Gift eller samboende — spiller det noen rolle?
I VÅR tid er det vanlig å se navneskilt på folks dører med to etternavn. I mange tilfelle vitner dette om at paret ikke er gift. Det viser seg at ekteskapet, som var en selvsagt samlivsform for bare et par årtier siden, raskt har fått konkurranse fra de «frie» samlivsformer. I de nordiske landene er det rundt regnet en million menn og kvinner som bor sammen uten å være gift.
En rundspørring blant 330 advokater som hadde ugifte samboende som klienter, viste at den vanligste årsaken til at parene ikke giftet seg, var at de ganske enkelt ikke ønsket å binde seg. Den nest vanligste grunnen var ønsket om å «ha en prøvetid» før ekteskapet. Andre oppgav at de var kritisk innstilt til ekteskapet som samlivsinstitusjon, at de ønsket å oppnå økonomisk uavhengighet, at de ikke ville bli uselvstendige, og at de var redde for å miste visse fordeler med hensyn til underhold, pensjon og skatt.
Ifølge lovgivningen er ugifte samboere generelt sett å betrakte som enslige. Det finnes ingen lovregler som regulerer forholdet mellom samboere på linje med de lover som gjelder for ektefeller. Men i rettspraksis er det slått fast at ugift samboenhet eller samliv uten vigsel i visse henseender er likestilt med ekteskap. Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon sier derfor om dette: «I praksis vil . . . samboerforhold som har vart i noen tid ofte medføre et nært rettsfellesskap mellom partene i økonomisk henseende.» Og på offisielt hold mener man at samliv uten vigsel nå er så sosialt akseptert at den ene samlivsformen ikke bør favoriseres framfor den andre. Uttrykket «papirløst ekteskap», som mange bruker om denne samlivsformen, viser også at mange setter likhetstegn mellom ekteskap og samliv uten vigsel.
Også i mange religiøse kretser har en nå et liberalt syn på samliv uten vigsel. Det har vist seg blant annet ved at kirken og samfunnet ser gjennom fingrene med førekteskapelige seksuelle forbindelser, som tidligere ikke var akseptert.
Hva er Bibelens syn?
Jehovas vitner setter seg ikke til doms over andre og fratar dem ikke deres rett til selv å bestemme samlivsform, men de hevder konsekvent at Bibelen ikke godkjenner andre samlivsformer for kristne menn og kvinner enn lovformelig ekteskap. Og Jehovas vitner blir ofte bedt om å redegjøre nærmere for Bibelens syn på dette spørsmålet, særlig når de leder bibelstudier med par som bor sammen uten å være gift.
Jehovas vitner pleier å framholde for slike par at én av grunnene til at kristne som bor sammen, må være gift, er det prinsipp som Jesus gav uttrykk for da han besvarte et spørsmål angående betaling av skatt: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» (Matteus 22: 21) Jehovas vitner mener at når «keiseren» (det vil si myndighetene i landet) krever at et ’ekteskap skal registreres for at det skal kunne regnes for lovformelig, og for å beskytte de ekteskapelige rettigheter, bør de kristne «gi keiseren hva keiserens er» i denne forbindelse ved å rette seg etter hans forskrifter, det vil si ved å la sitt ekteskap bli registrert.
Noen vil da kanskje spørre: «Hvis myndighetene lemper på det kravet og godtar samliv uten vigsel som likeverdig, hvorfor bør en da legalisere sitt forhold?»
Jehovas vitner svarer da at det nye samlivsalternativet ikke opphever den «gamle» ordningen som består i at forholdet skal legaliseres. Det betyr heller ikke at det blir spesielt anbefalt av myndighetene. Myndighetenes nye syn på den «frie» samlivsformen er egentlig bare å betrakte som en utvei som de har sett seg nødt til å godta for å få praktisk og juridisk kontroll over den nye situasjonen i samfunnet som har oppstått i og med at stadig flere har valgt den «frie» samlivsformen.
Et viktig punkt som de kristne bør ta hensyn til, er hvor denne samlivsformen har sine røtter. Den kan ikke sies å være i samsvar med apostelens formaning i Hebreerne 13: 4, hvor det står: «Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet [ektesengen, EN] må ikke skitnes til.» Den nye samlivsformen har nok heller sine røtter i den såkalte nye moral, i den moderne, «frie» livsstilen, hvor det lovformelige ekteskap ikke passer særlig godt inn.
Jehovas vitner mener også at de kristne ikke bare legaliserer sitt ekteskap for «keiserens» skyld, men i første rekke av hensyn til Ham som innstiftet ekteskapet, og av hensyn til utenforstående. For at ekteskapet skal kunne «holdes i ære av alle», må de kristne sørge for å ta alle rimelige forholdsregler for at ikke deres samliv skal bli utsatt for kritikk fra noe hold.
For de kristne er ekteskapet en guddommelig ordning, en ordning som ble innstiftet av Gud i Eden. Ekteskapet skulle tjene som et permanent sambånd mellom mann og kvinne og innbefatte et løfte fra partene om at de skal vise hverandre troskap og leve sammen hele livet. Dette løftet skulle avlegges innfor Gud selv. Det er med dette motivet de kristne inngår ekteskap. De har aldri til hensikt å «prøve en tid» for å holde muligheten for å oppløse samlivet åpen hvis noe ikke går som de har tenkt. De må være sikre i sin sak før de innleder sitt samliv. De vet at deres samliv ikke bare bør betraktes som et forhold mellom dem to, men også som et forhold mellom dem og Gud. Derfor godtar partene villig alle midler som kan hjelpe dem til å holde sine løfter om å leve sammen. En lovformelig inngåelse av ekteskapet er et slikt middel. Ved hjelp av det gir partene offentlig til kjenne hvor alvorlig de mener det når de sier at de vil leve sammen, og det hjelper dem til å vise overfor Gud og mennesker at de virkelig vil påta seg sitt ekteskapelige ansvar.
Inngåelsen av et lovformelig ekteskap bør altså ikke betraktes som en tvangstrøye, men som en beskyttelse for alle parter, ikke minst for eventuelle barn. Et lovformelig inngått ekteskap utgjør den mest stabile og trygge ordning for samliv i samfunnet sammenlignet med andre samlivsformer. Derfor bør de kristne velge den.
At en ’mann og en kvinne forenes i samliv, påvirker også utenforstående: slektninger, naboer og andre i samfunnet. Derfor er en slik forening av almen interesse. Da Gud innstiftet ekteskapet i Eden og hadde ført den første mann og den første kvinne sammen, sa han: «Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.» (1. Mosebok 2: 24) Hva innebar den uttalelsen? Den var en guddommelig kunngjøring for Adam og Evas etterkommere som viste at ekteskapet skulle være et sosialt anliggende som påvirket familien og samfunnet. En mann skulle «forlate sin far og sin mor». Dette bekreftes av Jesus i Matteus 19: 4—6: «Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.» Disse ordene antyder at overgangen fra den ugifte stand til ektestanden må markeres på en måte som gjør det offentlig kjent at mannen ikke lenger i første rekke er å betrakte som sine foreldres sønn, men som sin hustrus ektefelle, og at han må holde seg til henne og påta seg ansvaret for henne med Gud som vitne.
Det finnes bibelske eksempler på slike offentlige tiltak. Før Isak og Rebekka innledet sitt samliv, ble det ordnet med en rekke «offentlige» formaliteter. Det ble utvekslet gaver, og brudens og hennes families tillatelse ble krevd. Bruden ble deretter overgitt til Abrahams utsendte tjener, som sammen med et stort følge førte henne med seg den lange veien til Isaks hjem. Der fortalte han om alt det han hadde utrettet. Først etter alle disse «offentliggjørende» formaliteter tok Isak Rebekka til seg. Hvis ikke tjeneren hadde gjort disse forberedelsene — hvis han bare hadde overtalt Rebekka til å bli med ham alene til Isak, var hun aldri blitt kjent som Isaks hustru, men bare som hans elskerinne. — 1. Mosebok, kapittel 24.
Moseloven inneholder også forskrifter om offentlige formaliteter som måtte ordnes før ekteskapet ble inngått, for eksempel betaling av brudegave til brudens foreldre. (2. Mosebok 22: 16, 17; 5. Mosebok 22: 28, 29) De kristne greske skrifter omtaler også brylluper som ble feiret offentlig og bevitnet av samfunnet. (Johannes 2: 1—10; Matteus 22: 1—14) Bibelen antyder ikke noe sted at de kristne er fritatt fra det å oppfylle slike formaliteter ved inngåelsen av ekteskap som gjør det offentlig kjent.
Barn
Barn kan komme inn i bildet. «Barn trenger et stabilt og varig forhold til sine foreldre.» Dette fastslås som et av barnets grunnleggende behov i den svenske statlige utredningen «Barnets rett» (1979). Myndighetene vil altså verne om barnets behov i dette tilfellet. Ifølge statistiske opplysninger er et lovformelig inngått ekteskap det som best kan gi barnet «et stabilt og varig forhold til sine foreldre». Selv om det er svært mange ektefeller som skiller lag, er det enda flere samboere som gjør det.
Mange som flytter sammen uten å gifte seg, mener kanskje at de vil slippe å gå igjennom den smertefulle prosess som en skilsmisse innebærer, hvis de en dag må flytte fra hverandre. Men undersøkelser viser at en oppløsning av et samliv uten vigsel kan være minst like smertefull som en skilsmisse. Og den kan til og med medføre enda større juridiske problemer. Ettersom den «frie» samlivsformen viser seg å være den svakeste, har mange opplevd den ene hjerteskjærende oppløsningen etter den andre. Mange samboere gifter seg senere, når de får barn, for å gi dem en tryggere tilværelse og all den beskyttelse loven kan gi dem.
Økonomiske grunner, for eksempel frykten for å miste forskjellige former for underhold, kan motivere noen til å velge en «fri» samlivsform. Men de kristne setter i økonomisk henseende alltid sin lit til Gud og det løfte som Jesus Kristus uttrykte med disse ordene: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.» — Matteus 6: 33.
Ekteskapet og familien har alltid vært «grunnpilarer» i samfunnet. Historien viser uten skygge av tvil at samfunnets styrke avhenger av ekteskapets og familiens styrke, akkurat som en bygnings styrke avhenger av de enkelte grunnpilarers kvalitet. Det samme gjelder den kristne menighet. Dens styrke er et resultat av sterke kristne ekteskap og familier som er sammenføyd av Gud i kjærlighet. Dette er forhold som fører til lykke og fremgang for alle parter. Det er derfor de kristne vil verne om det lovformelige ekteskap.