelens prinsipper, kan få et raserianfall og tilføye den troende skade. Dette kan hende så ofte at ens liv og helse virkelig er i fare. Etter at den kristne har tenkt omhyggelig over forholdene og overveid saken under bønn, kommer hun kanskje fram til at det ikke er noen annen utvei enn å la seg separere fra den brutale mannen. Den kristne kan på den annen side finne ut at det er visse ting hun kan gjøre for å forhindre vredesutbrudd fra mannens side, slik at det blir mulig å holde ut.
Hvis ens åndelige liv er i absolutt fare, har en enda en gyldig grunn til å gå til separasjon. Den kristnes forhold til Jehova Gud er noe som må vernes og beskyttes. Hvis forholdene blir ytterst vanskelige og den kristne praktisk talt berøves enhver frihet eller møter lignende hindringer, slik at hun finner det helt umulig å praktisere sann tilbedelse og tjene Jehova Gud i samsvar med hans Ord og med sin samvittighet, som er oppøvd etter Bibelen, kan hun velge å gå til separasjon. Det er nok så at vår ektefelle er vår nærmeste neste som vi må vise kjærlighet, men Jesus gjorde det klart at kjærligheten til Gud må komme først. (Matt. 22: 37—39) Ingen mennesker har rett til å hindre andre i å tilbe Gud. «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» — Ap. gj. 5: 29.
En kristen hustru vil ikke handle overilt og ubetenksomt og raskt bryte opp ekteskapet ved å gå til separasjon så snart det oppstår vanskeligheter. Hun vil i stedet tenke nøye over saken under bønn. (1 Pet. 4: 7) Før en gjør noe som helst for å oppløse ekteskapet, kan det være bra å stille seg selv følgende spørsmål: Kan det være det at jeg stiller for store krav, som gjør at jeg synes at min mann ikke forsørger familien? Er det noe han med vilje unnlater å gjøre, eller er det visse formildende omstendigheter som bør tas i betraktning, for eksempel dårlig helse eller økonomiske vanskeligheter? Hvordan forholder det seg med mishandlingen? Innskrenker den seg til skjellsord? Eller hvis jeg virkelig har lidd fysisk overlast, har den da såret stoltheten mer enn den har gjort fysisk skade? Og hvordan er det med min åndelige sunnhet? Er den virkelig i fare, eller virker det bare slik fordi jeg ikke fullt ut benytter de anledninger jeg har til å holde meg sterk i åndelig henseende? Er forholdene i virkeligheten så forferdelige at jeg er nødt til å gå til separasjon? Eller kunne problemene bli løst hvis Bibelens prinsipper ble anvendt på en bedre måte?
Tenk også over hvilke følger en separasjon kan få. Hele ditt liv kommer til å bli forandret. Tenk over hvilket press du blir utsatt for ved å skulle leve som ugift. Tenk om det førte til at du begikk en umoralsk handling! Hvilke forferdelige følger ville ikke det få! Det er kanskje barn i ekteskapet. Vil den omsorg og kjærlighet som bare en av foreldrene kan gi, være tilstrekkelig? Vil du kunne klare deg økonomisk, og også på andre måter?
Hvis forholdene blir ytterst vanskelige, kan en naturligvis velge å gå til separasjon, men det er et skritt som bare bør tas som aller siste utvei etter at en har gjort alle mulige forsøk på å rette på forholdene, og etter at en har tenkt nøye over saken under bønn.
Hvordan problemene kan løses
Når det oppstår problemer i et ekteskap hvor den ene ektefellen ikke er troende, vil ofte en vennlig og hensynsfull samtale gi gode resultater. En kristen hustru kan for eksempel på en taktfull måte gjøre sin mann oppmerksom på at hun gir ham full frihet i religiøs henseende. Det er bare rimelig at hun som en kristen som ønsker å følge en gudhengiven handlemåte, blir vist samme hensyn. Hun blander seg ikke opp i sin manns religiøse foretagender, og hun bør derfor få en lignende behandling. (Matt. 7: 12) Selv om en god kristen hustru underordner seg under sin mann (Kol. 3: 18; Ef. 5: 22—24), er hun klar over at Gud kommer først, for «Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnens hode, og Gud er Kristi hode». (1 Kor. 11: 3) Hun vil derfor underordne seg på en relativ måte, og hvis mannen krever at hun skal gjøre noe som strider imot Guds vilje, må hun adlyde Gud.
Hvilket syn bør en kristen kvinne som er gift med en vantro, ha på sine forpliktelser i forbindelse med forkynnelsen? Jehovas vitner holder møter tre ganger i uken. Dette er ikke for mye, for mange kvinner tar del i kirkelige og sosiale foreningers virksomhet flere ganger i løpet av uken. Men hvis den kristne hustru også er ute andre kvelder, kan det oppstå vanskeligheter når hun ønsker å gå på møter. Hva hennes tjeneste på feltet angår, så behøver ikke den å utføres når mannen er hjemme og ønsker å være sammen med henne. Han har kanskje ikke noe å innvende mot at hun blir borte et par timer om søndagen for å overvære møter, men hvis hun er borte hele dagen, først for å ta del i tjenesten og siden for å overvære møter, kan det hende at han gjør innsigelser. Mange innvigde kvinner ordner seg slik at de regelmessig kan ta del i felttjenesten om dagen når mannen er på arbeidet og barna på skolen. En kristen hustru som bor i et hjem som er splittet i religiøs henseende, kan derfor finne det nødvendig å innskrenke sin virksomhet noe, men hun vil ikke slutte fullstendig med å gå på møter og ta del i tjenesten. (Matt. 18: 20; Heb. 10: 24, 25, NW) Selv i et splittet hjem kan en kristen bevare sin åndelige sunnhet ved å planlegge godt og ’gjøre det gode og ikke bli trett’. — Gal. 6: 9.
Alle mennesker har rett til å velge hvilken religion de vil tilhøre, og til å ha en bibel og hjelpemidler til studium av Bibelen. Dette betyr imidlertid ikke at en kristen kvinne nødvendigvis skal la slike ting ligge framme på steder i hjemmet hvor hennes vantro ektemann kanskje ikke liker å se dem. Det er mye bedre at hun har dem blant sine personlige eiendeler. Hun kan studere Bibelen og bibelsk litteratur når hun er alene. På denne måten kan ordstrid og tretter unngås. En må selvfølgelig ikke gå på akkord når det blir spørsmål om prinsipper, men en bør heller ikke være så uforstandig at en skaper unødvendige vanskeligheter. — Matt. 10: 16.
Noen ganger er det barnas religiøse opplæring som skaper problemer. Når moren er en troende, kan hun taktfullt ordne det slik at barna blir med henne på møtene og ut i tjenesten. Men hvis hennes mann setter seg imot det og nekter barna å gå med moren, må hans ønske etterkommes fordi han er familiens overhode. Dette er et ansvar som er pålagt mannen av Gud, og det ville derfor være uforstandig av en troende hustru å forsøke å tvinge sitt ønske igjennom. I hjemmet kan hun tålmodig undervise barna i bibelske prinsipper, slik at de kan praktisere sann tilbedelse når de blir voksne og flytter hjemmefra.
Hvordan forholder det seg med opplæringen av barna når det er mannen som er en troende, og hustruen ikke er det? Den troende ektemannen har som familiens overhode rett til å oppdra barna som sanne kristne, og han er også forpliktet overfor Gud til å gjøre det. Han vil ta ledelsen og ta barna med på kristne møter, lære dem opp i felttjenesten og studere Bibelen med dem i hjemmet.
De ekteskapelige bånd kan også bli styrket ved at det blir lagt visdom for dagen i forbindelse med materielle ting. En hustru kan ha visse ønsker med hensyn til hvilke møbler familien skal ha. Det samme har kanskje ektemannen også, og som husets overhode velger han kanskje andre møbler, enn dem hun liker best. Bør hustruen i et slikt tilfelle gå omkring og være misfornøyd bare fordi det er enkelte ting som ikke er akkurat etter hennes smak? Hvis et slikt problem oppstår, bør ikke en kristen hustru tro at hun lider for rettferdighetens sak. Nei, i virkeligheten har hun unnlatt å oppfylle sin kristne forpliktelse til å underordne seg. Det kan også være at hennes vantro mann ønsker å flytte til et annet sted. Den kristne hustru er kanskje klar over at dette kan skape noen problemer, men hun vil rette seg etter sin manns ønske, for han har rett til å bestemme hvor familien skal bo. Stridigheter som oppstår på grunn av misnøye med bostedet, kan bli så alvorlige at en får lyst til å løse problemet ved hjelp av separasjon. I slike tilfelle vil ikke separasjonen skyldes religiøse uoverensstemmelser. Hvis Bibelens prinsipper blir anvendt, kan slike problemer bringes fullstendig ut av verden.
Det er lett å se hva den andre gjør galt. Men den kristne hustru bør spørre seg selv: Hva kan jeg gjøre for at ekteskapet skal bli lykkelig? Kan det være noe i hjemmet som min mann ikke liker å komme hjem til, som er årsaken hvis han ikke kommer hjem om kveldene, men går ut og drikker? Hakker jeg på ham? Holder jeg alltid gardinprekener for ham? Er barna uregjerlige? En slik selvransakelse kan være ytterst avslørende og verdifull. Det er hustruens plikt å prøve å gjøre hjemmet til et sted som mannen har lyst til å komme hjem til om kvelden.
Den troende bør heller ikke ignorere den vantros interesser. Den gang da mannen og kvinnen begynte å interessere seg for hverandre, prøvde de begge å sette seg inn i den andres interesser. Den troende ektefellen bør gjøre det samme etter at de har giftet seg. Selv om hun kanskje ikke er så interessert i alt det hennes mann holder på med, vil det være forstandig av henne å framelske interesse for slike ting for ekteskapets skyld. Det er vanskelig å få kjærligheten til å vokse når mannen og kvinnen ikke kan gjøre forskjellige ting sammen. I tilfelle da det ikke er spørsmål om å gå på akkord med prinsipper eller å bryte bibelske forskrifter, vil den troende ektefellen sette sine personlige ønsker til side og bruke noe tid til å gjøre det den vantro har lyst til, og således legge kristen rimelighet for dagen. Dette er en kjærlig handlemåte og kan føre til at den vantro begynner å undersøke den religionen som får motparten til å være så hensynsfull.
En kristen ektemann må ikke være hard og fordringsfull. Hvis han er det, kommer han til å gjøre ekteskapet ulykkelig og bane vei for separasjon. Han bør tenke på den glede både han og hustruen følte da de giftet seg. Hvorfor ikke forsøke å bevare den gleden? Hvorfor skulle en gudfryktig ektemann etterligne verdslige menn som tankeløst tyranniserer sine hustruer og både i ord og gjerninger er hjerteløse og ukjærlige mot dem? Kvinnen skulle riktignok som følge av synd få erfare oppfyllelsen av Guds ord: «Med smerte skal du føde dine barn, og til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» (1 Mos. 3: 16) Men en moden ektemann vil ikke opptre som diktator. (Kol. 3: 19) Han vil ta sin hustrus følelser i betraktning. Og selv om det er hans plikt å treffe de endelige avgjørelser, vil han rådføre seg med henne, ikke for å få direktiver, men for å få kjennskap til hennes problemer slik at han kan ta dem i betraktning når han treffer sine avgjørelser. Han vil opptre som familiens overhode på en verdig og kjærlig måte og forstandig følge Paulus’ råd: «Så er mennene skyldige å elske sine hustruer som sine egne legemer. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv; ingen har jo noensinne hatet sitt eget kjød, men han før og varmer det, liksom Kristus gjør med menigheten.» (Ef. 5: 28, 29) Vis at du elsker den kvinnen som du ba om å dele livet med deg. Tilbring tid sammen med henne, vis henne hensyn, og gi henne ros, selv om hun ikke tar del i den sanne tilbedelse. Vis henne omtanke. Vær aldri så opptatt av andre ting at du ikke har tid til å være sammen med henne og på nytt forsikre henne om at du er glad i henne. En rett oppførsel i denne henseende kan bety et lykkelig liv, og det kan også føre til at ens ektefelle ønsker å bli en sann kristen. Det kan få katastrofale følger å unnlate å gjøre det.
Kristne ektemenn og kristne hustruer har store fordeler. De har Guds hellige ånd. Ved hjelp av den kan de frambringe dens frukter, som er kjærlighet, glede, godhet, trofasthet og lignende egenskaper. (Gal. 5: 22, 23) For en vidunderlig virkning det vil ha på ekteskapet! En kristen som er gift med en vantro, må selvfølgelig være klar over at den vantro ikke kjenner Guds krav og ikke er i stand til å anvende Bibelens prinsipper. Det kan derfor oppstå noen vanskeligheter, men den kristne bør fortsette å frambringe Guds ånds frukter. Hvis den kristne gjør det uten å tape motet og håper på Jehova Gud, vil det føre til glederike resultater, noe Paulus sa til kristne hustruer: «Likeså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt [dyp respekt, NW].» — 1 Pet. 3: 1, 2.
I den nåværende ufullkomne og urolige tingenes ordning hører en ofte om separasjoner og skilsmisser og om de problemer og sorger som følger med. Sanne kristne ser fram til en ny og rettferdig ordning hvor separasjoner, sorger og vanskeligheter ikke lenger skal plage menneskene. Men nå i de siste dager for denne gamle ordning kan du komme i en situasjon hvor det oppstår spørsmål om hvorvidt du bør gå til separasjon. Du må selv treffe den endelige avgjørelse. Tenk imidlertid først over hvilke grunner Bibelen framholder for separasjon. Tenk også over hvilke følger en separasjon kan få. Ransak deg selv inngående. Snakk med modne kristne tilsynsmenn og be dem om råd. Tenk over hvilke gode resultater det kan få at du fortsetter å leve sammen med din vantro ektefelle trass i eventuelle vanskeligheter, for en vakker dag begynner kanskje han eller hun å tilbe Jehova sammen med deg. Tenk over hvor glad du da vil være for at du ikke dro din vei! Gjør i alle tilfelle ditt ytterste for å bli funnet uklanderlig i Guds øyne, slik at du kan motta velsignelse og belønning fra ham.
Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Kjærligheten faller aldri bort. — 1 Kor. 13: 4, 5, 8.