Spørsmål fra leserne
● Hva vil det si å ’bli gjort ny i den kraft som virker på sinnet’, som det står om i Efeserne 4: 23, ifølge New World Translation? — USA.
Apostelen Paulus skrev til de kristne i Efesos at de måtte «legge vekk den gamle personlighet, som svarer til deres tidligere ferd», og sa så: «Dere bør bli gjort nye i den kraft som virker på deres sinn.» (Ef. 4: 20—23, NW) Den ’nye kraft’ som skulle virke på de kristnes sinn, måtte tydeligvis være en motsetning til den tilbøyelighet som var en del av den «gamle personlighet». Denne «kraft» måtte være en tilbøyelighet, en lyst eller en sterk indre tilskyndelse til å gjøre det som er i harmoni med Guds vilje.
Bibelen viser at vi, fordi vi er ufullkomne skapninger, både i vårt hjerte og i vårt sinn er tilbøyelige til å gjøre det som er galt. En slik tilbøyelighet gjør seg gjeldende helt fra fødselen av. Hva kan dette føre til? Apostelen Paulus sa at hedningene «vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse, de som følelsesløse har overgitt seg til skamløshet, så de driver all urenhet tillikemed havesyke». (Ef. 4: 17—19) Paulus minnet likeledes de kristne i Kolossæ om den forandring de hadde foretatt: «Eder, som fordum var fremmede og fiender ved eders sinnelag, i de onde gjerninger, eder har han nå forlikt i hans [Jesu] jordiske legeme ved døden.» — Kol. 1: 21, 22.
Bibelen kaller en som gir etter for urette tilbøyeligheter, et «kjødelig» (bokstavelig: «sjelelig») menneske, som en motsetning til et «åndelig» menneske. Et «kjødelig» menneskes sinn er vendt mot materielle ting, mot å tilfredsstille sine kjødelige lyster. (1 Kor. 2: 14, 15, NW) Den kraft som virker på et slikt menneskes sinn, er blitt dannet i ham dels som følge av arv og dels som følge av hans reaksjon på det han har lært og erfart. Når han må treffe en avgjørelse, kanskje i et moralsk spørsmål, driver eller påvirker denne kraft hans sinn i en materialistisk eller kjødelig retning. Hva må vi gjøre hvis vi oppdager at dette gjelder oss?
Ved å studere Guds Ord og ved å la Guds ånd virke på oss kan vi forandre denne kraft eller tilskyndelse, slik at den leder oss i riktig retning. Her kommer hjertet tydelig inn i bildet. Hjertet tilskynder sinnet til å bestrebe seg på å skaffe seg rette opplysninger og deretter til å anvende dem. Vi kan således oppnå å få «Kristi sinn». Jesus Kristus lot seg alltid lede av den rette kraft; hans sinns tilbøyelighet og hans innstilling var alltid åndelig. (1 Kor. 2: 16) Uansett hvilke spørsmål vi da blir stilt overfor, vil vårt sinn bli påvirket og ledet i åndelig retning av en ’ny kraft’, en ny tilbøyelighet eller indre tilskyndelse.
Hvis vi som kristne skal kunne motstå det press til å handle galt som vi blir utsatt for, må vi hele tiden arbeide med å framelske en sterk tilbøyelighet til å gjøre det som behager Gud. Det betyr at vi stadig må studere Guds Ord, komme sammen med andre som har den samme, dyrebare tro, være vedholdende i bønnen og anvende det vi lærer. Det vil føre til at det blir full enighet mellom vårt hjerte og vårt sinn om at ingenting skal få lov til å skade vårt forhold til Skaperen. Vi verdsetter Jehovas kjærlighet, og vi blir derfor tilskyndt til å gjengjelde denne kjærlighet ved å adlyde Jehova og vise ham lojalitet. Vi innser at det er riktig å vise slik lydighet, og at det fører til de største velsignelser, for Guds lov er til beste for alle som følger den.
Når vi så blir utsatt for fristelse, vil vår innstilling eller tilbøyelighet drive oss bort fra fristelsen. Vi vil ikke gå omkring og tenke på hvor behagelig det kunne være å følge en handlemåte som vi vet er gal. Vi vil ikke framelske ønsker i den retning. Vi vil ikke tenke at ’jeg er jo bare et svakt menneske, og Gud er svært barmhjertig’. Vi vil i stedet reagere på samme måte som Josef gjorde da Potifars hustru skamløst oppfordret ham til å ha kjønnslig omgang med henne. Josef svarte øyeblikkelig: «Hvorledes skulle jeg da gjøre denne store ondskap og synde mot Gud?» — 1 Mos. 39: 9
● Er en person fri for ansvar for brudd på Guds lov om blodets hellighet hvis han mottar blodoverføring etter at en domstol har avsagt en kjennelse i strid med den beslutning han har truffet? — USA
Dette vil avhenge av omstendighetene. Ingen rettskjennelse kan naturligvis skyve Jehova Guds, den høyeste Lovgivers, lov til side. (Ap. gj. 5: 29) En kristen ville aldri kunne rettferdiggjøre at han hadde gjort seg skyldig i mord eller utpresning eller ekteskapsbrudd, selv om en domstol hadde befalt ham å gjøre det.
Hva er det så som kan gjøre en selv ansvarlig i tilfelle da en domstol bestemmer at en skal bli gitt blodoverføring? Hvis en lar være å tale med overbevisning når en har anledning til det, og så senere lar være å gjøre motstand, kan det bidra til at en får en uønsket blodoverføring. En faktor som har innvirket på enkelte dommeres avgjørelse, har vært pasientens overbevisning og hans følelse av å skulle stå til regnskap overfor Gud. I tilfelle da det ikke er noe som tyder på at pasienten vil sette seg imot blodoverføring hvis en domstol bestemmer at han skal ha det, har dommerne derfor ofte vært mer villige til å gi etter for krav fra leger og sykehus.
I en rekke tilfelle har kristne vitner for Jehova som har stått overfor muligheten for at en domstol skal påtvinge dem eller noen av deres nærmeste blodoverføring, tatt visse skritt for ikke å bryte Guds lov. Noen har flyttet sine familiemedlemmer eller slektninger over til et annet sykehus, hvor de har fått behandling som ikke er i strid med Guds lov. Hvis pasientens tilstand er så kritisk at han ikke ville overleve hvis han ble flyttet fra sykehuset, selv bare for en kort periode, står denne muligheten naturligvis ikke åpen.
I noen tilfelle har pasienten kanskje vært så mentalt og fysisk utmattet at han ikke har kunnet forhindre et slikt brudd på Guds lov; han har kanskje til og med vært bevisstløs. Hvis han, trass i at han har gjort seg alle mulige anstrengelser, blir påtvunget blodoverføring, må han legge saken i Jehovas hånd og stole på Jehovas barmhjertighet. Hans situasjon kan da sammenlignes med den situasjon en kvinne befinner seg i hvis hun er blitt voldtatt trass i at hun har ropt og skreket og kjempet for å motstå overfallsmannen. Ifølge Moseloven var en slik kvinne uten skyld. (5 Mos. 22: 25—27) Hvis hun lot være å skrike, var hun imidlertid ikke skyldfri. (5 Mos. 22: 23, 24) Gud venter følgelig at de kristne i vår tid skal ta alle mulige skritt (som ikke er i strid med Guds Ord) for å unngå å bli delaktige i brudd på hans lov om blodet.
● I Åpenbaringen 14: 3 står det: «De sang en ny sang for tronen og for de fire livsvesener og de eldste, og ingen kunne lære sangen uten de hundre og førtifire tusen, de som er kjøpt fra jorden.» Hvis de eldste som er nevnt her og i Åpenbaringen 4: 4, representerer hele gruppen av 144 000 himmelske konger og prester, hvordan kan da de 144 000 synge foran disse eldste? — Ecuador.
En nøkkel til forståelse av Åpenbaringen blir gitt i de innledende ordene: «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje; og han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes.» (Åpb. 1: 1) Noe som ville være umulig i virkeligheten, kan naturligvis skildres ved hjelp av tegn eller symboler. En mann kan for eksempel ikke synge foran seg selv, men han kan stå foran et bilde av seg selv og synge. Det er derfor i virkeligheten ikke noe selvmotsigende i at de 144 000 blir framstilt som om de står foran noe som representerer eller symboliserer dem selv.
Selve bakgrunnen til ham som fikk synet, apostelen Johannes, hjelper oss til å forstå i hvilken betydning de «tjuefire eldste» som er nevnt i Åpenbaringen 4: 4, er et tegn eller et symbol. Ettersom Johannes var jøde, visste han at «de eldste i Israel» representerte og talte på vegne av hele folket. (2 Mos. 3: 16, 18; 19: 7) Hele menigheten av salvede kristne utgjør det ’hellige folk’ av åndelige israelitter, og kristne «eldste» kan stå for eller representere hele ’folket’. (1 Pet. 2: 9) I samsvar med dette ville de «tjuefire eldste» som satt på troner, representere hele gruppen av 144 000. Tallet 24 vil ha minnet Johannes om at kong David inndelte prestene i 24 tjenesteklasser som skulle gjøre tjeneste i templet i Jerusalem. (1 Krøn. 24: 4) Dette passer godt sammen med det forhold at det ’hellige folk’ av 144 000 skal tjene som et «kongelig presteskap».
Legg også merke til at Johannes her fikk et syn av framtidige begivenheter, av, som det ble sagt til ham, «det som skal skje heretter». (Åpb. 4: 1) Synet av de «tjuefire eldste» var følgelig et profetisk syn av den ordning Jehova Gud skulle opprette i himmelen. På den tid da apostelen Johannes fikk synet, var ikke en eneste en av de 144 000 i himmelen. De av denne gruppen som hadde dødd, lå i graven i påvente av en oppstandelse. (1 Kor. 15: 20—23, 51, 52) Det faktum at de «tjuefire eldste» ble sett i synet, utgjorde imidlertid en garanti for at de som stillingene som eldste var blitt reservert for, ville fylle disse stillingene.