Spørsmål fra leserne
● Hvorfor feirer ikke Jehovas vitner fødselsdager?
I første rekke fordi de respekterer Guds Ord og er sterkt interessert i å gi akt på det som står der.
Å feire fødselsdager er noe som er svært populært verden over, og det har vært det i årtusener. I den forbindelse blir det ofte holdt et selskap, og det blir gitt presanger. Men sier Bibelen noe om fødselsdager?
La oss for det første gjøre det klart at Bibelen ikke fraråder å vise gavmildhet overfor en som en er glad i. (1. Mos. 33: 10, 11; Luk. 15: 22; 2. Kor. 8: 19) Den snakker heller ikke negativt om en fest eller et selskap, for det å spise og drikke med måte blir framholdt som noe av det som bringer glede i livet. (Fork. 3: 12, 13) Jesus deltok i en bryllupsfest. Jobs barn holdt noe som kan ha vært høstfester da familien kom sammen. Abraham holdt en fest da Isak ble avvent. (Joh. 2: 1, 2; Job 1: 4, 5, 13; 1. Mos. 21: 8) Og jødene holdt hvert år en fest på årsdagen for gjeninnvielsen av templet, selv om Gud ikke hadde gitt befaling om det, og Jesus var til stede ved denne festen. — Joh. 10: 22, 23.
Likevel fremgår det av Bibelen at det er nødvendig å utvise en viss forsiktighet, for det ville ikke være riktig å delta i en hvilken som helst fest, uansett hva grunnen var til at den ble holdt, eller hva slags fest det var. (2. Mos. 32: 1—6; 1. Pet. 4: 3; 1. Kor. 10: 20, 21) Hva så med det å vie fødselsdager oppmerksomhet og feire dem?
Det er tydelig at mange sanne tilbedere førte fortegnelser over fødselsdager. Prestene og andre visste hvor gamle de var. Den slags ble ikke overlatt til gjettverk. (4. Mos. 1: 2, 3; 4: 3; 8: 23—25) Men det er ikke noe i Bibelen som tyder på at sanne tilbedere holdt årlige fødselsdagsfeiringer.
Bibelen forteller bare om to fødselsdagsfeiringer, og i begge tilfellene dreide det seg om personer som ikke var tjenere av den sanne Gud.
Den første som blir nevnt, er den som ble feiret av farao i Egypt. Det var ved denne anledningen faraos baker, som hadde sittet i fengsel sammen med Josef, ble hengt. (1. Mos. 40:18—22) I en kommentar til 1. Mosebok 40: 20 sier dr. Adam Clarke: «Av dette stedet ser det ut til at det å markere en fødselsdag ved å holde en fest har vært en svært gammel skikk. Den skrev seg antageligvis fra forestillingen om sjelens udødelighet, ettersom livets begynnelse må ha vært av stor betydning for den som trodde at han skulle leve for evig.»
Den andre fødselsdagen som blir nevnt, ble feiret omkring 1800 år senere. Det er fødselsdagen til Herodes Antipas. Beretningen i Markus 6: 21—24 lyder:
«Men så bød det seg en anledning: På sin fødselsdag holdt Herodes en fest for sine fremste menn og for offiserene og de ledende menn i Galilea. Datteren til Herodias kom da inn og danset. Herodes og gjestene likte dette så godt at kongen sa til piken: ’Be meg om hva du vil, så skal jeg gi deg det.’ Han sverget på det og sa: ’Hva du enn ber meg om, så skal jeg gi deg det, om det så er halvdelen av mitt rike.’ Hun gikk ut og spurte sin mor: ’Hva skal jeg be om?’ Hun svarte: ’Hodet til døperen Johannes.’» — Se også Matteus 14: 6—11.
Angående beretningen om Herodes’ fødselsdag sier dr. Richard Lenski: «Jødene avskydde fødselsdagsfeiringer som en hedensk skikk, men Herodes overgikk til og med romerne hva disse feiringene angår, slik at ’Herodes’ fødselsdag’ (Herodis dies) kom til å stå som et uttrykk for en overdådig fest.»
Hvordan bør vi se på disse to fødselsdagsfeiringene? Er det bare en tilfeldighet at de blir nevnt, og at de i begge tilfellene ble holdt av personer som ikke hadde Guds godkjennelse? Eller kan det være at Gud med vilje lot disse opplysningene bli nedskrevet i sitt Ord, som han sier er ’nyttig til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei’? (2. Tim. 3: 16) Det kan i det minste sies at Bibelen ved disse to beretningene stiller fødselsdagsfeiring i et dårlig lys, som noe som ble praktisert av mennesker som var fremmedgjort for Gud.
Det er også verdt å merke seg at Jehova ikke lot den nøyaktige datoen for Jesu fødsel bli nedtegnet, og hans fødselsdag må jo ha vært viktigere enn noen annen hvis Guds tjenere skulle feire fødselsdager. I stedet viser Bibelen hvilken dato Jesu død fant sted, og gir de kristne befaling om å feire minnet om den hvert år. (Luk. 22: 19; 1. Kor. 11: 23—26) Dette er i harmoni med den kjensgjerning at Bibelen sier at en persons dødsdag er av større betydning enn hans fødselsdag hvis han i løpet av sin levetid har skaffet seg et godt navn hos Gud. — Fork. 7: 1, 8.
I samsvar med det Bibelen antyder, feiret de første kristne ikke fødselsdager.
«Å feire fødselsdager var langt borte fra de kristnes tanker på den tiden.» — The History of the Christian Religion and Church During the First Three Centuries av Augustus Neander.
Etter hvert som tiden gikk og det fant sted et frafall fra den sanne kristendom, begynte en å feire dødsdager, ikke fødselsdager.
«Den ærbødighet som ble vist martyrene, førte til at det ble lagt utilbørlig stor vekt på det stedet hvor de døde, og på deres dødsdag. Noen fikk den lyse idé å kalle martyrens dødsdag for hans fødselsdag. De steder hvor martyrene hadde dødd, ble betraktet med hellig ærefrykt. . . . Gudstjenestene [i kirkene] på årsdagene ble i første rekke viet hans tjenester og personlighet. . . . Vi må imidlertid huske at disse [årlige] minnegudstjenestene ikke hørte med til den alminnelige kirkeordning.» — History of the Christian Church av dr. John F. Hurst, bind 1, sidene 350, 351.
Selv om Bibelen ikke inneholder noe direkte forbud mot fødselsdagsfeiringer, har Jehovas vitner derfor lenge vært oppmerksom på hva de bibelske eksemplene viser, og ikke deltatt i slike feiringer. Hva dette angår, følger de det eksempel som ble satt av de første kristne.
Selv om det ikke er noe i Bibelen som rettferdiggjør en årlig feiring av en kristens dødsdag, kan vi likevel være enige i at dødsdagen er bedre enn fødselsdagen. Vi bør derfor ikke konsentrere oss om fødselsdagen, men bør hver dag gå inn for å etterligne Kristus og gjenspeile Guds bilde. Hvis vi skulle dø, vil vi da ha herliggjort Gud ved vår levemåte, og han vil med sikkerhet huske oss. — Hebr. 5: 9; 11: 6; Fil. 3: 8—11.
● Når finner «Guds sønners åpenbarelse» (Rom. 8: 19, NW) sted, og i hvilken hensikt?
Når Paulus nevner «den herlighet som en gang skal åpenbares og bli vår», idet han sikter til seg selv og andre salvede «Guds sønner», taler han tydeligvis om den herlighet de oppnår når de blir oppreist til himmelsk liv. (Rom. 8: 18) Det er imidlertid ikke før disse herliggjorte «Guds sønner» begynner å oppfylle sine forpliktelser til gagn for menneskene på jorden, at disse jordiske undersåttene av Guds rike begynner å erfare «Guds sønners åpenbarelse».
Paulus sier at «skapningen venter . . . med spent forventning på Guds sønners åpenbarelse». Trofaste mennesker ned gjennom tidene har derfor lengtet etter tiden for deres «åpenbarelse», i bevisstheten om den lindring eller befrielse som vil følge etter. I Harmageddon vil det bli «lindring» når «Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde». «Dem som volder dere [Guds tilbedere] trengsler, skal han gi trengsler til gjengjeld.» Dette vil bety ødeleggelse for disse forfølgere og motstandere. (2. Tess. 1: 6—10) Åpenbaringen 2: 26, 27 viser at de oppreiste, salvede som en del av Guds himmelske, hustrulignende organisasjons «ætt» sammen med Jesus Kristus skal ødelegge de onde. (1. Mos. 3:15; Gal. 3: 16, 29; Åp. 16: 14, 16; 19: 11—21) Etter dette vil Djevelen og hans demoner bli kastet i avgrunnen. (Åp. 20:1—3) Når både åndelige og menneskelige motstandere er ryddet av veien, vil det bety en umåtelig befrielse fra undertrykkelse, fristelser og villedende propaganda. Da har den lenge ventede åpenbarelse av Guds sønner funnet sted, og den ’store skare’ av mennesker som overlever den ’store trengsel’, vil glede seg over denne åpenbarelse.
Paulus viser at denne åpenbarelsen innebærer noe mer enn bare det å utrydde undertrykkerne. I forbindelse med sin uttalelse om «Guds sønners åpenbarelse» sa han også at «skapningen selv også skal bli frigjort fra slaveriet under fordervelsen og få Guds barns herlige frihet». (Rom. 8: 21, NW) Det er når Herren Jesus Kristus og hans salvede medarvinger i himmelen begynner å formidle gjenløsningsofferets goder under det tusenårige styre, at Rikets jordiske undersåtter vil begynne å erfare utfrielse fra syndens og dødens virkninger. Når dette tusenårige styre er til ende, vil Jesus og hans medkonger og medprester ha hjulpet alle lydige jordiske undersåtter til å oppnå fullkommenhet. De som fortsetter å være trofaste mot Gud under den siste prøven, når Djevelen og hans demoner blir sloppet løs en kort stund, vil få navnene sine skrevet i «livets bok». (Åp. 20: 12—15) Da vil de fullt ut kunne glede seg over «Guds barns herlige frihet». (Rom. 8: 19—22, NW) Den storslåtte hensikt med «Guds sønners åpenbarelse» er da fullført.