Hvordan oppstandelsen blir til gagn for alle dem som er i dødsriket

«Å om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over!» — Job 14: 13.

1, 2. a) Hvilke spørsmål vil noen kanskje stille når de hører Vakttårnets påstand angående «dødsriket»? b) Hvilke spørsmål vil de som har utsikter til å leve når «dødsriket» blir fjernet, føle seg tilskyndt til å stille?

EN GANG var det ikke noe ’dødsrike’. Og det vil igjen komme en tid da det ikke er noe ’dødsrike’. En slik påstand vil kanskje få folk til å spørre: Hvis «dødsriket» skal opphøre å eksistere, hvem skal i så fall sørge for det, og hvordan skal det gå til? Kommer vi til å leve når dette skjer?

² Hvis det er slik at vi kommer til å leve på den tid da «dødsriket» ikke er mer, kan vi spørre: Vil det at «dødsriket» blir fjernet, være til gagn for oss som lever på jorden da? Eller vil det kunne føre til at en mengde mennesker av verste sort blir sloppet løs her på jorden og får gjøre forholdene enda verre enn de er i dag? En slik tanke er uhyggelig og skremmende, særlig for dem som forbinder «dødsriket» med «helvete». Hva ville dette være godt for, sett fra Guds eller menneskers synspunkt, og særlig i betraktning av at menneskeheten allerede har nok problemer og urostiftere å hanskes med? Dette er øyensynlig vanskelige spørsmål. Det er imidlertid mulig å få svar på alle slike spørsmål, og det er neppe noen som ikke er interessert i å få høre svarene på dem. Når vi kjenner svarene, vil vi være klar over hva som venter oss. Vi skal først ta for oss uttrykket «helvete», som mange forbinder med «dødsriket».

 3. a) Hvilke ord forekommer i en rekke bibeloversettelser i Matteus 11: 23? b) Hvilket ord benyttet Hieronymus, og hvordan brukte Dante dette ordet?

³ Ordet «helvete» har alltid hatt tilknytning til religion. Det har hatt en plass i språket i århundrer. I de oversettelser av de kristne greske skrifter som dr. Martin Luther og William Tyndale utga på henholdsvis tysk og engelsk i 1522 og 1525, forekom ordet «helvete» (tysk: Hölle, engelsk: hell) en rekke ganger, for eksempel i Matteus 11: 23. Vi skal sitere dette verset fra en gammel oversettelse som ble benyttet i Danmark og Norge («Christian III’s bibel», av 1550), og som var utarbeidet på grunnlag av Luthers oversettelse: «Oc du Capernaum / du som est ophøjet til Himmelen / Du skalt stødis ned hen under i Helffuede.» Nyere oversettelser til norsk som bruker «helvete» i dette skriftstedet, er den katolske oversettelsen av 1938 og en oversettelse som er utgitt av Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn og Hauges Venner (1960). Den romersk-katolske kirkelærer Hieronymus, som utga en oversettelse av de kristne greske skrifter til latin i 383 e. Kr., brukte her ordet «infernus». Da den italienske dikteren Dante Alighieri, som levde i det 14. århundre, skrev sitt berømte diktverk med tittelen «Den guddommelige komedie», kalte han derfor den første delen av det for «Inferno». Han framstilte «inferno» som en dyp sjakt med en rekke kretser som stadig ble trangere, hvor de fordømtes sjeler lider etter legemets død. Var Dantes framstilling riktig?

 4. Hvilken lære er kristenhetens framstilling av «helvete» basert på?

⁴ Kristenhetens prester har skapt et bilde av «helvete» eller «inferno» i sine sognebarns sinn som er i samsvar med det de selv mener at disse uttrykkene står for. Det er et redselsfullt bilde. Det de i lang tid har lært om «helvete» eller «inferno», er basert på det de lærer om menneskesjelen. De forestiller seg at menneskesjelen er atskilt fra og forskjellig fra legemet. De lærer også at selv om menneskekroppen er dødelig og forgjengelig, er sjelen udødelig og uforgjengelig, ettersom den er åndelig og derfor usynlig og av en slik natur at vi ikke kan registrere den med vår følesans.

 5. Hvor blir det ifølge prestene av sjelen når et menneske dør, og hvordan blir «helvete» stilt opp som en motsetning til himmelen?

⁵ Når menneskekroppen dør, dør ikke sjelen, sier disse prestene, men den lever videre, selv om vi ikke kan se det med våre bokstavelige øyne. Den må nå forlate det legeme som den har hatt bolig i, og oppholde seg i den usynlige åndeverdenen. Men hvor i åndeverdenen? For å si det enkelt: Gode sjeler kommer til himmelen, onde sjeler kommer til helvete. Himmelen blir dermed en motsetning til helvete, og ettersom himmelen er et sted med evig lykke og velsignelse, må helvete være et sted med evig lidelse, evig pine. Prestene forteller at det er ild og svovel i helvete.

 6. a) Hvilket gresk ord er det noen oversettelser gjengir med «helvete» eller «infernus» i Matteus 11: 23 og hva er det tilsvarende hebraiske ord? b) Hvordan blir disse ordene gjengitt i den vanlige norske oversettelsen, og hvordan må vi gå fram for å finne ut hva de betyr?

⁶ Kristenhetens prester har nå i mange århundrer framstilt «helvete» på denne måten. Ettersom de hevder at det er Bibelen som lærer dette, må vi gå direkte til den for å finne ut hva den sier om dette emnet. Det greske ordet i Matteus 11: 23 som de ovennevnte oversettelser gjengir med «helvete» eller «infernus», er ha’des. Det tilsvarende hebraiske ord er sheol. I den vanlige norske oversettelsen blir disse ordene alltid gjengitt med «dødsriket». Det vi altså må finne ut, er hva de som nedskrev Bibelen og brukte ordene «ha’des» og «sheol», la i dem. Bare på den måten kan vi bli klar over hva Bibelen lærer om dødsriket. Det vi må rette oss etter, er hva disse skribentene selv sa, og ikke etter hva andre hevder at de sa. Vi kan bedra oss selv hvis vi forvrenger det de som nedskrev Bibelen, har sagt.

Hvor lenge dødsriket har eksistert

 7. Hvor langt tilbake i tiden er det helt sikkert at dødsriket har eksistert?

⁷ Vi vet at sheol eller dødsriket eksisterte allerede i år 1750 f. Kr., det vil si for over 3720 år siden. Det var i det året Jakobs sønner solgte sin halvbror Josef som slave til Egypt fordi de var misunnelige på ham. Senere løy de for sin far om det som hadde skjedd med hans elskede sønn Josef. De lot ham få inntrykk av at Josef var blitt drept av et vilt dyr. Hva sa patriarken Jakob i sin sorg? Hvor sa han at hans sønn Josef nå var? Vi leser i 1 Mosebok 37: 35: «Alle hans sønner og alle hans døtre kom for å trøste ham; men han ville ikke la seg trøste; han sa: Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket.» Flere år senere, da Josefs halvbrødre ba om lov til å ta Josefs helbror, Benjamin, med seg ned til Egypt, brukte Jakob igjen dette hebraiske ordet og sa: «Dersom det møter ham noen ulykke på den vei som I drar, så kommer I til å sende mine grå hår med sorg ned i dødsriket.» Jakob, som var hebreer, snakket naturligvis hebraisk. Han brukte derfor ikke ordet «dødsriket», men det hebraiske ordet «sheol». — 1 Mos. 42: 38; se også 44: 29, 31.

 8. a) Hvilket ord brukte Hieronymus i sin latinske oversettelse da han gjenga Jakobs ord? b) Hvordan blir det ordet Hieronymus brukte, gjengitt i Douay Version, og hvor trodde Jakob ifølge denne oversettelsen derfor at hans sønn Josef var?

⁸ Katolikker bør ikke overse det faktum at Hieronymus ikke brukte det hebraiske ordet «sheol» da han gjenga disse ordene av Jakob på latin. Han brukte det latinske ordet «infernus» og det beslektede «inferni». En katolsk oversettelse til engelsk, Douay Version, som er basert på Hieronymus’ oversettelse, bruker imidlertid ordet «helvete» alle fire steder. Ifølge denne oversettelsen trodde altså den hebraiske patriarken Jakob at hans kjære sønn Josef var i «helvete». Jakob ventet også å komme dit, til det sted hvor hans sønn var.

 9. Hvorfor er det på bakgrunn av det som står i Malakias 1: 2, 3, vanskelig å tro at Jakob ventet å komme til et slikt pinested som kristenhetens prester har skildret i århundrer?

⁹ Virker ikke dette litt underlig? Ventet Jakob virkelig å komme til et slikt pinested som kristenhetens prester i århundrer har skildret for kirkegjengerne? Ventet han å komme til et sted hvor hans sjel ville bli pint med ild, et sted som han aldri ville kunne komme tilbake fra? Og trodde han at hans elskede sønn Josef befant seg på et slikt sted? Befinner Jakob og hans sønn Josef seg på et slikt pinested i dag, over 3600 år etter sin død? Det burde være vanskelig for oss å tro dette, i betraktning av at Gud i den siste boken i de inspirerte hebraiske skrifter sier følgende gjennom sin profet Malakias: «Jeg elsket Jakob, men hatet [hans tvillingbror] Esau.» — Mal. 1: 2, 3.

10. Når kom Jakob til dødsriket eller sheol, og hvem sluttet han seg til der?

¹⁰ Vi vet når patriarken Jakob, som var en mann Gud elsket, kom til dødsriket eller sheol. Det skjedde da han døde og Josef og hans brødre tok hans balsamerte legeme og gravla det i Makpela-hulen, noe som skjedde i år 1711 f. Kr. Denne hulen lå ved byen Hebron, i det nåværende Israel. I den samme hulen var Jakobs far, Isak, og hans farfar, Abraham, blitt gravlagt. Jakob sluttet seg altså til Abraham og Isak i dødsriket. — 1 Mos. 49: 33 til 50: 13.

11. a) Hvordan hjelper Martin Luthers oversettelse og den oversettelsen som ble autorisert av kong Jakob I, oss til å forstå hva sheol er? b) Hvordan har jødiske oversettere oversatt «sheol», og hvor omfattende er betydningen av dette ordet?

¹¹ Bibelen gir oss ingen grunn til å tro at disse tre hebraiske patriarkene i dag befinner seg på et pinested. Andre bibeloversettelser viser at de ikke gjør det. Martin Luther, som hadde vært katolsk prest, oversatte for eksempel ordet «sheol» med «hulen» (die Grube). Bortimot 100 år senere ble ordet oversatt med «graven›, (engelsk: the grave) i den oversettelsen som ble autorisert av kong Jakob I av England. (1611) Hvis noen burde vite hva «sheol» betyr, må det være hebreerne selv, altså jødene, og i den engelske oversettelsen som er utgitt av et jødisk forlag i De forente stater (Jewish Publication Society of America), blir ordet oversatt med «graven». (1917) Ordet blir gjengitt på samme måte i den oversettelsen til engelsk som ble utgitt av den jødiske rabbiner Isaac Leeser. (1853) Legg imidlertid merke til at «sheol» ikke betyr «en grav». Ordet betyr «graven», det vil si hele den døde menneskehets felles grav. Når vi er klar over dette, er det lettere for oss å forstå hvilken tilstand de døde befinner seg i.

12. Hvor mange ganger forekommer «sheol» i de hebraiske skrifter, og hvilke menn som er omtalt der, brukte ordet?

¹² Det hebraiske ordet «sheol» forekommer i alt 65 ganger i de 39 bøker som utgjør de inspirerte hebraiske skrifter, første gang i den uttalelsen av Jakob som er sitert ovenfor. Ordet ble brukt av profeten Moses, Job, Samuel, David, Salomo, Esaias, Jeremias (i Kongebøkene), Esekiel, Hoseas, Amos, Jonas og Habakuk.

13. Hvilke uttrykk blir i den autoriserte engelske oversettelsen brukt i samme betydning, og hva viser Predikeren 9: 5, 10 med hensyn til de dødes tilstand?

¹³ Ikke alle bibeloversettere har vært konsekvente når de har oversatt ordet «sheol». I den engelske oversettelsen som ble autorisert av kong Jakob I, blir det oversatt med «helvete» (hell) 31 ganger, med «graven» (the grave) 31 ganger og med «hulen» (the pit) tre ganger. Ethvert fornuftig menneske vil måtte innrømme at i de inspirerte hebraiske skrifter i denne oversettelsen betyr «helvete», «graven» og «jordhulen» det samme. Ingen av disse ordene bør forbindes med ild, svovel og evig pine. Det bør heller ikke ordet «dødsriket», som forekommer i den vanlige norske oversettelsen. I Predikeren 9: 5, 10 står det: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting, . . . Alt det din hånd er i stand til å gjøre med din kraft, det skal du gjøre! For det finnes hverken gjerning eller klokskap eller kunnskap eller visdom i dødsriket, dit du går.»

14. Hvordan viser det som Job, Jonas og David sa om dødsriket, at dette stedet ikke er et pinested?

¹⁴ Det var derfor ikke merkelig at patriarken Job kunne si dette i sine fryktelige lidelser: «Å om du ville gjemme meg i dødsriket og skjule meg der til din vrede var over — om du ville sette meg et tidsmål og så komme meg i hu!» (Job 14: 13) Patriarken Job visste at Gud husker dem som er i dødsriket. Han trodde at Gud ville huske ham, fordi han hadde vært trofast og ulastelig overfor ham. Profeten Jonas var også klar over at Gud husker dem som er i dødsriket, for han sa om det han gjorde mens han befant seg inne i en stor fisk i Middelhavet: «Jeg kalte på [Jehova] i min nød, og han svarte meg; fra dødsrikets skjød ropte jeg, du hørte min røst.» (Jon. 2: 3) Og salmisten David skrev: «For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.» — Sl. 16: 10.

Da dødsriket ikke eksisterte

15. Når var det dødsriket ikke eksisterte?

¹⁵ Ettersom vi nå har fått kjennskap til hva Bibelen selv sier om dødsriket, kan vi spørre: Når var det dødsriket ikke eksisterte? Det var den gang da den første mann og den første kvinne, Adam og Eva, var i den paradisiske hagen i Eden, for nesten 6000 år siden. Om denne lykkelige tiden leser vi: «Og Gud [Jehova] plantet en hage i Eden, i Østen, og der satte han mennesket som han hadde dannet.» Senere satte Gud også den første kvinne der sammen med Adam. — 1 Mos. 2: 23; 1: 26—28.

16. Hvorfor eksisterte det ikke noe dødsrike den gangen?

¹⁶ Den gang fantes det ingen grav som Gud eller noe menneske hadde gravd. Menneskehetens felles grav var ennå ikke blitt til. Det var ikke behov for den, for Gud hadde ikke skapt menneskene for at de til slutt skulle komme til dødsriket eller til himmelen. Han ønsket at menneskene skulle leve evig på jorden under paradisiske forhold. Derfor sa han til Adam, allerede før hans hustru, Eva, ble skapt: «Treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» — 1 Mos. 2: 17.

17. a) Hva bør vi legge merke til at Gud sa eller ikke sa da han advarte Adam mot å være ulydig? b) Hvilken parallell er det mellom det Gud sa da han dømte Adam til døden, og beretningen om menneskets skapelse? Hva kunne derfor ikke skje med Adam da han døde?

¹⁷ For at vi ikke skal gå glipp av et viktig poeng, bør det understrekes at Gud her ikke sa til Adam at han ville komme til et sted hvor han ville være ved full bevissthet og bli pint med ild i all evighet, hvis han spiste av den forbudte frukt. Han sa til Adam at han ville dø hvis han var ulydig. Da Adam hadde fulgt sin hustrus eksempel og spist av den forbudte frukt, uttalte Gud dødsdommen over ham: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 19) Dette er i samsvar med det Bibelen sier om menneskets skapelse: «Og Gud [Jehova] dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» (1 Mos. 2: 7) Adam ble en levende menneskesjel da han ble skapt. Når han døde, ville han derfor opphøre å være en levende sjel, og det ville ikke være noen sjel som levde videre og kunne bli pint i ild og svovel i all evighet.

18. Hva viser beretningen i 1 Mosebok med hensyn til det tidspunkt da dødsriket må ha blitt til?

¹⁸ Som en dødsdømt levde Adam utenfor gledens paradis i omkring 930 år. Han levde i over 800 år etter at hans annen sønn, Abel, var død. Den rettferdige og gudfryktige Abel ble myrdet av sin eldre bror Kain, som var misunnelig på ham. Ettersom det ikke står noe i Bibelen om at Adam og Eva hadde barn som døde før dette, må dødsriket ha blitt til da Abel døde og ble begravd. Gud sa til morderen Kain: «Hva har du gjort? Hør, din brors blod roper til meg fra jorden. Og nå skal du være bannlyst fra den jord som lot opp sin munn og tok imot din brors blod av din hånd!» — 1 Mos. 4: 1—11; 5: 1—5.

19. Hva står det i Bibelen om Abel som viser at han kom til dødsriket, og at Gud husker ham?

¹⁹ Abel var en mann som trodde på Gud. I Hebreerne 11: 4 leser vi: «Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain; ved den fikk han det vitnesbyrd at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved den taler han ennå etter sin død.» (Se også 1 Johannes 3: 12.) Jesus Kristus sa også at Abel var rettferdig. (Matt. 23: 35) Av den grunn vet vi at Gud husker Abel, og at det må ha vært til dødsriket Abel kom da han døde og ble begravd. Han befinner seg fortsatt i den døde menneskehets felles grav. Hans død var forskjellig fra den død synderne Adam og Eva var dømt til å lide. Vi kan være forvisset om at Gud vil huske Abel, akkurat som han vil huske patriarken Job når hans fastsatte tid kommer — Job 14: 13.

«Dødsriket» i de kristne greske skrifter

20. Hva får Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus oss til å spørre om, og hvilket gresk ord er det norske uttrykket «dødsriket» her oversatt fra, slik det framgår av en kjent katolsk bibeloversettelse?

²⁰ Ettersom vi nettopp har omtalt Jesus Kristus, er det naturlig å spørre: Lærte ikke Jesus Kristus at det er bokstavelig ild i dødsriket? La oss se på det han sa i sin lignelse om den rike mann og tiggeren Lasarus. Jesus sa: «Men også den rike døde og ble begravd. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine, da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans skjød. Da ropte han: . . . jeg pines storlig i denne lue.» (Luk. 16: 22—24) Denne lignelsen ble nedskrevet av den kristne disippelen Lukas på gresk, og han brukte derfor ikke det hebraiske ordet «sheol». En kjent katolsk bibeloversettelse (The Jerusalem Bible) viser hvilket gresk ord Lukas her brukte, for den sier: «Den rike mann døde også og ble begravd. I sin pine i hades så han opp.» Ja, det er det greske ordet «ha’des» som blir brukt her. Er det ild i ha’des som de døde pines i, slik det synes å framgå av denne oversettelsen?

21. Hvordan vet vi at det greske ordet «ha’des» har samme betydning som det hebraiske «sheol» og ikke den betydning Homeros brukte ordet i?

²¹ Før vi besvarer dette spørsmålet, skal vi stille et annet spørsmål: Hvordan vet vi at det greske ordet «ha’des», som i den vanlige norske bibeloversettelsen alltid blir oversatt med «dødsriket», betyr det samme som det hebraiske ordet «sheol»? Hvorfor sikter det ikke til det «ha’des» som er omtalt i den hedenske greske mytologi? Det kommer av at etter den greske dikteren Homeros’ tid (eller før år 700 f. Kr.) gikk egennavnet «ha’des» over til å bety ikke bare «oppholdsstedet for de avdødes ånder», men også «graven» og «døden». (Greek English Lexicon av Liddell og Scott, første gang utgitt i 1843, bind I, side 21, spalte 2, under Ha’des, del II)

22. Hva betyr derfor ordet «ha’des», og hva betyr det ikke når det i den greske oversettelsen Septuaginta blir lagt i Jakobs munn, og når det blir lagt i Jesu munn?

²² Da noen gresktalende jøder i Alexandria i Egypt begynte å oversette de inspirerte hebraiske skrifter til fellesgresk omkring 280 f. Kr. og dermed påbegynte den oversettelsen som nå kalles Septuaginta, brukte de derfor ordet «ha’des» når de skulle oversette det hebraiske ordet «sheol». Da de oversatte patriarken Jakobs ord i 1 Mosebok 37: 34; 42: 38; 44: 29, 31, la de ordet «ha’des» i Jakobs munn, og de brukte det i betydningen «graven», ikke i den betydning som Homeros hadde brukt det i. Når ordet «ha’des» blir lagt i Jesu Kristi munn, sikter det derfor ikke til et sted hvor menneskesjeler pines evig i ild.

«Gehenna»

23, 24. a) Hvilket ord forbandt Jesus med ild, og hvilken bokstavelig og hvilken overført betydning ble det brukt i? b) (Ta med fotnoten) Hvilken praksis følger mange bibeloversettelser med hensyn til dette ordet, og hvorfor er det uheldig å oversette det med «helvete»? c) Hvilken advarsel kom Jesus med i Matteus 5: 22, 23, 30?

²³ Det sted som Jesus Kristus forbandt med ild, var ikke ha’des, men Gehenna. Dette navnet betyr egentlig «Hinnoms dal». Det sikter i bokstavelig forstand til Hinnoms dal, som lå sør og sør-vest for Jerusalem. På Jesu tid ble denne dalen brukt som byens søppelplass. Søplet ble antent, og ilden ble næret med svovel for at det skulle brenne ordentlig. Til og med de døde kroppene til forbrytere som en mente var for onde til å bli begravd i dødsriket eller ha’des, menneskehetens felles grav, ble kastet her. I overført betydning, den betydning Jesus brukte uttrykket Gehenna i, sto det som et symbol på fullstendig og evig utslettelse, på fullstendig tilintetgjørelse. Navnet Gehenna forekommer bare 12 ganger i de inspirerte kristne greske skrifter. I den vanlige norske bibeloversettelsen blir det alle disse stedene gjengitt med «helvete», en oversettelse som i betraktning av det foregående er uheldig. I en rekke oversettelser blir ordet «Gehenna» ikke oversatt, men beholdt i teksten.a Jesus bruker dette ordet første gang i Matteus 5: 22, 29, 30. Det står der:

²⁴ «Hver den som blir vred på sin bror uten grunn, skal være skyldig for dommen; men den som sier til sin bror: Raka! skal være skyldig for rådet; men den som sier: Du dåre! skal være skyldig til helvetes [gresk: Gehennas] ild. Om ditt høyre øye frister deg, da riv det ut og kast det fra deg! for det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme blir kastet i helvete [gresk: Gehenna]. Og dersom din høyre hånd frister deg, da hogg den av og kast den fra deg’ for det er bedre for deg at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i helvete [gresk: Gehenna].» — Se Markus 9: 43—47.

25. Hva sa Jesus om sjelen i Matteus 10: 28 for å vise at Gehenna er et bilde på evig utslettelse?

²⁵ For å vise at Gehenna er et bilde på fullstendig og evig utslettelse, sa Jesus til sine 12 apostler: «Og frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [gresk: Gehenna]!» (Matt. 10: 28) Hvis nå det som kalles «sjelen», blir ødelagt, hvordan kan det da bli pint i all evighet i ild og svovel? I den mørke middelalder tok det ikke dem som forfulgte såkalte kjettere, all evighet å få brent deres legemer på bålet. Ild har ikke en bevarende virkning.

26. Hva viser Bibelen med hensyn til hvem som kommer til Gehenna?

²⁶ De andre steder hvor ordet «Gehenna» forekommer, er Matteus 18: 9; 23: 15, 33; Lukas 12: 5 og Jakob 3: 6. De som Gud dømmer til den evige utslettelse som Gehenna er et bilde på, er mennesker som i likhet med Satan Djevelen og hans demonengler ikke har latt seg irettesette, og som ikke vil vende om til rettferdigheten. Derfor sier Jesus i sin lignelse om fårene og geitene dette til dem som ligner geiter: «Gå bort fra meg, I forbannede, i den evige ild, som er beredt djevelen og hans engler!» — Matt 25: 41

Ikke utslettet for bestandig i dødsriket

27, 28. a) Hva er det som kan vise hvorvidt de som kommer til dødsriket, blir utslettet for bestandig? b) Talte David om seg selv i Salme 16: 10? Hva sa Peter om dette på pinsedagen?

²⁷ Betyr dette at de som kommer til dødsriket, det vil si ha’des eller sheol, ikke blir utslettet for bestandig der, at de ikke fortsetter å være der for alltid? Hvis Bibelen sier at noen har vendt tilbake derfra for aldri å komme dit igjen, må det forholde seg slik. La oss huske hva salmisten David skrev: «For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket, du skal ikke la din hellige se forråtnelse.» (Sl. 16: 10) Talte David her om seg selv? Den kristne apostelen Peter viste at David ikke gjorde det. På pinsedagen i år 33 e. Kr. siterte Peter fra denne salmen av David og anvendte den på ham som David siktet til. Peter sa:

²⁸ «For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket, ei heller skal du overgi din hellige til å se tilintetgjørelse; du kunngjorde meg livets veier, du skal fylle meg med glede for ditt åsyn. Brødre! la meg få lov til å tale med frimodighet til eder om patriarken David, at han både døde og ble begravd, og hans grav er iblant oss den dag i dag; da han nå var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt ville han sette en på hans trone, så var det om Messias’ oppstandelse han framsynt talte det ord at han ikke ble forlatt i dødsriket, ei heller så hans kjød tilintetgjørelse. Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om.» — Ap. gj. 2: 27—32.

29. Framgår det av «den apostoliske trosbekjennelse» hvorvidt dødsriket er et sted med evig pine i ild?

²⁹ Mange kirkegjengere vil huske at de har vært med på å framsi «den apostoliske trosbekjennelse». I den heter det blant annet: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Og på Jesus Kristus, hans enbårne Sønn, vår Herre; som blev . . . korsfestet, død og begravet; for ned til dødsriket [latin: inferna], stod op fra de døde tredje dag; fór op til himmelen; sitter ved Guds, den allmektige Faders, høire hånd.» Mener de som framsier disse ordene, at Jesus Kristus for ned til et sted med ild og svovel, et sted inne i jorden, for der å bli pint i all evighet i menneskehetens sted? De kan ikke mene det, for like etter sier de jo: «Stod op fra de døde tredje dag.» I likhet med apostelen Peter bekjenner de altså at det Jesus Kristus opplevde, viste at dødsriket ikke er et sted som døde mennesker ikke kan komme tilbake fra når de først har kommet dit. Jesus ble ikke pint der.

30, 31. a) Hva viser Predikeren 9: 5, 10 med hensyn til den tilstand Kristus var i i dødsriket, og hva kan hans tilstand der sammenlignes med? b) Hva viser det at Jesus Kristus blir kalt «førstegrøden av de hensovede», med hensyn til de andre som befinner seg i dødsriket?

³⁰ Jesus Kristus var i dødsriket i deler av tre dager (dagene 14.-16. nisan i år 33 e. Kr.). Som det framgår av Predikeren 9: 5, 10, var han ikke ved bevissthet mens han var der. Han fant ingen gjerning, klokskap, kunnskap eller visdom der. Selv om han var død, var det som om han sov. Han var uvirksom og uvitende om alt. Det var derfor den kristne apostelen Paulus skrev følgende om Kristi oppstandelse fra de døde: «Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.» (1 Kor. 15: 20) Oppstandelsen var således til gagn for Jesus Kristus, som var død og befant seg i dødsriket (ha’des eller sheol). Og av den grunn har den allmektige Gud til hensikt å la alle andre mennesker som er døde og befinner seg i dødsriket, få en oppstandelse. Jesus Kristus var bare «førstegrøden» av dem som sov i døden der. Hele grøden av de døde vil til Guds fastsatte tid bli vekt opp fra de døde og få leve igjen. Dette er hovedtanken i apostelen Paulus’ inspirerte uttalelse:

³¹ «For ettersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.» — 1 Kor. 15: 21, 22.

32. Hvilken uttalelse som Jesus kommer med i Åpenbaringen 1: 17, 18, viser at de døde vil bli utfridd av dødsriket?

³² «Dødsriket» (ha’des eller sheol) er det sted som alle de døde vil bli utfridd av ved at de blir oppreist fra døden. Den oppstandne Jesus Kristus forsikret oss om det. Omkring år 96 e. Kr., 32 år etter at keiser Nero hadde satt Roma i brann, viste den oppstandne Jesus Kristus seg for apostelen Johannes i et syn. Dette synet blir beskrevet i Bibelens siste bok, Åpenbaringen. Kristus sier der til Johannes: «Jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og til dødsriket.» — Åpb. 1: 17, 18.

33, 34. a) Hva er det som viser at Jesus Kristus ikke vil forlange betaling av de dødes slektninger og venner for å bruke nøklene og utfri dem som er i døden og dødsriket? b) Hva ble Jesus Kristus selv utfridd av og hvorfor har Gud betrodd ham «nøklene»?

³³ Akter den oppstandne Jesus Kristus, som har «nøklene til døden og til dødsriket», å holde dem som er i døden og dødsriket, innesperret for bestandig? Eller må de dødes slektninger og venner gi ham penger før han vil bruke nøklene og slippe ut dem som er i døden og dødsriket? Hvor selvisk ville vi ikke si at han var hvis han utnyttet andre økonomisk fordi han hadde «nøklene til døden og til dødsriket»!

³⁴ For fullstendig å tilbakevise en slik tanke sa Jesus til sine apostler: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» (Matt. 20: 28) Da Jesus Kristus var på jorden som menneske, forlangte han aldri en eneste sølvdenar når han oppreiste noen fra de døde. Den oppstandne Jesus Kristus akter ikke å bruke «nøklene til døden og til dødsriket» til å holde de døde innesperret for bestandig, men han vil i sin kjærlighet bruke dem til å sette de døde fri, uten omkostninger. Gud, som oppreiste sin Sønn fra dødsriket, har betrodd ham disse «nøklene» for at han skal bruke dem på denne måten.

35. a) Hva sa Jesus om den glederike tid da han skulle bruke nøklene til dødsriket? b) Hvorfor kan det sies at oppstandelsen tjener en god hensikt?

³⁵ Jesus Kristus hadde den glederike tid da han skulle bruke «nøklene», i tankene da han sa følgende til jødene: «Liksom Faderen har liv i seg selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv, og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn. Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse.» (Joh. 5: 26—29) Det er tydelig at oppstandelsen av alle dem som er i dødsriket, er til gagn for dem. Det er bare de som forsettlig begynner å gjøre det onde igjen etter at de er blitt oppreist, som får oppleve at oppstandelsen fører til at de blir dømt til evig utslettelse. Oppstandelsen har derfor en god hensikt, ettersom den kan bli til evig gagn for de døde. Oppstandelsen gir dem anledning til å vinne evig liv i Guds nye ordning.

36, 37. Hvem fikk et syn av den tid da dødsriket ikke skal være mer, og hvordan beskrev han det han så?

³⁶ I den åpenbaring apostelen Johannes fikk, kom den oppstandne Jesus Kristus med en beskrivelse av den tid da dødsriket ikke skal være mer. Denne tiden vil komme etter at den nåværende, gamle verdensordning er blitt fjernet og har veket plassen for de nye himler og den nye jord, det vil si en ny, himmelsk regjering og et nytt menneskesamfunn på jorden. Johannes beskriver det synet han fikk, på denne måten:

³⁷ «Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga tilbake de døde som var i dem.» — Åpb. 20: 11—13.

38. a) På hvilken måte vil dødsriket bli fjernet for bestandig, slik det blir billedlig framstilt i Åpenbaringen? b) Hvordan vil «døden» og all ondskap forsvinne?

³⁸ Ja, når dødsriket har måttet gi fra seg alle de døde som befinner seg i det, ved at alle de som Jesus Kristus ga sitt menneskeliv for som en løsepenge, er blitt oppreist fra de døde, da vil ikke dødsriket eksistere lenger. Ingen av jordens beboere vil kunne se en eneste gravplass eller gravstøtte. Menneskehetens felles grav vil ha blitt fjernet for bestandig. Derfor sier Bibelen videre, i Åpenbaringen 20: 14, 15: «Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.» Hvilken herlig dommens dag vil ikke dette være! Dødsriket vil få dødsstøtet. Den død som alle mennesker har arvet fra synderne Adam og Eva, vil selv lide døden, opphøre å eksistere, fordi hele den lydige menneskehet vil bli ført fram til fullkommenhet, til liv i det gjenopprettede gledens paradis. Når alle som med overlegg gjør det som er ondt, blir dømt til å lide den annen død og således blir tilintetgjort, vil all ondskap forsvinne.

[Fotnote]