Hva den måten du kler deg på, forteller om deg

Verdifulle opplysninger for unge mennesker

«MENNESKET ser på det utvortes, men [Jehova] ser på hjertet.» (1 Sam. 16: 7) Ettersom Gud ser på vårt hjerte, har det da virkelig noe å si hvordan vi kler oss?

Ja, det har det. For akkurat for unge som det er sant at Jehova ser på hjertet, er det også sant at «mennesket ser på det utvortes». Det første andre legger merke til, er ens ytre.

Og i virkeligheten kan den måten du kler deg på, fortelle noe om hva som bor i ditt hjerte. Hvordan det?

Hva den måten du kler deg på, viser

Da du var liten, var det dine foreldre som valgte klær til deg. (Se 1 Samuel 2: 18, 19.) De gredde antagelig også håret ditt på en bestemt måte. Men etter hvert som du ble eldre, fikk du sikkert selv lov til å være med på å velge klær og hårfasong. Jo mer din klesdrakt ble i samsvar med ditt eget valg, jo mer gjenspeilte den måten du kledde deg på, ditt indre, din egen personlighet. Hva forteller så din klesdrakt om deg nå?

Viser den at du er stolt og forfengelig, at du er svært motebevisst og ønsker å «overstråle» andre? (Se Esaias 3: 16—23.) Eller viser den at du ikke bryr deg om hvordan du ser ut, ettersom du går sjusket kledd, uten å tenke på hvordan det virker på andre?

Eller holder du deg innenfor disse to ytterlighetene og kler deg på en måte som viser at du er beskjeden og tar hensyn til andre, samtidig som det er tydelig at du har god smak og er forstandig i ditt valg av klær og andre ting som har med ditt utseende å gjøre? Hva tilskynder ditt hjerte deg til å gjøre når det gjelder slike ting?

Noen unge mennesker vil kanskje si at hvis de ikke ’følger moten’, vil det vekke oppsikt, og de vil virke «gammeldagse». Men det finnes alltid noe midt imellom som du kan holde deg til, slik opplysninger at du hverken virker «ultramennesker konservativ» eller altfor moderne. Stopp opp et øyeblikk og tenk! Hvem er det som har fordel av at du er svært motebevisst? Det er hovedsakelig folk innen forretningsverdenen, de som skaper moter eller i det minste oppmuntrer folk til å følge nye moter. De har bare én hovedinteresse, og det er å tjene penger. Når du gjør slik de ønsker, gagner du ikke på noen måte deg selv.

På den annen side bør vi heller ikke ønske å være slurvet med vår påkledning. Det er nok så at mange mennesker har lite penger. De har ikke så store muligheter til å velge når de skal kjøpe det de har råd til. Men selv da kan en ved å holde sine klær rene og pene vise at en har selvrespekt og et visst mål av verdighet. Det viser at en ikke er likegyldig med sitt utseende. Dette er vanligvis også noe som øker andres respekt for en.

En god regel å følge i alle livets anliggender er den vi finner i Bibelen i Romerne 15: 2: «Enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse!» Andre mennesker ser mer på oss enn vi selv gjør. Ettersom det er slik, bør vi ikke da forsøke å gi dem noe pent å se på — ikke noe som får dem til å føle seg mindreverdige eller forlegne på grunn av sitt eget utseende, men noe som viser at vi bryr oss om dem og tar hensyn til deres følelser?

Ditt utseende kan stille deg i klasse med andre

Den måten du kler deg på, forteller også noe om deg på en annen måte. Den kan stille deg i klasse med en bestemt gruppe mennesker. Dette var også tilfelle for tusener av år siden, den gang Bibelen ble skrevet.

I 2 Kongebok leser vi for eksempel om noen sendebud som kom tilbake til kong Akasja og fortalte at de hadde møtt en mann som hadde gitt dem et spesielt budskap. Kongen spurte: «Hvorledes så den mann ut?» Da de hadde beskrevet hans klesdrakt, sa kongen straks: «Det var tisbitten Elias.» Hvordan visste han det? Fordi Elias hadde på seg den klesdrakt som var karakteristisk for en profet. — 2 Kong. 1: 2, 7, 8; se til sammenligning 2 Kongebok 2: 13, 14; Matteus 3: 4.

Det var i høy grad aktverdig å bli identifisert som en profet. Men ved sin klesdrakt kunne en også bli identifisert med noe som var vanærende. Judas svigerdatter Tamar tok i en bestemt hensikt av seg de klærne som viste at hun var enke, og hyllet seg inn i et slør og satte seg ved veikanten. Beretningen sier at da Juda kom forbi, «tenkte han det var en skjøge; for hun hadde tilhyllet sitt ansikt [med sløret]». Hennes klesdrakt fikk henne til å se ut som en skjøge. — 1 Mos. 38: 13—15.

Akkurat som den gang kan vi i dag kle oss på en måte som stiller oss i klasse med bestemte grupper av mennesker, selv om vi kanskje ikke praktiserer det de praktiserer, eller tror det de tror. Andre vil imidlertid trekke den slutning at vi i det minste sympatiserer med dem som kler seg på den måten. Kan vi kritisere dem for det?

Det er ikke bare politimenn, brannmenn eller sykepleiersker som blir identifisert ved sin klesdrakt; det gjør også mennesker som beskjeftiger seg med lite ærefulle verv. I dag er det sjelden at prostituerte går med slør, slik de gjorde i Kana’an for omkring 3000 år siden. Deres utfordrende måte å kle seg på viser imidlertid nå enda tydeligere hva det er de driver mer. Når det gjelder menn, har de som er tilhengere av opprør eller radikal politisk virksomhet, sin spesielle måte å kle seg på, og det samme har mange homoseksuelle.

Ønsker vi å bli stilt i klasse med slike mennesker? Og hvis vi kler oss som dem, og det resulterer i problemer for oss — for eksempel når vi skal søke arbeid, eller når vi ønsker å få visse privilegier i den kristne menighet — hvem er det da som har skylden for det?

Hva bør bestemme vår hårfasong?

Vi kan ikke forandre på ansiktsformen vår eller på størrelsen på ørene eller lengden på halsen. Men når det gjelder håret, kan det arrangeres på mange forskjellige måter. Det kan bidra mye til å gi en et tiltalende utseende.

Friseringen har en meget gammel historie. Ned gjennom tidene har hårfasongene variert fra land til land og fra den ene perioden til den andre. Undertiden har den menneskelige stolthet frambrakt svært ytterliggående hårfasonger. I det første århundre fant apostlene Paulus og Peter det nødvendig å formane kristne kvinner til ikke å overdrive eller legge for stor vekt på sine hårfasonger. (1 Tim. 2: 9; 1 Pet. 3: 3) I dag er det imidlertid ofte guttene som vekker størst oppmerksomhet, med sitt lange hår og sitt kinnskjegg.

Hadde ikke menn i den bibelske tid vanligvis lenger hår enn menn i de fleste land har i dag? Det hadde de uten tvil. Men det er noe annet som er like sikkert. Hva er det? At mennenes hår likevel var kortere enn kvinnenes. Det var derfor apostelen skrev til menigheten i Korint i Hellas: «Lærer ikke endog selve naturen eder at dersom en mann lar håret vokse langt, er det ham til vanære, men dersom en kvinne lar håret vokse langt, er det henne til ære?» (1 Kor. 11: 14, 15) Hvordan lærer «naturen» oss dette?

Det Paulus sier, betyr ikke at menn ikke kan få sitt hår til å vokse og bli like langt som en kvinnes hår, for det kan de, og i dag er det mange som gjør det. Bibelforskeren Albert Barnes sier angående Paulus’ bruk av ordet ’natur’ her: «Ordet . . . betegner tydeligvis den sansen for hva som er sømmelig, som alle mennesker har, . . . Det er det som menneskene ut fra sin naturlige sans mener er passende. . . . Ordet . . . sikter til en dyp, indre følelse av hva som er rett og riktig.» — Notes on the First Epistle of Paul to the Corinthians, sidene 225, 226; se også Aid to Bible Understanding, side 1207.

Folk var således klar over at det var ’naturlig’ — rett og passende — at menn hadde en moderat lengde på håret sitt, at det var kortere enn kvinners hår. I dag bør vi også være klar over hva som er ’naturlig’. En mann kan la fingerneglene vokse slik at de blir flere centimeter lange — men det er ’naturlig’ for ham å klippe dem, ettersom det da blir lettere å ta opp ting og å arbeide. En kan la være å vaske seg et helt år — men det som er ’naturlig’ (og også mest hensynsfullt og sunt) er å vaske seg oftere. Selv dyrene gjør det.

Ifølge Bibelens definisjon er det at noe er mulig, ikke det samme som at det er naturlig. At en mann eller en gutt lar sitt hår vokse slik at han ser ut som en kvinne, er fortsatt ’unaturlig’. Det er et typisk fenomen i en tid (og i land) hvor homoseksualiteten øker. Og Bibelen viser også at homoseksualitet er ’unaturlig’ og dessuten både upassende og avskyelig i Guds øyne. — Rom. 1: 26, 27.

Setter dette snevre grenser for oss? Nei, for det finnes mange forskjellige hårfasonger som er både pene og tiltalende uten å virke frekke eller unaturlige. Det er fortsatt muligheter for variasjon uten at det skal være nødvendig å sette seg ut over det som er rett i Guds øyne.

Hva med kosmetikk?

Er bruk av kosmetikk også unaturlig og derfor utelukket? Bibelen sier ikke det. Akkurat som folk ikke bruker klær utelukkende for å dekke kroppen, men også for å se tiltalende ut, og akkurat som hebreerne i gammel tid ofte brukte parfyme for å spre en mer behagelig duft omkring seg, gjorde tydeligvis også hebraiske kvinner bruk av visse former for kosmetikk, særlig oljer, for å bekjempe tørr hud og forbedre sitt utseende.

Hvilken veiledning bør så unge kvinner som ønsker å oppnå Guds godkjennelse, følge i dag? De bør følge det gode råd om å gjøre alle ting «sømmelig og med et sunt sinn», idet de lar sin største pryd være «hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud». — 1 Tim. 2: 9, 10, NW; 1 Pet. 3: 3, 4.

Det vil naturligvis være bra at unge piker er klar over at kosmetikk ofte kan gjøre mer skade enn gagn. Den kan ødelegge en pen hud eller gjøre en dårlig hud verre. Kosmetikk skjuler dessuten ofte den ungdommelige og naturlige friskhet som i virkeligheten gjør en ung pike mye vakrere enn det kosmetikk kan gjøre henne.

Overdreven bruk av kosmetikk retter ofte oppmerksomheten mot forskjellige svakheter. Og hva som er enda verre, er at den kan dekke over en vakker personlighet (som er langt mer tiltrekkende enn et pent utseende, og mer varig). Overdreven bruk av kosmetikk kan gi andre et feilaktig inntrykk av din personlighet, og det kan med tiden forme din personlighet slik at den blir i samsvar med den simple type du etterligner ved å bruke for mye kosmetikk. — Se 2 Kongebok 9: 30.

Følg den rette veiledning

Guds Ord inneholder ingen spesielle regler angående disse ting, men det inneholder en rettesnor i form av prinsipper. Unge mennesker bør søke å få et likevektig syn på disse tingene, og Bibelen hjelper dem til det.

Dine foreldre har en naturlig rett til å trekke opp ytterligere retningslinjer for deg. Hvis det huset du bor i, var malt i en fullstendig vanvittig og usannsynlig kombinasjon av farger, ville folk undre seg over om familiens overhode (eller hans hustru) hadde mistet forstanden. Eller hvis huset var forsømt og forfallent, ville de da ikke ha liten respekt for huseieren? Du representerer dine foreldre i langt høyere grad enn det huset du bor i. Du bærer deres navn, og akkurat som det du gjør og sier, viser hvilken opplæring de gir deg, og hva slags mennesker de er, gjør også ditt utseende det. Og hva som er enda viktigere, er at hvis du hevder at du er en av Guds tjenere, representerer du også Gud. Svarer ditt utseende til det du hevder at du er?

Tenk over Jesu ord: «Vet I dette, da er I salige, så sant I gjør det.» (Joh. 13: 17) Er du i stand til selv å forstå de råd Bibelen gir? Eller hører du til den slags mennesker som alltid venter at andre skal fortelle dem nøyaktig hva de skal gjøre? Du kan vise at du har virkelig forståelse og personlig styrke, ved å anvende Bibelens veiledning i ditt liv. Da vil du oppnå den lykke å vite at du behager Gud og hans Sønn og alle dem som ønsker å tjene dem.