Har du blikket ufravendt rettet mot arven?
«Da skal kongen si til dem ved sin høyre side: Kom hit, I min Faders velsignede! arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» — Matt. 25: 34.
1—3. a) Hvorfor er den arv som vi kan se fram til, mye viktigere enn penger og eiendeler? b) Hvilken arv ligger ifølge Bibelen foran dem som tjener Gud?
VET du at du kan ha en arv å se fram til? Ikke en arv som består av penger, og som kan føre vanskeligheter med seg. Heller ikke den slags arv som ofte gjør slektninger til fiender. Nei, dette er en arv som alle de mulige arvinger prøver å hjelpe hverandre til å få.
2 Jesu Kristi apostler talte ofte om den arv som ligger foran denne Guds Sønns åndelige brødre — en arv i himmelen sammen med Kristus. De skal få del i hans rikes styre. Deres arv omfatter derfor den gave som består i uforgjengelighet og udødelighet. — 1 Kor. 6: 9, 10; 15: 50; Ef. 1: 14; 1 Pet. 1: 4.
3 Også andre har en arv som de kan se fram til. I en av sine lignelser talte Jesus om dem som viste hans åndelige brødre, arvingene til det himmelske liv, kjærlighet og godhet. Han sa til disse godhjertete menneskene: «Arv det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt!» Han sa at det ville bety evig liv for dem. Denne arv ville ikke være den samme som den arvingene til det himmelske liv skulle få, men de ville få del i det jordiske område som Kristi rike skal herske over i løpet av hans tusenårige styre. — Matt. 25: 34, 46; Åpb. 20: 4, 6.
4, 5. Hva betyr det greske ordet som er oversatt med «arve» i Bibelen?
4 Det greske ordet Bibelen bruker for «arve», er kle.ro.no.me’o. I skriftstedet ovenfor sikter det ikke til at en får noe som en rettmessig arv på grunn av slektskapsforhold, som når en sønn arver sin far. Nei, det sikter til at en får noe i belønning, som en gave på grunn av noe en har gjort i tro på Jehovas foranstaltning gjennom Jesus Kristus.
5 Alle som har nærmet seg Jehova Gud på grunnlag av Jesu Kristi offer, og som lever et innvigd liv, kan se fram til en slik arv. Hvor fine framtidsutsikter er ikke det! Det er en arv som ingen jordisk arv etter foreldre kan sammenlignes med.
De som så flere hundre år framover
6—8. a) Fortell hvordan trofaste menn i gammel tid så på arven. b) Hvor og når ventet de å få arven?
6 Hva ville du være villig til å gjennomgå for å få denne arven, det evige livs belønning? Apostelen Paulus beskriver hvordan trofaste menn i gammel tid, menn som levde mange hundre år før de kunne få arven, så på dette. Om Abraham skriver han: «Ved tro var Abraham lydig . . . og han dro ut uten å vite hvorhen han skulle komme; . . . for han ventet på den stad [Riket] som har de faste grunnvoller, og som Gud er byggmester og skaper til.» «Ved tro ofret Abraham Isak.» — Heb. 11: 8—10, 17.
7 Paulus sier om en annen mann som satte arven fra Gud høyere enn alt annet: «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles Faraos datters sønn, idet han heller valgte å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, . . . for han så [så ufravendt, NW] fram til lønnen.» — Heb. 11: 23—26.
8 Disse, og mange andre med dem, var nidkjære, ikke med tanke på en jordisk arv i denne tingenes ordning, men med tanke på en arv i Guds nye ordning. Paulus sier: «I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt; men de så det langt borte og hilste det . . . derfor skammer Gud seg ikke ved dem, ved å kalles deres Gud; for han har gjort en stad [Riket] ferdig til dem.» — Heb. 11: 13—16.
9. Kan Jehovas vitner være sikrere på å få belønningen enn fortidens trofaste, ettersom de er mye nærmere den tid da den vil bli gitt?
9 Alle Jehovas vitner vet at en vidunderlig arv eller belønning ligger foran dem, og de ønsker alle å få del i den. Vi behøver faktisk ikke å se så langt framover — vi står nå på terskelen til virkeliggjørelsen av vårt håp. Men er det noen fare for at vi kan komme til å se ned på arven, å forakte den og gå glipp av den? Det er det. Vi må hele tiden være aktpågivende for å holde kjærligheten til arven på rette sted, for den må ikke bare være i vårt sinn, men også i vårt hjerte. For at hver enkelt av oss skal kunne ransake seg selv, vil det være bra å repetere en bibelsk beretning som understreker betydningen av arven. Det er beretningen om tvillingbrødrene Jakob og Esau.
10. Hvilken verdifull arv var Isak i besittelse av?
10 Helt fra Jakob og Esau var små, lærte deres far, Isak, og deres mor, Rebekka, dem om den lovte «ætt» som skulle velsigne alle jordens slekter. (1 Mos. 3: 15) Begge var klar over at deres bestefar Abraham hadde fått vite at «ætten» skulle komme i hans slektlinje, gjennom Isak, og at Gud hadde velsignet deres far, Isak. (1 Mos. 21: 12; 22: 15—18; 25: 11; 26: 24) Dette var en arv av uhyre stor betydning. Isak var også materielt sett en velstående mann. Guttene ville også arve denne rikdom, og den førstefødte hadde krav på en dobbelt del. Men hvilken av guttene ville kvalifisere seg til å motta arven, spesielt løftet om at «ætten» skulle komme gjennom hans slektlinje? Esau, den førstefødte, befant seg i den gunstigste stillingen sett fra et menneskelig synspunkt. — 1 Mos. 25: 25, 26.
11, 12. Fortell hvilken innstilling Jakob og på den annen side Esau hadde under oppveksten.
11 Den bibelske beretning lyder: «Da nå guttene vokste til, ble Esau en dyktig jeger, en mann som holdt til i skog og mark; men Jakob var en stillferdig [ulastelig, NW] mann, som holdt seg ved teltene.» — 1 Mos. 25: 27.
12 På hvilken måte kaster disse ordene lys over guttenes innstilling? De viser hva som bodde i hjertet til hver av dem. Esau likte å dra på jakt. Han tilbrakte tiden i skog og mark for å lære å bli en dyktig jeger. Jakob var på den annen side interessert i det som foregikk der hjemme. Det hebraiske ordet som her blir gjengitt med «stillferdig» eller «ulastelig», betyr også «fornuftig», «uskyldig», «fullstendig». Selv om Jakob ikke gjorde noe for å briljere med sin styrke og sine ferdigheter, slik Esau sannsynligvis gjorde, var han ikke noen svekling, for Jehova talte senere om hans «manndomskraft». (Hos. 12: 4) Det forholder seg snarere slik at Jakob satte paktsløftet til Abraham høyere enn alt annet og gjorde sitt ytterste for å lære om løftet av sin far. Han gikk inn for å ta hånd om interessene til denne familien, som Gud hadde utpekt til å få arven. Han ønsket å holde seg nær til dem som Gud velsignet, selv om han betraktet Esau som den som kom foran ham, ettersom Esau var den førstefødte.
13. Hvordan viste guttene senere tydelig hvilken innstilling de hadde til arven?
13 Senere viste de to guttene enda tydeligere hvilken innstilling de hadde. Vi leser:
«Engang da Jakob holdt på å koke en velling, kom Esau hjem fra marken og var rent oppgitt. Og Esau sa til Jakob: La meg få til livs noe av det røde, det røde du har der, for jeg er rent oppgitt! . . . Men Jakob sa: Selg meg først din førstefødselsrett! Esau svarte: Jeg holder på å dø; hva skal jeg da med førstefødselsretten? Da sa Jakob: Gjør først din ed på det! Og han gjorde sin ed på det og solgte så sin førstefødselsrett til Jakob. Og Jakob ga Esau brød og linsevelling, og han åt og drakk og sto opp og gikk sin vei.» — 1 Mos. 25: 29—34.
Et spørsmål om verdsettelse
14, 15. Utnyttet Jakob Esau på en selvisk måte da han kjøpte førstefødselsretten? Hvordan viste det som skjedde, at Jehova hadde felt en riktig dom?
14 Var Jakob selvisk? Benyttet han seg av den uheldige stilling Esau var i? Det kan se slik ut. Men tenk over følgende: Verdsatte virkelig Esau de vidunderlige ting som hans førstefødselsrett sto for? Han holdt ikke på å dø, som han sa. Han sto jo opp og gikk sin vei da han hadde spist. Bibelen sier at han var «rent oppgitt», eller at «han var trett» (NW). Hva var det som fikk Esau til å gjøre det han gjorde? Beretningen sier: «Således ringeaktet Esau førstefødselsretten.» Apostelen Paulus understøttet denne uttalelsen da han sa at Esau var en som «ikke [verdsatte] hellige ting, . . . som i bytte for et eneste måltid ga fra seg sine rettigheter som førstefødt». — 1 Mos. 25: 34; Heb. 12: 16, NW.
15 Alt dette viste at Gud dømte rett da han forutså hvilke karaktertrekk guttene skulle få, og sa til deres mor, Rebekka, før de var født: «Den eldste skal tjene den yngste.» — 1 Mos. 25: 23; Rom. 9: 12.
16. Hvorfor hadde Jakob rett til å motta den førstefødtes velsignelse fra sin far, men hva var tydeligvis grunnen til at han ikke tok initiativet til å be om den?
16 Jakob var nå i besittelse av førstefødselsretten i kraft av to ting: Guds løfte og sin handel med Esau. Men han hadde ennå ikke fått den førstefødtes velsignelse av Isak. Likevel opptrådte Jakob tydeligvis uselvisk og tok ikke noen skritt for å komme foran Esau hva dette angikk. Han ventet tydeligvis på Jehova. Isak var nå blind og var ikke fullt klar over hva som foregikk. Rebekka, som uten tvil ble tilskyndt av Jehova til å handle, husket Guds ord til henne før guttene ble født, og rådet Jakob med hensyn til hva han skulle gjøre for å få velsignelsen.
17, 18. Vis at Rebekka og Jakob ikke var uærlige, og at Jehova også bidro til at Jakob fikk velsignelsen.
17 Enkelte bibellesere anklager Rebekka og Jakob for bedrageri og uærlighet når de leser beretningen om hva som så skjedde. Men er det berettiget? Hvem var det som på dette punkt virkelig hadde enhver rett til den førstefødtes stilling? Hvem var det som brydde seg om arven? Hvorfor fortalte ikke Esau Isak at Jakob hadde kjøpt førstefødselsretten, og hvorfor prøvde han i stedet å få velsignelsen selv? Det er sant at Isak trodde det var Esau han velsignet, da han velsignet Jakob. Men senere innså han at det Jakob og Rebekka hadde gjort, var riktig. Han så Jehovas hånd i det hele og velsignet Jakob enda en gang, denne gang bevisst, med en profeti om ’ætten’. Så ga han Jakob de nødvendige instrukser og sendte ham bort for at han skulle være trygg for Esaus vrede. Gud velsignet også selv Jakob med løftet om at ’ætten’ skulle komme i hans slektlinje. — 1 Mos., kap. 27; 28: 1—4.
18 Noe annet som viser at Jakob ikke handlet som han gjorde, for å oppnå selvisk vinning, er at han ikke gjorde krav på noen av husets eiendeler da han dro hjemmefra. Og det er ikke noe som tyder på at han noen gang gjorde krav på en dobbelt del av arven. Det som var av større verdi for ham enn alt annet, var den kommende arv. Han ville at Guds pakt skulle stå ved makt hos familien. Hans verdsettelse av Jehova og Hans løfte overskygget alle andre ting.
19. a) Hvordan følte Jakob det da han igjen skulle møte Esau? b) Hvilken svært usedvanlig hendelse inntraff før Jakob møtte Esau?
19 Den høye aktelse Jakob hadde for Guds arv, i motsetning til den mangel på verdsettelse som Esau hadde vist, kom igjen til uttrykk ved noe som skjedde da Jakob 20 år senere vendte hjem for å besøke sin far. Jakob hadde grunn til å tro at Esau ville gjøre ham ondt, og var derfor noe fryktsom og forsiktig. Han sendte en gave til Esau i forveien for seg og sin familie. Hvis Esau tok imot den, ville det bety at det var fred mellom dem. Men før de traff hverandre, skjedde det noe svært usedvanlig. Bibelen forteller:
«Samme natt sto [Jakob] opp og tok sine hustruer og de to trellkvinner og sine elleve sønner og gikk over Jabboks vadested. Han tok og satte dem over åen og førte over alt det han eide. Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunne rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp meg, for morgenen gryr! Men han sa: Jeg slipper deg ikke, uten du velsigner meg. Da sa han til ham: Hva er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel; for du har kjempet med Gud og med mennesker og vunnet. Da spurte Jakob: Si meg ditt navn! Han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. Og Jakob kalte stedet Pniel; for [sa han] jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet. Og da han var kommet forbi Pnuel, så han solen rinne; og han haltet på sin hofte.» — 1 Mos. 32: 22—31.
20. Hvorfor kjempet Jakob med engelen hele natten?
20 Her ser vi hvor forskjellig Jakobs og Esaus syn på arven var. Esau ville ikke engang utholde litt sult for førstefødselsrettens skyld, mens Jakob kjempet hele natten med en engel fra Gud som hadde materialisert seg. Jakob gjorde dette for å få en velsignelse fra Jehova gjennom engelen. Jakob visste sikkert at det var en bestemt hensikt med at engelen viste seg, og han var klar over at ved tidligere anledninger da engler hadde vist seg, hadde disse englene kommet med en velsignelse eller en befaling som en bekreftelse av Abrahamspakten. (1 Mos. 28: 10—15; 31: 11—13) Han ønsket så sterkt at Gud skulle fortsette å være med ham, akkurat som Gud hadde vært med hans far og hans bestefar, at han kjempet en energisk og innbitt kamp med engelen og holdt fast på ham. Jakob viste derved hvilket sterkt ønske han hadde om å ha Guds gunst. — Se også 1 Mosebok 28: 20—22.
21. Hva var grunnen til at engelen fikk Jakobs hofteskål til å gå ut av ledd?
21 Jakob overmannet naturligvis ikke Guds engel. Denne hendelsen tjente som en prøve på om Jakob av hele sitt hjerte ønsket å bli funnet å være en som behaget Gud. Bare ved å røre ved Jakob fikk engelen, som hadde overmenneskelig makt, Jakobs hofteskål til å gå ut av ledd, og etter dette haltet Jakob. Dette var en ydmykende faktor og tjente som en beskyttelse for Jakob. Det tjente som en påminnelse om at det var ved Guds ufortjente godhet og ikke på grunn av Jakobs egen styrke eller fortjenstfullhet at Gud hadde velsignet ham og brukt ham. Se til sammenligning apostelen Paulus’ opplevelse som er omtalt i 2 Korintierne 12: 10.
22. Hvilke velsignelser fikk Jakob da, og hvilke ville han få i framtiden, fordi han hadde så stor respekt for arven fra Gud?
22 Når vi ser hva utfallet ble for Jakob og for Esau, skulle det tilskynde oss til å være trofaste, til å holde fast ved håpet om belønningen. Jakob ble velsignet med å bli stamfar til et stort folk. Men noe som var viktigere enn at folket var stort, var at det var det folk Jehova brukte til frelse for menneskeslekten. ’Ætten’, Messias, kom gjennom Jakobs slektlinje. På grunn av sin sterke tro «lever» Jakob i Guds øyne, og han vil få en oppstandelse og få del i arven, en andel i Guds rikes jordiske område. Han kommer uten tvil til å bli en av de «fyrster» som Jesus Kristus vil utnevne som tilsynsmenn og hyrder for sitt folk. — Luk. 20: 37, 38: Sl. 45: 17.
Hvilket syn har du på arven?
23, 24. Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv? Kan vi gjøre noe for å være sikre på at vi vil få del i arven?
23 Når vi betrakter Jakobs og Esaus liv, kan hver enkelt av oss spørre seg selv: «Hvordan bruker jeg mitt liv? Hvor høyt verdsetter jeg den lovte arv, liv i Guds nye ordning? Er jeg villig til å tåle ulemper på grunn av arven? Ønsker jeg å holde fast ved den av all makt?»
24 I likhet med Jakob kan vi skaffe oss visshet om at vi vil få arven. Jakobs hjerte og sinn var festet på løftene helt fra ungdommen av. Han brukte tydeligvis mye av sin tid til å lære alt han kunne om hvordan Gud hadde handlet med Isak, hans far, og Abraham, hans bestefar. Han var en mann som ba til Gud. Han arbeidet hardt og utholdt mange prøvelser, men under alt dette bevarte han en mild ånd og en sterk tro.
25. Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv for å avgjøre om vi verdsetter de muligheter vi har til å dekke vårt åndelige behov?
25 Jehova har i sin godhet dekket vårt åndelige behov. Verdsetter du det, i likhet med Jakob? Leser du regelmessig i Bibelen? Leser du Vakttårnet — ikke bare studieartiklene, men også de andre artiklene? Det står mange fine opplysninger der også.
26, 27. På hvilken måte satte Jakob et eksempel hva tålmodighet angår?
26 Er du tålmodig og uselvisk, slik Jakob var? Er du villig til å tjene helhjertet og vente på at Jehova skal velsigne deg? Jakob ble ikke oppbrakt da han i en alder av 77 år ble rådet av sin far til å dra hjemmefra uten å ta noe av arven med seg. Han viste en helt annen holdning enn den fortapte sønn i Jesu lignelse. Den fortapte sønn ville dra hjemmefra og ha arven med seg og bruke den etter sitt eget forgodtbefinnende. Jakob var 97 år gammel da han bega seg på hjemveien, ikke fordi han ønsket å gjøre krav på en jordisk arv, men fordi Gud hadde befalt ham å vende tilbake. — 1 Mos. 31: 3.
27 Jesus Kristus sa: «Det er ingen som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller akrer for min skyld og for evangeliets skyld, uten at han skal få hundrefold igjen, nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.» (Mark. 10: 29, 30) Jakob så det på den måten.
28, 29. Hvordan viser Jakobs eksempel at vi hele tiden må ha blikket ufravendt rettet mot arven?
28 Det er følgelig ikke et spørsmål om å tjene med en begrenset tid i tankene eller om å se fram til materiell komfort og fordeler for oss selv eller om bare å utholde noen få prøver. Vi må tjene i hele vår levetid og stadig ha blikket rettet mot arven.
29 Det er et spørsmål om å holde fast ved arven av all makt og iherdig gjøre alt det vår hånd er i stand til å gjøre, akkurat som Jakob, som kjempet hele natten med engelen. (Pred. 9: 10) Og alt det Jakob gjorde, gjorde han godt. Han la hele sin sjel i det. Han satte også den annen parts interesser foran sine egne interesser. Tenk på hvor hardt Jakob arbeidet for Laban, som var hans slektning og arbeidsgiver. Han sa:
«Nå har jeg vært hos deg i 20 år; dine får og dine geiter har ikke født i utide, og værene av ditt småfe har jeg ikke ett opp; det som var sønderrevet, kom jeg ikke hjem til deg med; jeg godtgjorde selv skaden; av meg krevde du det, enten det var stjålet om dagen, eller det var stjålet om natten. Slik hadde jeg det: Om dagen fortærtes jeg av hete og av kulde om natten, og søvnen flydde fra mine øyne.» — 1 Mos. 31: 38—40.
30. Hvorfor arbeidet Jakob så hardt for Laban i 20 år?
30 Jakob utførte ikke verdslig arbeid bare for å hjelpe Laban eller for å skaffe seg materiell rikdom. Jakob bygde opp sin hjord med tanke på at han med tiden skulle dra hjem med sin egen husstand. Hvorfor? Fordi han visste at både Abraham og Isak var fremmede i landet, og at Gud til slutt ville gi det til Abrahams etterslekt. Jakob trodde på dette løftet. Hele hans sjel var oppslukt av det. Han ønsket å ha en fri husstand, en husstand som kunne tjene Gud helhjertet. Og Gud velsignet ham slik at hans familie, hans 12 sønner, virkelig ble grunnvollen til et stort folk, Israel.
31. Hvilket arbeid har de kristne i var tid som minner om det arbeid Jakob utførte?
31 De kristne i vår tid har et arbeid å utføre som krever helhjertet oppmerksomhet. Dette arbeidet består i å ta hånd om Rikets interesser. Det gode budskap skal forkynnes. Det krever trofasthet. Hyrdearbeidet må utføres med samme kraft og nidkjærhet som Jakob voktet sine og Labans hjorder med. Den arv som ligger foran oss, er verd å se ufravendt fram til, akkurat som Jakob så ufravendt fram til arven. Det greske ordet som er oversatt med «så ufravendt» i Hebreerne 11: 26, betyr å se bort fra alt annet og konsentrere seg om én ting.
32. Hva betyr det egentlig å ha blikket ufravendt rettet mot arven eller belønningen?
32 Når vi ser ufravendt fram til arven, vil ingenting få oss til å snuble. Ingenting vil få oss til å vende oss bort. Vi vil være forvisset om at vi vil få en storslagen arv, enten det blir i himmelen, som tilfellet er med Jesu Kristi åndsavlede brødre, eller i Rikets jordiske område. Det store flertall av Jehovas vitner på jorden i vår tid har dette sistnevnte håpet. Begge grupper har imidlertid samme innstilling som apostelen Paulus, som var kalt til et himmelsk håp. Han skrev: «Brødre! jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, og strekker meg ut etter det som er foran, jager jeg mot målet, til den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus.» Måtte hele Guds folk likeledes ha blikket ufravendt rettet mot arven. — Fil. 3: 13, 14.
[Bilde på side 14]
Jakob verdsatte paktsløftet til Abraham, men Esau solgte sin arv for et eneste måltid. Verdsetter du hellige ting, slik Jakob gjorde? Ser du ufravendt fram til arven, liv i Guds nye ordning, og viser du det ved den måten du bruker ditt liv på?