Nedskrivningen av «sannhets ord»
«Predikeren [forsamleren, NW] søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hva riktig er, sannhets ord.» — Pred. 12: 10.
1. Når er en fortelling virkelig til gagn for oss?
HVEM liker ikke å lytte til eller å lese en god fortelling? Jo flinkere fortelleren er til å finne de rette ordene, og jo sikrere hans uttrykksmåte er, desto mer gleder vi oss over det han har å si. Hvis fortellingen er fra virkeligheten, kan vi ha stort gagn av å kjenne den, forutsatt at den gir et riktig bilde av tingene og ikke inneholder overdrivelser, men blir fortalt på en korrekt og upartisk måte, med «sannhets ord». Vi blir da kjent med sannheten, som vil seire og bli stående.
2. Når er en fortelling til størst glede for fortelleren, og hva bør vi bestrebe oss på når vi skal overbringe et skrevet budskap som betyr evig liv for dem som mottar det?
2 Også fortelleren gleder seg over fortellingen når han føler at han får sagt tingene slik han vil. Hvis han virkelig har kjærlighet til sannheten og ønsker å bygge opp dem som fordyper seg i hans fortelling, forsøker han samvittighetsfullt å presentere fortellingen med «sannhets ord». Det er nettopp «sannhets ord» han bør benytte. Når dette er tilfelle med en vanlig fortelling, hvor mye mer skulle det ikke da være tilfelle med et skrevet budskap som betyr evig liv for dem som mottar det!
3. Hvordan kan vi vite at Salomo var en slik oppriktig forteller?
3 Den viseste konge i fortiden, Salomo, som regjerte i Jerusalem, var nettopp en slik oppriktig forteller og budbærer. Har du noen gang lest alle hans ordspråk, som er gjengitt i den bibelske boken Ordspråkene? Eller har du lest hans vakre kjærlighetsfortelling, som du finner i Salomos høysang? Er du klar over hvilken visdom han har gitt uttrykk for i Predikerens bok? Denne siste boken er skrevet for mennesker som ønsker å forstå meningen med livet, som for de fleste virker tomt og meningsløst. Hvis du har lest disse bibelske bøkene, forstår du sikkert hvor dyktig Salomo var når det gjaldt å finne akkurat de rette ordene og uttrykke viktige tanker. Hvor vakre og virkelighetsnære er ikke hans ordspråk! Hvor god er ikke den veiledning han gir!
4. Hva måtte Salomo gjøre, trass i at han skrev under inspirasjon, og hvor forteller han om dette?
4 Salomo skrev riktignok sin del av Bibelen under inspirasjon av Guds ånd, men han måtte likevel ha kjærlighet til sannheten og anstrenge seg for å kunne uttrykke sannheten på en tiltalende måte og finne de rette ordene. De tingene han skrev om, dukket ikke opp i hans sinn av seg selv. Han måtte søke å finne dem og arbeide med sin språkbruk. Mot slutten av Predikerens bok omtaler han de anstrengelser han hadde måttet gjøre seg. Han sier med tanke på seg selv: «Predikeren [forsamleren, NW] søkte å finne liflige ord, og skrevet er her hva riktig er, sannhets ord.» — Pred. 12: 10.
5. a) Hva kalte Salomo seg selv, hva innebar det, og hvilket ansvar var derfor pålagt ham? b) På hvilken måte var han et eksempel for oss?
5 Legg merke til at Salomo kaller seg «forsamleren» og ikke bare «predikeren» eller «forkynneren». Hvem var Salomo ’forsamler’ av? Han var «forsamleren» av Guds egen menighet eller forsamling, den menighet som Salomos eget folk, Guds utvalgte folk, utgjorde. Dette gjorde Salomos ansvar desto større, for denne menigheten trengte i særlig grad å bli gjort kjent med sannheten gjennom det talte og det skrevne ord. For å leve opp til den tittelen han ga seg selv, Qoheleth, som er hebraisk og betyr ’forsamler’, forsøkte han å samle og forene sitt folk. Som konge måtte han tale, skrive og undervise på en slik måte at hans undersåtter var forent i tilbedelsen av den eneste levende og sanne Gud, som Salomo kalte Jehova. Salomo var klar over hvilken makt ord har. Med tanke på det han skulle si, skrive og lære, bestrebet han seg derfor på å finne «liflige ord», «sannhets ord». Salomo oppnådde glimrende resultater hva dette angår, og ble på den måten et eksempel for oss.
6, 7. a) Hvilken sammenheng er det mellom ord og tanker, og hvor har menneskene fått tenkeevnen fra? b) Hvilken bibelsk beretning støtter dette?
6 Kunne du tenke hvis du ikke kjente noen ord? Nei. Laverestående skapninger — dyr, fugler, fisker og insekter tenker ikke. De handler instinktivt og reagerer instinktivt på lyder og synsinntrykk. Hvis en skal kunne tenke, må en ha et språk. Et språk består av ord som kan knyttes grammatisk til hverandre, slik at de uttrykker en tanke. Menneskene kan tenke. Hvor har vi fått tenkeevnen fra? Vi har ikke fått den fra en celle som ble til ved kjemiske reaksjoner og utviklet seg til den ble en mann eller en kvinne, en celle, som hverken kan tenke eller resonnere. Men vi må ha fått tenkeevnen av noen. Den må komme fra en som selv tenker, fra en som vet hvordan hjernen virker, ja, fra en som har skapt en hjerne. Evnen til å tenke er en gave. Hvorfra eller av hvem har vi fått den? Vi kan bare ha fått den av Skaperen, av Gud. Dette er ikke noe menneskene selv har funnet på. Det finnes en skreven beretning om dette, og oversatt til norsk lyder den slik:
7 «Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse, og de skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over feet og over all jorden og over alt kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» — 1 Mos. 1: 26—28.
8. a) Hvem talte Gud til da han sa disse ordene? b) Hvordan viste Gud således at han har skapt talen, språket og grammatikken?
8 I denne beretningen blir Gud framstilt som en som tenker og taler, og det blir vist at det var han som skapte mennesket med en hjerne. Før Gud sa: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse», tenkte han. Da han tenkte, benyttet han ord som sto for bestemte begreper. Før han frambrakte noen intelligent skapning, tenkte han, og han var ikke avhengig av noen annen persons selskap. Han snakket ikke med seg selv, selv om han tenkte ved hjelp av meningsfylte ord. Da han ifølge 1 Mosebok 1: 26 sa: «La oss gjøre», henvendte han seg ikke til seg selv for å fortelle om den beslutning han hadde truffet. Han snakket til en annen person. Resten av Bibelen viser at denne andre personen var hans første skapning, en himmelsk skapning, hans første åndesønn, som han skapte direkte, uten noens medvirkning. Gud hadde til hensikt å stå i et nært forhold til denne sin Sønn. Gud skapte ham derfor med tenkeevne og med taleevne, som har nær tilknytning til tenkeevnen. Denne Sønnen kunne med en gang tale, det vil si forme ord og sette dem sammen på en grammatikalsk riktig måte. Gud skapte altså talen og språket, og ettersom et språk må ha grammatikk, skapte han også grammatikken.
9. Hva gjorde Gud så gjennom sin Sønn, og hvordan understreket det at han er Skaperen av språket og den store Grammatiker?
9 Hvilket språk Gud brukte da han talte med sin første Sønn, vet vi ikke. (Åpb. 3: 14; Kol. 1: 15—18) Gjennom denne Sønn skapte så Gud andre åndeskapninger, nemlig kjeruber, serafer og engler. Gud laget disse skapningenes opprinnelige språk, som sto i forhold til deres evne til å tale. Han utstyrte dem med evnen til å tale det språk de hadde fått, i samsvar med grammatiske regler. Han laget grammatikk til dem. Gud er den store Grammatiker. Disse åndeskapningene forsto det Gud sa til dem, og han forsto det de sa til ham. — Sl. 103: 20.
10. a) Hvilket språk er ikke tatt med i noen fortegnelser over språk som er blitt utarbeidet, og hvorfor ikke? b) Hvilken egenskap måtte apostelen Paulus ha hatt hvis han hadde kunnet tale et slikt språk, for at hans tale ikke skulle bli forgjeves?
10 De fortegnelser over språk som er blitt utarbeidet, innbefatter ikke noe englespråk, for menneskene har aldri hørt engler tale på et slikt språk, og de vet ikke hvordan et slikt språk er. Språkforskere vil kanskje le når vi taler om englespråk. Den kristne apostelen Paulus, som var en mann med stor erfaring når det gjaldt åndelige spørsmål, taler imidlertid om englespråk når han skriver: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.» (1 Kor. 13: 1) Paulus kunne flere språk eller «tunger». Han kunne i det minste hebraisk og gresk, som var språk som ble talt i det første århundre av vår tidsregning. Han talte ikke med «englers tunger» og kunne ganske sikkert ikke gjøre det, for engler uttrykker seg på andre måter enn menneskene. Men selv om Paulus hadde kunnet tale med «englers tunger», men hadde gjort det uten å la sin tale og sine handlinger være ledet av kjærlighet, ville han ha vært som en lydende malm eller en klingende bjelle. Han ville ha vært lik Satan Djevelen og hans demoner, som riktignok taler med «englers tunger», men som lar seg lede av mordlyst og hat i stedet for kjærlighet.
11. a) På hvilket språk talte Guds engel til Abraham, og hvilket løfte fikk Abraham da han hadde vist at han var villig til å ofre Isak? b) På hvilke språk ble Bibelen skrevet, og av hvem?
11 Da Gud sendte ut engler for at de skulle tale til mennesker, talte de følgelig på det samme språk som den eller de som de snakket til, og ikke på det språk som englene taler med hverandre i himmelen. Det finnes skrevne beretninger som viser at de talte med mennesker som de materialiserte seg for eller viste seg for i syner, på hebraisk, arameisk og det gresk som ble talt i det første århundre, det vil si de språk som Bibelen ble nedskrevet på. Like etter at hebreeren Abraham hadde vist at han var villig til å frambære sin sønn, Isak, som et offer, sa Gud til ham gjennom sin engel: «Jeg [vil] storlig velsigne deg og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene . . . og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» (1 Mos. 22: 17, 18) Abraham forsto det som ble sagt til ham fra himmelen, og han gledet seg over at alle jordens folk en dag skulle bli velsignet gjennom hans avkom. Det er interessant å legge merke til at alle Bibelens bøker, som mennesker av alle folkeslag kan lese og forstå til evig gagn for seg selv, ble skrevet av etterkommere av Abraham.
12. På hvilket språk talte en engel til Daniel, og hvordan forklarte engelen det syn Daniel hadde fått?
12 Mange hundre år senere levde profeten Daniel. Han tilhørte også Abrahams ætt, som nå var blitt meget stor. Mens Daniel oppholdt seg i byen Babylon ved elven Eufrat, viste en engel seg for ham i «et syn om natten» og talte til ham på arameisk. Da engelen forklarte synet for Daniel, sa han: «Og riket og herredømmet og makten over rikene under hele himmelen skal gis til det folk som er den Høyestes hellige; dets rike skal være et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde det.» (Dan. 7: 1—4, 23, 27) Daniel skrev om dette synet på arameisk.
13. Hvilken kunngjøring fikk Johannes høre, og på hvilket språk skrev han den ned?
13 Den siste av Bibelens bøker er den åpenbaring som den kristne apostelen Johannes fikk omkring år 96 e. Kr. Han hørte høye røster i himmelen si: «Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» (Åpb. 11: 15) Johannes skrev om dette på fellesgresk.
Hvorfor det finnes så mange språk
14, 15. a) Hvilket spørsmål kan vi stille i betraktning av at vi alle er etterkommere av mennesker som talte ett og samme språk? b) Hvilket fredsbudskap overbrakte Guds engel dem som overlevde vannflommen, og på hvilket språk?
14 dag finnes det mange flere språk enn hebraisk, arameisk og fellesgresk, de språk som Guds Ord, Bibelen, ble nedskrevet på. En av de faktorer som bidrar meget til at det ikke er fred i verden i dag, er nettopp at menneskene taler så mange språk, noe som hindrer dem i å snakke direkte til hverandre. Hva er grunnen til at vi, som alle stammer fra den første mann og den første kvinne, som Gud skapte i Edens hage, ikke alle sammen taler det samme språk som de to første mennesker gjorde? Profeten Noah og de sju medlemmene av hans familie, som sammen med ham overlevde den verdensomfattende vannflommen for 4300 år siden, talte alle det samme språk. Det var det samme språk som det første menneskepar hadde talt, bare med den forskjell at det var blitt utviklet videre i løpet av de 1656 årene som hadde gått siden det første menneske ble skapt. Da vannflommen var over og Noah og hans familie kom ut av arken på fjellet Ararat i Sørvest-Asia, talte Gud til dem gjennom sin engel. Han lot dem få se et fredssymbol, regnbuen, og lot dem få høre et fredsbudskap. På deres eget språk sa han:
15 «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden! . . . Min bue setter jeg i skyen, og den skal være et tegn på pakten mellom meg og jorden. Og når jeg fører skyer over jorden, og buen ses i skyen, da vil jeg komme i hu den pakt som er mellom meg og eder og alt levende av alt kjød, og vannet skal aldri mer bli en flom som ødelegger alt kjød.» — 1 Mos. 9: 1, 13—15.
16. I hvor lang tid fortsatte menneskene å ha ett språk, hvem var det som delte dem inn i forskjellige språkgrupper, og hvorfor?
16 I over to generasjoner eller i omkring 180 år etter vannflommen fortsatte Noah og hans etterkommere å ha ett språk. Bibelen, som inneholder «sannhets ord», sier: «Og hele jorden hadde ett tungemål og ens tale.» (Pred. 12: 10; 1 Mos. 11: 1) Var det så menneskene på den tiden som bestemte at de skulle begynne å tale forskjellige språk? Nei! Hvorfor skulle de finne på noe slikt? Det var Gud som på det tidspunkt bestemte seg for å lage nye språk til menneskene. Han visste på forhånd hvilken splittende virkning en språkforvirring ville ha. Han mente at det var best å dele menneskene inn i forskjellige språkgrupper og derved gjøre det vanskelig for dem å forstå hverandre og komme ut av det med hverandre.
17. Hvilket arbeid hadde menneskene gått i gang med på Sinear-sletten, og hva gjorde Gud for å hindre dem i å gjennomføre sine planer?
17 På dette tidspunktet hadde de av Noahs etterkommere som hadde slått seg ned på Sinear-sletten i Mesopotamia, gått sammen om en ond gjerning, en gjerning som var i strid med Guds vilje slik Gud hadde kunngjort den for Noah og hans sønner etter vannflommen. Disse opprørske menneskene, som alle talte det samme språk, bestemte seg for å bygge en by på denne sletten som skulle være et senter for tilbedelse. I denne byen skulle de bygge et tårn som skulle nå opp til himmelen, for derved å gjøre seg et navn. For å hindre dem i å gjennomføre sine planer bestemte den allmektige Gud seg for å splitte dem ved å la dem begynne å tale forskjellige nye språk og viske det språket som de tidligere hadde hatt felles, ut av deres erindring. Mens de i forening arbeidet på sitt gudsbespottelige byggverk, begynte de plutselig å tale forskjellige språk, og den forvirring som oppsto, tvang dem til å bryte forbindelsen med hverandre og skille lag. Det ble tydeligvis bare én språkgruppe igjen i den uferdige byen med tårnet. Denne gruppens hersker var Nimrod.
18. a) Hva er det som viser at dette ikke var noe som mennesker sto bak, men at det var et mirakel fra Gud? b) Hvorfor var det mirakel som skjedde på pinsedagen, enda mer bemerkelsesverdig?
18 Hvordan kunne noe slikt skje helt plutselig, hvis det ikke var den allmektige Gud som sto bak? Han lot hver gruppe mennesker få sitt eget språk, med sin egen grammatikk og sitt eget ordforråd, og de begynte øyeblikkelig å tale sitt nye språk på en perfekt måte. Det var ikke mennesker som sto bak dette. Ved denne mirakuløse gjerningen viste Gud at han er den største Grammatiker. Dette var ikke noe forbilde på det som skjedde på pinsedagen i år 33 e. Kr., da Guds hellige ånd ble utgytt over de 120 Jesu Kristi disipler i Jerusalem med den følge at de plutselig begynte å tale på en rekke forskjellige språk som de aldri hadde studert og lært. Det som skjedde på Sinear-sletten, viste imidlertid hva den allmektige Gud kunne gjøre senere — det han gjorde på pinsedagen i Jerusalem. Noe som var enda mer bemerkelsesverdig, var at disse disiplene av Jesus Kristus, som plutselig fikk den gave å tale på fremmede språk, ikke glemte sitt opprinnelige språk, hebraisk. Det oppsto derfor ingen forvirring blant dem, og de skilte ikke lag. Fordi Guds ånd hvilte over dem, kunne de i enhet forkynne om Guds rike. — Ap. gj. 2: 1—21.
19. a) Hva betyr navnet Babel, og hva førte menneskene med seg derfra foruten nye — språk? b) Hvem begynte ikke å tale et nytt språk, og hvorfor ikke?
19 På grunn av den språkforvirring som oppsto på Sinear-sletten den gangen, ble den byen hvis byggeprogram ble kraftig forsinket på grunn av forvirringen, kalt Babel. Dette var meget passende, for Babel betyr «forvirring». Gresktalende mennesker kalte den Babylon. (1 Mos. 11: 2—9) Dette var på den tiden da Nimrod, en sønnesønns sønn av Noah, levde. Nimrod ble kalt «en mektig jeger i opposisjon til Jehova» (NW), og 1 Mosebok 10: 8—10 viser at denne mektige jegeren var Babels første hersker. «Først hersket han over Babel.» De forskjellige språkgrupper som sluttet å bygge på byen og dro ut av den, førte med seg falsk, babylonisk religion til de forskjellige deler av jorden hvor de slo seg ned. Den menneskelige familie var nå blitt mangespråklig. Profeten Noah og hans gudfryktige sønn Sem var ikke med på å bygge byen Babel og dens tårn. De begynte derfor ikke å tale et nytt språk. De fortsatte å snakke med hverandre på det opprinnelige språket. — 1 Mos. 9: 26—29.
20. a) Hvilken ny yrkesgruppe ble det nå behov for, og hvem benyttet seg av den under en hungersnød i Egypt? b) Hvem var de eneste som oversatte under inspirasjon?
20 På grunn av den språkforvirring som Gud forårsaket i Babel, oppsto det behov for en ny yrkesgruppe, nemlig tolker eller oversettere. Ved en anledning talte således en av Sems etterkommere, nemlig Josef, en sønnesønns sønn av Abraham, gjennom en tolk. Hans misunnelige brødre hadde solgt ham som slave til Egypt, men fordi det skulle komme en verdensomfattende hungersnød, sørget Gud 13 år senere for at Josef ble statsminister og fikk ansvaret for Egypts matlagre. Da hungersnøden kom og hans brødre kom til Egypt for å kjøpe mat, kjente de ikke Josef igjen. En av de ting Josef gjorde for ikke å bli gjenkjent, var å unnlate å snakke med dem på hebraisk. Han brukte i stedet en tolk. I 1 Mosebok 42: 23 står det: «Han brukte tolk når han talte med dem.» Dette fant sted i det 18. århundre før vår tidsregning. Siden da har behovet for tolker økt. Slike tolker som den tolken Josef benyttet, oversatte ikke under inspirasjon. Det var utelukkende den kristne menighet på Kristi apostlers tid som hadde fått den mirakuløse gave å tale på fremmede språk, som også fikk den mirakuløse gave å tolke fremmede språk. — 1 Kor. 14: 13—28.
Bibelen oversettes
21. a) Hva er en betingelse for at en oversettelse skal bli nøyaktig, og hva må til for at en oversettelse skal bli feilfri? b) Når ble de hebraisk-arameiske skrifter oversatt, og hva ble denne første oversettelsen kalt?
21 For at en oversettelse skal bli nøyaktig, må de ord som blir brukt, svare til de ord som blir brukt på det språket som det blir oversatt fra. Når noen av de kristne på apostlenes tid som hadde fått den mirakuløse gave å tolke fremmede språk, oversatte, var deres oversettelse helt feilfri, for de oversatte under inspirasjon. (1 Kor. 12: 4—11, 27—30) Det er ingen skrifter som det er viktigere å oversette enn Den hellige skrift, Bibelen. I det femte århundre før vår tidsregning ble de hebraiske og arameiske skrifter som var inspirert av Gud, fullført og samlet i 39 bøker, de 39 bøker vi har i dag. Etter at fellesgresk i løpet av det neste århundre var blitt det internasjonale språk, begynte gresktalende jøder i Alexandria i Egypt å oversette disse hellige skriftene fra hebraisk til gresk. Deres oversettelse ble kalt Septuaginta eller LXX, for ifølge tradisjonen var det omkring 70 jødiske oversettere som til å begynne med arbeidet med den, og Septuaginta betyr «sytti».
22. a) Var denne oversettelsen inspirert, eller var den i strid med Guds vilje og Guds ånd? b) Hvordan siterte Kristi disipler fra de hebraiske skrifter da de skrev de inspirerte greske skrifter, og hvorfor siterte de så ofte derfra?
22 Den greske oversettelsen Septuaginta var ikke inspirert av Gud, men den var heller ikke i strid med Guds ånd. Gud ønsket at hans Ord skulle bli oversatt til så mange språk som mulig før hans rike ved Jesus Kristus skulle overta kontrollen over jorden fullstendig. De fire av Kristi apostler og de fire av hans andre disipler som skrev de inspirerte greske skrifter, i alt 27 bøker, siterte hundrevis av ganger fra de inspirerte hebraiske skrifter. Noen ganger siterte de direkte fra Septuaginta. Andre ganger oversatte de selv direkte fra de hebraiske skrifter. Grunnen til at de så ofte siterte fra de hebraiske skrifter, var at de ville vise at disse skriftene virkelig var Guds «sannhets ord», og at det som sto i dem, ble oppfylt i forbindelse med den kristne menighet og dens forkynnelse av Guds rike.
23. a) Hva sa Jesus som kunne tyde på at de hellige skrifter ville bli oversatt til mange språk? b) Når forsto hans disipler betydningen av dette, og hvilket arbeid gikk de i gang med?
23 Da Jesus Kristus, Guds Sønn, talte til sine disipler etter sin oppstandelse fra de døde og noen dager før han fór opp til himmelen, sa han noe som kunne tyde på at de hellige skrifter ville bli oversatt til mange språk. Han sa: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» (Matt. 28: 18—20) Tidligere hadde han uttalt følgende profeti: «Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» (Matt. 24: 14, NW) Da Guds hellige ånd var blitt utgytt over Kristi disipler på pinsedagen i år 33 e. Kr., forsto de betydningen av disse ordene. De begynte å oversette de hellige skrifter og skrive ned oversettelser av dem på språkene til de folkeslag som de forkynte for og gjorde disipler blant. Apostelen Matteus skrev etter alt å dømme sitt evangelium på hebraisk og oversatte det så til gresk.
24. a) Hva bestrebet samvittighetsfulle oversettere seg på å gjøre, ettersom de forsto at Bibelen er et litterært mesterverk? b) I hvor stor utstrekning er Bibelen blitt oversatt, og hvilket selskap er et av de ledende når det gjelder å trykke og utgi bibler?
24 I løpet av kort tid forelå det oversettelser av de hellige skrifter på de språk som var mest utbredt på den tiden, deriblant latin, syrisk, etiopisk, arabisk og persisk. Oversetterne forsto at Bibelen er et litterært mesterverk, og de bestrebet seg derfor samvittighetsfullt på å gjengi den på de forskjellige språk ved hjelp av «liflige ord» og «sannhets ord», ord som nøyaktig gjenga tanken i de inspirerte skrifter. Trass i enorm motstand fra den dominerende gruppe innen kristenheten har arbeidet med å oversette Bibelen til språk som forstås av alminnelige mennesker, stadig gått framover. I dag er Bibelen helt eller delvis oversatt til minst 1337 språk. Det er blitt opprettet selskaper i den hensikt å trykke og distribuere Bibelen. Et av de ledende selskaper i dag når det gjelder å trykke og utgi bibler, er Selskapet Vakttårnet, som har avdelingskontorer i 94 land og øygrupper.
[Bilde på side 200]
De som arbeidet på Babels tårn, begynte plutselig å tale forskjellige språk, med det resultat at det oppsto fullstendig forvirring og arbeidet brøt sammen