«Ditt Ord er sannhet»

Hvem skrev Pentatevken?

NAVNET «Pentatevken» sikter til de fem første bøkene i de inspirerte hebraiske skrifter, de bøkene som også er kjent som Mosebøkene. Hvem var det som skrev dem?

Pentatevken inneholder mange uttalelser om at Moses er skribenten (opplysningen om hans død er sannsynligvis føyd til av Josva). (2 Mos. 17: 14; 4 Mos. 33: 2; 5 Mos. 31: 9) Også andre deler av Bibelen vitner om at Moses skrev Pentatevken. (Jos. 1: 7, 8; Dom. 3: 4; 1 Kong. 2: 3) Jesus Kristus betraktet tydeligvis dette som en kjensgjerning. Han sa til jødene: «Hadde I trodd Moses, da hadde I trodd meg; for det er om meg han har skrevet.» — Joh. 5: 46.

En rekke forskere i vår tid forkaster imidlertid disse vitnesbyrdene og gjør seg i stedet til talsmenn for den såkalte kildeteorien. De hevder at de dokumenter som Pentatevken er basert på, ble skrevet av flere forskjellige mennesker og lenge etter Moses’ tid. The Interpreter’s Dictionary of the Bible (bind 3, side 726) sier: «Dokumentene ble avfattet på forskjellige tidspunkter, fra det tiende århundre før Kristus og til midten av det sjette, da hele den grunnleggende historie var fullført.»

Ifølge kildeteorien er det fire grunnleggende kildeskrifter (noen nevner enda flere) som opplysningene i Pentatevken er basert på. Disse har fått følgende navn: «J» (Jahvisten), «E» (Elohisten), «P» (Presteskriftet) og «D» (det kildeskrift som mesteparten av Deuteronomium eller 5 Mosebok sies å være basert på). Grunnen til at kildeteorien er blitt framholdt, er at det i Pentatevken blir brukt forskjellige navn på Gud, og en mener at dette viser at det må ha være flere skribenter. Men er det rimelig å tro det? Kan ikke en enkelt skribent benytte forskjellige navn for variasjonens skyld eller for å understreke forskjellige av Guds egenskaper?

Når vi undersøker bare noen få kapitler i den første boken i Pentatevken, 1 Mosebok, finner vi slike titler som «den høyeste Gud», han «som eier himmel og jord», «den som ser», «Gud den allmektige», «Gud», «den sanne Gud» og «den som dømmer hele jorden». (1 Mos. 14: 18, 19; 15: 2; 16: 13; 17: 1, 3, 18, vers 18 fra NW; 18: 25) Hvis hver del skulle ha en egen skribent bare fordi Gud blir omtalt på forskjellige måter, ville beretningen bli oppdelt i meningsløst mange fragmenter.

Når vi på den annen side betrakter beretningen som et sammenhengende hele, er det lett å se at Gud blir omtalt ved hjelp av forskjellige navn eller titler med hensikt. Dette bidrar til å åpenbare Jehovas forskjellige egenskaper og å gjøre kjent hans gjerninger og hans måte å handle på overfor sitt folk.

En bør også vente å finne variasjon i uttrykksmåten. Variasjon i uttrykksmåten er, som professor Segal ved det jødiske universitet i Jerusalem sier, «et fast trekk ved all hebraisk fortellerstil, og særlig når det gjelder navn på personer». For å illustrere dette henviser han til 2 Mosebok, kapittel 18, hvor uttrykkene «Jetro» og «svigerfar» blir brukt om hverandre, tydeligvis for variasjonens skyld.

Egyptologen K. A. Kitchen stempler kildeteorien som ufornuftig og sier: «I forbindelse med kritikken av Pentatevken har det lenge vært vanlig å dele det hele opp i atskilte dokumenter eller håndskrifter. . . . Men den praksis i den gammeltestamentlige kritikk som består i å tilskrive forskjellige håndskrifter eller dokumenter disse kjennetegnene, viser seg å være fullstendig meningsløs når den blir anvendt på andre gamle skrifter fra Østen hvor en finner nøyaktig det samme fenomenet.» Han nevner så et eksempel fra en egyptisk biografi som ville ha blitt tilskrevet forskjellige håndskrifter hvis en brukte de teoretiske framgangsmåter som kritikerne av Pentatevken bruker. Men denne egyptiske biografien «ble uttenkt, satt sammen, skrevet og hogd ut i løpet av måneder, uker eller enda kortere tid. Det kan ikke være noen håndskrifter som ligger til grunn for dens stil, som utelukkende varierer med tanke på emnene og spørsmålet om passende behandling». — The New Bible Dictionary, side 349.

Kildeteorien er ikke bare meningsløs, men den gjør også vold på Bibelens beretning. Den ville gjøre beretningen om at Josef ble solgt av sine halvbrødre, til en klossete forening av to motstridende beretninger. The Interpreter’s Dictionary of the Bible (bind 3, side 713) sier for eksempel: «Det finnes to beretninger om det som skjedde, og disse er blitt slått sammen på en måte som er egnet til å skape forvirring. Ifølge den ene beretningen ble Josef kastet ned i en brønn for at han skulle dø der. Han ble funnet av noen midianitter, ført til Egypt og solgt der (versene 22—24, 28a [til ’brønnen’], 28c — 30, 36; kilden er E). Ifølge den andre ble han solgt til en flokk ismaelitter som kom forbi (versene 25—27, 28b [til ’sølv’], 31—35; kilden er J). I den ene (E) opptrer Ruben som den som går i forbønn for Josef, i den andre (J) Juda. Bare en slik utskilling kan gi oss en forståelig beretning om det som skjedde.»

Men krever beretningen at det blir foretatt en slik utskilling, for at den skal være «forståelig»? Er det ikke snarere utskillingen som skaper forvirring, slik at det blir umulig for leseren å vite hva som egentlig skjedde?

Dette er i korthet det som fant sted. Da Josefs halvbrødre fikk se ham langt borte, begynte de å legge opp råd mot ham og sa: «Se, der kommer denne drømmeren! Kom nå og la oss slå ham i hjel og kaste ham ned i en av brønnene.» Ruben, den førstefødte, ønsket imidlertid å avverge denne morderiske sammensvergelsen og ba dem om ikke å drepe Josef, men å kaste ham ned i en tørr brønn. Da Josef kom bort til dem, kledde de av ham den side kjortelen hans og gjorde som Ruben hadde sagt. Mens de så holdt på med å spise, fikk de se et reisefølge av ismaelitter. På dette tidspunkt hadde Ruben gått. Juda sa da til de andre at det ville være bedre å selge Josef til de forbipasserende kjøpmennene enn å drepe ham (noe de ville ha gjort hvis de hadde latt ham bli værende i brønnen). Så «dro de [Josefs halvbrødre, slik det framgår av sammenhengen] Josef opp av brønnen, og så solgte de Josef til ismaelittene for tjue sekel sølv; og ismaelittene tok Josef med seg til Egypt. Da Ruben kom tilbake til brønnen, fikk han se at Josef ikke var i brønnen». (1 Mos. 37: 18—29) Er det så vanskelig å forstå denne beretningen?

Det er ingen grunn til å hevde at det i én beretning var Ruben og i en annen Juda som gikk i forbønn for Josef. Det hele dreier seg om to forskjellige tidspunkter. Bibelen sier: «Da Ruben kom tilbake,» noe som viser at han ikke var til stede da Juda foreslo at de skulle selge Josef.

Det skaper ikke noe problem at uttrykkene «midianitter» og «ismaelitter» tilsynelatende blir brukt om den samme gruppen. Ettersom disse to folkene, begge var etterkommere av Abraham gjennom hans sønner Midian og Ismael, var de uten tvil svært like i sin måte å leve på, og de kan ha blitt sammensmeltet enda mer som følge av giftermål. Det kan også være at det var noen midianittiske kjøpmenn i det ismaelittiske reisefølget.

Det er således ikke Bibelen, men kildeteorien som skaper forvirring. Bibelens vitnesbyrd om at Moses skrev Pentatevken, står fast.