Den rolle Hyksos spilte i Egypts historie

FORTIDENS historieskrivere nedskrev i likhet med historikere i vår tid bare slike opplysninger som de mente var av betydning eller nødvendige for at de skulle oppnå sin hensikt. Beretningene ble i mange tilfelle farget av de fordommer og synspunkter som historieskriverne hadde. Ikke sjelden grep de til løgn for å ære sin nasjon. Dette er noen av de ting som gjør det meget vanskelig å danne seg et nøyaktig bilde av begivenheter i gammel tid. Det bør hjelpe oss til å forstå nødvendigheten av å utvise forsiktighet når vi forsøker å forstå bibelske beretninger i lys av fortidens historie, slik den blir framstilt av vår tids historikere.

Et godt eksempel på dette har vi i det som vanligvis er blitt kalt «hyksos-perioden». En har vanligvis trodd at hyksos var et fremmed folk som fikk kontroll over Egypt. Når det gjelder beretningen i 1 Mosebok, har mange lærde tidfestet Josefs komme til Egypt og senere hans fars, Jakobs, og hans families innvandring i Egypt til den tid da hyksos hersket. De gjør dette hovedsakelig ut fra den forutsetning at det ville være mer sannsynlig at en fremmed hersker hadde opphøyd Josef, som var en ikke-egypter, til stillingen som den andre i riket, enn at en innfødt egyptisk hersker skulle ha gjort det. (1 Mos. 41: 40) Dette reiser spørsmålet: Er de lærdes oppfatning i overensstemmelse med Bibelens beretning?

Hvis Josef var blitt opphøyd til sin stilling mens Egypt var underlagt en fremmed makt, er det rimelig å tro at Faraos hoff hovedsakelig ville ha bestått av utlendinger. Det er imidlertid ikke noe i Bibelen som viser det. Vi leser i stedet at hoffmannen Potifar var egypter (1 Mos. 39: 1), og at Josef selv var omgitt av innfødte egyptere hvis fordommer fullt ut ble respektert. (1 Mos. 43: 31) Det er således ikke noe virkelig grunnlag for å forsøke å få beretningen om Josef til å passe inn i en periode med fremmed styre. Vi må følgelig undersøke andre kilder for å finne ut hvilken rolle hyksos kan ha spilt i Egypts historie.

Den jødiske historieskriveren Josephus, som levde i det første århundre, brukte navnet «hyksos». I den delen av hans verk som har tittelen «Mot Apion» hevder Josephus at han siterer ordrett fra beretningen til den egyptiske historieskriveren Manetho (som levde i det tredje århundre før Kristus). Hvis en skal tro det Josephus sier, forbinder denne beretningen hyksos direkte med israelittene.

Selv om Josephus godtar forbindelsen mellom hyksos og israelittene, argumenterer han mot mange av de detaljene som beretningen inneholder. Han foretrekker å gjengi «hyksos» med «fangehyrder» i stedet for «hyrdekonger». Ifølge Josephus framstiller Manetho det slik at hyksos fikk kontroll over Egypt uten kamp og senere ødela byer og templer. Det heter at egypterne mange år senere gjorde opprør og utkjempet en lang og fryktelig krig mot dem. En egyptisk styrke på 480 000 beleiret til slutt deres hovedstad, Auaris. Hvor underlig det enn kan høres ut, ble det inngått en avtale som ga hyksos lov til å forlate landet uskadd sammen med sine familier og eiendeler, hvoretter ’de dro til Judea og bygde Jerusalem’. — Against Apion, bok I, avsnitt 14.

Manetho skal ha gjort en tilføyelse til beretningen. Han sier, noe Josephus stempler som en oppdiktet historie, at en stor gruppe på 80 000 spedalske og syke mennesker fikk lov til å slå seg ned i Auaris etter at hyrdene hadde dratt sin vei. Disse menneskene gjorde senere opprør, kalte tilbake «hyrdene» (hyksos?), ødela byer og landsbyer og vanhelliget de egyptiske guder. De led til slutt nederlag og ble drevet ut av landet. — Against Apion, bok I, avsnittene 26, 28.

Historikere i vår tid mener at Josephus’ sitater er unøyaktige når han forbinder hyksos med israelittene. De holder imidlertid fast ved forestillingen om en «hyksos»-erobring. Dette skyldes hovedsakelig at de finner få eller ingen opplysninger i gamle egyptiske kilder som kan utfylle beretningene om den perioden som de mener det «13. til det 17. dynasti» omspenner. Av den grunn har de lærde trodd at det skjedde en svekkelse av makten under det «13. og 14. dynasti». På grunnlag av spredte opplysninger, egyptiske folkeeventyr og mye gjettverk har de trukket den slutning at hyksos hadde herredømme i Egypt under det «15. og 16. dynasti».

Når det gjelder deres ’erobring’, omtaler noen arkeologer hyksos som «horder fra nord . . . som feide gjennom Palestina og Egypt i raske vogner». Andre snakker om en ’langsom erobring’, det vil si, en gradvis infiltrasjon av nomader eller halvnomader som enten litt etter litt fikk kontroll over landet, eller som ved et plutselig statskupp fikk kontrollen over den eksisterende regjering. I et verk som ble utgitt for ikke lenge siden (The World of the Past, 1963, side 444), sier arkeologen Jaquetta Hawkes: «En er ikke lenger av den oppfatning at hyksos-herskerne representerer en invasjon av asiatiske horder. Det ser ut til at navnet betyr Høylandets herskere, og at de var omstreifende grupper av semitter som lang tid i forveien hadde kommet til Egypt for å drive handel og av andre fredelige grunner.» Denne oppfatningen gjør det imidlertid vanskelig å forklare hvordan slike «omstreifende grupper» kunne ha fått kontroll over Egypt, særlig i betraktning av at en mener at landet hadde nådd høyden av sin makt under det «12. dynasti», forut for denne perioden.

Det foregående viser at det er stor forvirring, ikke bare i det gamle Egypts historie, men også blant dens fortolkere i vår tid. En kan derfor ikke trekke noen bestemt slutning når det gjelder holdbarheten av teorien om «hyksos-perioden».

Det kan imidlertid være at Manethos beretning, som blir sitert av Josephus, rett og slett er en egyptisk tradisjon som er blitt forvrengt. En bør ikke glemme at nedskrivingen av historie i Egypt, akkurat som i mange andre land i Midt-Østen, var uløselig knyttet til presteskapet, som førte tilsyn med opplæringen av skriverne. Det ville således ha vært noe helt utenom det vanlige hvis det ikke var blitt diktet opp en eller annen propagandistisk bortforklaring av det fullstendige nederlag som de egyptiske guder led når det gjaldt å forhindre den ulykke som Jehova Gud førte over Egypt og dets innbyggere. I historiebøker finnes det mange eksempler på grove fordreininger av kjensgjerningene, til og med når det gjelder nyere tids historie. De undertrykte er blitt framstilt som undertrykkerne og uskyldige offer som farlige og grusomme angripere. — 2 Mos. 12: 12, 29—32; 14: 15—31.

Hvis Manethos beretning (som ble skrevet over 1000 år etter israelittenes utgang av Egypt) blir gjengitt noenlunde nøyaktig av Josephus, representerer den derfor kanskje de fordreide tradisjoner som er blitt overlevert fra generasjon til generasjon i Egypt for å bortforklare sannheten om israelittenes opphold i deres land. Hvis det er slik det forholder seg, er hyksos ingen andre enn israelittene, som det riktignok blir gitt en fordreid framstilling av.